lesehest

The Cement Garden

/ Stine-Marie / 1 kommentar

The Cement Garden av Ian McEwan | edgeofawordSkrevet av Ian McEwan

Forlag: Vintage, 2006

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

I did not kill my father, but I sometimes felt I had helped him on his way. And but for the fact that it coincided with a landmark in my own physical growth, his death seemed insignificant compared with what followed.

Vi møter Jack, Julie, Sue og Tom. Fire søsken oppvokst i et fraflyttet og forsvinnende strøk i utkanten av en by i England. Deres far dør plutselig av slag, og kort tid etter blir moren også syk. Med beskjeden fra legene om at hun ikke kommer til å bli bedre, holder hun seg borte fra helsevesenet og dør hjemme i sin egen seng. Ingen vet at de fire søsknene er blitt foreldreløse.

No one ever came to visit us. Neither my mother nor my father when he was alive had any real friends outside the family. They were both only children, and all my grandparents were dead.

I sorgen og sjokket over hva som har hendt, trekker de fire seg vekk fra samfunnet og vekk fra hverandre. Huset blir et gravkammer der tiden står nesten stille, og deres isolasjon setter stadig dypere spor.

Historien fortelles i førsteperson, og hovedpersonen er Jack. Femten år gammel og nest eldst, faller mye av ansvaret over huset og hans søsken på ham. Men Jack ønsker ikke å være voksen, han ønsker ikke å ta vare på sine yngre søsken. Han trekker seg stadig vekk fra sine søstre, han slutter å dusje eller klippe neglene, han slutter å ønske noe som helst.

When I was four I had believed it was my mother who devised the dreams I had at night. If she asked me in the morning, as she sometimes did, what I had dreamt it was to hear if I could tell the truth.

The Cement Garden er den tredje boken jeg har lest av Ian McEwan så langt, som del av min 2016 utfordring. Dette er også den av de tre jeg har likt best.

Plottet er tungtveiende, og handlingen er til tider vanskelig å fordøye. McEwan drar den langt; han går hele veien. Men han krysser tabuens grenser på en så mesterlig og avdramatisert måte at det føles både innlysende og naturlig. Det hele føles så utrolig sikkert.

I forhold til Amsterdam og The Child in Time, er språket mye mer direkte og handlingsorientert. Her finner vi ingen lange, poetiske beskrivelser av landskap eller følelser. Språket reflekterer Jack på en god måte og bidrar til å skape den avdempede og melankolske stemningen i boken.

Jeg kan absolutt anbefale The Cement Garden. Kort, direkte og tungtveiende er dette en bok du kommer til å huske.

The Child in Time

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

Skrevet av Ian McEwanThe Child in Time av Ian McEwan | edgeofaword

Forlag: Vintage 1992

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

The Child in Time er min andre bok i årets utfordring. Det betyr at jeg har ikke kommet så langt på vei som jeg burde. Halve året er gått og hele elleve bøker gjenstår etter denne.

He had been back a thousand times, seen his own hand, a shelf, the goods accumulate, heard Kate chattering on, and tried to move his eyes, lift them against the weight of time, to find that shrouded figure at the periphery of vision, the one who was always to the side and slightly behind, who, filled with a strange desire, was calculating odds, or simply waiting. But time held his sight for ever on his mundane errands, and all about him shapes without definition drifted and dissolved, lost to categories.

I The Child in Time møter vi Stephen Lewis, en suksessfull barnebokforfatter engasjert i en komite for å utforme en nasjonal retningslinje for barneoppdragelse. Hans liv er en ensom blanding av savn, sorg og alkohol.

To år tidligere var Stephen lykkelig. Han bodde i et flott hus med en fantastisk kone og deres tre år gamle datter, Kate. Men på en helt vanlig dag, under en helt vanlig tur på butikken, blir Katie kidnappet. Stephen blir en mann besatt. I flere måneder tråler han Londons gater med bilder av Katie. Han ser henne overalt, men finner henne aldri. Hans kone blir apatisk og begraver seg selv i sorgen. Deres manglende evne til å bearbeide sorgen og kommunisere med hverandre driver de to fra hverandre. Ekteskapet faller i grus.

Their old intimacy, their habitual assumption that they were on the same side, was dead. They remained huddled over their separate losses, and unspoken resentments began to grow.

The Child in Time er en sørgende manns selvransakelse etter et tragisk tap, tap av et barn, av en familie. Han studerer sitt eget liv og sin barndom opp mot tidens ubarmhjertige tann. Men dette er ikke bare en bok om å miste seg selv etter å ha mistet et barn, dette er en bok om tap av barndommen selv.

