An Ember in the Ashes

/ Stine-Marie / 1 kommentar

Skrevet av Sabaa TahirAn Ember in the Ashes av Sabaa Tahir

Forlag: HarperCollins Publishers (2015)

Norsk tittel: En glo i asken (Fontini Forlag, 2016)

Sjanger: Fantasy; Ungdomsroman (YA)

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

An Ember in the Ashes er en fantasyroman for ungdom og utgjør første del av en trilogi. Både plott og setting trekker sterk inspirasjon fra romersk historie, antikkens mytologi og Midtøstens legender.

Vi blir kastet inn i en verden av mørke, vold og hat. Et imperium bygd på krig, blod og smerte har lagt det moralske samfunn i aske. Men i menneskets natur finner vi også håpet om en bedre fremtid og drømmen om frihet, og snart finner vi en glo i asken. I krysningspunktet der det ondeste i mennesket møter det beste kastes vi inn i en episk kamp der selve menneskeligheten står på spill.

From among the battle-hardened youth there shall rise the Foretold, the Greatest Emperor, scourge of our enemies, commander of a host most devastating, and the Empire shall be made whole.

Gjennom to hovedpersoner, Laia og Elias, befinner vi oss på begge sider av konflikten. Laia er en «scholar», en benevnelse for befolkningen av et rike som nå er underkastet imperiet, og lever i undertrykkelse på randen av fattigdom. Hun har mistet sine foreldre til imperiet. Når resten av hennes familie også blir tatt fra henne, sitter hun igjen med to valg: Å flykte for sitt eget liv, eller å kjempe for sin bror, kanskje på bekostning av sitt eget liv.

Elias er en «martial», medlem av den herskende overklassen, oppvokst på akademiet, torturert og tvunget til å drepe fra barnsben av.  En «maske» i trening til å bli en hensynsløs og nådeløs drapsmaskin for keiseren. Hans høyeste ønske er å unnslippe akademiet og finne sin egen frihet, før akademiet frarøver ham det siste av hans menneskelighet. Men før tidspunktet kommer for å rømme, får han et glimt av sin egen skjebne, og han blir tvunget til å ta et valg som kan påvirke hele imperiet.

This life is not always what we think it will be,” Cain says. “You are an ember in the ashes, Elias Veturius. You will spark and burn, ravage and destroy. You cannot change it. You cannot stop it.

Jeg likte An Ember in the Ashes veldig godt. Plottet er langt fra originalt og vi følger en gammel oppskrift innen sjangeren ungdoms-fantasy. Dette er den samme gamle historien om et klasseinndelt og undertrykkende imperium, en spådom og en revolusjon. Dette er da også grunnen til at den ikke får full pott på terningsskalaen. Vi møter imidlertid nye karakterer og en annerledes og forseggjort verden som trekker sterk inspirasjon fra vår egen verdenshistorie og mytologi.

Historien bærer preg av det originale og utførelsen er særdeles god. Sabaa Tahir tørr også å dra den litt lengre enn mange andre forfattere innen samme sjanger; ondskapen er styggere og mer eksplisitt.

Handlingen utspiller seg i et raskt tempo, spenningen opprettholdes på tvers av kapitler. Ondskapen er til å ta og føle på. Den er så ond, og det gjøres så bra.  Både Laia og Elias viser fantastisk personutvikling, og det legges stor vekt på personlig utvikling og mellommenneskelige forhold.

Everything here is blood and violence

Laia er ikke den typiske heltinnen som ofte preger ungdomslitteraturen. I vår verden ville hun nok ha vært akademiker. Som datter av to sterke motstandskjempere, føler hun press på å leve opp til deres ettermæle. Å være modig er ikke noe som faller naturlig for henne, og lysten til å flykte og å stikke av holder seg sterk gjennom historien. Men hun kjemper, hun blir værende og hun utvikler seg til å bli modigere og modigere.

My big brother reaches home in the dark hours before dawn, when even ghosts take their rest. He smells of steel and coal and forge. He smells of the enemy.

Elias har alle forutsetninger for å være en brutal og nådeløs drapsmaskin. Likevel har han klart å bevare en grad av sympati og empati. Når vi møter han i starten av historien er han i konflikt med seg selv. Hans ønske om frihet og hans følelse av lojalitet og vennskap er stilt opp mot hverandre. Hans ferd gjennom historien tar han fra en selvopptatt gutt til en rettferdig og ansvarsfull mann som er villig til å ofre alt for de han bryr seg om.

An Ember in the Ashes er en godt skrevet og utrolig spennende fantasyroman som jeg anbefaler på det sterkeste til alle som elsker fantasy for ungdom. Dette til tross for at den bidrar til en allerede klisjefylt ungdomssjanger. An Ember in the Ashes ble utgitt på norsk i år under tittelen En glo i asken. Neste bok i serien, A Torch Against the Night, kommer ut på engelsk senere i år.

