Death comes to Pemberly

desember 22, 2015februar 29, 2016 / Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Skrevet av P.D. James

Forlag: Faber and Faber ltd (2011)

Sjanger: Krim/Fan fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Elisabeth was too much of a realist not to know that these antecedents had not been forgotten and that no new families could move into the district without being regaled with the wonder of Mr Darcy’s choice of bride. He was known as a proud man for whom family tradition and reputation were of the first importance and whose father had increased the family’s social standing by marriyng the daughter of an earl. It had seemed that no woman was good enough to become Mrs Fitzwilliam Darcy, yet he had chosen the second daughter of a gentleman whose estate, encumbered with an entail which would cut out his children, was little bigger than the Pemberly pleasure gardens, a young woman whose personal fortune was rumored to be only five hundred punds, with two sisters unmarried and a mother of such loud-mouthed vulgarity that she was unfit for respectable society.

Det er tydelig at P.D James var et fan av Jane Austen, slik som mange andre kvinner og menn. Her har hun skrevet en fan-fiction, som fungerer godt og som gir Stolthet og fordom fans en etterlengtet fortsettelse på historien om Miss Bennet og Mrs Darcy. Forfatteren var først og fremst en krimforfatter og dette skinner gjennom boken da vi tar del i et mordmysterie.

Seks år har gått siden Elisabeth Bennet fikk mannen hun ville ha. I seks år har hun vært lykkelig gift med Mr. Darcy. I løpet av disse årene har hun tatt over styringen av husholdningen på Pemberly og fått to søte, små gutter. Det eneste skår i hennes glede er hennes yngste søster og svigerbror. De skaper fremdeles drama og uroligheter hvor enn de drar, og Elisabeth jobber hardt for å skjerme sin elskede ektemann. Dessverre klarer hun ikke det da Mr. Wickham blir beskyldt for mord, og det i Pemberly Park.

Vi møter mange av karakterene fra Stolthet og fordom. Vi får vite hva som har skjedd med alle fem Bennet søstrene, og også med flere av de andre i Elisabeths liv. Noen er fremdeles slik som vi husker dem, andre har forandret seg noe i løpet av de seks årene. Vi møter også henvisninger til noen av Austens karakterer fra andre bøker, noe jeg syns var artig.

Språket i boken er lagt til samme stil som Austen. Med lange setninger og ord som kanskje ikke brukes i det daglige lenger. Jeg likte denne tydelige æresbevisningen gitt til Austen og hennes forfatterstil. Det tok meg en liten stund å komme inn i den litterære stilen, men da jeg først ble vant til det gikk lesingen greit. Det er også tydelig at P.D. James har sett en eller flere av filmatiseringene av Stolthet og fordom, for jeg kjente igjen flere av hennes beskrivelser av rom og områder fra flere av disse.

Spenningen omkring mordet er også der. Hvem drepte kaptein Denny og hvorfor? Det bygges sakte opp en spenning rundt dette. Selv om Mr. Wickham er hovedmistenkt er Mr. Darcy overbevist om at Wickham er uskyldig. Vi følger Mr. Darcys kamp der han prøver å hjelpe Wickahm samtidig som han ikke vil ha noe med mannen å gjøre. Det er for det meste Mr. Darcy vi følger i denne boken innimellom avbrutt av tanker fra Elisabeth. Skiftet mellom de ulike karakterene er sømløs og boken har en god flyt.

Boken har fått kritikk ved at den ikke er helt historisk korrekt. Selv bet jeg merke i noen årstall jeg ikke får helt til å stemme med de ulike karakterene fra de andre bøkene det er referert til. Hva som stemmer av sosial praksis fra denne tidsperioden kan jeg ikke uttale meg om da jeg vet svært lite om dette, men flere har kritisert henne for å ikke ha satt seg inn i hva som var riktig for denne perioden.

Boken har også fått kritikk for at den ikke kjører samme løp som forfatterens øvrige bøker. Siden jeg ikke har lest noe annet av P.D. James kjenner jeg meg ikke igjen i denne kritikken. Jeg syns boken var artig og spennende.

Hvis det er noe jeg kritiserer er det hvordan spenningen blir oppløst. Jeg har vansker med å se for meg at Mr. Darcy og Mr. Wickham vil sitte rolige sammen og fortelle hverandre hva som har skjedd. Boken bruker mye tid på å bygge opp det anstrengte forholdet dem imellom, og for meg ble det en alt for lett løsning på det hele.

Det er også svært lite som skjer av karakterutviklinger. Alle er som de er, og ingen forhold endres. Vi møter noen nye karakterer, men heller ikke de har noen spennende karakterutviklinger.

«Yes!» cried Bingley enthusiastically. «A very good idea. Let us hear you both. Jane and I were trying last week to sing duets together, were we not, my love? But I won’t suggest that we repeat the experiment tonight. I was a disaster, was I not, Jane?» His wife laughed. «No, you did very well. But I’m afraid I have neglected practising since Charles Edward was born. We will not inflict our musical efforts on our friends while we have in Miss Georgiana a more talented musician than you and I can ever hope to be.»

Alt i alt likte jeg boken. Den er grei underholdning, selv om den ikke er super bra. Jeg likte den først og fremst som en fan-fiction. Krim delen fikk en for enkel oppløsning på slutten til at jeg falt for den.

Boken er filmatisert, og jeg må si at jeg faktisk likte miniserien bedre enn boka. Det skjer ikke ofte! I serien er spenningen nærmere og karakterene er mer foranderlige. Det er flere intriger og karakterutviklingene er mye bedre. I serien har også Elisabeth en større rolle og for oss som liker henne godt er serien en bedre fortsettelse på hennes historie.

Hvis du ikke har for høye krav, og ikke forventer noe i samme kvalitet som Stolthet og fordom, tror jeg nok du vil like denne hyllesten til Jane Austen og hennes univers.

Death comes to Pemberly er en søt liten miniserie på tre episoder.

