NaNoWriMo 2015 har begynt

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Da er NaNoWriMo i gang, og jeg er allerede stresset. Foreløpig ligger jeg godt an, men det er mest fordi jeg allerede har skrevet begynnelsen på historien min to ganger før. Og da er det jo lett. Jeg visste nøyaktig hva jeg skulle skrive. Nå derimot er det ikke så lett lenger. Kjære skrivelyst kom tilbake!

Da jeg oppdaget NaNo måtte jeg tvinge meg selv til å ikke skrive. Jeg måtte tross alt ikke begynne før første november. Tenk hvis jeg da ville miste motivasjonen før jeg kom igang på riktig? Det viser seg at det ikke var et lurt valg, for nå har jeg ingen skrivelyst i det hele tatt. Jeg sitter og surrer bort mye av tiden min på andre helt uviktige ting. Jeg ser på Netflix, jeg leser blogger, jeg skriver på helt andre ting; deriblant dette. Med andre ord så driver jeg på med andre ting enn det jeg burde.

En av de morsomme sidene ved NaNo er at man får medaljer, såkalte badges, for ulike ting under utfordringen. Slik som å oppdatere ordtallet sitt hver dag, fortelle om NaNo på ulike medier og så videre. Det er også en medalje for å utsette skrivingen på uvanlige måter. Jeg lo godt da jeg så den. Tenkte i mitt stille sinn at den kommer jeg nok til å vinne.

Jeg er bare noen få dager inn i det hele. Ved å tvinge meg til å skrive så kommer nok lysten tilbake. Jeg visste dette kom til å bli hardt. Jeg meldte meg tross alt på NaNo frivillig. Jeg meldte meg på nettopp fordi jeg ønsker å bli ferdig med historien min. Eller en av dem. Blir jeg ferdig med denne, klarer jeg jo å bli ferdig med de andre også, ikke sant?

Okay, kjære skrivelyst. Nå har jeg kastet bort nok tid på noe annet for denne gang. Er du klar for et nytt skippertak? Må bare gå tur med bikkja først. Og spise litt. Og finne noe musikk å høre på. Og støvsuge. Og …… Jeg lurer på om jeg har noe sølv som må pusses. Det er tross alt snart jul.

Julegavetips

/ Stine-Marie / 1 kommentar

Julegavetips | edgeofawordNovember er ankommet og førjulstiden nærmer seg. Atter en gang skal ønskelister skrives og julegaver handles inn.
For enkelte er førjulstiden en tid fylt av kos og hygge, for andre er den en tid fylt av stress og slit. Vi kan ikke hjelpe deg med hverken julebakst eller rengjøring, men vi kan gjøre julehandelen enklere.

Om du gleder deg eller gruer deg, om du har mange idéer eller ingen, husk at det hele ordner seg til slutt. I mellomtiden har vi satt sammen en liste over noen av våre bokfavoritter. Her finner du gavetips til både store og små.

Julegavetips nr. 1: er du i tvil, kjøp en bok

For de minste (3-5 år):

Hvor er mammaen min? av Chris Haughton (2013)

To kule katter og andre par av Britta Teckentrup (2015)

En fisk til Luna av Lisa Aisato (2014)

Hvem kan det være? av Olivier Tallec (2015)

 

For de litt større (6-9 år):

Det svarte pianoet av Gaute Heivoll (2015)

 Nina og den blå kaninen av Martin Berdahl Aamundsen (2015)

På rømmen i dusteland av Cathrine Myhre Solbjør (2015)

Trolle og den magiske fela av Alexander Rybak (2015; inkluderer illustrert bok, lydbok og musikk av Rybak)

 

Jeg kan lese helt selv (9-12 år):

Luridiumstyven av Bobbie Peers (2015)

Harry Potter og de vises sten: Illustrert utgave av J.K. Rowling (2015)

Heldigvis hadde jeg melka av Neil Gaiman (2014)

Barna som forsvant og Solkongen av Lars Joachim Grimstad (hhv. 2012 og 2014)

Livets gåter av Jan Paul Schutten (2015; sakprosa for barn)

 

Ungdom (13+):

Vi var løgnere av E. Lockhart (2015; We Were Liars)

Rød dronning av Victoria Aveyard (2015; The Red Queen)

Den 5. bølgen av Rick Yancey (2014; The 5th Wave)

 

Voksne:

Menneskebarnet av M.R. Carey (2015; The Girl with All the Gifts)

Patrick Melrose-romanene 1-5 av Edward St. Aubyn (2015)

Sammen av Andy Jones (2015; The Two of Us)

 

Hvis du ser etter flere alternativer, sjekk ut vi anbefaler.