Når valget står mellom overlevelse eller familie, frihet eller lojalitet, hva velger du?

 

 

 

Leserne i Broken Wheel anbefaler

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Katarina BivaldLeserne i Broken Wheel anbefaler | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2014)

Sjanger: Roman/feelgood

Originaltittel: Läserne i Broken Wheel rekommenderar

Oversatt av Gøril Eldøen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Å gå forbi en bokhandel uten å ta turen innom er mer eller mindre umulig. Når det i tillegg henger et stort salg skilt over bord som bugner over av fristende bøker er det fort gjort å forlate butikken med noen poser ekstra. Denne boken lå på et slikt bord, og jeg klarte ikke å gå uten å kjøpe den med meg. Selv om hyllene hjemme er fulle, og jeg har flere bøker jeg ikke har lest ennå, måtte denne bare bli med meg hjem. Angrer jeg? Absolutt ikke!

I  Leserne i Broken Wheel anbefaler møter vi Sara Lidqvist. Hun har ikke hatt ferie på mange år, men en dag drar hun fra Hanninge, Sverige, til Broken Wheel, en småby i Iowa, USA. Her skal hun besøke brevvennen Amy Harris. Vel framme får hun vite at Amy er død og dumper midt oppe i begravelsen.

Amy kan ikke være død, tenkte Sara. Hun var jo min venn. Hun likte bøker for guds skyld.

Sara er en vaskeekte bokorm; en godt trent lesehest. Når innbyggeren i Broken Wheel overtaler henne til å bli de planlagte to månedene, tar det ikke lang tid før hun åpner en bokhandel for å få dagene til å gå. Amy Harris mange bøker fyller hyllene og butikken blomstrer.

Den dypt solskinnsgule disken var det første man så når man kom inn. Sara syntes den fikk det til å føles som om man trådte inn i en magisk butikk, for hva, spurte hun seg selv, kan vel ikke hende med en gul disk.

Saras spesielle forhold til bøker har lenge vært hennes måte å rømme fra livet på. Hun er stille, sjenert og innesluttet, men den nye butikken og beboerne i Broken Wheel får henne ut av skallet sitt og hun ender med å finne seg selv og sin plass i verden. Saras inntog i byen har også en enorm påvirkning på småbyen, og når de to månedene går mot slutten, ønsker ingen at hun skal dra.

Broken Wheel skulle få det mye bedre, det var hun overbevist om, så fort innbyggerne begynte å lese … Hun tvilte ikke et sekund på at hun skulle få Broken Wheel beboerne til å lese, uansett hva de selv måtte tro.

Dette er en feelgood roman, i ordets rette forstand. En lettlest roman med enkel humor og forutsigbar handling. Boken har fått noe negativ kritikk ved at den er for forutsigbar og ikke original nok. Det er jeg forsåvidt enig i, men i forhold til feelgood sjangeren får leseren den en forventer i denne boken. Leserne i Broken Wheel anbefaler er ikke et stort litterært mesterverk, med det trenger det heller ikke å være. Jeg har lest en rekke feelgood romaner opp gjennom årene og denne er absolutt av de beste. Jeg humret og lo, og storkoste meg med livene til beboerne i Broken Wheel. Det var få, om noen, overraskelser, men det plaget meg ikke det minste. Boken er full av kjærlighet, lengsel, drømmer og småbyliv. Med en stor dose humor strødd over. Med andre ord: den perfekte feelgood roman.

Personlig har jeg alltid ment at bøker har en slags helbredende kraft, om ikke annet så gir de adspredelse.

Leserne i Broken Wheel anbefaler er Katarina Bivalds debutroman. At hun selv er en bokorm kommer klart frem. Historien er proppfull av sitater og henvisninger til andre bøker. For dette er også en bok om bøker. Både kjente og mindre kjente bøker blir nevnt i fleng, og jeg sitter igjen med mange anbefalinger på bøker jeg nå ønsker å lese. Som en bokorm selv var det også flere bøker og henvisninger jeg kjente igjen. For ikke å snakke om enkelte situasjoner jeg tror de fleste lesehester vil kjenne seg igjen i.

Mennesker var rare sånn. De kunne være fullstendig uinteressert i deg, men så fort du fant fram en bok, var det du som var uhøflig.

Ønsker du å lese en bok med et lett språk og som ikke tar lang tid å lese, er dette boken for deg. Leserne i Broken Wheel anbefaler er en bok som passer å lese ved bassengkanten på sydenferie eller i sola ved hytteveggen. Den passer nemlig utmerket som en avkoblingsbok. Vær bare klar over at høye fniseanfall kan forekomme.

Astri utan D er en bokblogg jeg følger, og hun har også anmeldt denne.

Hvis flere bokhandlere hadde vært sitt ansvar bevisst og operert med advarsler, ville livet hennes vært mye enklere. Hvordan kunne man kreve advarsler på sigarett, men ikke tragiske bøker? Advarsler på ølflasker om å ikke kjøre mens man drakk ølen, men ikke et ord om ikke å lese triste bøker uten lommetørklær i nærheten?

