Bøker

Bokanmeldelser

Lycke

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Mikaela BleyLycke | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Krim

Oversatt av Heidi Grinde

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Gud som har oss småbarn kjær, se til meg som liten er.

Hvor jeg meg i verden vender, er mitt liv i dine hender.

Lykken kommer, lykken går.

Tenk på den som aldri kjærlighet får.

Mikaela Bley kalles Sveriges nye krimdronning, og med sin debut roman Lycke, mener mange at hun feier andre etablerte krimforfattere av banen. Jeg personlig syns Lycke er en samkjørt og spennende krim.

Lycke er en åtte år gammel jente som forsvinner en fredagskveld i mai. Foreldrene leter desperat etter henne, mens politiet tror det dreier seg om en rømmingssak. Etter som dagene går tar politiet saken mer alvorlig, men de klarer ikke å se på sakens kjerne, da de holder seg til statistikk og egne protokoller. Bare Ellen Tamm, en journalist i TV4, graver seg gjennom det lille av bevis og holder saken på rett vei. Hva har skjedd med Lycke?

Ellen Tamm er hovedpersonen i boka, selv om vi også følger tre andre kvinner; Helena (Lyckes mor), Chloe (Lyckes stemor) og Mona (Lyckes dagmamma). Ellen Tamm er en profilert TV4 journalist, med dype, personlige sår og traumer som trer frem når hun tildeles saken om Lycke. Dette er en bok like mye om forsvinningssaken som den er av Ellens vei til selvhelbredelse. Boken handler mye om psykologiske lidelser, som ensomhet, selvbebreidelse og mangel på kjærlighet. Hovedpersonen sliter mye med angst, og forfatteren har gjort en fantastisk jobb med å beskrive Ellens psykiske problemer.

Pust, Ellen, forsøk å puste. Døden, døden, døden. Ellen valgte å gjenta det ordet som skremte henne mest, det som mante fram bilder hun gjerne ville, men ikke klarte, viske vekk.

Det er ikke noe blod og gørr i denne boka, heldigvis. Dette er en spenningskrim på sitt beste, for boka er spennende. Ekstremt spennende. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, og endte med å lese den i løpet av en dag. For hvor er Lycke?

Vi blir drevet fremover, jeg vil ikke si i forrykende fart, men tempoet er høyt og jevnt, slik det skal være i spenningskrim (eller thriller om du vil). Skrivestilen er flott, ført med en lett penn og med mye dybde. Den har flere overraskende trekk og selv om jeg klarte å gjette meg til løsningen før det ble avslørt, vil jeg ikke si at boka var forutsigbar. Det var heller et resultat av veldig bra skriving. Jeg leste boken oversatt til norsk og oversettelsen er veldig god. Heidi Grinde har gjort en god jobb.

Persongalleriet er vidt og varierende. Alle karakterene har troverdige karaktertrekk, selv om du ikke ender opp med å like dem alle sammen. Ellen, med sine nevrotiske trekk, er lett å sympatisere med. Du vil så gjerne strekke hendene inn i boka og hjelpe henne. Trøste henne. Det er ikke ofte jeg sympatiserer så mye med en karakter som jeg gjorde her. Hennes utvikling er fantastisk. De øvrige kvinnene sitter også med en del personlige utfordringer og alle svikter Lycke på hvert sitt vis. Noen av problemene deres kan du skjønne, andre ikke.

Gråten satt fremdeles i halsen som en kork som hverken ville la seg trekke opp eller trekke ned.

Det er ikke ofte jeg liker en krim så mye som dette. Forfatteren har gjort en veldig god jobb og jeg håper det blir flere bøker om Ellen Tamm. Anbefales virkelig til krimlesere som ikke liker mye blod og gørr.

The 5th Wave

/ Stine-Marie / 3 kommentarer

Skrevet av Rick YanceyThe 5th Wave av Rick Yancey | edgeofaword

Forlag: Penguin Books (2013)

Sjanger: Ungdomsroman (YA); Science Fiction

Norsk tittel: Den 5. Bølgen (Gyldendal, 2015)

Kilde: kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

If aliens ever visit us, I think the outcome would be much as when Christopher Columbus first landed in America, which didn’t turn out very well for the Native Americans.

        – Stephen Hawking

Det er nesten ett år siden jeg leste den fantastisk spennende boken til Rick Yancey, The 5th Wave. Og i den anledning at filmatiseringen endelig er kommet til en kino nær deg, skriver jeg nå en kort anmeldelse.

The 5th Wave er en ungdomsbok som faller innenfor Science Fiction-sjangeren og beveger seg videre inn mot dystopi. Vi befinner oss i et postapokalyptisk USA etter invasjonen av romvesener. Menneskeheten befinner seg på randen av utslettelse.

The truth is, once they found us, we were toast.

Vi følger tre ulike hovedpersoner gjennom boken. Vår tøffe og vittige heltinne, Cassie, er den som bygger opp verdenen for oss. Hun er en overlever. En pessimistisk og kritisk syttenåring på vandring alene for å finne igjen lillebroren sin.

Ben er vår andre hovedperson. Hans overlevelse handler mindre om forberedelse og mer om flaks. Han er desidert mer desorientert og mindre kritisk enn sin kvinnelige motpart. Til slutt følger vi også Sammy, den fem år gamle lillebroren til Cassie.

We are humanity, the banner read. Wrong. We’re pale reflections of it, weak shadows, distant echoes.

The 5th Wave er første boken i en trilogi. Trilogien fullføres av The Infinite Sea (2014) og The Last Star (2015). Så langt er det kun første og andre bok som er blitt oversatt til norsk.

Noe av det jeg likte best ved boken var skrivestilen til Yancey. Den var gripende, lett og formidlet perfekt den dystre stemningen i historien. Den tok tak i meg og fraktet meg til en verden i kaos. Jeg elsket hvert sekund av det.