 

NaNoWriMo 2015

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Det er ingen hemmelighet at jeg liker å skrive. Skriving er også en ferdighet jeg liker å forbedre, og jeg bruker mye tid på å skrive småting som aldri blir sett av andre enn meg. Noen ganger begir jeg meg ut på større prosjekter også. I fjor var jeg med på en barnebokkonkurranse. Det var utrolig utfordrende, men også veldig artig. Jeg vant ikke konkurransen, men jeg vant noe mye bedre. Jeg beviste nemlig for meg selv at jeg faktisk klarer å fullføre prosjekter jeg begynner på.

Motivasjon og utholdenhet er noe jeg alltid har strevet med. Jeg er utrolig flink til å starte nye prosjekter, men jeg fullfører dem sjelden. Derfor ble jeg utrolig stolt av meg selv da jeg faktisk skrev en hel historie i fjor. Den ble ikke noe bra, men jeg fullførte og sendte den inn.  Etter tilbakemelding (en takk for deltagelse og dessverre jeg vant ikke) sendte jeg den også inn til et forlag. Det var noe av det skumleste jeg har gjort, men gjett hva? Jeg er her ennå. Ikke noe skjedde bortsett fra et nei fra forlaget. Og for å være ærlig så gjorde det meg ingen ting.

Etter det har jeg derimot ikke klart å fullføre noe. Hvorfor ikke? Jeg har jo tross alt bevist at jeg kan. Det er denne utholdenheten. Og motivasjonen. De kommer og går, og jeg har ingen kontroll over dem. Noen ganger sitter jeg i dagevis, ja til og med ukevis og skriver, men så kan det gå flere måneder uten at jeg rører dokumentene mine. Hva gjør man da?

Da melder man seg på NaNoWriMo. En skrivekonkurranse utenom det vanlige. En utrolig stor utfordring. En utfordring jeg ser frem til med skrekkblandet fryd. Nå har jeg nemlig utfordret meg selv til å skrive 50.000 ord i løpet av november. Kommer jeg til å klare det? Hvem vet? Jeg skal i hvert fall jobbe hardt for å klare det. Jeg har ingen konkurrenter, ingen dommere; kun meg selv og utholdenheten min. Og ikke søren om jeg skal svikte meg selv. Jeg har klart det før, jeg skal klare det igjen.

NaNoWriMo står for National Novel Writing Month. Originalt fra USA har dette nå spredd seg til alle hjørner av verden. Norge har et eget flott nettverk og en egen ressursside. Dette er nanowrimoikke en tradisjonell konkurranse, dette er en utfordring. Poenget er å skrive en historie i løpet av november, eller 50.000 ord av en. Det er ingen som sjekker skriveriet ditt. Det er ingen pallplassering for den beste. Alle som fullfører 50.000 ord vinner. NaNoWriMo er mer en hjelp til aspirerende forfattere slik at de får historiene sine ned på papiret. Det er ikke meningen at man skal sitte med et perfekt resultat ved utgangen av november, men et første utkast til (forhåpentligvis) en bok. Siden oppstart i 1999 har flere av NaNoWriMo historiene blitt publisert (deriblant Water for Elephants).

Jeg oppdaget denne utfordringen først i år. Jeg har en historie jeg har jobbet med noen år. En jeg har lagt ned mye grunnarbeid i. En jeg har pratet mye om med Stine-Marie og nære venner. En historie jeg tror på. Den er ikke perfekt, men jeg mener den fortjener en plass i livet mitt. Og nå skal den endelig fullføres. Hvor langt 50.000  ord tar meg, vet jeg ikke. Hvor lenge kommer motivasjonen og utholdenheten til å vare? Aner ikke, men jeg skal klare det. Jeg skal fullføre mine 50.000 ord . Og jeg er kanskje akkurat sta nok til å få det til. Ønsk meg lykke til!