A Walk to Remember

/ Julie Karoline / 9 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksA Walk to Remember | edgeofaword

Forlag: Sphere (1999)

Sjanger: roman

Kilde: lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg fortsetter med årets utfordring og har nå lest A walk to Remember (Minnenes melodi), Nicholas Sparks tredje roman. Denne ble lest på engelsk, da biblioteket kun hadde denne versjonen.

This is my story; I promise to leave nothing out. First you will smile, and then you will cry – don’t say you haven’t been warned.

Jeg visste ingenting om denne boken på forhånd. Fortellingen er filmatisert, men jeg ønsket å lese boken før jeg så den. Det første som slo meg var hvor søt og uskyldig historien er. Boken handler om Landon Carter som bor i en liten by i USA. Landon tenker tilbake til da han var 17 år og på sin første kjærlighet: Jamie Sullivan. Ei stille og forsiktig jente som alltid gjorde det rette. Absolutt ikke den type jente han pleide å se etter, men som endte i en forelskelse som endret livet hans.

There are moments I wish I could roll back the clock and take all the sadness away, but I have the feeling that if I did, the joy would be gone as well.

Nicholas Sparks kan kjærlighetsromaner. Det drypper rett og slett kjærlighet fra hver side. Noen ganger kan det bli litt klissete, men når man er i humør for en real dose med romantikk svikter han aldri. I denne boken har Sparks i tillegg fått frem ungdommens hig etter annerkjennelse og deres forvirring ved å stå på terskelen til de voksnes rekker. Landon Carter utvikler seg enormt gjennom historien; fra å være en forvirret og hormonell tenåring til en ung mann.

Boken er skrevet med en følsom hånd. Språket flyter lett og jeg hadde ingen problemer med å lese den på engelsk. Handlingen følger en fin og rolig kurve, og har flere uforutsigbare momenter. I tillegg har den flere humoristiske stikk.

Boken er som nevnt filmatisert, faktisk den første av Sparks bøker som ble til film. Boken og filmen følger den samme historien og de samme personene. Allikevel er det en rekke forskjeller og jeg personlig må si at boken er bedre. Leseren får et helt annet forhold til karakterene i boken, og selv om skuespillerne gjorde en god jobb, syns jeg avvikene mellom bok og film ble for store. De endret rett og slett for mye i filmen, ting som strengt tatt ikke trengtes å endres på. Filmen er søt i seg selv, men boken er mye bedre.

Life, I’ve learned, is never fair. If people teach anything in school, that should be it.

Jeg endte med å like denne historien bedre enn Dagboken. A Walk to Remember er ryddigere og mer oversiktlig. Den har også flere spenningstopper og urolige momenter. Jeg både lo og gråt av denne historien.

It was, I remember thinking, the most difficult walk anyone ever had to make. In every way, a walk to remember.

Neste bok ut i årets utfordring er Fotografiet (the Lucky One).

Den lange hvite skyens land

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Sarah LarkDen lange hvite skyens land | edgeofaword

Utgitt av Bazar Forlag (2013)

Sjanger: Roman

Original tittel: Im Land der weissen Wolke

Oversatt av Ute Neumann

Kilde: julegave

Anmeldt av Julie Karoline

 

Sarah Lark er en tysk forfatter som har skrevet en trilogi om utvandringen til New Zealand. Selv har hun jobbet som guide i New Zealand i mange år og hennes kunnskap om landet kommer godt frem i bøkene. Hun har skrevet doktoravhandling om kvinners dagdrømmer, så da er det kanskje ikke rart at bøkene har truffet så mange?

Den anglikanske kirken i Christchurch, New Zealand, søker ærbare, unge kvinner som er vant med husstell og barneoppdragelse og kunne tenke seg å inngår kristelig ekteskap med velsituerte og vel ansette medlemmer av vår menighet.

Vi møter Helen, en 27 år gammel prestedatter som jobber som guvernante i London. Hun finner en annonse som søker gifteklare kvinner til enslige menn i New Zealand og overrasker alle, til og med seg selv, da hun svarer på annonsen. På båtreisen møter hun Gwyneira. Gwyneira er en walisisk adelsjente som blir lovet bort til en rikmannssønn på New Zealand. En mann hun aldri har møtt. Kvinnene er forskjellige, både i oppførsel og personlighet. I tillegg hører de til vidt forskjellige sosiale kretser. Allikevel blir de fort gode venner og holder sammen i tykt og tynt. For deres nye liv i New Zealand blir alt annet enn det de forventer.