I’m walking in a dense fog of white lifeless nothingness. Dead space. No sound, Not even the sound of my own breath. In fact, I can’t even tell if I’m breathing. That’s number one on the “How do I know if I’m alive?” checklist.

Historien beveger seg i et perfekt tempo og er fullpakket av spenningselementer. Spenningen stiger sakte, men sikkert mot en eksplosjon av en slutt. Dette er en bok det er vanskelig å legge fra seg.

Vi treffer et ensemble av troverdige karakterer. Cassie utgjør en tøff og pessimistisk heltinne som viser oss at ingen ting er slik det virker. Sammy gir oss sitt naive og barnlige syn på en verden i kollaps, mens Ben tilfører kontrast og en hva om-følelse. Boken har mottatt litt kritikk for at karakterene mangler dybde. Det var ikke en følelse jeg fikk, og jeg må påpeke at dette er første bok i en trilogi. Plottet står i fokus, og her er karakterene til stede for plottet.

Er plottet eller karakterene helt og holdent unike og originale? Kanskje ikke. Mangel på originalitet er noe boken har mottatt kritikk for og noe jeg har slaktet andre bøker for før. Likevel sitter jeg her og roser denne opp i skyene, men jeg har ikke dårlig samvittighet for min tilsynelatende dobbeltmoral. Det som gjør denne boken bra er sammensetningen og utførelsen.

Do you know how to tell who the enemy is?

Det svakeste i historien var romansen. Jeg føler ikke at den tilførte noe til historien og kun var med for å kunne sette Young Adult som sjanger. Klisjéene fortsetter å prege ungdomslitteraturen, og kanskje var det redaktøren som ba om litt romantikk?

Alt i alt er The 5th Wave en utrolig spennende Science Fiction light for ungdom, som er umulig å legge fra seg. Den er lettlest og gripende med en flott og annerledes skrivestil. To ord: Les den!

 

En kvinne i Berlin

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av AnonymEn kvinne i Berlin| edgeofaword

Forlag: Damm (2005)

Sjanger: virkelige hendelser

Originaltittel: Eine Frau in Berlin

Oversetter: Ute Neumann

Kilde: lånt av pappa

Anmeldt av Julie Karoline

Stakkars ord, dere strekker ikke til.

Boken, som er en dagbok skrevet av en kvinne i Berlin fra 20 april til 22 juni 1945, ble første gang utgitt i USA i 1954 på engelsk. Forfatteren ønsket ikke å stå frem med navn, da innholdet i boken var av slik natur som Tyskland ikke ønsket å huske. Forfatteren ønsket allikevel at sannheten skulle frem.

En av de viktigste personlige beretningene som noensinne er skrevet om effekten av krig og nederlag. – Antony Beevor

Siden den ble utgitt har den vært svært omstridt i Tyskland. Mange beskyldte den for å «trykke tyske kvinners ære ned i sølen.» Forfatteren selv mente dette kunne komme fra en mangelfull evne til å beskytte sine egne kvinner. Skam, rett og slett. Boken har også måtte tåle en del motgang av folk som mente alt var fiksjon, men alle undersøkelser viser at dagboken og hendelsene er virkelige. I 2003 ble det avslørt at forfatteren var Marta Hiller, en tysk journalist som ikke ønsket noen nyutgivelser av boken i løpet av sin levetid. Hun døde i 2001.

Vi opplever historie som en førstehåndserfaring, hendelser det vil bli fortalt og sunget sanger om i fremtiden. Men på nært hold brytes historien ned til alskens bekymringer, frykt og besvær. Historie er meget slitsomt.

Hvordan kan jeg skrive anmeldelse av en slik bok? Dette er historie. Historie opplevd av en kvinne som hadde mot nok til å skrive det ned og utgi det. Hvordan kan jeg sitte med mine kritikerøyne og analysere hennes opplevelser? Svaret er at det kan jeg ikke. Jeg får meg ikke til det. Dette er et lite stykke av en kvinnes liv. Et liv hun ikke ville huske. Det var aldri hennes ønske å bli navngitt. Allikevel er det så viktig for oss som lever nå. Hennes nedskrivelser er fremdeles relevante for oss i dag. For fremtiden også. For denne boken illustrerer så godt at krig ikke bare går utover de som kjemper dem, men også for alle de rundt, og kanskje spesielt kvinnene. Den beskriver hvor liten verdi kvinnene hadde, og fremdeles har mange steder.

Vi har alle sammen blitt glemt, anstrengt lytter vi ut i tomheten, men vi er alene.

Vi er rettsløse, krigsbytte, skitt.

Noe kan jeg allikevel si. Selv om denne anmeldelsen blir for det meste sitater (hun var utrolig flink til å skrive) har jeg noen små bemerkninger og advarsler, slik at du som ikke har lest denne boken ennå er forberedt på hva som befinner seg innenfor permen.

Jeg er så sår, så ødelagt.

Dagboken er skrevet over en kort periode og omhandler de dagene da Det Tredje Riket brøt sammen våren 1945 og russerne invaderte Berlin. Berlinerne er slitne, redde og usikre på hva fremtiden kan bringe.

Vår skjebne nærmer seg østfra og kommer til å forandre klima like mye som istiden en gang gjorde.

Språket er rett på. Ærlig og brutalt, med bemerkninger som treffer spikeren rett på hodet. Synspunktene er uten selvmedlidenhet og spekket av makaber humor.

Braunau av alle steder, plassen der Adolf så dagens lys. Der kom jeg på en kjellervits jeg hørte i går: «så godt vi kunne hatt det hvis det bare var blitt en abort.»

Ute er det fortsatt krig. Vår nye kvelds- og morgenbønn er: «For alt dette kan vi takke vår Fører.»

Gjennom hele boken beskrives menneskets overlevelsesinstinkt hardt og ærlig, uten filter.

Aldri før har jeg vært så langt borte og fremmed for meg selv. Alle mine følelser er liksom døde. Det eneste som er igjen, er overlevelsesinstinktet. De skal ikke få ødelegge meg.