Black Rabbit Hall

desember 18, 2015februar 29, 2016 / Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Black Rabbit Hall| edgeofaword Skrevet av Eve Chase

Forlag: Penguin Random House (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

I feel safe on this narrow rocky ledge, safer than in the house anyway. A few feet from the coast path – a twenty minute scramble from the edge of the estate, far enough from Black Rabbit Hall’s watching windows – I lover myself of the side off the side off the cliff, gripping thight to clumps of grass, sea roaring in my ears. (Best not to look down.) One small heart-stop drop and I’m perching right on the edge of the sky. Step too wide, it’s all over. I wouldn’t do it. But I rather like the fact that I could. That I have some control over my destiny today.

Black Rabbit Hall er det elskede feriehuset til familien Alton. Det vil si helt til en skjebnesvanger stormnatt da livene til de fire barna blir snudd på hodet. Dagene blir aldri de samme, og de strever med å finne lykke og glede i den nye livssituasjonen. Tre tiår senere kommer et ungt forlovet par til Black Rabbit Hall, og dens hemmeligheter kommer frem for en dag.

Vi følger Amber, en ung jente på sekstitallet som strever med å finne sin vei i alt som skjer i Black Rabbit Hall. Og vi følger Lorna, som snubler over huset sammen med sin forlovede på slutten av nittitallet, og som sakte, men sikkert trekker frem hva som egentlig skjedde med familien Alton.

Gjennom hele boken veksler vi mellom de to, men det er lett å følge de parallelle historiene. Hvert kapittel starter med navnet på den vi skal høre om, noe som er veldig ryddig og oversiktlig. Spørsmålet som stilles etter hvert er hva som er koblingen mellom Amber og Lorna.

Jeg fikk tidlig mistanke om hva som skjedde og forholdene mellom karakterene, og jeg ble faktisk litt skuffet da det viste seg at jeg hadde rett. Boken var rett og slett for forutsigbar. Forfatteren prøvde flere ganger å øke spenningen, men den langdryge fortellerstilen ødela mye for denne spenningen. Hun prøvde også flere ganger å så mistanke om andre mulige retninger historien kunne ta, men de var rett og slett ikke gode nok.

Jeg ble engasjert i Amber sin historie. Hun er en ung kvinne som sitter fast mellom den moderne tiden og sine foreldres holdninger til aristokratiet og de gamle tradisjonene. Hun strever med å holde familien samlet samtidig som hun går fra jente til kvinne. Jeg gråt flere ganger på hennes vegne, og jeg syns egentlig historien hennes var absolutt spennende nok (om enn langdryg) til å få en bok alene.

Jeg likte ikke delene med Lorna så mye. De var trege, til tider kjedelige og utrolig forutsigbare. Det skjedde ikke så mye, selv om forfatteren har prøvd seg på en bratt og spennende karakterutvikling. Jeg måtte flere ganger holde meg fra å hoppe over delene om henne.

Boken har et flott språk, selv om jeg til tider hadde vansker med å skjønne nøyaktig hva forfatteren mente. Jeg leste den på engelsk, så det kan hende den hadde vært litt tydeligere på norsk. Den er oversatt og den norske versjonen ventes på markedet 05.01.16.

Dessverre veier ikke språket opp for bokens langtekkelighet. Forfatteren klarte ikke å holde på spenningen, og det ultimate spørsmålet om hva som egentlig skjedde den stormnatten blir ikke besvart før en liten paragraf helt på slutten av boken. Historien startet så spennende, et mysterie du gjerne vil få svaret på, men litt etter litt mister forfatteren taket i dette mysteriet og tar heller taket i relasjonen mellom Lorna og Amber. En svært skuffende endring. Mystikken rundt kvinnene er aldri stor, den er alt for forutsigbar og uoriginal. Og når svaret på det første mysteriet endelig avsløres føles det som om forfatteren plutselig kom på at det var noe annet hun også skulle fortelle om og endte opp med en kjapp løsning. Det virket på meg som hun egentlig ikke klarte å bestemme seg for retningen på boken, og endte opp med dårlige forsøk på alle. Flere har kritisert boken for dette.

Black Rabbit Hall har blitt sammenlignet med Labyrinten av Kate Mosse, men jeg vil absolutt påstå at Labyrinten er en mer spennende og samkjørt bok.

For meg ble Black Rabbit Hall en skuffelse. Potensialet og spenningen lå der til å begynne med, men det bare forduftet. Boken endte opp med å være for uoriginal. Det finnes drøssevis av versjoner av samme historie, og Chase klarte dessverre ikke å skrive sin versjon på en frisk og spennende måte.

For deg, for deg alene

desember 14, 2015februar 29, 2016 / Stine-Marie / Legg igjen en kommentar

Skrevet av Line Nyborg

Forlag: Cappelen Damm (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

Jeg går langs gata som ikke er mi. Det er så mye lys her, men alle dørene er låst. Jeg bor ingen steder. Jeg har ei leilighet hvor ungen min ligger og sover. Men bor vi der egentlig, jeg vet ikke. Han våkner ikke på denne tida. Enn om han gjorde det, i kveld. Når jeg først har begynt å tenke på det, vil det ikke slippe. Jeg går fortere og fortere. Føttene mine lander ikke. De har aldri landa på den her gata. Ungen min og jeg har aldri landa her vi bor. Vi svever. Trærne i skogen utafor blokka mi hører mer hjemme enn jeg. Ingen kommer til å huske oss.

For deg, for deg alene er en sår og vakker roman om en ung kvinne og hennes tilværelse som alenemor til et lite barn. Elin har ingen far til barnet sitt, og etter at hennes mor gikk bort, har hun ingen familie til å hjelpe til. Hun og ungen bor på en liten studenthybel ved Sognsvann, der hverdagen preges av barnehage, forelesninger, husarbeid og trilleturer. Hun har bygd høye murer rundt seg selv og ungen. Dette har skapt en ensomhet og isolasjon der en følelse av usynlighet og sårbarhet ligger.

Boken er en frittstående fortsettelse av «Bare mamma som er Gud» og «Du vet ikke hvem jeg er». Jeg har ikke lest de to foregående romanene om Elin, men det var ingenting som manglet for meg her. Boken fungerer veldig godt på egen hånd og man får et godt innblikk i livet til Elin, både før og etter hun ble mor.

Nyborg beskriver det svingende humøret til Elin, de gode dagene og de tøffe. Hun beskriver ensomheten Elin føler, i hverdagen, i feriene og på helligdagene.