Boken er full av latter, tårer, kjærlighet, lengsel, forbudte drømmer, uoppnåelige mål og brutte løfter. Vi følger kvinnene over mange år og er med dem fra de første strabasiøse årene til de omfavner sin nye liv og sitt nye hjemland. Dette er en familiesaga, og selv om det er Helen og Gwyneira vi følger får vi også være med en rekke andre personer som kommer inn og ut av kvinnenes liv.

Karakterkartet er stort og mangfoldig. Lark har greid å lage mange interessante og forskjellige karakterer. Alle med egne lyster og drømmer, og alle med skjebner som fletter seg sammen med kvinnene. Mange av karakterene er lette å like, selv med sine tyngre sider, og det var en fryd å lese en familiesaga hvor jeg likte de fleste (i motsetning til Sukkerplantasjen på Puerto Rico hvor jeg mislikte alle).

I begynnelsen syns jeg det var mange navn å forholde seg til, men det gikk seg til etter hvert. Introdusering av nye karakterer stagnerer noe utover i boka, og vi møter de samme om og om igjen. Noe som kan virke irriterende er hvordan de tilsynelatende møter hverandre tilfeldig flere ganger, selv med de store avstandene det var. Men når man tenker over hvor få europeere de var til å begynne med kan det forstås. Det føltes allikevel litt for enkelt.

Når det regner, kan man søke ly, sa Gwyneira lavt. Og når det er sol, kan man finne skygge. Jeg kan ikke forhindre at det regner eller at solen steker, men jeg trenger ikke bli våt eller solbrent for det.

Skrivestilen er noe haltende. Ja, Lark kan skrive, og språket er lett og romantisk, men til å begynne med syns jeg Lark lot mange røde tråder ligge uløst, uten noen slags driv eller hint om at de skulle tas opp igjen. På slutten tok forfatteren plutselig tak i dem alle og løste dem opp i forrykende fart. Jeg har hørt noen kalle boken for en løkkeskriftroman, den er så pen og pyntelig hele tiden, og jeg vil nok si at dette er en skikkelig jentebok. Selv om karakterene kommer opp i flere ubehagelige situasjoner blir det aldri for ekkelt, men heller lettere frustrerende. Den er trygg og lettlest. Og for alle oss som liker lykkelige slutter er dette absolutt noe for oss. Selv om slutten på flere områder er overraskende, er den lykkelig og avsluttende. Det er ingen løse tråder som hinter til neste bok.

Jeg liker å lese bøker jeg lærer noe av, og her svikter Lark ikke. Det var mye ny (for meg) informasjon i boka. Hennes kunnskapsforråd om New Zealand er enormt. Vi er inne på gullrushet, sel- og hvalfangst, saueoppdrett, maoriene (deres kultur og språk), og selvfølgelig New Zealands storslåtte og vakre natur.

Den lange hvite skyens land er den første boken i en trilogi, og er med sine 719 sider en tykk bok, men tung kan den ikke sies å være. Den begynte nokså tregt, jeg syns den først ble spennende rundt side 400. Da klarte jeg ikke å legge den fra meg og de siste 300 sidene ble lest i sengen i løpet av natten. Farvel nattesøvn. Allikevel er jeg delt i min mening om den. Den var treg, kjedelig og forutsigbar i starten, men fornøyelig overraskende, spennende og fin på slutten. Jeg lot meg virkelig rive med til slutt, spesielt syns jeg hendelsesforløpet til to av karakterene var ekstremt spennende en stund. Jeg måtte faktisk jukse og sjekke ut slutten på et kapittel før jeg leste videre. Dette var vendepunktet for meg, og endret min mening fra trøtt og kjedelig bok, til en over gjennomsnittet. Hvis bare starten bare hadde vært bedre ville den fått toppscore.

«Matahorua,» henvendte hun seg til tohungaen. «Dette er venninnen min som vi snakket om her forleden. Hun med… hun som…» «Som sier hun ikke kan få baby?» spurte Matahorua og saumfor .x. med blikket, brystene hennes og underlivet. Det virket som hun likte det hun så. «Jo,jo,» sa hun til slutt. «Pen kvinne. Helt frisk. Kan få mange baby, bra baby…» «Men hun har prøvd så lenge…» Matahorua trakk på skuldrene. «Prøve med annen mann,» rådet hun simpelthen.

Time Travelling with a Hamster

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Ross WelfordTime Travelling with a Hamster | edgeofaword

Forlag: Harper Collins (2016)

Sjanger: Barn 10+

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

My dad died twice. But only the second time was my fault.

Al er en 12 år gammel gutt som bor sammen med sin mor, en stefar han ikke har noe til felles med og en stesøster han hater. Det eneste positive med tilværelsen er farfaren og et lite hamster han fikk i 12 årsgave. Noe han også får på 12 årsdagen sin er et brev fra hans avdøde far. I brevet forteller faren om hvordan Al kan redde livet hans: nemlig ved å reise tilbake i tid. Med et hamster i lommen og en gryende forståelse av relativitetsteorien setter Al i gang med oppdraget. Det skal vise seg å være mye vanskeligere enn han først trodde.

