lesehest

The Long Utopia

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Terry Pratchett og Stephen BaxterThe Long Utopia | edgeofaword

Forlag: Doubleday (2015)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

A step to far…

Bok nummer fire i The Long Earth serien. Stephen Baxter og Terry Pratchett fortsetter sin utforskning av The Long Earth, og nå spørs det om ikke menneskene i the Long Earth har dratt for langt.

Som tidligere advarer jeg om at her kan det komme noen spoilers.

Menneskene har nå spredd seg utover millioner av verdener, og har dannet flere forskjellige samfunn og levemåter. Man kan si at de har tatt noen steg tilbake i samfunnets utvikling. Utviklingen av ny teknologi har stagnert, og det blir gjort få, om noen, vitenskapelige gjennombrudd. Flere steder har menneskene forlatt de små tettstedene og jordbruket, og lever som nomader på tvers av verdenene. De Neste, evolusjonens nye utgave av menneskene, har funnet seg et trygt og hemmelig sted å bo. Noen av dem lever fremdeles anonymt sammen med vanlige mennesker, både for å plukke ut nye Neste og for å følge med på menneskene.

Stan nodded. “And what is your strategy? What are your motivations? What do you intend for humanity?” Martha said hotly, “Isn’t that up to us?” “No, mom,” Stan said evenly. “Not with people like this in the world. You’re no more in control of your own destiny than an elephant on a game reserve. That’s a good analogy, isn’t it?” He said, challenging Roberta. “With you as the wardens.” “It’s not like that. At least, not all of us think that way. Certainly we want mankind to be…happy.” “Happy? Wandering around without purpose, in a kind of garden, perfected by you. A Long Utopia. Is that your goal?”

Når alvorlige problemer blir oppdaget på en verden, langt unna Datum Earth, blir Joshua Valiente nok en gang tilkalt for å hjelpe. Nå, i 50 årene, er han mer folkesky enn noen gang og lever, for det meste, som en eremitt på folketomme verdener. Sammen med Sally Linsay, noen utvalgte av de Neste og vanlige mennesker, må han ofre mye for å redde the Long Earth.

She didn’t fit here, not at all. The strangeness seemed to descend on her, all at once… “Where are we, Lobsang? Some distant part of the Long Earth?” “I don’t think any Earth ever had a sky like this. We’re far from home.” “How far? The Long Mars? Mars has an orange sky, doesn’t it?” “But not all those stars.” “But how did we get here? How could a step –“ “There has been rumours.” “Of what?” “Flaws in the Long Earth. Places where stepping a certain kind of way will take you – elsewhere…”

 Det rolige tempoet som har gjennomsyret denne serien øker litt i denne boken. Vi hopper ofte over flere år; i starten av boka feirer vi Joshua Valientes 50 årsdag, på slutten begynner han å nærme seg 60. I stedet for å fylle disse årene med uviktig vrøvl, har forfatterne hoppet over dem. Tidshoppene er også brukt som en måte å vise hvor lang tid det tar å få sendt beskjeder frem og tilbake over verdener med liten eller ingen reisevirksomhet, og hvor vanskelig det er å oppspore mennesker uten fast adresse når de kan være hvor som helst på millioner av verdener.

I motsetning til de andre bøkene er the Long Utopia også mer spennende. Vi får tidlig nyss om at noe ikke stemmer, og derfra øker spenningen til et flott klimaks på slutten. Her har forfatterne virkelig slått på stortromma og gir oss flotte beskrivelser av hendelser. Det er tydelig at de har satt seg inn i vitenskapen nødvendig for disse hendelsene. Bøkene har sakte, men sikkert bygget opp leserens forståelse for hvordan deler av verden og universet er satt sammen, og nå presenteres vi for ganske tung vitenskap. Heldigvis med det solide grunnarbeidet forfatterne har lagt og forklart, blir det hverken for vanskelig eller uforståelig. Jeg har virkelig lært mye nytt, både vitenskapelige sannheter og teorier, etter å ha lest denne serien.