The Invisible Library

/ Stine-Marie / Legg igjen en kommentar

The Invisible Library | edgeofawordSkrevet av Genevieve Cogman

Forlag: Tor UK (2015)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

«Open to the Library,» she said, giving the word library its full value in the Language, and felt the tattoo scrawled across her back shift and writhe as the link was established. There was the usual flurrying moment of awareness and pressure, as though something huge and unimaginable was riffling through the pages of her mind. It always lasted just that little bit too long to bear, and then the door shuddered under her hand and opened.

Velkommen til det usynlige biblioteket. Her er ikke parallelle verdener en idé, men en sannhet. Vær forberedt på å møte kaos i form av vampyrer, varulver og feer. Du vil bli kjent med drager og detektiver, teknologi og magi. Du må slåss mot gigantiske mekaniske insekter og fjernstyrte krokodiller. Som historien beveger seg mellom verdener, vil du bevege deg mellom sjangere, og du vil besøke science fiction, steampunk og den gode gamle detektivromanen.

Det usynlige biblioteket ligger ikke i en verden, men heller mellom. Tiden beveger seg annerledes, og en person kan oppnå udødelighet ved aldri å bevege seg utenfor dets grenser. Det er en «nesten verden» reservert for lesehester og bibliofile. De samler tekster og bøker unike for hver verden, ikke alltid uten vanskeligheter.

Ved det usynlige biblioteket jobber Irene: en spion, en tyv, en bibliotekar. Sammen med den hemmelighetsfulle assistenten Kai får hun i oppdrag å hente (les stjele) en unik utgave av Grimm eventyrene fra et parallelt London. Det viser seg fort at denne verdenen er infisert av kaos, og hun og Kai er slett ikke de eneste som søker denne boken.

Likte jeg boken? Ja og nei.

Det var deler jeg likte og deler jeg ikke likte. Lagt sammen, dannet de en gjennomsnittlig opplevelse.

Jeg likte veldig godt historiens heltinne, Irene.

Hun er en velutviklet karakter man fort blir glad i. Hun har bein i nesa, tar ting på strak arm og lar seg ikke stoppe av hverken mekaniske krokodiller eller varulver. Hun er en heltinne i ordets rette forstand, samtidig som hun er varmhjertet og menneskelig.

She made a note to be more careful, and filed it along with all the other notes to be more precise, more attentive, less squeamish, and less inclined to curl up and cry on someone’s shoulder.

Karakterene er godt utviklet, dog til tider litt stereotypiske. Jeg likte Bradamant og Vale spesielt godt. Både boken og enkelte av karakterene bærer tydelig preg av forfatterens inspirasjonskilder (hei Sherlock Holmes).

«Forgive me when I say that it is obvious that you are strangers to London,» Vale said. He turned his glass in his hand, regarding it with a dry smugness. «I am not speaking merely of Mr Strongrock’s need to check the street signs when leaving the Liechtenstein Embassy. Neither of you have the accent of native Londoners, and to be truthful, I cannot place either of you within the British Isles»

«…both of you are dressed in a manner that suggests a hasty choice of clothing from a second-rate supplier. Miss Winters’ gloves, for instance»…

«A woman as carefully turned out as Miss Winters would not commit such an elementary error in dress. Similarly, Mr Strongrock’s shoes» -Kai shuffled his feet further under his chair – «were clearly worn before him by a man with the habit of kicking the right side of his forefoot against his chair, but Mr Strongrock himself does not do so.»

Det var ingen langtekkelig prolog eller innledning; vi hoppet rett inn i spenningen. Den første halvdelen av boken utfolder handlingen seg i et godt tempo, og vi når et slags høydepunkt når Irene, Vale og Kai møter den mystiske, kaosinfiserte tidligere bibliotekaren Alberich.

Dessverre klarer ikke Cogman å bygge trykket høyere, og spenningen flater ut. Hun tar for mange «pauser» med irrelevante tanker og samtaler, gjerne midt i et spenningselement. Resultatet er at andre halvdel av boken blir litt treg og langtekkelig og dermed kjedelig.