My dad died twice. Once he was thirty-nine, and again four years later when he was twelve. (He’s going to die a third time as well, which seems a bit rough on him, but I can’t help that.) The first time had nothing to do with me. The second time definitely did….

Historien blir fortalt i jeg form og vi følger Al og hans tanker og meninger. Han er en smart 12 åring, en nerd på mange måter. Han har få, om noen, venner og deler ikke de samme interessene som sine jevngamle. Hans beste venn er farfaren Byron. Savnet etter faren er stort, så stort at han faktisk begir seg ut på tidsreiser selv om han vet at det er komplisert.

Handlingen er spennende og det skjer stort sett noe hele tiden. Al er flink til å presentere menneskene rundt seg, som heldigvis ikke er mange. Flere av situasjonene han havner i er også relevante og lette å identifisere seg med.

Det er ikke bare tidsreiser vi møter her. Boken handler også om en gutt som går fra barn til ungdom, mobbing, et farsideal som ikke viser seg å stemme helt med virkeligheten, relativitetsteorien, parallelle univers og hamster. Alt flettet sammen på en spennende og til tider sarkastisk måte. Al er rett og slett en herlig, morsom og smart unge. Han bruker lette metaforer for å forstå situasjonene han havner i og bruker mye tid på å finne ut hva relativitetsteorien egentlig er, som er den mest vriene teorien vi blir presentert for i boken.

I’m walking through a dark forest of words, and looking for a clearing of sense.

Dette er en fornøyelig bok for barn og vi får håpe den blir oversatt til norsk. For barn som ønsker å bryne seg på en engelsk bok er denne absolutt å anbefale. Språket er lett, selv de mange vanskelige teoriene blir forklart på en enkel og forståelig måte. Hvis noen ønsker å prøve seg på den engelske versjonen kan det være lurt med en voksen eller en ordbok i nærheten som kan hjelpe til med noen av ordene.

Boken er relativt tykk til å være en barnebok, men med sin store skrift og korte kapitler er den ikke uoverkommelig. Boken er også delt opp i passende spenningsintervaller, noe som gjør lesingen lettere. Det er ingen bilder, men forfatteren har vært flinkt til å beskrive områdene og menneskene vi møter.

Selv om det er mye som foregår er det ikke vanskelig å følge med på historien. Forfatteren har gjort en god jobb med å legge seg på et nivå som passer for 10+. Dette er forfatterens debut roman og vi kan nok regne med flere små perler fra den kanten fremover.

Stupendously unlikely. It’s a cool phrase.

Dagboken

/ Julie Karoline / 6 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksDagboken| edgeofaword

Forlag: Damm (2007)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Notebook

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

En av utfordringene 2016 til oss her på Edge of a Word er å lese alle bøkene til en valgt forfatter. Jeg valgte meg Nicholas Sparks, og først ut av hans bøker ble denne. Dagboken er Nicholas Sparks debutroman og kom ut første gang i 1996. Jeg leste en oversatt utgave som kom i 2007. Hvordan jeg egentlig skaffet meg denne boken er noe uklart, enten kjøpte jeg den, den var en gave eller fra en bokklubb jeg glemte å avbestille. Uansett har den stått ulest i bokhylla i mange år. Helt til nå.

Jeg er ikke spesiell, og det vet jeg. Jeg er en vanlig mann med vanlige meninger, og jeg lever et vanlig liv. Det er ingen monumenter reist til min ære, og navnet mitt vil snart bli glemt. Men jeg har elsket et annet menneske av hele mitt hjerte, og i dypet av min sjel. Og for meg har det alltid vært nok.

Det er mange år siden jeg så filmatiseringen av denne boken, og jeg elsket den. Siden har jeg sett den flere ganger opp gjennom årene. En altoppslukende kjærlighetshistorie mellom to så forskjellige mennesker er det lett å bli revet med av. Filmen er romantisk, følsom og hjerteskjærende. Dermed gledet jeg meg til å lese boken. Jeg valgte i hvert fall å begynne utfordringen min med den. Skuffelsen var derfor stor da boken endte med å være gjennomsnittlig.

Det er ikke ofte jeg møter filmatiseringer som er bedre enn bøkene (faktisk bare to ganger: Stardust av Neil Gaiman og nå denne), og mange vil nok påstå at jeg er litt for streng. Jeg har gitt den nokså lave terningkast både på Goodreads og Bokelskere, noe lavere enn gjennomsnittet. Men mine forventninger var da også ganske høye. En fin film bør komme fra en enda finere bok, ikke sant?

Ok, så kjærlighetshistorien er like henrivende og voldsom i boka som i filmen, men der filmen bygger opp flere spenningsmomenter faller boken til kort. Den er rett og slett kjedelig. Flere hendelser kunne vært gjort mer spennende, de kunne ha blitt hauset opp mer. Kjærligheten mellom Noah og Allie er altoppslukende, det kommer frem, men de er litt for forståelsesfulle, litt for tilgivende. Alt bare glir over uten noen form for dramatikk. Filmen er som en gnistrende fakkel som brenner i vind og regn, mens boken er som et lite lys som står i le og sakte, men sikkert brenner ned.