Jeg vet bare at jeg vil overleve – stikk i strid med all fornuft, bare fordi instinktene befaler det.

Vi får dype innblikk i hva forfatteren, og andre kvinner, gjorde for å overleve. Hvordan de utnyttet situasjonen, uansett hvor ekkelt og forferdelig, for å komme seg gjennom dagene. For å få mat og beskyttelse. Mennesket tåler mye, i mange situasjoner nesten for mye, og dette kommer frem på en hjerteskjærende og direkte måte.

Jeg står frivillig til tjeneste. Gjør jeg det av sympati, eller av kjærlighetstrang? Gud forby! Jeg er dødsens trøtt av alle mannfolk og deres mannlige ønsker, jeg kan vanskelig tenke meg at jeg noensinne skulle lengte etter slike ting igjen. Gjør jeg det for flesk, smør, sukker, stearinlys, hermetisk kjøtt? Til en viss grad, ja.

Leseren kan trekke et lettelsens sukk for at de endeløse voldtektene ikke blir beskrevet i detalj. Kanskje det var for vanskelig for forfatteren, kanskje hun aller helst ville glemme dem. Hun sa selv at det ikke nyttet å dagdrømme om bedre dager. Men de blir nevnt, og den psykologiske effekten blir nøye og detaljert beskrevet.

Nå sitter jeg her ved kjøkkenbordet, har nettopp fylt fyllepennen med blekk og skriver, skriver, skriver alt dette virvaret ut av hodet og hjertet. Hvordan skal dette gå? Hva har vi i vente? Jeg føler meg så klebrig, vil ikke ta på noe som helst, vil helst slippe å berøre min egen hud… den stakkars tilskitnede, misbrukte kroppen min.

Dette er ikke en bok man leser for fornøyelses skyld. Det er ingen feelgood roman. Dette er historie skrevet av ei som opplevde den. Den er tøff, tung og skånselsløs ærlig, og passer ikke for unge lesere. Mange av de psykologiske traumene er lettere å forstå med litt livserfaring, og mange av hendelsene er vanskelige å lese om. Man trenger tid med denne boken, man er nødt til å ta pauser. Allikevel anbefaler jeg den. For alle kvinner der ute, fortid, nåtid, fremtid, som opplever slike forbrytelser, fortjener å bli hørt. Og denne boken er deres stemme.

Soldatene var glad i å fortelle historier der de fremsto som helter. Vi derimot, vil bli pent nødt til å holde munn…

Min utgave av boken inneholder også forord av Antony Beevor og etterord C.W. Ceram. Jeg anbefaler å lese disse.

Forfatteren av denne boken klarte å redde seg ut av malstrømmen med den hemmelige triumf at hennes redning ikke skyldtes noen naturlov, men snarere den bedrift at hun aldri ga opp seg selv, skjønt hun måtte prisgi seg selv. – C.W. Ceram

 

Jeg kommer snart

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

Jeg kommer snart av Selma Lønning Aarø | edgeofawordSkrevet av Selma Lønning Aarø

Forlag: Flamme Forlag (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Lånt

Anmeldt av Stine-Marie Simensen

 

Mannen min trodde lenge jeg var en kåt jævel.

Julie er en trebarnsmor i et tilsynelatende lykkelig ekteskap. Hun er publisert forfatter og har et godt hjem, en flott familie og  en au pair. Alt er tilsynelatende perfekt. Bortsett fra at Julie aldri har hatt en orgasme. Siden hennes tidlige seksuelle debut som 13-åring har hun simulert orgasmer. Hun får dem ikke med menn og ikke alene.

Hvorfor simulerer Julie orgasme? Er det for å leve opp til samfunnets og partnerens forventninger? Er det for å vise mannen at han strekker til, at han er en real mann? Eller er det for å dekke over en følelse av utilstrekkelighet som kvinne når hun ikke får det til?

Julie er lei – lei av å late som. Hun bestemmer seg for at hun også skal få en orgasme, koste hva det koste vil. Hun går til anskaffelse av en vibrator, låser seg inne på soverommet og dedikerer seg helt og holdent til oppgaven; hun skal onanere på fulltid til hun får det til – til hun kommer.

Mest sannsynlig kan jeg lære meg å få orgasme. Jeg må bare øve. Så må jeg selvfølgelig forsøke ikke å la meg distrahere, det lønner seg ikke å tenke på mødre, fedre eller gressklippere. 

Julie er en kvinne som har brukt store deler av livet på å finne sin identitet, oftest gjennom seksuelle møter og forhold. Når vi møter henne har hun funnet sin identitet som forfatter og som mor. Dette trues imidlertid av en langvarig skrivesperre og en mesterkokk av en au pair. Identiteten og livet til Julie faller i ubalanse, og hun avleder oppmerksomheten ved å begrave seg i et nytt prosjekt – orgasmeprosjektet.

Et av problemene ved denne boken for meg er at jeg ikke klarer hverken å sympatisere, forstå, identifisere meg med eller like hovedpersonen. Dog ikke i en like stor grad som Ingrid i Ingrid Winters makeløse mismot, er Julie selvsentrert, sytete og på grensen til latterlig. Hun er egoistisk og mangler helt klart empati, alt dreier seg på en eller annen måte om henne. Hun er irriterende opptatt av sin au pair og hun har en veldig avslappet holdning når det gjelder troskap til mannen sin.

Ikke for pen, men akkurat passe. Jeg ville selvfølgelig ikke huse et menneske som var stygt. Samtidig kunne ikke aupairen være for pen heller. Så lite sex som A tross alt fikk, ville det være en risikosport.

Hun blir nærmest sykelig opptatt av sin manglende evne til å oppnå orgasmer og virker i stand til å ofre alt og alle for å komme. Jeg skulle gjerne sagt at det hele ender i en stor finale, en eksplosiv orgasme eller ny forståelse av hva som er mest viktig i livet, men slutten er kort og skuffende.