Jeg brukte veldig lang tid på å komme meg gjennom boken da min leseopplevelse ikke var spesielt fornøyelig. Mitt engasjement for historien og Stephen, dog veldig høyt i starten, ble slipt stadig mindre av handlingens uendelighet og svært usammenhengende plott. Jeg fant boken langtekkelig og veldig treg. Dette var ikke boken for meg.

Jeg mistet taket i den røde tråden gang på gang, og famlet rundt i mørket etter noe som etterlignet et poeng. Poenget, når endelig funnet, var noe annet enn hva jeg forventet og ikke et jeg fant spesielt interessant.

He had nowhere to go, no moment which could embody him, he was not expected, no destination or time could be named; for while he moved forward violently, he was immobile, he was hurtling round a fixed point. And this thought unwrapped a sadness which was not his own. It was centuries, millennia old. It swept through him and countless others like the wind through a field of grass. Nothing was his own, not his strokes or his movement, not the calling sounds, not even the sadness, nothing was nothing’s own.

Historien er vanskelig å følge med kontinuerlige brudd i tidslinjen og utvisking av grensen mellom fantasi og virkelighet. Den er lang, svevende og mangler en tydelig retning. Det er så mye i den som kunne (kanskje burde) ha blitt utelatt.

Dette er ikke en bok jeg personlig vil anbefale. Jeg syntes den var treg og lite interessant. Jeg krysser fingrene for at jeg liker de andre bøkene hans bedre.

Utvelgelsen

/ Stine-Marie / 1 kommentar

Skrevet av Kiera CassUtvelgelsen av Kiera Cass | edgeofaword

Forlag: Vigmostad & Bjørke (2016)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Originaltittel: The Selection (HarperTeen, 2012)

Oversatt av Frøydis Arnesen

Serie: The Selection

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Vi befinner oss i det fremtidige Nord-Amerika som nå går under navnet Illéa. Illéa er et monarki med et sterkt kastesystem. Det unge riket er preget av strenge regler og tunge straffer som reflekterer den konstante trusselen for opprør, terror og krig, både innenfor og utenfor egne grenser.

Kronprinsen har nådd gifteklar alder, og det er på tide å velge hans fremtidige dronning. Landets lover krever at hans prinsesse skal velges fra folket. Alle unge kvinner i gifteklar alder mottar en invitasjon til å melde seg på konkurransen. Av disse velges 35 håpefulle kvinner på tvers av kaster til å delta i Utvelgelsen, et tv-sendt mediesirkus der gevinsten er ære for familien, kronen og prinsen selv.

Mamma var i ekstase da vi fikk brevet i posten. Hun hadde allerede bestemt seg for at all problemene våre var løst, borte for alltid. Det store hullet i den lysende planen hennes var meg.

America Singer er en femmer, noe som vil si at hun er kunstner. Hennes spesialitet er piano, fiolin og sang. America er håpløst forelsket i sekseren Aspen, og ønsker ikke å ha noe som helst med konkurransen å gjøre. Presset utenfra er imidlertid enormt. Blir hun valgt ut som en av de 35 deltakerne, blir hun automatisk en treer og trenger aldri å gå sulten igjen. Vinner hun, blir hun og hele familien hennes enere. Dette er tidenes lotteri.

Jeg ville ikke bli kongelig. Og jeg ville ikke være en ener. Jeg ville ikke engang prøve.

Utvelgelsen kan beskrives som Ungkaren møter Dødslekene. Beretningen er et sjarmerende eventyr om en prins som skal finne sin prinsesse, og det er romantikk fra start til slutt.

Vi finner ørsmå innspill av politikk som viser at beretningen kan bli til så mye mer. Kanskje blir den det etter hvert som vi leser oss videre gjennom serien, men jeg vil ikke vedde på det foreløpig. Denne første boken er nesten ren underholdning, og underholdende er den absolutt.

De øvre kastene så på meg som jeg hadde stjålet noe fra dem. Fra firere og ned jublet de for meg – ei helt alminnelig jente som hade kommet seg opp i verden. Jeg skjønte med ett hva jeg betydde for dem. Det var som om jeg representerte dem, på den ene eller den andre måten.

I Utvelgelsen støter vi igjen på en av de vanligste klisjéene i ungdomslitteraturen, nemlig trekantsdramaet. Denne gangen ble det litt vel mye og litt for påtatt. America trekkes mellom hennes første kjærlighet og hennes voksende kjærlighet for prinsen. Akkurat som i Hunger Games, Twilight, Rød dronning, osv. er det ikke vanskelig å gjette hvem hun kommer til å velge til slutt. Med mindre det blir ingen av dem.

America er en flott heltinne man lett kan bli glad i. Hun er rappkjeftet, lojal, sta og snakker før hun tenker. Hun kjenner ikke seg selv så godt. Hennes ord og handlinger viser en person, men i tankene sine påberoper hun seg egenskaper hun ikke har. Hun hevder det ikke ligger i henne å beordre folk rundt seg, likevel er dette noe hun gjør regelmessig og tidlig. Hun hevder hun ikke liker rampelyset, men hun tiltrekker seg fort og ofte oppmerksomhet. Hun er 17 år gammel, og det kommer til syne.