Gud, så vakker hun er, tenkte han. Og han kjente hvordan det verket i han. For noe hadde hendt i løpet av måltidet. Han hadde ganske enkelt forelsket seg igjen. Det visste han nå der de satt ved siden av hverandre. Han hadde forelsket seg i en ny Allie, ikke bare i minnet om henne. Men egentlig hadde han aldri holdt opp med å elske henne, og dette var hans skjebne, det forstod han.

Boken er rotete skrevet. Det er lite driv og få, om noen, spenningsmomenter. For meg virket boken platt og underarbeidet. Historien i seg selv er fin og karakterene er lette å like, men det manglet det lille ekstra. Og det skal egentlig ikke så mye til. Boken er veldig kort, og med bare noen få sider ekstra kunne forfatteren skapt noen flotte spenningsmomenter. Karakterutviklingen er liten, men boken fokuserer ikke så mye på dette eller andre momenter. Kjærligheten står hele tiden i sentrum.

Jeg sitter skuffet igjen og jeg kommer nok ikke til å lese denne flere ganger. Jeg får holde meg til filmen. Siden dette var hans første roman blir det spennende å se hvordan Sparks utvikler seg videre. Klarer han å skrive mer spennende bøker?

Kjærlighet, i disse ømme tider

er følsom og uendelig ren.

La morgenlyset strømme med

myk og skinnende kraft

for å vekke den evige, visse kjærlighet

Neste bok ut for meg i denne utfordringen blir Minnenes melodi (A walk to Remember).

Påskekrim

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Nå er påsken her, og for mange betyr det påskeegg, påskerenn og påskekrim. Bokhandlene bugner nå over av krimbøker, men hva er lurt å bruke bokbudsjettet på?

Vi på Edge of a Word har den siste uken anmeldt fem forskjellige krimbøker:

Lycke av Mikaela Bley

Jeg lar deg gå av Clare Mackintosh

Den syvende demonen av Øistein Borge

De vakreste av Karin Slaughter

Den største straffen av Robert Wilson

Av disse likte vi best, og anbefaler mest: Lycke og Jeg lar deg gå.

Ellers anbefaler vi også

Wienerbrorskapet av Ingar Johnsrud

Alex av Pierre Lemaitre

Berlin Noir Trilogien av Philip Kerr

Hvis du ønsker å lese mer om disse, eller trenger flere tips kan du sjekke bokelskere.no

Det er flere bokbloggere som fokuserer på krim, og her finner du anmeldelser på det meste innen sjangeren. Vi anbefaler å ta en titt innom my criminal mind og bokbloggeir.

God påske!

Den største straffen

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Robert WilsonDen største straffen | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2012)

Sjanger: thriller/spenningskrim

Originaltittel: Capital Punishment

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Kilde: gave

Anmeldt av Julie Karoline

Robert Wilson er en kjent britisk krimforfatter. Han har gitt ut en rekke bøker, og flere av dem er oversatt til norsk. For noen år siden fant han ut at han trengte en ny utfordring og bestemte seg for å skrive en thrillerserie med hovedfokus på kidnapping og kidnappingskonsulenter. Den største straffen er hans første bok innen thrillersjangeren og den første boken i en trilogi.

Charles Boxer jobber som kidnappingskonsulent i et privat firma. Jobben bringer han rundt om i verden og gir han kontakter innenfor flere ulike miljø. Boxer er god i jobben sin, han er konsentrert og fokusert og innehar mye erfaring. Han er ikke en mann som gir seg lett, men blir helt til saken er løst, selv lenge etter at hans rolle som konsulent ikke lenger er nødvendig.

London er i de siste forberedelsene til OL da rikmannsjenta Alyshia D’Cruz blir kidnappet. Det kommer ingen krav om løsepenger og Boxer skjønner raskt at kidnapperne er ute etter noe annet. Redd for hva som kan skje med Alyshia, og hvilke konsekvenser det kan ha for OL, settes en rekke instanser i sving for å finne jenta, uten at media og befolkningen generelt får vite hva som er i gjære.

«Hva er det som skjer?» spurte Isabel.

«Politiet,» sa Boxer. «På vei til sitt store øyeblikk.»

Boken er lang. Skriften er liten, tettpakket og proppfull av informasjon. Dette er en tung bok, med mange navn og mange røde tråder. Til tider var det veldig forvirrende hvem som var hvem, hvem som hadde et forhold til hvem og hvem som var på hvilken side. Noen karakterer er mer fremtredende enn andre, og vi følger personer på begge sider av kidnappingssaken.