Skrivestilen til Aarø er lett og engasjerende. Historien om Julie er til tider underholdene og trekker litt i smilebåndene. Underholdningsnivået synker imidlertid gradvis gjennom historien etter hvert som man blir lei av å lese om vibratorer og squash, merkelige kjærester og seksuelle opplevelser. Latteren kommer sjeldnere og til slutt blir lesingen en hinderløype man vil bli ferdig med.

En kjapp oppsummering er på sin plass. Det som ligger til grunn for hittil manglende suksess på området, er altså følgende:

  1. Jeg har kroppslige hemninger.
  2. Jeg er for praktisk anlagt.
  3. Jeg har en mor.

Jeg kommer snart setter ting på spissen og utgjør en kritikk av det moderne kropps- og sexfikserte prestasjonssamfunnet der normalitet eller perfeksjon er målet. Vi er omgitt av tips og råd for sexlivet, regler på hvor ofte vi skal ha sex i et forhold og jevnlige oppdateringer av sexrelatert statistikk, gjerne i Dagbladet eller VG. Likevel opplever vi fortsatt et tabu rundt det å prate om sex og orgasme, og det er lett å tenke seg redselen for å føle seg utilstrekkelig og mislykket dersom man ikke inngår i eller overgår gjennomsnittet er utbredt blant de moderne kvinner.

Det kommer ikke til å gå, tenker jeg, men på den annen side: Er det så farlig? Hvorfor er det flaut ikke å få det til? Hvorfor kan jeg ikke bare snakke med vennene mine om det?

Jeg kommer snart tar dermed opp et viktig og tidsaktuelt tema. Dessverre ble denne historien litt for mye av en «god ting», og med en hovedperson jeg ikke klarer å identifisere meg med eller like, ble lesingen fort traurig.

Etter deg

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Jojo MoyesEtter deg | edgeofaword

Forlag: Bastion Forlag (2015)

Sjanger: Roman

Original tittel: After you

Oversetter: Elisabeth Haukeland

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

Ser du? Jeg er her – jeg holder meg i live – på randen av stupet.

Jeg gjør det du sa jeg skulle.

Etter deg er oppfølgeren til bestselgeren Et helt halvt år.

18 måneder har gått siden Will Traynor døde og Louisa Clark strever med å fortsette livet med sorgen og skyldfølelsen. Hun elsker fremdeles Will, og denne kjærligheten setter en demper på livet som hun var så klar til å starte ved slutten av forrige bok.

Det var koselig å høre om Lou igjen. Hun har forandret seg en del siden sist, og hun gjennomgår en enorm karakterutvikling i løpet av denne boken. På slutten av Et helt halvt år kan man få inntrykk av at alt er flott, at Lou kommer seg videre veldig fort. En litt for rosenrød slutt egentlig. Etter deg viser at denne slutten ikke var ekte. Den var midlertidig. For etter en stund begynner virkeligheten å slå inn over Lou og livet stagnerer. Man kan vel også si at det går tilbake noen hakk.

Vi møter igjen de aller fleste karakterene fra forrige bok. Noen har kommet over sorgen, andre ikke. Alle håndterer savnet etter Will på forskjellige måter, men dras mot hverandre både av sorg og av andre omstendigheter. Lou jobber på en bar på en flyplass. En jobb hun ikke liker noe særlig, men som gir henne et fast tilholdspunkt. På ettermiddagene går hun til en sorggruppe og blir venner med en gjeng sørgende mennesker. Kjærligheten er aldri langt unna, men Lou tør ikke ta steget helt ut. Redd for å miste de hun elsker, holder hun alle på avstand.

Etter deg er en bok full av sorg. Den lammende sorgen som slår beina ut under en. En sorg som gjør at man tar noen merkelige og til tide dumme valg for å holde fast på den man savner. Det er en bok om usikkerhet og det å tørre å stole på de rundt seg. Mange av betraktningene til Lou var lette å kjenne seg igjen i, og hun fremsto som en reel og troverdig karakter. Jeg savnet litt av den fjollete jenta hun var i forrige bok, hun var mye mer dempet nå, men heldigvis skinte hun gjennom med jevne mellomrom. Lou er en karakter man blir lett glad i.

«Ikke at du skal betrakte meg som noe slags moralsk forbilde, da.»

«Jeg har aldri betraktet deg som noe slags forbilde, Lou.» Hun smilte…

Jojo Moyes skriver med en lett hånd. Boken er tykk, men virker ikke så lang på grunn av det lette språket. Lett språk til tross berører boken flere såre temaer, og det er lett å bli drevet med. Oversettelsen er grei, men det er dessverre flere skrive- og slurvefeil. Dette er nok ikke oversetterens feil, Haukeland har gjort en god jobb.

Boken har fått kritikk for at den ikke følger opp Et helt halvt år på samme fantastiske nivå. Jeg kan si meg enig. Boken er ikke like god som forgjengeren. Allikevel gir den en flott fortsettelse om Lou. Boken slutter også relativt åpent, noe som kan gi plass til nok en oppfølger. Hvis det er noe jeg syns trakk boken ned er det begynnelsen. Starten er litt treg og jeg måtte lese et godt stykke før det føltes som om historien fikk en mening eller retning. Jeg la ofte fra meg boka i begynnelsen, men når alt dette falt på plass var boken vanskelig å legge fra seg og jeg slukte den.

Likte du Et helt halvt år kommer du til å like denne også, såfremt du ikke forventer et mesterverk. Anbefales til alle Jojo Moyes fans.

Lou Clark har ikke glemt.

Halvåret med Will Traynor forandret henne for alltid.