Hva er meningen med the Long Earth? Det har vi ikke fått noe konkret svar på. Allikevel har the Long Earth gitt oss flere intelligente vesener, flere evolusjonære linjer, en reise gjennom verdensrommet og evolusjonens neste utgave av mennesker. The Long Utopia gir oss flere hint og fornemmelser om hvordan livet blir videre for menneskene i the Long Earth, som gir gode håp for verden, miljøet, dyreriket og ikke minst menneskeheten selv. Bøkene er en eneste lang oppdagelsesreise som det har vært en fryd å lese. Og meningen bak Long Earth? Da kan man likegodt spørre; hva er meningen med livet?

On another world, under a different sky – in another universe, whose distance from the Datum, the earth of mankind, was nevertheless counted in the mundanity of human steps – Joshua Valiente lay beside his own fire. And he gasped, suddenly feeling hollow, as if he’d been punched in the stomach.

Å slentre plystrende forbi kirkegården

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Å slentre plystrende forbi kirkegården | edgeofawordSkrevet av Susan Crandall

Forlag: Cappelen Damm (2014)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Whistling Past the Graveyard (2013)

Oversetter: Monica Carlsen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Bestemoren min sa bestandig at hun ba for meg hver eneste dag. Noe som er rart, for det eneste jeg noen gang hørte mamie ba om, var: «Kjære Gud, gi meg styrke». Og det lød unektelig som en bønn for henne selv.

 

Starla er 10 år gammel. Hun bor hos bestemor i en liten sørstatby i USA, mens far jobber på en oljerigg til havs og mor prøver lykken som sangerinne i Nashville. Året er 1963 og Starla rømmer hjemmefra for å finne moren sin. Hun møter Eula, en farget kvinne, og sammen begir de seg på en utfordrende reise til Nashville.

Dette er et drama med tidsriktige utfordringer: i et segregert USA, med stadig eskalerende opptøyer, reiser et hvitt barn sammen med en svart kvinne. Starla er et forvirret barn, uten mye kunnskap om verden. Hun er et resultat av datidens oppdragelse hvor pikebarn skulle beskyttes og ikke fortelles så mye. Hennes oppfatning av virkeligheten får en brutal oppvåkning når hun blir kjent med Eula.

Historien er sett ut fra et barns perspektiv, og som voksen leser må man tenke seg tilbake til hvordan det var som tiåring. Dette var ikke alltid så lett, kanskje aller mest siden jeg er et barn av 80 tallet, og oppdragelse var noe annet da enn på 60 tallet. Etter litt tilvenning ble jeg vant til å tenke, se og oppfatte som Starla, og hun er et barn det er lett å bli glad i.

Skrivestilen er haltende. Enkelte steder er det vanskelig å skjønne nøyaktig hva som skjer. Om dette blir brukt som en måte å vise hvor ung Starla er eller om det er dårlig skrivestil, er vanskelig å si. Boka humper og halter av gårde, og forfatteren har presset litt for mye inn i den korte reisen til Eula og Starla. Jeg kunne ønske forfatteren hadde brukt mer tid på forholdet mellom Eula og Starla. Slik som det er går det veldig raskt fra mistenksomhet og redsel til dyp kjærlighet. Dette forholdet kunne vært utforsket bedre og dypere, i stedet for mye av det andre som skjer i boka.

Hun la armene om meg i en klem så voldsom at kjærligheten traff meg helt inn i benmargen.

Oversettelsen er grei, men enkelte ord satt jeg spørsmålstegn ved. Noen steder er ord skrevet feil fordi Starla misforstår dem, mens andre ganger tror jeg oversetteren har vært litt for flink til å oversette direkte. Det finnes rett og slett noen ord som fungerer på engelsk som bare ikke går på norsk, og selv om betydningen er fin blir grammatikken feil.