De andre karakterene føles litt flate, men dette er jo også bare første boken i en serie. Det kommer mer, og med mer kommer nok også personskildringer med dybde og personlig vekst. La oss håpe det.

Beretningen fortelles i førsteperson i et lett og ledig språk uten lyriske skildringer og vakre formuleringer. Språket som egenskap står ikke i fokus, men dette kan være et resultat av oversettelsen. Uansett bidrar dette til å skape en veldig lettlest bok. Det kan være en idé å ta med flere bøker på ferien, gjerne Eliten.

Plottet er enkelt, klisjéene ruver og personskildringene er mangelfulle. Men sidene og tiden flyr forbi, og man sitter igjen med et glis om munnen, sulten på mer. Boken har noe, det skal være helt sikkert. Man kan si hva man vil om kvalitet, men det krever litt å skrive en bok som får deg så hekta.

Så da kommer spørsmålet. Har jeg lyst til å lese neste bok i serien? Absolutt, dette ga mersmak.

Utvelgelsen er utrolig underholdende. Dette er sjarmerende feelgood fra start til slutt, og god sommerlektyre for den romantikk sultne. Dette kan også være en god bok for ungdommer som ikke er så glade i å lese, spesielt for de som likte både Twilight– og Hunger Games-filmene.

Neste bok i serien er Eliten, som allerede er kommet ut på norsk.

Markspist måne

/ Stine-Marie / 1 kommentar

Skrevet av Sally GardnerMarkspist måne av Sally Gardner | edgeofaword

Forlag: Vigmostad & Bjørke (2016)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Originaltittel: Maggot Moon (Hot Key Books, 2012)

Oversatt av John Grande

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Det er best å ikke kikke ut. Og hvis du er nødt, er det best å holde kjeft om det. Jeg er ikke så dum at jeg skriver disse ordene ned på papir.

Markspist måne er en original ungdomsroman satt i et dystopisk samfunn. Jeg kjenner bunnoter av George Orwells 1984 og William Goldings Fluenes herre. Hvis du har lest disse, vil denne sammenligningen gi deg et inntrykk av stemningen i boken.

Moderlandet planlegger den store månelandingen. Med månen skal de utvide sitt territorium, og anskaffelsen vil utgjøre regimets største bragd og stadfeste dets overlegenhet. Med månen i sin besittelse, vil ingen våge å utfordre deres suverenitet.

Lovet være Moderlandet.

Historien fortelles av Standish Treadwell, en ung gutt som bor sammen med sin bestefar i Sone sju i Moderlandet, et sted reservert for samfunnets avvikere og urene. Hans beste venn Hector er forsvunnet, slik som så mange andre, strøket fra boka, navnene glemt. Men før han forsvant, avdekket Hector en hemmelighet, en som Moderlandet vil gjøre alt for å holde skjult. Nå er det opp til Standish å avsløre hemmeligheten i sin kamp mot undertrykkelse.

Språk- og stilmessig er dette en fantastisk bok. Markspist måne har et modig plott med en intens og original oppbygging. Kapitlene er korte, og handlingen utspilles i et raskt tempo.

Beretningen inneholder scener av voldelig natur og enkelte skildringer er på grensen til groteske. Dette er ikke nødvendigvis noe negativt, selv i en ungdomsroman. Her bidrar de til å skildre et dystopisk samfunn og legger et grunnlag for hovedpersonens valg og handlinger.

Det var blod på skjørtet hennes. Det var blod overalt.

Hele historien fortelles i førsteperson med en intens fortellerstemme full av emosjonell tyngde. Språket er direkte og dramatisk. Fortellerstilen bidrar til å gjøre Markspist måne til en unik ungdomsbok, men påfører historien også visse begrensninger. At historien fortelles ut ifra synspunktet til en relativt ulærd og ureflektert tenåringsgutt som aldri har opplevd annet enn sitt eget nabolag, fører til at vi får utdelt bare en håndfull brikker til det 1000-brikkers puslespillet som utgjør Moderlandet. Jeg ønsket mer.

Selv om intensiteten og kvaliteten var til stede i denne ungdomsromanen, følte jeg at den manglet intimitet og mulighet for innlevelse eller deltakelse. Jeg klarte ikke helt å investere i hverken hovedpersonen eller handlingen, til tross for det alvorlige temaet og de grusomhetene vi ble vitne til.