My Name is Lucy Barton

/ Stine-Marie / 1 kommentar

Skrevet av Elizabeth StroutMy Name is Lucy Barton av Elizabeth Strout | edgeofaword

Forlag: Random House (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

In this city of New York, I see children crying from tiredness, which is real, and sometimes from just crabbiness, which is real. But once in a while I see a child crying with the deepest of desperation, and I think it is one of the truest sounds a child can make. I feel almost, then, that I can hear within me the sound of my own heart breaking, the way you could hear outside in the open air – when the conditions were exactly right – the corn growing in the fields of my youth.

Lucy Barton tenker tilbake på de 9 ukene hun tilbrakte på sykehus etter komplikasjoner rundt en rutinemessig operasjon, da hennes mor besøkte henne på sykehuset etter mange år uten kontakt. Med dette besøket i fokus konfronterer Lucy sin egen barndom og setter det i kontrast til livet hun har nå.

Lucy bærer med seg en dyp ensomhet gjennom livet. En ensomhet som stammer fra en barndom i et hjem der fattigdom sto så sentralt at den overskygget både kjærlighet og godhet. Kan man kalle en slik familie dysfunksjonell? I hvilken grad kan man gi sine barn en trygg og kjærlig barndom full av glede når trusselen om sult og hjemløshet hamrer på døra hver eneste natt? I hvor stor grad påvirker vår barndom våre valg senere i livet? Lucy ser tilbake på det hele med en visdom bare alder kan gi.

Lonely was the first flavour I had tasted in my life, and it was always there, hidden inside the crevices of my mouth, reminding me.

My Name is Lucy Barton er en historie om fattigdom, ensomhet og lengselen etter kjærlighet og annerkjennelse. Om forholdet mellom en mor og hennes barn, og den sårbarheten bare en forelder kan avdekke i et voksent menneske. Om de arrene man bærer med seg fra sin barndom og gjennom livet.

But when I see others walking with confidence down the sidewalk, as though they are free completely from terror, I realize I don’t know how others are. So much of life seems speculation

My Name is Lucy Barton er ikke så mye en sammenhengende historie som det er en samling av minner, tanker og anekdoter. Alt fokus ligger på Lucy. Historien tar rot i sykehusoppholdet, men spenner fra barndommen hennes til nåtid.

Lucy danner en personlig og forfriskende fortellerstemme. Språket er nydelig. Historien er gjennomtrukket av tankevekkende og treffende bemerkninger om livet og forholdet oss mennesker imellom.

It interests me how we find ways to feel superior to another person, another group of people. It happens everywhere, and all the time. Whatever we call it, I think it’s the lowest part of who we are, this need to find someone else to put down.

Romanen tar for seg et følelsesladet tema. Jeg kan likevel ikke si med like stor tyngde som andre anmeldere at den vekket dype følelser i meg. Romanen er full av substans og brakte frem dype, filosofiske tanker. Det var imidlertid noe som manglet i utførelsen. Handlingen hoppet for mye frem og tilbake med en hakkete og usammenhengende fortellerstil. Lucy Barton, dog troverdig og likendes, var litt for vag. Jeg klarte ikke å bli godt nok kjent med henne, noe som gjorde det vanskelig for meg å investere emosjonelt i historien.

Hvis jeg skal være skikkelig pirkete, kan jeg jo også nevne at de små gjentakelsene av enkelte korte setninger gikk meg litt på nervene. Kanskje ble det gjort for å forsterke det tankefulle i fortellerstilen, men det tilførte ikke noe til historien eller til personskildringen av Lucy.

But the books brought me things. This is my point. They made me feel less alone. This is my point. And I thought: I will write and people will not feel so alone! (But it was my secret).

Jeg ble også litt skuffet over hvor gjennomskinnelig beskrivelsen av forholdet mellom Lucy og moren var. Det var noe der, mellom sidene, som jeg prøvde å gripe fatt i, men det rant mellom fingrene på meg. De bruker mesteparten av tiden sin sammen til å prate om bekjente fra Lucys hjemby og deres ekteskap og sorger. Ethvert forsøk på en ordentlig samtale blir fort avbrutt. Dette sier sitt, selvfølgelig, men resultatet er at forholdet deres dryppes ned på sidene så sjeldent og i så små dråper at det er vanskelig å få tak i. Det hele blir for lite til å danne et ordentlig inntrykk i historien.

Til tross for et forfriskende perspektiv og de mange treffende bemerkningene om livet, er My Name is Lucy Barton en lite bemerkelsesverdig bok. Den er vakkert skrevet og lettlest. Den kan til og med få deg til å fundere litt over livet. Likevel har jeg på følelsen at den kommer til å gå i glemmeboken rimelig raskt. Det blir derfor vanskelig for meg å si om jeg anbefaler den eller ikke. Jeg har blanda følelser.

Beathes bokhjerte har også anmeldt denne.

Et helt halvt år

/ Julie Karoline / 6 kommentarer

Et helt halvt år| edgeofawordSkrevet av Jojo Moyes

Forlag: Bastion Forlag (2012)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Me Before You

Oversetter: Elisabeth Haukeland

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Jojo Moyes har lenge vært en av mine favorittforfattere. I bokhylla har jeg flere bøker av henne og da Et helt halvt år kom ut visste jeg før jeg leste den at jeg kom til å like den. Det jeg ikke visste var at jeg kom til å elske den.

Det er ikke nødvendig for meg å skrive en lang anmeldelse av boken, det finnes ørten av dem allerede. Men siden jeg nå har lest oppfølgeren Etter deg, føles det riktig å skrive en liten notis om denne fantastiske historien.

Mange vil påstå at språket og hendelsesforløpet er for lett og overfladisk for et så tungt tema. For boken er inne på et tungt og kontroversielt tema. For noe tull, sier jeg. Ja, boken er lettlest, med sarkastiske små stikk, men hva så? Ok, så startet historien noe keitete, og jeg følte lenge at dette ikke var Moyes beste bok, men det var bare i begynnelsen. Den tunge tematikken overasket meg, og jeg fant den ekstra dybden spennende og troverdig. Jeg endte opp med å elske denne boken. Som så mange andre. Og nå er boken filmatisert også.