Historien er fin. Absolutt! Det er det ingen tvil om. Den er følsom og  til tider rå, og jeg ble revet med enkelte steder. Forfatteren har prøvd seg på flere historieutviklinger, og har klart det til dels. Vi får god innsikt i Starla og Eulas liv, men jeg savner bedre innsikt i bestemoren og foreldrenes liv. Slutten er ikke perfekt, men blir nesten litt for lykkelig. Veldig mye ordnes opp i uten mye om og men.

Selv om historien er fin, kan jeg ikke si at jeg syns boka er fantastisk. Det er for mye som mangler, den føles som et hastverk. Historien er relativt forutsigbar, med enkelte hendelser som blir litt teite i bokas setting. Den kunne vært bedre. Mye bedre. Potensialet er der, i bøttevis, men forfatteren har ikke klart å ta historien til neste nivå.

Anbefaler jeg den? Tja, les den hvis du har lyst. Jeg sitter igjen med en litt likegyldig følelse, den er hverken bra eller dårlig, den bare er. Kanskje du liker den bedre enn meg.

Pappaen min sier at når du gjør noe for å avlede tankene fra din verste frykt, er det som å slentre plystrende forbi kirkegården. Du vet, å lage lurveleven for å holde reddheten og gjenferdene fra livet. Han sier at noen ganger er det sånn vi kommer oss gjennom visse vanskelige ting. Men det er ikke svakhet, som å gjemme seg… det er styrke. Det betyr at man er i stand til å gå videre.

The Long Mars

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

The Long Mars | edgeofawordSkrevet av Terry Pratchett og Stephen Baxter

Forlag: Doubleday (2014)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Step into new worlds…

Bok nummer tre i The Long Earth serien. Stephen Baxter og Terry Pratchett fortsetter sin utforskning av The Long Earth, og har også tilføyd planeten Mars i sitt fler-parallelle univers.

Jeg advarer med det samme, her kan det komme noen spoilers hvis du ikke har lest de to første ennå (The Long Earth, The Long War).

The Long Mars plukker opp tråden fem år etter The Long War. Datum Earth er nesten ubeboelig, og menneskene har spredd seg utover millioner av parallelle verdener. Joshua Valiente er fremdeles med oss, nå i førtiårene, separert og reiser uavlatelig mellom verdenene, hvor han ofte blir tilkalt for å hjelpe til med alvorlige Long Earth-problemer. Sally Linsay, som vi også har fulgt siden bok én, blir med sin far, Willies Linsay, til Mars. Sammen utforsker de The Long Mars.

Sally tried to get her head around that. “So we took a step into Long Mars. But it doesn’t – umm, run parallel to the Long Earth.” “It seems not,” Willies said, peering up into the sky. “The Long Earth chain of stepwise alternates, and the Long Mars chain, are independent of each other… They are both loops in some higher-dimensional continuum.”

Ved å åpne opp Mars i sitt fler-parallelle univers, fortsetter Pratchett og Baxter sin utforsking av evolusjonen. De leker med vitenskap, biologi og det vi vet om Mars, men alltid innenfor troverdige rammer. Nøyaktig hvorfor vi blir tatt med til Mars blir ikke forklart før ganske sent ute i boka, og grunnen, når den først kommer, syns jeg var litt dårlig forklart. Her blir det mye synsing. I en serie hvor alt henger nøye sammen, hvor alt blir forklart og nøye sammensveiset, blir det her en del gjetting og vill synsing. Forfatterne kan komme unna det ved at de bruker nettopp Willies Linsay, en man med rette kan kalle en gal vitenskapsmann. Han er jo tross alt mannen som oppfant The Stepper Box; apparatet som gjør det mulig for mennesker reise i The Long Earth.