Likevel er dette en fantastisk bok. Den styrer unna alle klisjéene vi er blitt så vant til i ungdomslitteraturen, og vi finner en relativt original historie mellom hendene våre. Dette kan være en god bok for ungdommer som ikke er så glade i å lese. Den holder et hurtig tempo, styrer unna lange, lyriske beskrivelser og fortelles i et enkelt og personlig språk. Plottet er tungtveiende og spennende.

Fordi overlevelse ikke er nok

/ Stine-Marie / 1 kommentar

Skrevet av Emily St. John MandelFordi overlevelse ikke er nok av Emily St. John Mandel | edgeofaword

Forlag: Font Forlag (2016)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Station Eleven (Knopf, 2014)

Oversetter: Kirsti Vogt

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Fordi overlevelse ikke er nok er karakterisert som en postapokalyptisk endetids roman for voksne. Den er en dystopisk roman med en meget avdempet tone. Den handler ikke om samfunnets sammenbrudd, men heller om menneskets natur før og etter en nær apokalyptisk hendelse.

Jordens befolkning rammes av en spesielt aggressiv influensapandemi, Georgia-influensaen. De som blir smittet utviser symptomer innen et par timer og er døde innen to døgn. Vi følger en håndfull hovedpersoner både før og etter utbruddet.

Historien begynner like før influensautbruddet på en teaterscene i Toronto. Den berømte skuespilleren Arthur Leander spiller Kong Lear på denne dagen som skal vise seg å bli hans siste. Senere samme kveld blir pandemien er et faktum, og et par dager senere tar også sivilisasjonen sine siste åndedrag.

Helvete er fraværet av mennesker du lengter etter.

Tyve år senere møter vi Den omreisende symfoni, en gruppe skuespillere og musikere som reiser mellom spredte bosetninger i grensetraktene mellom Canada og USA og fremfører Shakespeare. På den fremste vogna i følget står tekstlinjen: Fordi overlevelse ikke er nok. Snart ankommer de bosetningen St. Deborah by the Water, ledet av en voldelig profet, og livene deres tar en ny vending.

Fordi overlevelse ikke er nok er en treffende tittel. Dette er en beretning om humanitet og menneskelig natur etter det moderne samfunnets kollaps. Den går forbi overlevelse og til de valgene vi må ta for å bevare vår menneskelighet og forstand i fravær av sivilisasjonens ramme. Dette er en sterk roman om erindring og jakten på en fremtid i en ny verden.

«Jeg vet ikke,» sa kameraten deres nå. «Er det fortsatt noen vits i å lære unger om hvordan det var?»

…

«Jeg er ærlig talt ikke sikker,» sa Daria. «Spørsmålet er antagelig om kunnskap om disse tingene gjør dem mer eller mindre lykkelige.»

Jeg ble mindre begeistret over denne historien enn både kritikere og andre lesere. En stor årsak til dette er nok at jeg visste veldig lite om boken på forhånd. Ofte betyr det at jeg har få forventninger, men det var ikke tilfellet her; Jeg så postapokalyptisk roman, og leste følgende:

nedbrytelse av samfunnet + død + ødeleggelse + kaos = spennende

Fordi overlevelse ikke er nok ga meg imidlertid:

Shakespeare + middagsselskap + opplisting av elektronikk som nå ikke virker + kjendissladder + daglige gjøremål uten elektrisitet og innlagt vann = ikke så spennende

Ordet postapokalyptisk ga meg forventninger som ikke ble innfridd, og jeg ble skuffet. Selv om det er en god bok, strevde jeg dermed med å komme meg gjennom store deler av den. Jeg la den fra meg da jeg var kommet omtrent halvveis for så å lese to krimbøker og tre ungdomsbøker før jeg plukket den opp igjen.

Hvis jeg ser bort ifra denne skuffelsen og min resulterende mangel på interesse for Arthur Leander og hans tre koner, anerkjenner jeg at dette er en meget god bok. Er det en av de beste jeg har lest? Nei. Er den så fantastisk at den må vinne alle litterære priser? Nei.

Historien er litt langtekkelig og oppstykket. Når den endelig begynner å bli virkelig spennende, hopper vi tilbake 30 år i tid og leser 50 sider om Arthur og hans første ekteskap. Dette gjentar seg gjennom boken. Det er ingenting direkte galt med det, men det resulterer heller ikke i en spesielt spennende bok. Jeg ville foretrukket et mer kronologisk handlingsforløp på det som skjer etter utbruddet med en gradvis oppbygging av spenningsnivået, og heller kun hoppet tilbake i tid for Arthur.

Som det er følte jeg konstant at jeg ble avbrutt og nektet innlevelse i historien.

Hvis man ser bort i fra den oppstykkede strukturen, er dette stilmessig en godt skrevet fortelling. Språket er skildrende og detaljert. Mandel klarer med enkelte velplasserte setninger å skape slags språklig spenning, en forventning av spenning.