Hovedpersonen er relativt fjollete, men utrolig elskverdig. Hun er ei jente med sår som hun gjør alt hun kan for å skjule, men som påvirker henne mer enn hun er klar over. Familien hennes er litt sær, men samtidig passer de godt inn i historien. De blir en motvekt til den seriøse Traynor familien og den tunge tematikken.

Jojo Moyes skriver på en lett måte, med en ganske så sarkastisk humor som stikker ut her og der. Bøkene er kanskje ikke store litterære mesterverk, men skrivemåten er enkel og lettlest. Så selv om bøkene er tykke virker de ikke uoverkommelige. I alle bøkene (i hvert fall de jeg har lest) er karakterene godt utviklet og alle handler etter troverdige mønstre. Sånn i forhold til tematikk er nok Et helt halvt år den dypeste boken hennes.

Andre bøker av Jojo Moyes jeg har lest er Forbuden Frukt (2003), Påfuglemporiet (2004) og Over havet (2005). Av disse anbefaler jeg Over havet.

Jojo Moyes | edgeofaword

Jojo Moyes

Boksamling Jojo Moyes | edgeofaword

Jojo Moyes boksamling

Jeg var på forfatterkafe med Jojo Moyes for noen år siden der hun fortalte om sitt forfatterskap. Dette var under lanseringen av Den ene pluss en (som for øvrig ikke er lest ennå, men ligger i årets lesebunke). Hun er en hyggelig og ærlig dame, og kom med mange gode tips, spesielt om karakteroppbygging, til spirende forfattere.

 

Rød dronning

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

Skrevet av Victoria AveyardRød dronning av Victoria Aveyard | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2015)

Sjanger: Fantasy, Ungdomsroman (YA)

Originaltittel: Red Queen (2015)

Oversetter: Carina Westberg

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Alle kan forråde alle.

Samfunnet består av to folkeslag: rødblods og sølvblods. Rødblods er oss vanlige, sårbare og dødelige mennesker. Sølvblods er alt annet enn med sitt sølvfargede blod og overnaturlige krefter. Krefter som å kontrollere elementer, lese tanker og manipulere lys. Du kan kalle kreftene magi, men i utførelsen minner dette mer om x-men.

Vår heltinne, Mare, er en ung rødblods kvinne fra fattige kår. Gjennom en betimelig handlingstvist reddes hun fra den sikre død i en krig ingen kan vinne og engasjeres som tjener for kongefamilien.

Jeg skal ikke dø, jeg skal ikke engang i krigen. Jeg skal arbeide, og jeg skal klare meg.

Det tar imidlertid ikke lang tid før hun havner i en situasjon hun umulig skal kunne overleve. En situasjon som avdekker hennes skjulte krefter. Krefter hun, som rødblods, ikke skal kunne ha. I et desperat forsøk i å dekke over denne feilen, plasseres hun rett i løvens hule, nærmere bestemt det kongelige hoff.

Så hva skjer når du har et dystopisk samfunn bestående av et sterkt og et svakt folkeslag? Jo, samfunnet blir et sterkt klassedelt imperium der all makt og rikdom ligger hos det privilegerte fåtall, og den underdanige majoriteten må sloss om liv og rester.

Hva skjer hvis vi kaster Katniss fra Dødslekene og en genetisk mutasjon inn i det hele? Jo, vi får den sterke heltinnen Mare med krefter til å rive ned dette imperiet.

Kast spenning, overnaturlige krefter, intriger og en kjærlighetstrekant inn i blandingen, og vi har en fantasy for ungdom med tittelen Rød dronning.

I kveld vil det flyte blod.

Så da kommer spørsmålet, likte jeg boken?

For min egen del ble jeg ikke veldig imponert. Nå har det seg imidlertid slik at jeg ikke befinner meg i målgruppen for denne typen roman. Til tross for min forkjærlighet for ungdomsbøker, ble denne litt for enkel og uoriginal og inneholdt litt for mange klisjéer for min smak.

Men jeg skal anmelde den som det den er: en fantasy for ungdom.

Når det kommer til plott er Rød dronning på ingen måte original. I motsetning til de fleste slike fantasy-romaner, befinner vi oss imidlertid i en mer teknologisk moderne verden med både elektrisitet og motordrevne kjøretøy. Denne verdenen er spennende og detaljert beskrevet.

Mare har sjarm og dybde, men også her mangler historien originalitet. Mare er på ingen måte unik innenfor ungdomslitteraturen; Mare er Katniss. Faktisk bærer flere av bipersonene tydelige likhetstrekk med karakterer i Dødslekene-serien (Hunger Games); Cal er den stillferdige og grublende Gale, Manel er den sympatiske Peeta, Evangeline er den endimensjonalt onde Clove. Om vi kommer til å se dynamiske karakterer og interessante personutviklinger er for tidlig å si.

Romanen har imidlertid driv og plottutviklingen er god, ikke dårlig for første bok i en trilogi. Mengden av spenning er passelig, slåsscenene er ikke for detaljert beskrevet og volden ikke for blodig.

Språklig er boken enkel og god, og fortellerstemmen engasjerende. Her ligger alt fokus på handling og verdenen Aveyard har skapt. Lettlest er et adjektiv jeg gjerne vil bruke her.

Så er det på tide å påpeke følgende:

Dersom du er lei klisjéene som preger ungdomslitteraturen, dersom du ikke kan fordra kjærlighetstrekanter og den evige «liker jeg ham/liker jeg ham ikke», da er ikke Rød dronning boka for deg.

«Han misliker å tape. Og» – han senker stemmen og er nå så nær meg at jeg kan se ørsmå sølvskimrende flekker i øynene hans – «det gjør jeg også. Jeg vil ikke miste deg, Mare. Det vil jeg bare ikke.»