Så mange dager er det i en sommerferie, dager som skal fylles med noe, deles opp for ikke å bli en tung klut, for at det ikke skal kjennes for lite, for tynt, det vi er.

Hun har ingen å dele de spesielle anledningene med, ingen å dele ungen sin med. Alt han gjør, er det kun hun som ser. Hun lever for ham, og ham alene.

Alle dagene som går, jeg lever for en annen. Han har et livstidskrav på meg, noe jeg skylder han, det er ei gjeld jeg må betale hver dag til ungen, såret i magen er hullet hvor den gjelda skal puttes, betales ned, rate for rate. Det er en ovn som brenner opp alt jeg gir den, og den får aldri nok, den brenner opp alt uansett hvor mye jeg legger inn der, og den har brent helt sida den dagen han kom ut, den dagen han sprengte seg vei ut med åpne øyne.

Nyborg beskriver sjalusien overfor de som har mer. Mer penger, større hus, hus med hager, fine klær. Verst er den hun føler overfor de som har mer familie, de som har fedre til ungene sine og besteforeldre som kan stille opp. Alt dette ser Elin på utenfra, og alt river i ensomheten og trettheten hennes og får sjalusien til å bite seg tak innerst i brystet.

Blir henta av mormor hver torsdag, blir ho. Hver torsdag. Jeg blunker meg forbi dem. Det er som å stå utafor en butikk jeg aldri vil ha råd til å gå inn i, og inne i den butikken er alt jeg ønsker meg. Der står pappaer og besteforeldre på rekke og rad i alle størrelser og former, og de lyser, for de finnes, men de er ikke for meg. Og de som har, vet det ikke engang, de tenker ikke over hva de har.

Nyborg har en egen og unik stemme. Denne stemmen er full av nydelige formuleringer og treffende beskrivelser. Tonen er til tider dyster, gjennomtrukket av ensomheten og det voksende sinnet til Elin. Men i kjærligheten til sønnen kommer også skjønnheten og varmen frem. Språket er vakkert og jeg har aldri tidligere skrevet ned så mange sitater i notatene mine.

Ungen vokser ut mellom hendene mine. Det er han som viser meg vei ut i verden. Han som viser hvor føttene skal gå. At det finnes trær. At bakken, veien vi går på er annerledes, ikke den samme hele tida. At det går an å stoppe og undersøke den, veien, stien, grøfta. Ungen min ser noe nytt hele tida.

Historien fortelles i førsteperson, og Elin er en sterk og levende forteller. Dette er en utviklingsroman, og utviklingen er god. Vi følger henne gjennom hennes mors død, hennes tidlige periode som mor der hun hadde en slags far til barnet sitt, hennes skuffelse og fortvilelse over å bli alene, hennes voksende sjalusi og sinne. Gjennom det hele er det ungen som står i fokus. Hennes egne følelser begravd i det voksende såret i magen. Historien driver fremover i et godt tempo.

Nyborg skriver rått og ærlig om en tilværelse jeg tror bare andre alenemødre kan forstå. Ensomheten og fortvilelsen er til å ta og føle på. Dette er en godt skrevet roman som jeg anbefaler på det sterkeste.

A Thousand Nights

november 23, 2015februar 29, 2016 / Stine-Marie / Legg igjen en kommentar

Skrevet av E.K. Johnston

Forlag: MacMillian Children’s Books (2015)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

We do not know why we came from the sea to this hard and dusty earth, but we know that we are better than it.

Et sted i midtøsten i en tid vi for lengst har passert møter vi en morderisk konge og hans unge brud. Vi dras inn i en verden der magi, overtro og kjærlighet møter et hardt, nådeløst landskap.

Historien er sterkt inspirert av Tusen og én natt. I dette klassiske eventyret har vi en ung brud som hver natt forteller sin morderiske ektemann, kongen, eventyr. Hun avslutter historiene når de er på sitt mest spennende, og kongen lar henne leve til neste dag for å få vite hva som skjed videre. Slik overlever bruden sin ektemann og overbeviser ham om sin trofasthet.

I denne boken har vi datteren til en velstående handelsmann og yngre søster av landsbyens vakreste kvinne. Når den konedrepende kongen, Lo’Melkhiin, kommer for å velge ut sin nye brud, bruker hun list og skjønnhet til å lure ham til å velge henne. Dermed redder hun sin søster. Men hun dør ikke, ikke den første natten, og heller ikke den andre; hun overlever natt etter natt.

Her tar imidlertid likheten med Tusen og én natt slutt. Hvis du forventer eventyr og historier inne i boken, vil du bli skuffet. Boken er ingen gjenfortelling av eventyret. E.K. Johnston hinter heller til at Tusen og én natt, slik vi kjenner den, er resultatet av gjenfortellinger på folkemunne. At denne historien er slik det egentlig skjedde.

Already, the story is changing.

When men tell it in the souks and in the desert, they shape it to fit their understanding. It passes from caravan to caravan, to places where they have never heard of the one called Lo’Melkhiin. The words change language, and meaning is lost and gained in every vowel’s shift. They change the monster into a man, and they change her into something that can be used to teach a lesson: if you are clever and if you are good, the monster will not have you.

You should not believe everything you hear.

Jeg visste ingen ting om denne boken på forhånd og satte meg ned helt uten forventninger. Språket fengslet meg fra første side, og jeg ble revet med i en historie full av magi.

Boken er veldig elegant skrevet. Beskrivelsene av landskapet, hagene, quasr og slottet maler et nydelig og magisk bilde av omgivelsene. De trekker deg inn; du kan føle solen steke på huden, høre vannet sildre, se de nydelige stjernene på den mørke nattehimmelen.

In the daytime it gleamed, gathering the sun’s rays into itself, heating slowly as the day progressed. As night approached and the desert cooled, the heat came out of the walls and tried to find the sun again, but since the sun was setting, the heat moved in weaving lines, seen from a distance like through a veil of the finest silk, blurred and indistinct.

Magien var unik og vakkert beskrevet.

Hovedkarakteren er godt utviklet, men jeg følte aldri en tilhørighet til henne. Selv om jeg heiet på henne, ble jeg aldri helt kjent med henne og følte aldri hennes smerte.