Menneskets evolusjon er et hovedtema i The Long Mars. Åpningen av The Long Earth ble en katalysator for menneskets utvikling, og vi presenteres for vårt neste evolusjonære steg. Dette er ikke problemfritt. Vi møter menneskets frykt for det ukjente og blir med på en slags heksejakt av de Neste. Joshua Valiente må igjen trå til som megler og får uønsket makt over avgjørelsen av de Nestes skjebne.

“Stupidity is universal, it seems.”

Jeg liker forfatternes bruk av menneskets iboende frykt for egen undergang og det ukjente. Vi har blitt tatt med gjennom maktelitens redsel for å miste sine “undersåtter” i The Long Earth, menneskets frykt for annet intelligent liv i The Long War, og nå av redselen for evolusjonens utrydning av mennesket slik vi kjenner det. I alle tilfellene får frykten mennesket til å ta dårlige, og til tider dumme, valg. I alle tilfellene står Valiente som et fyrtårn av håp. Han blir med rette kalt kongen av The Long Earth, og viser oss at det er mulig å forene ulike tankesett og levemåter. Det er mulig å leve side ved side med andre intelligente vesener i The Long Earth.

Det rolige tempoet vi har blitt vant til fra de forrige bøkene fortsetter også her. Vi må fremdeles lese en del mellom linjene, men med det solide grunnarbeidet forfatterne la ned i den første boka blir det stadig mindre nødvendig. Det er ikke mye som overasker mer heller. Tanken om parallelle jordkloder og alle dens evolusjonære forskjeller er ikke lenger ny og det er ikke mye som sjokkerer. Det som kan sjokkere er menneskets oppførsel og natur, men den er ikke unaturlig. Forfatterne har tenkt nøye gjennom menneskets mange personligheter og natur, både på godt og vondt, og vi kan alle kjenne oss igjen i flere av tankesettene og reaksjonene.

Det har blitt færre karakterer å følge i The Long Mars, og hver karakter får tilegnet flere avsnitt før vi går videre til neste. Nå i den tredje boken er personlighetene til de ulike karakterene stadfestet, og de reagerer slik vi forventer. De skuffer og gleder oss akkurat som mennesker i det virkelige liv, og det er en fryd å lese om dem.

Denne boken har, som de forrige, sine plottpoeng og problemer, men det tar aldri helt av. Det blir aldri så spennende at det ikke går an å legge fra seg boka. Vi er på en reise, en evig oppdagelsesreise. Om et hovedpoeng med serien har viste seg ennå er usikkert. Hva er egentlig poenget med The Long Earth? Her kan vi bare gjette, og jeg har absolutt gjort meg noen meninger. Om de stemmer gjenstår å se.

Neste bok ut er The Long Utopia.

He imagined a sky full of threads of Longworlds, like broken necklaces drifting in some dark oceans. Maybe you could have a Long Venus, a Long Jupiter, even, if the mind took you there. But why? Why should it be that way? What was it all for? He suspected he would never find a satisfactory answer to such questions.”

The Cuckoo’s Calling

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

The Cuckoo's Calling | edgeofawordSkrevet av Robert Galbraith

Forlag: Sphere (2013)

Sjanger: Krim

Norsk tittel: Når gjøken galer (2014)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

The buzz in the streets was like the humming of flies. Photographers stood massed behind barriers patrolled by police, their long-snouted cameras poised, their breath rising like steam. Snow fell steadily on to hats and shoulders; gloved fingers wiped lenses clear. From time to time there came outbreaks of desultory clicking, as the watchers filled the waiting time by snapping the white canvas tent in the middle of the road, the entrance to the tall red-brick apartment block behind it, and the balcony on the top floor from which the body had fallen.

Slik begynner Galbraiths første spenningskrim. For de som ikke allerede vet det, er Robert Galbraith et pseudonym; forfatterens virkelige navn er J.K. Rowling. Ja, det er hun ja. Forfatteren av Harry Potter-serien. Hun har lagt Harry Potter og Hogwarts bak seg, og har begitt seg inn i krimverdenen.