Irene bit the inside of her cheek hard before she could make any comments about putting a girdle round the world in fourty minutes. It probably wasn’t an appropriate moment for Shakespeare, and she didn’t think Kai would find the analogy funny.

Det manglet noe på fortellerstilen til Cogman. Hun har en svak tendens til å overbeskrive handlinger og tanker, og språket var til tider litt haltende og keitete. Boken gir dermed en følelse av å være en debutroman, noe den altså ikke er. Hun forklarer både plottet og biblioteket flere ganger; ingen ting er overlatt til tilfeldighetene eller leserens fantasi. Dette bidrar til å senke tempoet, og jeg tok meg selv i å skumlese for å komme til spenningen.

Hvis du liker drivende spenning, elegant språk og flytende setninger, er nok ikke dette boken for deg.

Boken har en del interessante idéer og underholdende elementer. Dessverre mangler det noe på utførelsen, både med hensyn til språket og handlingsforløpet. Jeg opplevde boken som noe kjedelig, irriterende detaljert og lang.

Til tross for at dette er den første boken i en serie, føles slutten ganske så avsluttende. Etter det som føltes ut som en middelmådig leseopplevelse og i mangelen på en cliff-hanger er spørsmålet, ble jeg tilstrekkelig inspirert og fenget til å lese neste bok i serien? Nei, jeg følte meg ikke engang spesielt inspirert til å skrive denne anmeldelsen.

Anbefaler jeg boken? Tja, har du lyst, får du lov.

Silkeormen

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Silkeormen | edgeofawordSkrevet av Robert Galbraith

Forlag: Cappelen Damm (2014)

Sjanger: Krim

Originaltittel: The Silkworm (2014)

Oversetter: Heidi Grinde

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

«Det er altså på grunn av mannen din at du er her, Mrs Quine?» «Ja,» sa Leonora. «Han har forsvunnet.» «Hvor lenge har han vært borte?» spurte Strike og grep automatisk etter notatboken. «Ti dager,» sa Leonora. «Har du meldt fra til politiet?» «Jeg trenger ikke politiet,» sa hun utålmodig, som om hun var trett av å forklare folk det. «Jeg ringte dem en gang tidligere, og da ble alle sinte på meg fordi han bare var hos en venn. Owen stikker av fra tid til annen. Han er forfatter,» sa hun, som om det forklarte alt.

 

Cormoran Strike er tilbake. Denne gangen tar han på seg en forsvinningssak. Robin har tatt jobben som Strikes sekretær, til hennes forlovedes store irritasjon, og hennes voksende interesse for detektivarbeid øker Strikes respekt for henne. Siden sist har Strike fått flere oppdrag og strever med å balansere alle oppdragene sine. På toppen av det hele viser det seg at forsvinningssaken er et mord. Et merkelig og makabert mord med mange mistenkte. Igjen blir vi dratt inn i et nett av løgner, falske alibi og hemmeligheter.

Strike er en mann man fort får respekt for. Han har bein i nesa og et klokt hode. Med tanke på at han tar på seg forsvinningssaken mest for å irritere en annen kunde, viser at han ikke lar seg bruke og har integritet. Robin er litt mer svevende. Hun lar seg dras mellom Mathew og jobben, samtidig som hun utvikler mer selvtillit til å stå for sine ønsker og drømmer.

Jeg likte denne boken, akkurat som jeg likte den forrige boken til Galbraith Når gjøken galer. Jeg kan kanskje gå så langt å si at jeg liker Silkeormen bedre, selv om det er litt mer gørr. Dette fordi boken er, i mangel på et bedre ord, “tettere”. Språket er ikke like svevende, det er færre lange beskrivelser av trivielle ting og langt færre adjektiv. Om dette er et faktisk tilfelle, eller om det kommer av at jeg leste denne på norsk, vet jeg ikke. Det kan godt være at oversettelsen har hatt en påvirkning på selve språket i boka.