E.K. Johnston bruker passelig med tid på å fortelle om det andre folket, om deres historie, tankegang og motivasjon. Dette gjelder da også kongen, Lo’Melkhiin, som er den eneste karakteren som nevnes med navn. Det etterlates dermed ingen løse tråder eller uforståelighet rundt dette aspektet ved boken. Lo’Melkhiin blir den tydeligste karakteren i hele historien.

When men give you their fear, it is easy to steer them on the path you wish them to travel. When men show you their worth, it is easy to determine what you will freely take. When men do both, it is easy to play upon their hearts as deftly as a musician might play upon his pipes.

Det er veldig lite som skjer og tempoet er dermed litt tregt. Likevel var ikke boken kjedelig. Beskrivelsene var nydelige, plottet interessant og idéen original. Dette var nok til å trekke meg gjennom boken, linje for linje, side på side.

Jeg skulle ønske forfatteren hadde fokusert litt mer på forholdet mellom bruden, den morderiske kongen, og mannen bak kongen. Den eneste kjærlighetshistorien som ligger i denne boken er mellom bruden, ørkenen og søsteren hennes. Grunnlaget ligger ikke til stede for å rettferdiggjøre slutten.

Jeg vil ikke si at boken var spesielt spennende, men den var vakker, magisk og unik. Jeg likte den godt og ble revet med, men den har likvel ikke satt noen dype inntrykk. Jeg kommer ikke til å bære den med meg videre.

Nostradamus’ testamente

november 16, 2015februar 29, 2016 / Julie Karoline / 7 kommentarer

Skrevet av Tom Egeland

Forlag: Aschehaug (2012)

Sjanger: Krim/Thriller

Kilde: Lånt av pappa

Anmeldt av Julie Karoline

Nostradamus testamente er den fjerde boken i serien om Bjørn Beltø, men den første boken i serien jeg har lest. Bøkene leses fint individuelt, det var ikke noe sted jeg følte at jeg burde ha lest de andre først. Og for en bok! Jeg ble dratt med fra første side og feid med i et tempo uten like til siste side. Her er det hemmeligheter, konspirasjoner, drap og fanatisme i fleng, og jeg elsket det.

Hovedpersonen, Bjørn Beltø, er en arkeolog med talent for å havne i spesielle og spennende situasjoner. Han er en helt uten de store heltedådene. Han er mer en tilskuer til alle hendelsene. En tilskuer i midten av alt som skjer.

Jeg er arkeolog. En undringens fagarbeider. Jeg er en som tilbringer uker under en brennende sol og deretter måneder i et kjølig museumsmagasin. Jeg er en systematiker, en analytiker. Jeg er ikke skapt for å håndtere kidnappere og voldsmenn.

I denne boken er Beltø på en konferanse i Italia da en professor blir kidnappet av ukjente grunner. Beltø og kona til den bortførte begir seg ut på en reise for å finne den savnede og for å nøste opp historien til hvorfor han ble kidnappet.

Her viser Egeland sitt fantastiske talent i å flette sammen et utrolig bakteppe basert på historisk fakta og fantasi. Boken er proppfull av historie. Faktisk historie. Og ved å trekke sammen mange ulike historiske elementer har han skapt en verden det er til å miste pusten av. Dette er en mann som klarer å holde mange kompliserte tankerekker i hodet på en gang og føre dem sammen på en flott og troverdig måte.

Jeg likte veldig godt at hovedpersonen i denne historien ikke er en typisk helt. Han sitter ikke med noen svar, han braser ikke gjennom rommene med skudd i alle retninger fra pistoler i hver hånd. Faktisk så klarer han ikke å avfyre et eneste skudd; pistolen hans setter seg fast i linningen på lomma. Beltø er hjelpsom, besluttsom og utrolig nysgjerrig. Han er en mann som viser seg å være på feil sted til feil tid, og det er mange andre i historien som heller kan ta på seg helterollen. Det var en deilig avveksling fra andre bøkers heltehelter at hovedpersonen denne gangen ikke er den med alle løsningene og svarene.

En arkeolog er en detektiv i historien. Vi finner orden der andre finner kaos. Vi ser mønstre der andre ser uorden. Vi graver der andre ikke gidder. Skjønt jeg skal ikke skryte av meg selv. Detektiv? Ikke rare helten. Tøff? Aldeles ikke.

Hvis jeg skal trekke frem noe negativt, så må det være at slutten er litt skuffende. Altså den er ikke dårlig i og for seg, men jeg syns Egeland kunne dratt den lenger. Boka bygger opp en forventning som ikke blir tilfredsstilt. Slutten er trygg og noe forutsigbar. Jeg kunne ønske forfatteren hadde dratt den hele veien ut.

Boka holder et utrolig tempo. Den peiser på i alle sine 576 sider, noe som gjør at den virker mye kortere enn den er. At den er lettlest vil jeg ikke påstå, siden den er proppfull av historie og fakta. For et hode interessert i historie er denne boken perfekt. Spesielt hvis du også liker konspirasjoner, hemmelige foreninger og merkelige ritualer. Hvis dette ikke er din greie, er ikke dette krimboka for deg.

Nostradamus’ testamente er mer en thriller enn en krim og faller inn samme sjanger som Dan Brown sine bøker, men personlig syns jeg Tom Egeland er en bedre forfatter. Jeg kommer absolutt til å lese de andre bøkene om Bjørn Beltø; Sirkelens ende, Paktens voktere og Lucifers evangelium. Hvis de er bare halvparten så spennende som denne, vet jeg at jeg kommer til å like dem. Jeg elsket nemlig denne boken. En bok som er godt samkjørt, med et godt og solid forarbeid. En bok proppfull av filosofiske tanker og sitater. En bok jeg kommer til å huske lenge.

Et sted skinner det

november 6, 2015februar 29, 2016 / Stine-Marie / 5 kommentarer

Skrevet av Vibeke Riiser-Larsen

Forlag: Aschehoug (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

I KJØKKENAVDELINGEN HADDE man fått forklær som en del av arbeidsantrekket. Det skulle virke tillitvekkende på kundene. Ikke i informasjonsdisken. Der hadde man ikke forklær. Man syntes ikke fra livet og ned likevel. Derimot var det obligatorisk å ha på seg blå collegegenser med gul løkkeskrift hvor det sto ‘Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?’, og grønne bukser.