Mangelen på originalitet i plott og karakterer er det boken har mottatt mest kritikk for. Den blir rett og slett for lik andre bøker i ungdomssjangeren. Det er lite nytt som tilføres sjangeren, handlingen er gjennomtrukket av klisjéer og de store handlingstvistene er lette å forutsi. Enkelte av handlingstvistene føles også tvungne og kunstige, som om det var noen gapende plotthull som måtte dekkes over i siste liten.

Rød dronning har likevel det meste som skal til for å skape en god fantasyroman for ungdom: en tøff heltinne, spenning, magi og en god dose kjærlighetsdrama under et teppe av intriger og bedrag. Dette er en trygg og spennende roman for de mellom 13 og 15 år. Dette betyr selvfølgelig ikke at den ikke kan nytes av de litt eldre; smaken er jo, som de sier, som baken.

Neste bok i serien er Glass Sword og ble utgitt på engelsk tidligere denne måneden. Noen tittel eller utgivelsesdato for den norske utgaven kan jeg ikke gi ennå.

For the Most Beautiful

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Emily Hauserfor the most beautiful | edgeofaword

Forlag: Doubleday (2016)

Sjanger: Historisk roman/ fantasy

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

“Choose,” she says, reaching out towards him.

“Choose to which of us the apple most belongs…”

… And who was Paris, Prince of Troy, to disobey the gods?

 

Og dermed er en av tidenes mest omtalte kriger i gang. Emily Hauser har skrevet en flott roman om kvinnene i den Trojanske krigen. Med utgangspunkt i Illiaden har hun trukket sammen de viktigste hendelsene fra denne godt kjente historien. Å skrive en ny utgave av noe som har blitt fortalt, skrevet og filmatisert utallige ganger er en tøff utfordring, men forfatteren klarer det med glans.

Boken starter når tre gudinner kommer til Paris og tvinger han til å velge hvem av dem som er den peneste. De hevngjerrige taperne plotter ut sin hevn og utfallet blir den Trojanske krigen. Det er allerede bestemt fra begynnelsen av at Troja vil falle, men hvem som dør og overlever er fremdeles ikke avgjort. Dermed fordeler gudene seg på hver sin side av krigen og kampen er i gang.

“Troy is yours,” he (Zeus) announces. “Do as you want with it. Troy…” He gazes down through the clouds at the hundreds of Greek ships already blackening the seas of the Aegean as they sail towards the east “… will fall.”

Blant de dødelige følger vi to unge kvinner, Briseis og Krisayis, fra dagene før krigen og til krigens slutt. Prinsesse Briseis av Pedasus blir tatt til fange av Achilles og blir hans personlige slave. Krisayis, datter av en Trojansk yppersteprest, ender som sexslaven til grekernes store leder, kong Agamemnon. Begge to kjemper mot sine nye skjebner og prøver på hvert sitt vis å hjelpe Trojanerne.

Boken er spekket av grådighet. Av lojalitet, svik og forfengelighet. Både fra gudenes og menneskenes side. Oppe på skyene sitter gudene og følger ivrig med på krigen og hjelper til med råd, sykdom og uvær. På bakken kjemper Trojanerne bittert, uvitende om sin skjebne, mens Achilles leder grekerne til seier. Troja faller ikke lett, og krigen blir lang og hard.

Det er noe underlig ved å lese en historie du allerede vet slutten på. Historien om Troja er godt kjent. Alle karakterene, slagene og utfallet er allerede oppklart. Kan noe nytt egentlig tilføyes denne historien? Svaret er nei. Det var ingen overraskelser. Ingen nye tvister. Alt skjer i den rekkefølgen vi allerede kjenner. De store slagene blir for det meste hoppet over. Det er jo ikke noe vits å gjenta i det uendelige hvem som dreper hvem.

Det som er nytt med denne utgaven er perspektivet. Vi bytter mellom Briseis og Krisayis gjennom hele boka. Vi hopper mellom dem for hvert kapittel. Begge to blir fortalt om i jeg-form, og vi blir godt kjent med dem. Kapitlene er korte, ofte bare to sider lange, og lett oversiktlige med personenes navn som overskrift. Innimellom er det kapitler som omhandler gudene. Stort sett fortalt av Hermes. Disse små avbruddene var artige og ga en slags oversikt over krigen som Briseis og Krisayis ikke kunne gi.

“So there you have it,” Hermes says to the cupids. They are gazing up at him, their little mouths open, entranced. Even the older ones have forgotten their duties and are laying, chins propped on fists, staring at Hermes. “The story of the Trojan war, the real story, told the way it happened by the people it happened to, and me, Hermes, the god who watched it all.”

Leseeksemplaret jeg fikk var ikke korrekturlest, så det var en del skrivefeil. Vi får håpe alt ble rettet opp til utgivelsen. Ellers fløt språket godt. Det er ingen metaforer og lange landskapsforklaringer. Her er det personene og krigen som står i sentrum. Det blir brukt få vanskelige og fremmede ord, men som med de fleste engelske bøker, er setningene til tider lange og proppfulle av komma. Forfatteren har en god og trygg skrivestil, som er lett å lese og få med seg.

Hvis det er noe jeg trekker ned på så er det den konstante byttingen av hovedkarakterer. Jeg er ikke noe fan av slike skrivestiler. Samtidig var kapitlene svært korte, og det var ingen problem å få med seg hvem kapitlene handlet om. Det blir også nevnt en hel haug med navn, noen fra den faktiske historien og noen som forfatteren har funnet opp selv. Hvis du har vansker med å henge med når det blir så mange karakterer, ligger det heldigvis en navneliste bak i boken. Det er også vedlagt et kart og en liste over stedene og byene som blir nevnt.

Andre har kritisert det at Hauser har gjort små endringer fra Illiaden. Siden jeg ikke har lest den, var ikke dette noe jeg la merke til. Forfatteren har også blitt kritisert for å ha gjort gudene litt tåpelige. Noe jeg også la merke til, men ikke hang meg så mye opp i.