Boka er spennende og den har et godt driv. Igjen viser Galbraith seg som en god krimforfatter. Og ja, Robert Galbraith er fremdeles et pseudonym for J.K. Rowling. Hun er en dyktig forfatter som legger en bunnsolid bakgrunn for bøkene sine. Bøkene er godt skrevet og godt gjennomført. Det er også tydelig at hun har planer for karakterene, for karakterutviklingene er ikke ferdige. Da tenker jeg spesielt på Robin. I begynnelsen på Når gjøken galer var hun forsiktig og føyelig, men utover i boka begynte hun å bli mer trygg på seg selv. I Silkeormen fortsetter hun denne utviklingen, og begynner å vise en litt tøffere side av seg selv. Det blir spennende å se hvordan utviklingen hennes blir videre.

Strike hadde opplevd det før. Fra ro til katastrofe på et øyeblikk. Tiden som syntes å stå stille. Alle sanser skrek, plutselig stramme som fiolinstrenger … Tankbilen fikk sleng på hengeren. Han hørte seg selv brøle «brems!», for det var det han hadde gjort tidligere, for å stanse døden … Men Robin tråkket hardt på gassen. Bilen skjøt fremover med et brøl.

Hvordan Galbraith fordeler godbitene utover, gjerne over flere bøker, bidrar med å vise at dette er en dyktig forfatter. Det er tydelig at forfatteren jobbet med grunnarbeidet for flere bøker før hun i det hele tatt begynte å skrive om Cormoran Strike og Robin Ellacot. Noe som kan forklare hvordan hun klarer å utgi disse bøkene så tett på hverandre.

Dette er en god spenningskrim. Det er vanskelig å løse mysteriet selv, selv om jeg hadde mine mistanker. Hintene er litt mer opp i dagen i denne boken, men absolutt ikke så tydelige at du sitter med svaret før slutten. Samtidig er ikke løsningen tilgjort og for overaskende. Galbraith leverer en god krim, uten for mye gørr, blod og unødvendig action. Den er spennende og avbalansert, og absolutt en bok jeg anbefaler til både krimelskere og andre.

Neste bok om Cormoran Strike, Career of Evil, kommer ut på det engelske markedet 20. oktober 2015.

Sammen

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Sammen | edgeofawordSkrevet av Andy Jones

Forlag: Pax Forlag (2015)

Sjanger: roman

Originaltittel: The Two of Us (2015)

Oversetter: Gøril Eldøen

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

Å forelske seg er lett, det som betyr noe er hva som skjer etterpå.

Andy Jones er ny på markedet, og Sammen er hans debutroman. Boken, som kom på markedet sommeren 2015, er allerede utgitt i 15 land. Andy Jones ble med denne boken valgt som Amazon Rising Star 2015. Sammen er en flott romantisk roman, der forelskelse og kjærlighet er sett fra mannens side. Boken er full av humor og selvkritikk, med flotte beskrivelser av forskjellene på han og henne.

Boken handler om Fisher som har forelsket seg hodestups i Ivy. Etter bare noen dager skjønner han at dette forholdet er annerledes enn tidligere forhold og er villig til å jobbe hardt for at det skal fungere med Ivy. Livet setter det nye forholdet på tøffe prøver, og i løpet av kort tid er Fisher og Ivy nødt til å ta noen tøffe valg. Vil forholdet overleve?

 

Folk snakker om kjemi, og kanskje var det det – noe molekylært, noe nedarvet, noe genetisk. Uansett mekanisme var det noe ved Ivy som gjorde at jeg umiddelbart ikke ville ligge med henne. Og kan en slyngel gi en kvinne noe bedre kompliment enn det?

 

Jeg kan si det med en gang: jeg likte denne boken. Jeg likte den veldig godt. Den er velskrevet, underholdende og rørende. Å lese en romantisk historie sett med en manns øyne var som et friskt vindpust i en ellers kvinnedominert sjanger. Den er realistisk og søt, men aldri klissete-romantisk som mange kjærlighetshistorier kan bli. Det fantes ikke et øyeblikk hvor jeg la fra meg boka frivillig.