Av alle som var tilstede i baren den kvelden, var bartenderen den som levde lengst. Han døde tre uker senere, på vei ut av byen.

Vi møter mange nyanserte og realistiske karakterer. Personskildringene er gode, men vi ser lite personlig utvikling. Den mest interessante karakteren er nok profeten. Hvordan ble han slik? Tja, si det. Det var tydeligvis et ikke-tema for Mandel.

Fordi overlevelse ikke er nok har inspirert til mange fantastiske anmeldelser om intense følelser og dype eksistensielle inntrykk. Min reaksjon var noe mer dempet, og jeg klarte ikke å leve meg inn i historien. Jeg kan imidlertid se hvorfor veldig mange likte den.

Amsterdam

/ Stine-Marie / 6 kommentarer

Skrevet av Ian McEwanAmsterdam av Ian McEwan | edgeofaword

Forlag: Vintage (2005)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

Da har jeg gått i gang med min 2016 utfordring og lest min første bok av Ian McEwan. Valget falt på Amsterdam, vinneren av Bookerprisen 1998.

As far as the welfare of every other living form on earth was concerned, the human project was not just a failure, it was a mistake from the very beginning.

Vi befinner oss innledningsvis i London på nittitallet der vi bivåner bisettelsen til Molly. Scenen er en av eksistensiell fortvilelse når venner og fiender møtes for å minnes sin tidligere venn og elskerinne.

Clive Linley er en berømt komponist i ferd med å komponere sitt livs verk, en symfoni til ære for det nye millennium. Vernon Halliday er sjefsredaktør i The Judge, en avis som synger på sine siste vers. Clive og Vernon er gamle venner, begge tidligere elskere av Molly. George er Mollys enkemann, en kontrollerende forlegger med liten forkjærlighet for Mollys venner. Julian er politiker med ambisjoner om statsministerskap. Han også en tidligere elsker av Molly.

Mollys død etterlater et nesten synlig hull i livene til sine tidligere elskere. Hun var ikke bare en fellesnevner, hun var ankeret til deres ego, vingene til deres drømmer og grunnmuren til deres siviliserte selv. Uten denne støtten begynner trådene av gammelt vennskap så smått å løsne. Såret stolthet og tvil drar i de løse trådene, og litt om litt rakner både vennskap og liv.

To air differences and remain friends, the essence of civilized existence, don’t you think?

Amsterdam er en observasjon av ego, ambisjon og hjerteløshet. Når profesjonell suksess står på randen av et moralsk dilemma, velger man anstendighet eller ambisjon? Hvor langt er man villig til å gå for å sikre sitt omdømme og ettermæle?

Er den så pretensiøs som mange mener den er? Nei, absolutt ikke. Amsterdam tar for seg de mørke sider av menneskets natur på et elegant språk. Den belyser det hensynsløse og hjerteløse i den kulturelle og politiske elite. Det at den også inneholder store ord og filosofiske funderinger er ikke et grunnlag for å kalle den pretensiøs.

Språket er skildrende, melodisk og filosofisk. Vi får en kontrast til de kompromissløse personskildringene og det mørke plottet med de tidløse og vakre beskrivelsene av landskap, musikk, liv og eksistens. Vi finner vakker og velformulert kritikk av samfunn og emner som opptar våre hovedpersoner.

The old guard of modernism had imprisoned music in the academy where it was jealously professionalised, isolated and rendered sterile, its vital covenant with a general public arrogantly broken.

Personskildringen skjer gradvis og hensiktsmessig. Litt etter litt ser vi nye dybder ved deres egentlige selv til det restrukturer vår forståelse av dem alle.

We know so little about each other. We lie mostly submerged, like ice floes, with our visible social selves projecting only cool and white.

Handlingen utfolder seg raskt og her ligger også grunnen til at jeg ikke gir denne boken full pott. Amsterdam etterlot meg med følelsen av at det var noe som manglet. Det er noe jeg ikke helt kan sette fingeren på, men oppbyggingen til den siste handlingstvisten var ikke grundig nok til å rettferdiggjøre valget til de to hovedpersonene. Resultatet er at boken ble litt intetsigende, en som hverken vekket de store følelsene eller etterlot et dypt inntrykk. Dette er ingen The Sense of an Ending av Julian Barnes eller Never Mind av Edward St. Aubyn.

Likevel kan jeg anbefale Amsterdam av Ian McEwan. Historien har dybde, driv og et nydelig språk. Sistnevnte kan være litt tungt for de som leser lite engelsk, men det finnes en norsk oversettelse.

An Ember in the Ashes

/ Stine-Marie / 1 kommentar

Skrevet av Sabaa TahirAn Ember in the Ashes av Sabaa Tahir

Forlag: HarperCollins Publishers (2015)

Norsk tittel: En glo i asken (Fontini Forlag, 2016)

Sjanger: Fantasy; Ungdomsroman (YA)

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

An Ember in the Ashes er en fantasyroman for ungdom og utgjør første del av en trilogi. Både plott og setting trekker sterk inspirasjon fra romersk historie, antikkens mytologi og Midtøstens legender.