I det hele har Emily Hauser virkelig satt seg inn i den Trojanske krigen. Hun skriver om personer, steder og skikker med sikker hånd. Alt forarbeidet hennes skinner gjennom og gir boka en fin tyngde. Bak i boka har hun også lagt til en liste med forslag av bøker for videre lesing.

Så hva er min dom? En helt grei bok. Fin underholdning. Litt treg til å starte med, men jeg tror det kan være fordi jeg allerede visste utfallet av historien. Jeg likte hovedpersonene, de har gode karakterutviklinger og en dybde man ikke helt ser til å begynne med.

For the Most Beautiful har akkurat kommet ut på markedet (januar 2016), og er den første i en frittstående trilogi.

“Is this yours?” It was a golden apple. I took it from him, turning it over to look at the soft golden sheen of its skin. There was an inscription on it in elegant slanting writing, and I held it up to the fading light. For the most beautiful. I looked at it, thinking.

Then I walked over to the arch of the colonnade, reached back and threw it up, up to the sky. It went spinning through the air, glittering in the evening sun. And then it was gone.

The Strange and Beautiful Sorrows of Ava Lavender

/ Stine-Marie / 1 kommentar

The Strange and Beautiful Sorrows of Ava Lavender | edgeofawordSkrevet av Leslye Walton

Forlag: Walker Books (2014)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

TO MANY, I WAS MYTH INCARNATE, the embodiment of a most superb legend, a fairy tale. Some considered me a monster, a mutation. To my great misfortune, I was once mistaken for an angel. To my mother, I was everything. To my father, nothing at all. To my grandmother, I was a daily reminder of loves long lost. But I knew the truth – deep down, I always did.

                I was just a girl.

Slik innledes debut romanen til Leslye Walton, og allerede her blir vi lovet en unik og magisk fortelling. Dette er historien om Ava Lavender, ei jente født med vingene til en fugl.

Hvem er Ava Lavender og hvorfor ble hun født? Dette er spørsmålene Ava stiller der hun sporer livene til sin mormor og sin mor. Gjennom hennes fortellerstemme følger vi livene og skjebnene til de to kvinnene gjennom migrasjon, drømmer, sorg og knuste hjerter. Det hele leder frem til en stormfull natt der Avas egen skjebne endelig blir avslørt.

I’ve been told things happen as they should.

The Strange and Beautiful Sorrows of Ava Lavender er som tittelen angir både merkelig og vakker. Det er en generasjonsfortelling preget av magisk realisme som utfolder seg gradvis og hensiktsmessig. Det er en historie om tap, sorg, kjærlighet, lyst, glede og håp. Slik som skjebnen spiller en avgjørende rolle gjennom historien, er lite overlatt til tilfeldighetene når det gjelder utførelsen. Dette er fortellerkunst.

               There it was again. Fate. As a child, that word was often my only companion. It whispered to me from dark corners during lonely nights. It was the song of the birds in spring and the call of the wind through bare branches on a cold winter afternoon. Fate. Both my anguish and my solace. My escort and my cage.

Så hva var det jeg likte så godt ved denne boken?

For det første elsket jeg de tre kvinnene, alle vidunderlig tragiske og smertefullt realistiske.  Vi blir først kjent med Emilienne og Vivianne som unge, håpefulle jenter og ledes gjennom hendelser som bryter dem ned. Livet og sorgene deres reflekteres i de to voksne kvinnene Ava kjenner som sin mormor og sin mor. Du kan ikke unngå å føle sorgen og mørket som gjennomborer Emilienne, det bunnløse håpet og den evigvarende evnen til å elske som styrer Vivianne, den barnlige gleden og nysgjerrigheten til Ava.

Ava selv er intet annet enn fortryllende.

Dette er for all del ingen spenningsroman. Spenningselementene er heller få, og det er karakterene som driver historien fremover. Karakterene til Leslye Walton er fengslende og med en dybde sjeldent oppnådd i en debutroman. Alle vi møter er levende og fargerike, unike, men realistiske. Karaktertegningene- og utviklingene er glimrende og mesterlig utført. Historien utfolder seg i et godt tempo og føles aldri kjedelig eller treg.

Boken inneholder mystiske og overnaturlige elementer og krever at du tar et visst «leap of faith». Disse elementene setter et helt særegent og forførende preg på en generasjonsfortelling om livene til tre kvinner med uhell i både liv og kjærlighet. Det mystiske føles her både naturlig og uunnværlig.

After failing every other attempt to get the ornithologist to notice her – including a rather disastrous event where she appeared at the stoop of his apartment building wearing nothing but a few feathers plastered to an indiscrete place – Pirette took the extreme step of turning herself into a canary.

Hvis du ikke liker tanken på at en person kan forvandle seg til en kanarifugl, eller bli født med vinger, dersom du foretrekker bøker som er 100 % naturtro, vil du ikke like denne boken.

Det lyriske språket og de levende beskrivelsene gjenspeiler og forsterker det mystiske i fortellingen. Det bidrar til å skape en vakker leseopplevelse som hverken føles tung eller tilgjort. Leslye Walton har funnet en fortellerstemme som er både vidunderlig og enestående.

                For a very long time, Vivianne and Jack lived in that world people inhabit before love. Some people called that place friendship; others called it confusing. Vivianne found it a pleasant place with an altitude that only occasionally made her nauseous.

Denne boken burde komme med en advarsel; den er så vidunderlig vakker, men også så sjeledrepende tragisk. De siste 100 sidene bør leses uten forstyrrelser og med en god dose papirlommetørkler.

Dette er en magisk, forførende og utrolig vakker roman som jeg anbefaler på det sterkeste. Min anbefaling kommer imidlertid med en advarsel om at boken inneholder enkelte sterke scener av voldelig seksuell natur; den bør nok helst unngås av personer under 15 år. Bli imidlertid ikke skremt av dette, boken er fantastisk og de sterke scenene absolutt nødvendige for å oppnå et så høyt kvalitetsnivå på en historie av dette slaget.