Vi møter Cormoran Strike. En uvanlig mann med et uvanlig navn. Eks. militær, med både psykologiske og fysiske sår. Etter endt militærkarriere åpner han et lite privatdetektivbyrå som så vidt klarer å holde seg over den røde streken. Vi møter Robin Ellacot. Nyforlovet og arbeidssøkende ender hun opp på kontoret til Strike som midlertidig sekretær. De viser seg etter hvert å være et godt team og samarbeider godt på det lille kontoret.

“No,” said Strike forcefully, on the telephone that evening. “This is getting dangerous. Surveillance doesn’t fall within the scope of secretarial duties.” “Nor did visiting the Malmaison Hotel in Oxford, or SOAS,” Robin pointed out, “but you were happy enough that I did both of them.” “You are not following anyone, Robin. I doubt Matthew would be very happy about it, either.” It was funny, Robin thought, sitting in her dressing gown on her bed, with the phone pressed to her ear, how Strike had retained the name of her fiancé, without ever having met him. In her experience, men did not usually bother to log that kind of information.

Som innledningen viser handler denne boken om et dødsfall. Ei ung, rik kjendis faller ned fra balkongen sin, og politiet er raske til å konkludere dødsfallet som et selvmord. Hennes bror mener politiet tar feil og kontakter Strike for å få hjelp til å finne ut hvem som kan ha drept henne. Strike tar jobben mer fordi han trenger pengene enn for selve saken. Etter hvert som vi kommer gjennom boken blir vi dratt inn i et nett av løgner, falske alibi og drap.

Jeg leste boken på engelsk, og her flyter språket godt. Boken er relativt lettlest med enkle beskrivelser av Londons gater. Jeg møtte en del engelske adjektiv jeg ikke har sett før, men det gikk greit å finne betydningen av ordene utifra konteksten. Det er tydelig at Galbraith er mer opptatt av å fortelle en krimhistorie enn å bruke mange sider på metaforer og lange karakterbeskrivelser.  Det som kan være litt tungvindt er de detaljerte beskrivelsene av simple ting. Du blir kjent med Cormoran Strike sakte, men sikkert. Hans livshistorie blir også et lite mysterie du pusler sammen litt etter litt.

Dessverre for J.K. Rowling, ble det lekket ganske tidlig at det er hun som skriver under navnet Robert Galbraith. Forsøket på å utgi noe som ikke skulle sammenlignes med Harry Potter ble mislykket, og mange ble nok skuffet over at hun ikke skrev i samme fantasy sjanger. Når det er sagt, uten noen øvrige sammenligninger med Harry Potter, er skrivemåten ganske lik. Som man kan forvente av en god forfatter, er boken både velskrevet og gjennomtenkt. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, og spenningen omkring hvordan Lula Landry døde holdes til siste side. Vi møter mange karakterer, men aldri så mange at det er vanskelig å holde rede på dem alle. Og nettet av røde tråder som kastes ut i begynnelsen av boken samles opp igjen på slutten.

Etter min erfaring faller mange krimbøker i den fellen at forfatteren er så opptatt av å ikke avsløre hvem forbryteren er at man blir stående igjen som et stort spørsmålstegn når mysteriet endelig avsløres. Dette er ikke tilfellet her. Det skal godt gjøres å løse mysteriet selv, men forbryteren er ikke en tilfeldig karakter som kastes inn i siste liten. Går man gjennom boken etterpå, ser man at hintene ligger der, om enn ganske små, og historien får en logisk slutt.

Boken er ganske lang, men har et godt driv. Den er også en relativt typisk krimbok; du har den skadede etterforskeren på konkursens rand, de udugelige politietterforskerne og de stereotypiske karakterene. Allikevel leverer Galbraith en god spenningskrim som er, til tider, vanskelig å legge fra seg. For dette er spenningskrim. Det er ikke mye blod og vold. Det var ingen steder jeg tenkte «æsj, så ekkelt!» Galbraith har klart å styre unna den blodige gørra vi ofte finner i krimsjangeren.