Slik begynner historien om Sigrid. Hun jobber som informasjonsmedarbeider i en alt-mulig-butikk à la clas ohlson. Hun er hardtarbeidende og lojal. Hennes uniform og navnskilt er hennes rustning, og med den på er hun en helt vanlig kvinne.

I lommen har hun likevel et barberblad; det er for de vanskelige situasjonene, de som får hodet til å dunke og vrenger sjelen. Når hun presses forbi det komfortable og det sosiale blir for personlig, presser hun barberbladet inn i låret eller i håndflaten. Hver dråpe blod letter på trykket og gjør henne i stand til å holde seg flytende, smilende.

Men de vanskeligste situasjonene er det bare naturen og dyrelivet som kan lindre. Bare ved hjelp av små muse- og rottekropper kan smerten dempes, tankene bli klare og normaliteten returnere. Bare i skogen føler hun ro og tilhørighet.

FRA LEILIGHETEN HENNES tok det tjue minutter å gå dit skogen begynte. Det var akkurat langt nok. Langt nok til å rekke å glede seg ordentlig til stillheten og til å slippe alt man måtte forholde seg til når man var sammen med andre mennesker. På de gamle stiene som gikk utenom alleene der joggerne, pensjonistene og barnevognene befant seg, var hun stort sett alltid alene. Noen ganger hørte hun hakkespetter og skogduer, og en gang hadde hun sett en stålorm som krøp over stien. Men ellers var det bare henne. Og skoene hennes mot skogbunnen.

Et sted skinner det er en historie om isolasjon og ensomhet. Om å mangle det følelsesmessige grunnlaget for å skape relasjoner og delta i et sosialt samfunn. Det er en historie om usynlighet i hverdagen og om å befinne seg på ytterkanten av samfunnet.

Så deprimerende, tenker du kanskje nå. Ja, boken er trist og til tider ubehagelig. Likevel har den humoristiske undertoner, og flere ganger måtte jeg dra på smilebåndet. Som en som selv har jobbet mye i butikk, kjente jeg meg igjen i de mange innslagene av Sigrids hverdag med kundebehandling.

– Hei. Hva kan jeg hjelpe deg med? Sa hun og dro munnvikene utover.

Det var en voksen mann med dress og vannkjemmet sideskill.

– Jeg skal ha en sånn greie som man setter på tuppen av et skrujern for å få det til å virke.

– Hva slags greie er det, spurte Sigrid.

– Ja, men det er det jo du som skal vite! Det er jo du som jobber her!

Sigrid blunket, og idet øyelokkene traff hverandre, så hun blodet tyte ut av alle åpningene i det vannkjemmede hodet hans.

– Hvordan ser den ut, da?

– Ja, det er jo da altså en sånn liten skrutrekkeraktig greie som man setter på tuppen. Alle vet da hva det er!

– Jeg er ikke sikker på hva du mener, men vi kan titte i katalogen og se hva vi finner, sa Sigrid, akkurat som hun hadde lært under bolken ‘Utfordrende kunder, utfordrende situasjoner’.

– Dette er da helt standard vare! Få snakke med noen andre. Noen som faktisk kan jobben sin. Jøssenavn.

Med temaet slikt det er, har boken imidlertid også et mørke over seg. Denne kombinasjonen bidrar til å danne en nyansert historie og en god leseopplevelse.

Språket er enkelt og direkte, kapitlene korte og nødvendige. Riiser-Larsen har målet i sikte og beveger seg hensiktsmessig og uredd gjennom historien. Boken holder dermed et godt tempo og har en sterk rød tråd. Dette er en lettlest og elegant bok.

Selv om en del karakterer deltar i historien til Sigrid, er det få gjengangere. Sigrid er stillferdig, blyg og innesluttet og holder seg for det meste for seg selv. Derfor blir man heller ikke kjent med mange andre karakterer. De få karakterene vi får et innblikk i er imidlertid varierte og troverdige.

Sigrid opplever kjærlighet, glede og sorg, men aller mest død og isolasjon. Hennes tanker og handlinger kan til tider være uforståelige på grensen til det avskyelige, men de er absolutt troverdige og akseptable ut ifra situasjonen. Hun er en hovedkarakter utenom det vanlige og absolutt en man kan komme til å like.

Dette er den første romanen til Vibeke Riiser-Larsen, og resultatet er sårt og usminket. Det er en bok jeg ikke kommer til å glemme med det første. Plukk den opp, les den, la deg gripe. Les den ut i fred og ro med tid til å fordøye historien.

The Invisible Library

oktober 25, 2015februar 29, 2016 / Stine-Marie / Legg igjen en kommentar

Skrevet av Genevieve Cogman

Forlag: Tor UK (2015)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

«Open to the Library,» she said, giving the word library its full value in the Language, and felt the tattoo scrawled across her back shift and writhe as the link was established. There was the usual flurrying moment of awareness and pressure, as though something huge and unimaginable was riffling through the pages of her mind. It always lasted just that little bit too long to bear, and then the door shuddered under her hand and opened.

Velkommen til det usynlige biblioteket. Her er ikke parallelle verdener en idé, men en sannhet. Vær forberedt på å møte kaos i form av vampyrer, varulver og feer. Du vil bli kjent med drager og detektiver, teknologi og magi. Du må slåss mot gigantiske mekaniske insekter og fjernstyrte krokodiller. Som historien beveger seg mellom verdener, vil du bevege deg mellom sjangere, og du vil besøke science fiction, steampunk og den gode gamle detektivromanen.

Det usynlige biblioteket ligger ikke i en verden, men heller mellom. Tiden beveger seg annerledes, og en person kan oppnå udødelighet ved aldri å bevege seg utenfor dets grenser. Det er en «nesten verden» reservert for lesehester og bibliofile. De samler tekster og bøker unike for hver verden, ikke alltid uten vanskeligheter.

Ved det usynlige biblioteket jobber Irene: en spion, en tyv, en bibliotekar. Sammen med den hemmelighetsfulle assistenten Kai får hun i oppdrag å hente (les stjele) en unik utgave av Grimm eventyrene fra et parallelt London. Det viser seg fort at denne verdenen er infisert av kaos, og hun og Kai er slett ikke de eneste som søker denne boken.