Vi blir kastet inn i en verden av mørke, vold og hat. Et imperium bygd på krig, blod og smerte har lagt det moralske samfunn i aske. Men i menneskets natur finner vi også håpet om en bedre fremtid og drømmen om frihet, og snart finner vi en glo i asken. I krysningspunktet der det ondeste i mennesket møter det beste kastes vi inn i en episk kamp der selve menneskeligheten står på spill.

From among the battle-hardened youth there shall rise the Foretold, the Greatest Emperor, scourge of our enemies, commander of a host most devastating, and the Empire shall be made whole.

Gjennom to hovedpersoner, Laia og Elias, befinner vi oss på begge sider av konflikten. Laia er en «scholar», en benevnelse for befolkningen av et rike som nå er underkastet imperiet, og lever i undertrykkelse på randen av fattigdom. Hun har mistet sine foreldre til imperiet. Når resten av hennes familie også blir tatt fra henne, sitter hun igjen med to valg: Å flykte for sitt eget liv, eller å kjempe for sin bror, kanskje på bekostning av sitt eget liv.

Elias er en «martial», medlem av den herskende overklassen, oppvokst på akademiet, torturert og tvunget til å drepe fra barnsben av.  En «maske» i trening til å bli en hensynsløs og nådeløs drapsmaskin for keiseren. Hans høyeste ønske er å unnslippe akademiet og finne sin egen frihet, før akademiet frarøver ham det siste av hans menneskelighet. Men før tidspunktet kommer for å rømme, får han et glimt av sin egen skjebne, og han blir tvunget til å ta et valg som kan påvirke hele imperiet.

This life is not always what we think it will be,” Cain says. “You are an ember in the ashes, Elias Veturius. You will spark and burn, ravage and destroy. You cannot change it. You cannot stop it.

Jeg likte An Ember in the Ashes veldig godt. Plottet er langt fra originalt og vi følger en gammel oppskrift innen sjangeren ungdoms-fantasy. Dette er den samme gamle historien om et klasseinndelt og undertrykkende imperium, en spådom og en revolusjon. Dette er da også grunnen til at den ikke får full pott på terningsskalaen. Vi møter imidlertid nye karakterer og en annerledes og forseggjort verden som trekker sterk inspirasjon fra vår egen verdenshistorie og mytologi.

Historien bærer preg av det originale og utførelsen er særdeles god. Sabaa Tahir tørr også å dra den litt lengre enn mange andre forfattere innen samme sjanger; ondskapen er styggere og mer eksplisitt.

Handlingen utspiller seg i et raskt tempo, spenningen opprettholdes på tvers av kapitler. Ondskapen er til å ta og føle på. Den er så ond, og det gjøres så bra.  Både Laia og Elias viser fantastisk personutvikling, og det legges stor vekt på personlig utvikling og mellommenneskelige forhold.

Everything here is blood and violence

Laia er ikke den typiske heltinnen som ofte preger ungdomslitteraturen. I vår verden ville hun nok ha vært akademiker. Som datter av to sterke motstandskjempere, føler hun press på å leve opp til deres ettermæle. Å være modig er ikke noe som faller naturlig for henne, og lysten til å flykte og å stikke av holder seg sterk gjennom historien. Men hun kjemper, hun blir værende og hun utvikler seg til å bli modigere og modigere.

My big brother reaches home in the dark hours before dawn, when even ghosts take their rest. He smells of steel and coal and forge. He smells of the enemy.

Elias har alle forutsetninger for å være en brutal og nådeløs drapsmaskin. Likevel har han klart å bevare en grad av sympati og empati. Når vi møter han i starten av historien er han i konflikt med seg selv. Hans ønske om frihet og hans følelse av lojalitet og vennskap er stilt opp mot hverandre. Hans ferd gjennom historien tar han fra en selvopptatt gutt til en rettferdig og ansvarsfull mann som er villig til å ofre alt for de han bryr seg om.

An Ember in the Ashes er en godt skrevet og utrolig spennende fantasyroman som jeg anbefaler på det sterkeste til alle som elsker fantasy for ungdom. Dette til tross for at den bidrar til en allerede klisjefylt ungdomssjanger. An Ember in the Ashes ble utgitt på norsk i år under tittelen En glo i asken. Neste bok i serien, A Torch Against the Night, kommer ut på engelsk senere i år.

Når valget står mellom overlevelse eller familie, frihet eller lojalitet, hva velger du?