Jeg, som ikke er spesielt glad i krim, endte opp med å like denne boken godt. Neste bok om Cormoran Strike er Silkeormen (the Silkworm).

“… Your new place is lucky to get you.” “I don’t want to go.” “I can’t afford you, Robin,” he said flatly. It was not as if he hadn’t thought about it; the night before, he had lain awake on the camp bed, running calculations through his mind, trying to come up with an offer that might not seem insulting beside the salary offered by the media consultancy. It was not possible… “I wouldn’t expect you to match what they’d give me,” Robin said thickly. “I couldn’t come close,” said Strike… Robin drew herself up a little, blew her nose and told Strike, with calmness slightly undermined by a small hiccough, the figure of which she would be happy to stay.

The Long War

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Terry Pratchett og Stephen BaxterThe Long War | edgeofaword

Forlag: Doubleday (2013)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

 

One world is not enough

 

Bok nummer to i The Long Earth serien. Stephen Baxter og Terry Pratchett har igjen tatt tak i den endeløse rekken av parallelle verdener, og fortsetter utforskningen av denne.

Har du ikke lest første bok ennå, men har planer om det? Her kan det komme noen spoilers.

The Long War tar opp historien ti år etter The Long Earth, og Jushua Valiente har i løpet av disse årene giftet seg og fått barn. Han bor i en liten landsby med familien sin på en parallell verden langt unna den originale jorden, som blir kalt Datum Earth. Her er de ikke så opptatt av politikken på Datum Earth, men ønsker å leve frie og selvstendige liv. Og her begynner problemene. Boka tar opp flere relevante spørsmål omkring politisk styre, menneskers frihet, evolusjon og dyrs rettigheter. Boken gir en tydelig henvisning til uavhengighetskrigen i USA, hvor Datum Earth er tyranniske og mektige England, og de fjerne parallelle verdene er nye og fritenkende Amerika.

I The Long War skifter vi ofte mellom hovedpersonene, akkurat som i den første boka, men de aller fleste er karakterer vi allerede har møtt. De har forandret seg og vokst, slik man kan forvente at mennesker gjør i løpet av ti år. Noen har truffet hverandre, og har stiftet familier, vennskap og allianser. Noen karakterer er dessverre ikke med oss lenger, mens andre er helt nye.

I den første boka møtte vi flere verdener med intelligent liv, slik som Troll og Alver. Vi møter nok en gang Trollene; mange har slått seg ned sammen med menneskene, noen frivillig andre ikke. Vi møter også et par nye raser.

 

There were humanoids out there, descendants of lost cousins of humanity, but people knew they would never encounter a humanoid that was anything like as smart as they were. Never a humanoid that could speak English, for example. The only thing wrong about this generally accepted picture was that it was totally incorrect.

Boka fokuserer mye på dyrs – og menneskers rettigheter, og spesielt hvordan mennesker vil oppfatte annet intelligent liv. Spørsmål som ”vil vi klare å leve side om side” og ”vil vi utrydde dem eller utnytte dem” gjennomsyrer historien. I The Long War møter vi mennesker med ulike synspunkter, og Joshua trekkes inn i flere konflikter mellom mennesker og andre intelligente vesener.

Boka fokuserer også mye på evolusjon. Her har Pratchett og Baxter virkelig tenkt gjennom alle slags mulige utfall av evolusjonen. Alle verdener i The Long Earth er unike; de følger alle forskjellige evolusjonære linjer. Vi møter verdener hvor insekter er dominerende, verdener hvor dinosaurene aldri døde ut, verdener hvor livet aldri forlot havet. Vi møter verdener uten oksygen, verdener uten vann og steder hvor jordkloden rett og slett er borte. Alle slags tenkelige, og utenkelige, grener på det store Evolusjonstreet er med.