Likte jeg boken? Ja og nei.

Det var deler jeg likte og deler jeg ikke likte. Lagt sammen, dannet de en gjennomsnittlig opplevelse.

Jeg likte veldig godt historiens heltinne, Irene.

Hun er en velutviklet karakter man fort blir glad i. Hun har bein i nesa, tar ting på strak arm og lar seg ikke stoppe av hverken mekaniske krokodiller eller varulver. Hun er en heltinne i ordets rette forstand, samtidig som hun er varmhjertet og menneskelig.

She made a note to be more careful, and filed it along with all the other notes to be more precise, more attentive, less squeamish, and less inclined to curl up and cry on someone’s shoulder.

Karakterene er godt utviklet, dog til tider litt stereotypiske. Jeg likte Bradamant og Vale spesielt godt. Både boken og enkelte av karakterene bærer tydelig preg av forfatterens inspirasjonskilder (hei Sherlock Holmes).

«Forgive me when I say that it is obvious that you are strangers to London,» Vale said. He turned his glass in his hand, regarding it with a dry smugness. «I am not speaking merely of Mr Strongrock’s need to check the street signs when leaving the Liechtenstein Embassy. Neither of you have the accent of native Londoners, and to be truthful, I cannot place either of you within the British Isles»

«…both of you are dressed in a manner that suggests a hasty choice of clothing from a second-rate supplier. Miss Winters’ gloves, for instance»…

«A woman as carefully turned out as Miss Winters would not commit such an elementary error in dress. Similarly, Mr Strongrock’s shoes» -Kai shuffled his feet further under his chair – «were clearly worn before him by a man with the habit of kicking the right side of his forefoot against his chair, but Mr Strongrock himself does not do so.»

Det var ingen langtekkelig prolog eller innledning; vi hoppet rett inn i spenningen. Den første halvdelen av boken utfolder handlingen seg i et godt tempo, og vi når et slags høydepunkt når Irene, Vale og Kai møter den mystiske, kaosinfiserte tidligere bibliotekaren Alberich.

Dessverre klarer ikke Cogman å bygge trykket høyere, og spenningen flater ut. Hun tar for mange «pauser» med irrelevante tanker og samtaler, gjerne midt i et spenningselement. Resultatet er at andre halvdel av boken blir litt treg og langtekkelig og dermed kjedelig.

Irene bit the inside of her cheek hard before she could make any comments about putting a girdle round the world in fourty minutes. It probably wasn’t an appropriate moment for Shakespeare, and she didn’t think Kai would find the analogy funny.

Det manglet noe på fortellerstilen til Cogman. Hun har en svak tendens til å overbeskrive handlinger og tanker, og språket var til tider litt haltende og keitete. Boken gir dermed en følelse av å være en debutroman, noe den altså ikke er. Hun forklarer både plottet og biblioteket flere ganger; ingen ting er overlatt til tilfeldighetene eller leserens fantasi. Dette bidrar til å senke tempoet, og jeg tok meg selv i å skumlese for å komme til spenningen.

Hvis du liker drivende spenning, elegant språk og flytende setninger, er nok ikke dette boken for deg.

Boken har en del interessante idéer og underholdende elementer. Dessverre mangler det noe på utførelsen, både med hensyn til språket og handlingsforløpet. Jeg opplevde boken som noe kjedelig, irriterende detaljert og lang.

Til tross for at dette er den første boken i en serie, føles slutten ganske så avsluttende. Etter det som føltes ut som en middelmådig leseopplevelse og i mangelen på en cliff-hanger er spørsmålet, ble jeg tilstrekkelig inspirert og fenget til å lese neste bok i serien? Nei, jeg følte meg ikke engang spesielt inspirert til å skrive denne anmeldelsen.

Anbefaler jeg boken? Tja, har du lyst, får du lov.

Silkeormen

oktober 13, 2015februar 29, 2016 / Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Robert Galbraith

Forlag: Cappelen Damm (2014)

Sjanger: Krim

Originaltittel: The Silkworm (2014)

Oversetter: Heidi Grinde

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

«Det er altså på grunn av mannen din at du er her, Mrs Quine?» «Ja,» sa Leonora. «Han har forsvunnet.» «Hvor lenge har han vært borte?» spurte Strike og grep automatisk etter notatboken. «Ti dager,» sa Leonora. «Har du meldt fra til politiet?» «Jeg trenger ikke politiet,» sa hun utålmodig, som om hun var trett av å forklare folk det. «Jeg ringte dem en gang tidligere, og da ble alle sinte på meg fordi han bare var hos en venn. Owen stikker av fra tid til annen. Han er forfatter,» sa hun, som om det forklarte alt.

Cormoran Strike er tilbake. Denne gangen tar han på seg en forsvinningssak. Robin har tatt jobben som Strikes sekretær, til hennes forlovedes store irritasjon, og hennes voksende interesse for detektivarbeid øker Strikes respekt for henne. Siden sist har Strike fått flere oppdrag og strever med å balansere alle oppdragene sine. På toppen av det hele viser det seg at forsvinningssaken er et mord. Et merkelig og makabert mord med mange mistenkte. Igjen blir vi dratt inn i et nett av løgner, falske alibi og hemmeligheter.

Strike er en mann man fort får respekt for. Han har bein i nesa og et klokt hode. Med tanke på at han tar på seg forsvinningssaken mest for å irritere en annen kunde, viser at han ikke lar seg bruke og har integritet. Robin er litt mer svevende. Hun lar seg dras mellom Mathew og jobben, samtidig som hun utvikler mer selvtillit til å stå for sine ønsker og drømmer.

Jeg likte denne boken, akkurat som jeg likte den forrige boken til Galbraith Når gjøken galer. Jeg kan kanskje gå så langt å si at jeg liker Silkeormen bedre, selv om det er litt mer gørr. Dette fordi boken er, i mangel på et bedre ord, “tettere”. Språket er ikke like svevende, det er færre lange beskrivelser av trivielle ting og langt færre adjektiv. Om dette er et faktisk tilfelle, eller om det kommer av at jeg leste denne på norsk, vet jeg ikke. Det kan godt være at oversettelsen har hatt en påvirkning på selve språket i boka.