Så hva gjorde den bra? Historien i seg selv er ikke ny eller original: Gutt møter jente, kjærlighet, sex og intriger. Det er heller gjennomførelsen som er ny. Her er det ingen tåpelige, klumsete og vimsete kvinner eller dumme, egosentriske og uforstående menn. Fisher og Ivy er to helt vanlige mennesker, oppvokst i et likestilt samfunn med dertil vanlige tanker og forståelse for kjønnene. Fisher er full av omtanke, respekt og forundring overfor Ivy, men kanskje ikke alltid så flink til å vise eller si det. Ivy er støttende, respektfull og omtenksom overfor Fisher, men hun er heller ikke alltid like flink til å vise eller si det. De er begge forsiktige og nervøse i sitt nye forhold, og forfatteren har vært flink til å få frem dette i historien.

Humor gjennomsyrer historien; ironi, sarkasme og den lette ertingen Ivy og Fisher imellom. Og selv om det er en kjærlighetsroman har den mange dype lag, med flere dype problemstillinger. Under lesingen føltes det mer som jeg leste om noens faktiske liv enn fiksjon.

En anmeldelse jeg leste av boken dro frem kritikk om at Ivy er dominerende og selvsentrert. Det fant ikke jeg. For meg var både Fisher og Ivy to sta mennesker som ikke er vant til å tenke som et par i alle situasjoner. Som leser lå ikke alle hendelsene, da spesielt kranglingen og uenigheten, rett opp i dagen, og enkelte steder måtte jeg lese en del mellom linjene. Fisher er også en lur mann med mye selvironi, og han ønsker alltid å gjøre det rette selv om han ikke får det helt til.

Dette er en debutroman, det merkes. Skrivemåten var litt klumsete innimellom, og noen passasjer var strengt tatt ikke like nødvendig. Samtidig vil jeg påstå at dette bare økte bokens sjarm. Det er flere filosofiske biter, og det er tydelig at forfatteren har brukt mye tid på denne historien.

 

Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor jeg har bestemt meg for å gjøre dette – om det er mitt første skritt mot å bli en mindre egoistisk mann, eller om det er en handling utført i ussel desperasjon. Jeg tror ikke på Gud, det eneste vi har felles, er at jeg og sønnen hans er født på samme dag, men da menigheten kneler i stille bønn, kniper jeg øynene sammen og henger meg på. Jeg ber om at Ivy fremdeles elsker meg.

 

Andy Jones er britisk, og selv om jeg leste boka på norsk, henger noe av den britiske setningsoppbyggingen igjen. Oversettelsen er god, men dessverre ble noen setninger litt lange og tunge. Dette er ikke noe enestående ved denne boken, jeg har opplevd det i flere bøker oversatt fra engelsk til norsk.

Uten å virke for prippen bør jeg nevne at det er en god del snakk om sex i boken. Dette er på ingen måte en husmorporno, men sex blir jevnlig nevnt. Jeg fant det aldri slitsomt eller pornografisk. Sexen i seg selv blir aldri beskrevet, men det er tydelig at det er et viktig tema for hovedpersonen.

Jeg anbefaler boken på det sterkeste. Med en slik god debutroman bør Andy Jones se frem til en lang og produktiv forfatterkarriere. Jeg skal i hvert fall lese hans neste bok, uansett hva det er eller når den måtte komme.

The Girl with All the Gifts

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

Skrevet av M. R. Carey the girl with all the gifts| edgeofaword

Forlag: Orbit (2014)

Sjanger: Science Fiction; dystopi

Norsk tittel:  Menneskebarnet (Schibsted forlag, 2015)

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Her name is Melanie. It means «the black girl», from an ancient Greek word, but her skin is actually very fair so she thinks maybe it’s not such a good name for her. She likes the name Pandora a whole lot, but you don’t get to choose. Miss Justineau assigns names from a big list; new children get the top name on the boys’ list or the top name on the girls’ list, and that, Miss Justineau says, is that.

Dette er en av de bøkene jeg leste i fjor som fortsatt følger meg. Dette er en bok jeg anbefaler for de som er på jakt etter en god sci-fi eller thriller. Litt plass må den derfor også få på bloggen vår; det er den absolutt verdt.