 

The histories of the parallel worlds of the Long Earth had been shaped by similar processes, but different in the detail. You had to imagine that you were travelling across a kind of probability tree, where you found worlds on which some long-past event had turned out differently, thus reshaping life’s subsequent history and providing novel raw material for natural selection to mould…

Denne boka fortsetter i det samme rolige tempoet fra den forrige, forskjellen er at problemene denne gangen er mer tydelige. Vi får raskt vite hva boka skal handle om, tittelen er jo også et godt hint, men det tar en god stund før vi kommer til et utløsende klimaks.  Vi blir dratt med på tvers av The Long Earth og igjen forventes det at vi selv skal kunne pusle sammen bitene. Denne gangen får vi midlertidig være med på en litt mer spennende historieutvikling og et bedre klimaks. Kanskje ikke med like mye pomp og prakt som i mange andre historier, men i forhold til den første boka blir dette rent neglebitende.

Det er en rød tråd i boka, men tråden ligger ikke rett. Den kveiler og vender på seg, og det tar en stund å komme seg gjennom boka. Den er til tider litt langsom, men de siste hundre sidene eller så er derimot veldig spennende og jeg klarte ikke å legge den fra meg mot slutten. Noen av de uløste problemene fra bok én blir løst opp, andre ikke, og vi presenteres for flere nye problemer.

Første halvdel av denne boken går sammen med forrige bok i å danne en eneste lang innledning, der vi presenteres grundig for The Long Earth. Det store hovedpoenget har ikke vist seg ennå. Igjen kan man argumentere for at ideen om parallelle jordkloder er absolutt spennende nok i seg selv, og forfatterne bruker mye tid på å fylle flere titalls av disse verdene med historier og liv.

Akkurat som den første, er The Long War absolutt interessant. Den presenterer mange tanker og ideer som kommer til å dominere mange av mine egne tanker og samtaler fremover, og helt sikkert dine også.

Likte du The Long Earth, vil du også like denne. Det gjorde i hvert fall jeg.

Earths, untold Earths. More Earths than could be counted, some said. And all you had to do was walk sideways into them, one after the next, an unending chain…

Neste bok i serien er The Long Mars, og den ligger allerede klar på stuebordet mitt.

The Gracekeepers

/ Stine-Marie / 1 kommentar

The Gracekeepers | edgeofaword

Skrevet av Kirsty Logan

Forlag: Harvill Secker (2015)

Sjanger: Fantasy/Science Fiction

Kilde: Forhåndseksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

 

The first Callanish knew of the Circus Excalibur was the striped silk of their sails against the grey sky. Ships arrived a dozen a day in the archipelagos, and Callanish knew that the circus folk would have to fight for their place on her island. In a world that is almost entirely sea, placing your feet on land was a privilege that must be earned.

Historien innledes med en sirkusforestilling og en opptreden med dødelig utfall. Livene til to små jenter rører ved hverandre. North mister foreldrene sine, og Callanish er vitne til det hele.

Boken faller innenfor fantasy og science fiction sjangeren med et snev av det eventyrlige. Vi inntar en postapokalyptisk, oversvømt verden der det eneste landet som gjenstår består av spredte øygrupper. Det er en verden av hav og overtro med et dystopisk preg. Det er en historie om å finne et hjem og en familie, om å bli akseptert og elsket for den man er.

Mangelen på land har ført til et sterkt klassedelt samfunn. Hovedsakelig går skillet mellom the landlockers, det heldige og priviligerte fåtall som bor på land, og the damplings, en underklasse av sjøfolk. Vi følger to hovedpersoner, North og Callanish. North er en dampling og del av et omreisende sirkus, Sirkus Excalibur. Callanish er en landlocker med en hemmelighet.