Boken var lenge forvirrende og irriterende, det er så få oppklaringer underveis. Jeg fant ikke boken spesielt spennende i starten, heller mer frustrerende. Leseren får ikke ordentlig greie på kidnapperne, hvem den ansvarlige er og hva hensikten er før veldig sent i boken. Innen den tid har leseren møtt så mange bipersoner at det er vrient å skjønne hvem den ansvarlige er i virvaret av mistenkte.

Wilson har virkelig satt seg inn i hvordan en kidnappingskonsulent jobber og hvordan en kidnappingssak løses. Han har selv snakket med kidnappingskonsulenter, så arbeidsmetoden i boken er relevant og virkelig. Dette gir boken en ekstra dybde og handlingen føles ekte og genuin.

Forfatteren har også lagt et bredt grunnlag av personer, bekjentskaper og interesser som strekker seg fra slummen i India, til heroinsmuglere i Pakistan, til ISI og andre terrorgrupperinger, til et London i høyt terrorberedskap. Den er sprekkfull av gjengoppgjør, mafia og korrupsjon. Så full at jeg ga opp å følge med etter hvert. Det ble for mye for meg, for mange å holde rede på. Når jeg endelig fikk greie på hvem den ansvarlige var, hadde interessen og nysgjerrigheten min dalt såpass mye at den eneste grunnen jeg leste var fordi jeg ville se hva som skjedde med Alyshia. Alt det andre ble bare bakgrunnsstøy.

Boken er ment å være en thriller, og noe en thriller skal ha er høyt tempo. Tempoet er, tja, ikke kjempe høyt. Noe som trekker ned tempoet er den evige introduksjonen av nye karakterer. De siste 100 sidene derimot økte tempoet voldsomt og alle de løse trådene ble samlet sammen.

For meg ble boken en skuffelse. Den er godt skrevet, absolutt, og temaet er spennende. Dessverre ble det for mye som foregikk på en gang til at jeg klarte å henge med. Kanskje du vil like den bedre?

«Du må gjøre deg fortjent til alt.»

«Fortjent?»

«Ja, fortjent. Jeg vet at det er noe din kravstore generasjon ikke er vant til.» …

«Fortell meg hvordan jeg kan gjøre meg fortjent til disse tingene, da.»

«Ved å svare på spørsmål.»

De vakreste

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

De vakresteDe vakreste av Karin Slaughter | edgeofaword

Skrevet av Karin Slaughter

Forlag: Cappelen Damm, 2016

Sjanger: Krim

Engelsk tittel: Pretty Girls (HarperCollins, 2015)

Oversatt av Mona Berge

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Da du forsvant, advarte moren din meg om at det ville være verre å få greie på nøyaktig hva som hadde skjedd med deg, enn ikke å få vite noe i det hele tatt. Vi kranglet stadig om det, for kranglingen var det eneste som hold oss sammen akkurat da.

Det er over tjue år siden den eldste søsteren til Clare, Julia, forsvant. Forsvinningen, inkompetent politiarbeid og jakten på sannheten rev resten av familien i stykker. Nå forsvinner en ny jente, og sårene fra fortiden rives opp. Så blir Clares ektemann brutalt myrdet i et smug og noen bryter seg inn i huset.

Sjokkert og nedtynget av sorg, avdekker Clare dystre hemmeligheter i ektemannens liv. Med sin eldste søsters ukjente skjebne som en sten i magen, graver Clare dypere. Hvem var egentlig ektemannen hennes? Men jo dypere hun graver, jo flere hemmeligheter og spørsmål finner hun. Og nå mer enn noen gang trenger hun sin andre søster, som hun ikke har pratet med på nesten tjue år.

Si at du vil.

De vakreste har en tydelig og klar fortellerstemme og er godt skrevet. Jeg har aldri lest en av Karin Slaughter sine bøker på originalspråket, men følte ikke at det manglet noe her. Mona Berge kan skrive og har gjort en god jobb med å få språket og historien til å flyte på norsk.

De tre fortellerstemmene var flotte. Vi får innblikk i historien som den utspiller seg i nåtid gjennom de to kvinnene. Forsvinning til Julia og det kaoset denne etterlot seg for familien hennes blir vi best kjent med gjennom faren hennes. Det er fra faren vi får den virkelige følelsesmessige dybden.

<<Jeg vil føle meg normal igjen,>> sa hun til meg en gang. <<Hvis jeg later som lenge nok, blir det kanskje virkelig.>>

Jeg likte veldig godt forholdet mellom de to søstrene og den personlige utviklingen de viser gjennom det hele. Dette tilførte noe håndfast og ekte til historien. Det gjorde oss også bedre kjent med hovedpersonene og deres følelsesliv og adferd.

Handlingen holder et høyt tempo. Vi kastes raskt ut på dypet, og herfra er det ingen nåde. Vi får få hvilepauser og handlingsutviklingen holder fast i en sterk rød tråd med kun små hopp vekk fra det kronologiske. De vakreste var til tider nesten uutholdelig spennende.