Boken faller innenfor science fiction-sjangeren og går videre inn mot dystopi. Vi inntar vår egen verden og et postapokalyptisk England. Menneskeheten er blitt rammet av et virus. Hvilket virus og hva det innebærer, vil jeg ikke røpe. Dette er ikke en blogg for spoilers, og jakten på sannheten er en del av hva som driver denne historien fremover.

Historien handler om Melanie, og Melanie er jenta med alle gavene. Hun er snill, over gjennomsnittet intelligent og veldig nysgjerrig. Som alle andre barn, går Melanie på skole. Men det er noe som ikke stemmer, enten med verden, med Melanie, eller begge. Hennes verden er liten: den består av en celle, en korridor, et klasserom og et dusjrom. Hver morgen spennes hun fast til en rullestol, og i denne stolen tilbringer hun hele dagen. Det tar selvfølgelig ikke lang tid før du klarer å gjette deg frem til hva som foregår, men ved det punktet alt virker klart og innlysende, introduseres den første handlingstvisten. Basen Melanie bor på blir angrepet, og hun og de andre overlevende må flykte.

Boken er godt skrevet. Handlingen flyter i et godt tempo, og ikke et øyeblikk er den kjedelig. Historien fortelles i tredjeperson, og vi følger hovedsakelig Melanie. Både språket og fortellerstemmen reflekterer Melanies unge alder og begrensede kunnskaper om omgivelsene rundt henne. Denne fortellerstemmen får straks et mer modent preg når Melanie ikke er til stede og vi plasseres hos Helen Justineau, Sergeant Parks eller Dr. Caldwell. M. R. Carey gir oss dermed en fantastisk kontrast i språk og fortellerstemme mellom Melanies egne tanker og samtalene og tankene til de voksne omkring henne.

And one time, Melanie remembers, he made a speech – not to the children but to his people. «Some of you are new. You don’t know what the hell you’ve signed up for, and you don’t know where the hell you are. You’re scared of these frigging little abortions, right? Well, good. Hug that fear to your mortal soul. The more scared you are, the less chance you’ll screw up.» Then he shouted, «Transit!» which was lucky because Melanie wasn’t sure by then if this was the transit shout or not.

Dette er en godt skrevet og utrolig spennende roman. Du trenger ikke å være en hardbarka science fiction-fan for å like den, dette er en thriller og en spenningsroman med en tvist av sci-fi. Boken kom nylig ut på norsk og filmen kommer til neste år.

 

Pain

/ Julie Karoline / 4 kommentarer
Pain
It is simple, she says
Quell the darkness
Snuff the mind
And the feelings will shift
It is soon over, she says
Then you forget
And life carries on
Joyful
Painless
I stare
And shake my head
Disbelieving
It is all in your head, she says
The blackness
The pain of not belonging
Does that mean it is not real?
Being in my mind
Always screaming
Behind a smiling mask
Silently
Invisibly
Longing for understanding
It is only a feeling, she says
Not always true
Never really important
I laugh
And cry
A feeling can not be silenced
Or carelessly thrown away
However unwanted
Unjustified
Barely numbed
It envelops me
Drags me down
You are being difficult, she says
I glare
I am not the difficult one
Not the one with closed eyes
A closed mind
She refuses to see the darkness
Shuts out the screaming
Always helping
Wrongly
Egotistically
You are delusional, she says
I sigh
And turn
She will never understand
My pain

Sukkerplantasjen på Puerto Rico

/ Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Sukkerplantasjen på Puerto Rico | edgeofawordSkrevet av Esmeralda Santiago

Forlag : Bazar (2015)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Conquistadora (2011)

Oversetter: Miriam Lane

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

Sukkerplantasjen på Puerto Rico handler om Gloriosa Ana María de los Ángeles Larragoity Cubillas Nieves de Donostia, kalt Ana. Hun vokser opp i de bedre kretser i Spania på tidlig 1800 tallet, men drømmer om de gamle conquistadorene og eventyrene deres i den nye verden. Som 18 åring gifter hun seg med Ramón, som har arvet en sukkerplantasje på Puerto Rico sammen med sin tvillingbror Inocente. Hun overtaler tvillingene til å reise til plantasjen for å leve ut conquistadora-fantasiene sine.