 

 

 

Leserne i Broken Wheel anbefaler

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Katarina BivaldLeserne i Broken Wheel anbefaler | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2014)

Sjanger: Roman/feelgood

Originaltittel: Läserne i Broken Wheel rekommenderar

Oversatt av Gøril Eldøen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Å gå forbi en bokhandel uten å ta turen innom er mer eller mindre umulig. Når det i tillegg henger et stort salg skilt over bord som bugner over av fristende bøker er det fort gjort å forlate butikken med noen poser ekstra. Denne boken lå på et slikt bord, og jeg klarte ikke å gå uten å kjøpe den med meg. Selv om hyllene hjemme er fulle, og jeg har flere bøker jeg ikke har lest ennå, måtte denne bare bli med meg hjem. Angrer jeg? Absolutt ikke!

I  Leserne i Broken Wheel anbefaler møter vi Sara Lidqvist. Hun har ikke hatt ferie på mange år, men en dag drar hun fra Hanninge, Sverige, til Broken Wheel, en småby i Iowa, USA. Her skal hun besøke brevvennen Amy Harris. Vel framme får hun vite at Amy er død og dumper midt oppe i begravelsen.

Amy kan ikke være død, tenkte Sara. Hun var jo min venn. Hun likte bøker for guds skyld.

Sara er en vaskeekte bokorm; en godt trent lesehest. Når innbyggeren i Broken Wheel overtaler henne til å bli de planlagte to månedene, tar det ikke lang tid før hun åpner en bokhandel for å få dagene til å gå. Amy Harris mange bøker fyller hyllene og butikken blomstrer.

Den dypt solskinnsgule disken var det første man så når man kom inn. Sara syntes den fikk det til å føles som om man trådte inn i en magisk butikk, for hva, spurte hun seg selv, kan vel ikke hende med en gul disk.

Saras spesielle forhold til bøker har lenge vært hennes måte å rømme fra livet på. Hun er stille, sjenert og innesluttet, men den nye butikken og beboerne i Broken Wheel får henne ut av skallet sitt og hun ender med å finne seg selv og sin plass i verden. Saras inntog i byen har også en enorm påvirkning på småbyen, og når de to månedene går mot slutten, ønsker ingen at hun skal dra.

Broken Wheel skulle få det mye bedre, det var hun overbevist om, så fort innbyggerne begynte å lese … Hun tvilte ikke et sekund på at hun skulle få Broken Wheel beboerne til å lese, uansett hva de selv måtte tro.

Dette er en feelgood roman, i ordets rette forstand. En lettlest roman med enkel humor og forutsigbar handling. Boken har fått noe negativ kritikk ved at den er for forutsigbar og ikke original nok. Det er jeg forsåvidt enig i, men i forhold til feelgood sjangeren får leseren den en forventer i denne boken. Leserne i Broken Wheel anbefaler er ikke et stort litterært mesterverk, med det trenger det heller ikke å være. Jeg har lest en rekke feelgood romaner opp gjennom årene og denne er absolutt av de beste. Jeg humret og lo, og storkoste meg med livene til beboerne i Broken Wheel. Det var få, om noen, overraskelser, men det plaget meg ikke det minste. Boken er full av kjærlighet, lengsel, drømmer og småbyliv. Med en stor dose humor strødd over. Med andre ord: den perfekte feelgood roman.

Personlig har jeg alltid ment at bøker har en slags helbredende kraft, om ikke annet så gir de adspredelse.

Leserne i Broken Wheel anbefaler er Katarina Bivalds debutroman. At hun selv er en bokorm kommer klart frem. Historien er proppfull av sitater og henvisninger til andre bøker. For dette er også en bok om bøker. Både kjente og mindre kjente bøker blir nevnt i fleng, og jeg sitter igjen med mange anbefalinger på bøker jeg nå ønsker å lese. Som en bokorm selv var det også flere bøker og henvisninger jeg kjente igjen. For ikke å snakke om enkelte situasjoner jeg tror de fleste lesehester vil kjenne seg igjen i.

Mennesker var rare sånn. De kunne være fullstendig uinteressert i deg, men så fort du fant fram en bok, var det du som var uhøflig.

Ønsker du å lese en bok med et lett språk og som ikke tar lang tid å lese, er dette boken for deg. Leserne i Broken Wheel anbefaler er en bok som passer å lese ved bassengkanten på sydenferie eller i sola ved hytteveggen. Den passer nemlig utmerket som en avkoblingsbok. Vær bare klar over at høye fniseanfall kan forekomme.

Astri utan D er en bokblogg jeg følger, og hun har også anmeldt denne.

Hvis flere bokhandlere hadde vært sitt ansvar bevisst og operert med advarsler, ville livet hennes vært mye enklere. Hvordan kunne man kreve advarsler på sigarett, men ikke tragiske bøker? Advarsler på ølflasker om å ikke kjøre mens man drakk ølen, men ikke et ord om ikke å lese triste bøker uten lommetørklær i nærheten?