Var sannheten lettere å bære enn alt det grufulle de hadde sett for seg?

På mange måter koste jeg meg veldig med denne boken. Likevel trekkes den noe ned av et lite troverdig plott og svake bipersoner. Det er til tider noe nesten karikaturmessig over personskildringene.

Jeg har lest en del anmeldelser nå som nevner handlingstvister og sjokkerende avsløringer. Da er jeg glad for at jeg leste boken før jeg leste de anmeldelsene. Bortsett fra en liten en helt i starten, var det minimalt med handlingstvister. Det hele var relativt forutsigbart. Det betyr ikke at jeg fant boken kjedelig. Jeg heiet på hovedpersonene og deres jakt på sannheten, jeg bladde gjennom side på side for å få med meg deres sjokk og følelser, og jeg gledet meg til å se hvor drøy og bestialsk den skulle bli.

De vakreste er den nye frittstående psykologiske thrilleren til Karin Slaughter. Den sjokkerer i sine grufulle detaljer og kan absolutt få deg til å grøsse. Absolutt ikke dårlig påskelektyre.

Den syvende demonen

/ Julie Karoline / 5 kommentarer

Skrevet av Øivind BorgeDen syvende demonen | edgeofaword

Forlag: Font (2016)

Sjanger: Krim

Kilde: leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Ikke på denne måten, vær så snill! Gode Gud, vær nådig – ikke på denne måten.

Den syvende demonen er en vaskeekte krim. Du har det merkelige mordet, etterforskeren med mentale sår og mistenkte i bøtter og spann. Boken har for det meste fått gode anmeldelser. Noen har også gått så langt som å spå at dette kommer til å bli årets beste norske krim.

Bogart Bull er hovedpersonen. Han utnevnes til den norske representanten i et europeisk etterforskningssamarbeid, og allerede den første uken blir han sendt til Frankrike der en norsk milliardær blir funnet brutalt drept i sitt eget hjem. Bull samarbeider godt med det franske politiet og viser seg å være en veldig god og smart etterforsker. Flere ting skjer i løpet av etterforskningen, og det er mange spor å ta tak i før saken blir løst på slutten av boken.

Boken følger krimsjangeren til det fulle og er proppfull av klisjeer. Heldigvis er boken uten mye blod og gørr. Ja, mordet er ganske bestialsk, men vi slipper de grundige og detaljerte beskrivelsene av liket. Vi hopper mye frem og tilbake i tid, fra begynnelsen av 1900 tallet, via andre verdenskrig og frem til i dag. Hvorfor vi stikker innom disse tidsperiodene er ikke like lett å skjønne med det første, men bidrar med å legge bakteppet for morderen.

Hendelsesforløpet er relativt uforutsigbart. Forfatteren kaster inn enkelte skruballer med jevne mellomrom, og det skal godt gjøres å gjette hvem den skyldige er. Jeg gjettet meg i hvert fall frem til feil mistenkt. Allikevel fant jeg ikke historien spesielt spennende; det var aldri noen situasjoner hvor spenningen drev meg videre. Tempoet er rolig, og på grunn av hoppingen i tid, blir det også nokså oppstykket.

Øistein Borge skriver bra, det skal han ha. Det er få lange overdådige beskrivelser. Språket er ikke romantisk og metaforisk, men rett på og enkelte ganger relativt bombastisk. Samtidig har han klart det kunststykket å ikke bli for ekkel, for rå.

Det er tydelig at han har gjort grundig forarbeid med de historiske delene av boken. Det meste virket realistisk og troverdig. Det er ingen av karakterene som gjør noe totalt uforventet, selv om jeg ikke syns morderens motiv var spesielt godt. Som morder trenger man kanskje ikke gode grunner?

Persongalleriet er bredt og spennende. Karakterene er troverdige og har flere lag. Det er ikke mange flate karakterer i denne boken. Det jeg savner er en karakterutvikling, selv om Bull tar noen avgjørelser på slutten som bringer noen endringer. Nå er ikke karakterutvikling i fokus her, og for meg virket det mer som om forfatteren følte han måtte slenge inn noe på slutten for å gi Bull mer dybde, mer retning.

I morgen er det ett år siden. Det holder, Bogart. Herfra finnes det bare to veier: fortapelse eller et anstendig liv. Det finnes ingen mellomting, bare et limbo…

Det kan virke som om det kommer flere bøker om Bogart Bull. Det hintes om et par utfordringer som kan komme i en eventuelt oppfølger. Personlig kommer jeg nok ikke til å lese de.

For meg var denne boken helt grei. Jeg har lest verre krimbøker, men også bedre. Nå er jeg mer glad i spenningskrim/thrillere enn bøker av denne typen, og jeg syntes denne var gjennomsnittlig. Likevel er dette en bok som godt kan leses ved hytteveggen på påskefjellet.