Etter hvert som Ana oppmuntret og smigret dem, begynte Ramón og Inocente å se seg selv gjennom hennes øyne. Ja, de var unge, modige, sterke og fulle av fantasi. De hadde lært mye om hvordan man driver forretning. Hvorfor skulle ikke de kunne dra til Puerto Rico og dyrke landet onkelen hadde etterlatt familien?… Etter hvert som hun ga næring til de svermeriske fantasiene hennes, begynte de å se seg selv slik hun gjorde og de bli like ivrige som henne etter et liv fullt av eventyr. For dem representerte hun uavhengigheten. For henne representerte de friheten.

Bakteppet gir grunnlag for en storslått historie. Vi følger Ana gjennom mange år. Hun strever med datidens kvinnesyn og kultur, etikken ved slavehold, utfordringene ved plantasjen og de politiske urolighetene i verden. Høres spennende ut, ikke sant? Og det er det. Historien i seg selv er spennende. Den byr på utrolig mye variasjon og flere spenningsmomenter. I tillegg har Santiago gjort grundig forarbeid og boken er full av historiske fakta. Jeg følte virkelig at jeg lærte noe om en liten spansk koloni i karibien.

Så hva var det jeg ikke likte? Jo, karakterene. Jeg kunne ikke fordra noen av dem. Og jeg er ikke den eneste. I følge anmeldelsene på Goodreads var det få som likte karakterene. For det var ikke en eneste sympatisk og normal person i hele boka, med unntak av kanskje én. Dessverre har hun en veldig liten rolle og holder til for det meste i bakgrunnen, der jeg gjennom det hele ventet på at hun skulle få seg litt ben i nesa. Ana er irriterende, tvillingene er rett og slett ekle, foreldrene og svigerforeldrene er tåpelige, naboene manipulerende og så videre og så videre. Var det virkelig så mange sære folk på 1800-tallet?

Det eneste som drev meg fremover i boka var selve historien, for selv om Ana er irriterende og sta, ønsket jeg å lese hvordan det gikk med henne. Karakterutviklingen hennes er treg, men hun tar noen forsonlige avgjørelser mot slutten av boka.

Publishers Weekly har kalt denne boka for «En karibisk Tatt av Vinden». Hvis alt man trenger for en slik sammenligning er et storslått historisk drama, så kan jeg se den. Man kan også argumentere at Ana og Scarlett O’Hara har noen likeheter. De er begge sterke kvinner med sterke meninger i en tidsalder der de kvinnelige idealene var føyelige, naive og kunnskapsløse. Både Ana og Scarlett bruker andre mennesker for å få det slik de vil, ofte med store konsekvenser, og ender opp med knuste hjerter. De må begge ofre mye for drømmene sine. Men her stopper sammenligningene. Jeg klarte ikke å like Ana. Hun er manipulerende, egoistisk, hovmodig og sta.

Boken har også blitt kalt «en trollbindende familiesaga». Ja, boken er trollbindende. Eller rettere sagt: historien er trollbindende. Men å lese en bok hvor man håper at de fleste karakterene skal dø så fort som mulig er ikke helt min greie.

Andre ting verdt å nevne er språket. Santiago skriver bra. Veldig bra! Og oversettelsen er god. Noe som irriterte meg var den hyppige bruken av spanske ord. De ble forklart, men jeg husket aldri betydningen på alle ordene, så lesingen ble noe haltende.

Boken er lang, men det er mest fordi den er proppfull av historisk fakta. Santiago har ikke brukt mye tid på lange, kjedelige samtaler, men fokusert mer på beskrivelser. Både av bakgrunn, områder og karakterer. Alle karakterene har lange historier, og de fleste av dem har blitt tildelt hvert sitt kapittel. Dette ble fort kjedelig. De lange karakterbeskrivelsene trakk meg bort fra «hovedstien» i boka, og den røde tråden var til tider vanskelig å følge.

Så, hva er dommen? Klarer jeg å bestemme meg? Liker, liker ikke…. Dessverre må jeg konkludere med at jeg ikke likte den noe særlig. Det at så mange av karakterene var usympatiske ødela for mye for meg, og de lange avsporingene med hver enkelt karakter ble kjedelige. Det at historien er spennende i seg selv er dessverre ikke nok.