Time Travelling with a Hamster

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Ross WelfordTime Travelling with a Hamster | edgeofaword

Forlag: Harper Collins (2016)

Sjanger: Barn 10+

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

My dad died twice. But only the second time was my fault.

Al er en 12 år gammel gutt som bor sammen med sin mor, en stefar han ikke har noe til felles med og en stesøster han hater. Det eneste positive med tilværelsen er farfaren og et lite hamster han fikk i 12 årsgave. Noe han også får på 12 årsdagen sin er et brev fra hans avdøde far. I brevet forteller faren om hvordan Al kan redde livet hans: nemlig ved å reise tilbake i tid. Med et hamster i lommen og en gryende forståelse av relativitetsteorien setter Al i gang med oppdraget. Det skal vise seg å være mye vanskeligere enn han først trodde.

My dad died twice. Once he was thirty-nine, and again four years later when he was twelve. (He’s going to die a third time as well, which seems a bit rough on him, but I can’t help that.) The first time had nothing to do with me. The second time definitely did….

Historien blir fortalt i jeg form og vi følger Al og hans tanker og meninger. Han er en smart 12 åring, en nerd på mange måter. Han har få, om noen, venner og deler ikke de samme interessene som sine jevngamle. Hans beste venn er farfaren Byron. Savnet etter faren er stort, så stort at han faktisk begir seg ut på tidsreiser selv om han vet at det er komplisert.

Handlingen er spennende og det skjer stort sett noe hele tiden. Al er flink til å presentere menneskene rundt seg, som heldigvis ikke er mange. Flere av situasjonene han havner i er også relevante og lette å identifisere seg med.

Det er ikke bare tidsreiser vi møter her. Boken handler også om en gutt som går fra barn til ungdom, mobbing, et farsideal som ikke viser seg å stemme helt med virkeligheten, relativitetsteorien, parallelle univers og hamster. Alt flettet sammen på en spennende og til tider sarkastisk måte. Al er rett og slett en herlig, morsom og smart unge. Han bruker lette metaforer for å forstå situasjonene han havner i og bruker mye tid på å finne ut hva relativitetsteorien egentlig er, som er den mest vriene teorien vi blir presentert for i boken.

I’m walking through a dark forest of words, and looking for a clearing of sense.

Dette er en fornøyelig bok for barn og vi får håpe den blir oversatt til norsk. For barn som ønsker å bryne seg på en engelsk bok er denne absolutt å anbefale. Språket er lett, selv de mange vanskelige teoriene blir forklart på en enkel og forståelig måte. Hvis noen ønsker å prøve seg på den engelske versjonen kan det være lurt med en voksen eller en ordbok i nærheten som kan hjelpe til med noen av ordene.

Boken er relativt tykk til å være en barnebok, men med sin store skrift og korte kapitler er den ikke uoverkommelig. Boken er også delt opp i passende spenningsintervaller, noe som gjør lesingen lettere. Det er ingen bilder, men forfatteren har vært flinkt til å beskrive områdene og menneskene vi møter.

Selv om det er mye som foregår er det ikke vanskelig å følge med på historien. Forfatteren har gjort en god jobb med å legge seg på et nivå som passer for 10+. Dette er forfatterens debut roman og vi kan nok regne med flere små perler fra den kanten fremover.

Stupendously unlikely. It’s a cool phrase.

Bokryggpoesi #1

/ Julie Karoline / 9 kommentarer

Vi begynner å nærme oss ett års dagen for Edge of a Word, og det har vært et veldig artig år. En utfordring utenom det vanlige, egentlig. I løpet av året har vi også begynt å følge en rekke bokbloggere. Bokbloggermiljøet i Norge er et flott samfunn, og det deles bøker, anmeldelser, anbefalinger og utfordringer på et høyt nivå.

En artig utfordring jeg oppdaget denne uken er bokryggpoesi. Så moro, tenkte jeg, og måtte selvfølgelig prøve. Trodde det skulle bli lett, jeg har jo klart å opparbeide meg en relativt ok boksamling, men utfordringen var tøffere enn jeg trodde.

Men som jeg har nevnt tidligere er jeg nokså sta og gir ikke opp så lett, så etter litt tenketid og en grundig gjennomgang av bokhylla kom jeg opp med dette bidraget:

Bokryggpoesi 1| edgeofaword

Vi ba aldri om vinger

Når himmelen faller ned

Barbeint, over havet

De få utvalgte

Tusen takk til Beathes bokhjerte som tipset om utfordringen, og til Pias kulturkrok som kjører en konkurranse denne uken. Håper jeg får bli med selv om det ikke er fredag i dag… Med bok og palett har også skrevet et fint bidrag.

Gleder meg til flere uker med bokryggpoesi fremover.