Boka er spennende og den har et godt driv. Igjen viser Galbraith seg som en god krimforfatter. Og ja, Robert Galbraith er fremdeles et pseudonym for J.K. Rowling. Hun er en dyktig forfatter som legger en bunnsolid bakgrunn for bøkene sine. Bøkene er godt skrevet og godt gjennomført. Det er også tydelig at hun har planer for karakterene, for karakterutviklingene er ikke ferdige. Da tenker jeg spesielt på Robin. I begynnelsen på Når gjøken galer var hun forsiktig og føyelig, men utover i boka begynte hun å bli mer trygg på seg selv. I Silkeormen fortsetter hun denne utviklingen, og begynner å vise en litt tøffere side av seg selv. Det blir spennende å se hvordan utviklingen hennes blir videre.

Strike hadde opplevd det før. Fra ro til katastrofe på et øyeblikk. Tiden som syntes å stå stille. Alle sanser skrek, plutselig stramme som fiolinstrenger … Tankbilen fikk sleng på hengeren. Han hørte seg selv brøle «brems!», for det var det han hadde gjort tidligere, for å stanse døden … Men Robin tråkket hardt på gassen. Bilen skjøt fremover med et brøl.

Hvordan Galbraith fordeler godbitene utover, gjerne over flere bøker, bidrar med å vise at dette er en dyktig forfatter. Det er tydelig at forfatteren jobbet med grunnarbeidet for flere bøker før hun i det hele tatt begynte å skrive om Cormoran Strike og Robin Ellacot. Noe som kan forklare hvordan hun klarer å utgi disse bøkene så tett på hverandre.

Dette er en god spenningskrim. Det er vanskelig å løse mysteriet selv, selv om jeg hadde mine mistanker. Hintene er litt mer opp i dagen i denne boken, men absolutt ikke så tydelige at du sitter med svaret før slutten. Samtidig er ikke løsningen tilgjort og for overaskende. Galbraith leverer en god krim, uten for mye gørr, blod og unødvendig action. Den er spennende og avbalansert, og absolutt en bok jeg anbefaler til både krimelskere og andre.

Neste bok om Cormoran Strike, Career of Evil, kommer ut på det engelske markedet 20. oktober 2015.

Sammen

september 29, 2015februar 29, 2016 / Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Andy Jones

Forlag: Pax Forlag (2015)

Sjanger: roman

Originaltittel: The Two of Us (2015)

Oversetter: Gøril Eldøen

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Å forelske seg er lett, det som betyr noe er hva som skjer etterpå.

Andy Jones er ny på markedet, og Sammen er hans debutroman. Boken, som kom på markedet sommeren 2015, er allerede utgitt i 15 land. Andy Jones ble med denne boken valgt som Amazon Rising Star 2015. Sammen er en flott romantisk roman, der forelskelse og kjærlighet er sett fra mannens side. Boken er full av humor og selvkritikk, med flotte beskrivelser av forskjellene på han og henne.

Boken handler om Fisher som har forelsket seg hodestups i Ivy. Etter bare noen dager skjønner han at dette forholdet er annerledes enn tidligere forhold og er villig til å jobbe hardt for at det skal fungere med Ivy. Livet setter det nye forholdet på tøffe prøver, og i løpet av kort tid er Fisher og Ivy nødt til å ta noen tøffe valg. Vil forholdet overleve?

Folk snakker om kjemi, og kanskje var det det – noe molekylært, noe nedarvet, noe genetisk. Uansett mekanisme var det noe ved Ivy som gjorde at jeg umiddelbart ikke ville ligge med henne. Og kan en slyngel gi en kvinne noe bedre kompliment enn det?

Jeg kan si det med en gang: jeg likte denne boken. Jeg likte den veldig godt. Den er velskrevet, underholdende og rørende. Å lese en romantisk historie sett med en manns øyne var som et friskt vindpust i en ellers kvinnedominert sjanger. Den er realistisk og søt, men aldri klissete-romantisk som mange kjærlighetshistorier kan bli. Det fantes ikke et øyeblikk hvor jeg la fra meg boka frivillig.

Så hva gjorde den bra? Historien i seg selv er ikke ny eller original: Gutt møter jente, kjærlighet, sex og intriger. Det er heller gjennomførelsen som er ny. Her er det ingen tåpelige, klumsete og vimsete kvinner eller dumme, egosentriske og uforstående menn. Fisher og Ivy er to helt vanlige mennesker, oppvokst i et likestilt samfunn med dertil vanlige tanker og forståelse for kjønnene. Fisher er full av omtanke, respekt og forundring overfor Ivy, men kanskje ikke alltid så flink til å vise eller si det. Ivy er støttende, respektfull og omtenksom overfor Fisher, men hun er heller ikke alltid like flink til å vise eller si det. De er begge forsiktige og nervøse i sitt nye forhold, og forfatteren har vært flink til å få frem dette i historien.

Humor gjennomsyrer historien; ironi, sarkasme og den lette ertingen Ivy og Fisher imellom. Og selv om det er en kjærlighetsroman har den mange dype lag, med flere dype problemstillinger. Under lesingen føltes det mer som jeg leste om noens faktiske liv enn fiksjon.

En anmeldelse jeg leste av boken dro frem kritikk om at Ivy er dominerende og selvsentrert. Det fant ikke jeg. For meg var både Fisher og Ivy to sta mennesker som ikke er vant til å tenke som et par i alle situasjoner. Som leser lå ikke alle hendelsene, da spesielt kranglingen og uenigheten, rett opp i dagen, og enkelte steder måtte jeg lese en del mellom linjene. Fisher er også en lur mann med mye selvironi, og han ønsker alltid å gjøre det rette selv om han ikke får det helt til.

Dette er en debutroman, det merkes. Skrivemåten var litt klumsete innimellom, og noen passasjer var strengt tatt ikke like nødvendig. Samtidig vil jeg påstå at dette bare økte bokens sjarm. Det er flere filosofiske biter, og det er tydelig at forfatteren har brukt mye tid på denne historien.

Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor jeg har bestemt meg for å gjøre dette – om det er mitt første skritt mot å bli en mindre egoistisk mann, eller om det er en handling utført i ussel desperasjon. Jeg tror ikke på Gud, det eneste vi har felles, er at jeg og sønnen hans er født på samme dag, men da menigheten kneler i stille bønn, kniper jeg øynene sammen og henger meg på. Jeg ber om at Ivy fremdeles elsker meg.

Andy Jones er britisk, og selv om jeg leste boka på norsk, henger noe av den britiske setningsoppbyggingen igjen. Oversettelsen er god, men dessverre ble noen setninger litt lange og tunge. Dette er ikke noe enestående ved denne boken, jeg har opplevd det i flere bøker oversatt fra engelsk til norsk.

Uten å virke for prippen bør jeg nevne at det er en god del snakk om sex i boken. Dette er på ingen måte en husmorporno, men sex blir jevnlig nevnt. Jeg fant det aldri slitsomt eller pornografisk. Sexen i seg selv blir aldri beskrevet, men det er tydelig at det er et viktig tema for hovedpersonen.

Jeg anbefaler boken på det sterkeste. Med en slik god debutroman bør Andy Jones se frem til en lang og produktiv forfatterkarriere. Jeg skal i hvert fall lese hans neste bok, uansett hva det er eller når den måtte komme.

Sukkerplantasjen på Puerto Rico

september 19, 2015februar 29, 2016 / Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Skrevet av Esmeralda Santiago

Forlag : Bazar (2015)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Conquistadora (2011)

Oversetter: Miriam Lane

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Sukkerplantasjen på Puerto Rico handler om Gloriosa Ana María de los Ángeles Larragoity Cubillas Nieves de Donostia, kalt Ana. Hun vokser opp i de bedre kretser i Spania på tidlig 1800 tallet, men drømmer om de gamle conquistadorene og eventyrene deres i den nye verden. Som 18 åring gifter hun seg med Ramón, som har arvet en sukkerplantasje på Puerto Rico sammen med sin tvillingbror Inocente. Hun overtaler tvillingene til å reise til plantasjen for å leve ut conquistadora-fantasiene sine.

Etter hvert som Ana oppmuntret og smigret dem, begynte Ramón og Inocente å se seg selv gjennom hennes øyne. Ja, de var unge, modige, sterke og fulle av fantasi. De hadde lært mye om hvordan man driver forretning. Hvorfor skulle ikke de kunne dra til Puerto Rico og dyrke landet onkelen hadde etterlatt familien?… Etter hvert som hun ga næring til de svermeriske fantasiene hennes, begynte de å se seg selv slik hun gjorde og de bli like ivrige som henne etter et liv fullt av eventyr. For dem representerte hun uavhengigheten. For henne representerte de friheten.

Bakteppet gir grunnlag for en storslått historie. Vi følger Ana gjennom mange år. Hun strever med datidens kvinnesyn og kultur, etikken ved slavehold, utfordringene ved plantasjen og de politiske urolighetene i verden. Høres spennende ut, ikke sant? Og det er det. Historien i seg selv er spennende. Den byr på utrolig mye variasjon og flere spenningsmomenter. I tillegg har Santiago gjort grundig forarbeid og boken er full av historiske fakta. Jeg følte virkelig at jeg lærte noe om en liten spansk koloni i karibien.

Så hva var det jeg ikke likte? Jo, karakterene. Jeg kunne ikke fordra noen av dem. Og jeg er ikke den eneste. I følge anmeldelsene på Goodreads var det få som likte karakterene. For det var ikke en eneste sympatisk og normal person i hele boka, med unntak av kanskje én. Dessverre har hun en veldig liten rolle og holder til for det meste i bakgrunnen, der jeg gjennom det hele ventet på at hun skulle få seg litt ben i nesa. Ana er irriterende, tvillingene er rett og slett ekle, foreldrene og svigerforeldrene er tåpelige, naboene manipulerende og så videre og så videre. Var det virkelig så mange sære folk på 1800-tallet?

Det eneste som drev meg fremover i boka var selve historien, for selv om Ana er irriterende og sta, ønsket jeg å lese hvordan det gikk med henne. Karakterutviklingen hennes er treg, men hun tar noen forsonlige avgjørelser mot slutten av boka.

Publishers Weekly har kalt denne boka for «En karibisk Tatt av Vinden». Hvis alt man trenger for en slik sammenligning er et storslått historisk drama, så kan jeg se den. Man kan også argumentere at Ana og Scarlett O’Hara har noen likeheter. De er begge sterke kvinner med sterke meninger i en tidsalder der de kvinnelige idealene var føyelige, naive og kunnskapsløse. Både Ana og Scarlett bruker andre mennesker for å få det slik de vil, ofte med store konsekvenser, og ender opp med knuste hjerter. De må begge ofre mye for drømmene sine. Men her stopper sammenligningene. Jeg klarte ikke å like Ana. Hun er manipulerende, egoistisk, hovmodig og sta.

Boken har også blitt kalt «en trollbindende familiesaga». Ja, boken er trollbindende. Eller rettere sagt: historien er trollbindende. Men å lese en bok hvor man håper at de fleste karakterene skal dø så fort som mulig er ikke helt min greie.

Andre ting verdt å nevne er språket. Santiago skriver bra. Veldig bra! Og oversettelsen er god. Noe som irriterte meg var den hyppige bruken av spanske ord. De ble forklart, men jeg husket aldri betydningen på alle ordene, så lesingen ble noe haltende.

Boken er lang, men det er mest fordi den er proppfull av historisk fakta. Santiago har ikke brukt mye tid på lange, kjedelige samtaler, men fokusert mer på beskrivelser. Både av bakgrunn, områder og karakterer. Alle karakterene har lange historier, og de fleste av dem har blitt tildelt hvert sitt kapittel. Dette ble fort kjedelig. De lange karakterbeskrivelsene trakk meg bort fra «hovedstien» i boka, og den røde tråden var til tider vanskelig å følge.

Så, hva er dommen? Klarer jeg å bestemme meg? Liker, liker ikke…. Dessverre må jeg konkludere med at jeg ikke likte den noe særlig. Det at så mange av karakterene var usympatiske ødela for mye for meg, og de lange avsporingene med hver enkelt karakter ble kjedelige. Det at historien er spennende i seg selv er dessverre ikke nok.