Etter det første kapittelet, hopper vi flere år frem i tid. De to jentene er blitt til unge kvinner. North seiler fortsatt rundt med sirkus Excalibur; sirkuset hun ble født inn i og den eneste familien hun kan huske. North er the bear girl og har sin egen stjerneopptreden. Callanish er blitt en gracekeeper; hun er en spirituell autoritet og begravelsesagent med en daglig tilværelse som eremitt i et beskjedent og flytende hus ved ekvator. Så kommer stormen og skjebenene til de to kvinnene knyttes ubønnhørlig sammen.

The storm seemed to last for days, though Callanish did not know how many. She slept heavily, the days and nights blurred into an argument of rain and wind.

Følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest denne boken, er at den er gjennomsnittlig. Den er gjennomsnittlig bra skrevet, gjennomsnittlig spennende, gjennomsnittlig interessant.

Har den satt et dypt inntryk?

Nei. Jeg leste den, jeg fullførte den, jeg gikk videre med livet mitt, uendret.

Historien er for det meste vakkert skrevet, og Logan leverer noen nydelige formuleringer

With every beat of the oars she felt something over her heart stretch, and stretch, until it might break. A string like the one between a body and its grace. But all threads broke eventually. It was for the best.

Dessverre blir historien til tider repetitiv med stadige gjentagelser av tanker og handlinger. Det er som om Logan ikke klarte å velge mellom de ulike formuleringene sine og dermed dyttet inn alle. Gjentakelser kan være nyttige, men bare når de brukes forsiktig og med klar hensikt. Dette var ikke tilfellet her. Istedet gjorde de budskapet uklart og kjedelig.

Historien utfolder seg dermed noe tregt; dette er ikke en bok for den som liker høyt tempo og drivende spenning.

Det er ingen flate karakterer i denne historien. Logan har brukt tid på karakterutvikling, og flott er det.

Dessverre har hun også viet for mye plass til å utdype nettopp dette. I en håndfull kapitler hopper vi til én eller flere av bikarakterene, ofte på bekostning av tempoet og flyten til historien. Disse kapitlene tilfører ikke noe til selve plottet. Bikarakterene er veldig interessante, så jeg kan forstå at hun ønsket å fortelle oss om dem. Dessverre førte det til at fortellingen vandrer rundt blindt, tempoet blir haltende og strukturen oppstykket. Jeg har ikke noe imot et rolig tempo, men flyten og destinasjonen er viktig og her mistet Logan kontroll over historien.

Til tross for et vakkert språk, en spennende verden og interessante karakterer, ble jeg aldri en del av historien. Jeg var hverken Callanish eller North, men befant meg hele tiden utenfor, som en biolog som studerer bakterier under et mikroskop. Jeg ble dermed ikke grepet, ei heller revet med.

Dette er en bok der, når du har lest siste side, klapper den sammen med et smil, slenger den fra deg på gulvet og går rett bort til bokhylla for å plukke ut ditt neste offer. Jeg nøt språket, jeg nøt historien, men jeg følte ingen ting, jeg tenkte ingen ting, min verden forble den samme.

Likevel er dette en god debut roman av Kirsty Logan. Den er original nok og språket er vakkert nok til at jeg ser potensiale for et flott forfatterskap. Jeg gleder meg til å se hva hun kommer med videre.

We Were Liars

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

We Were Liars | edgeofawordSkrevet av E. Lockhart

Forlag: Delacorte Press  (2014)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Norsk tittel: Vi var løgnere (2014)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

                             Welcome to the beautiful Sinclair family.

                                           No one is a criminal.

                                           No one is an addict.

                                           No one is a failure.

Slik begynner boken og ditt forhold med the Sinclairs. Det første kapittelet er en knapp side lang beskrivelse av hvem the Sinclairs er og ikke er. Setningene er korte, ordene er valgt med omhu. Bildet som blir malt gir en følelse av noe stygt som skjuler seg under overflaten til denne tilsynelatende perfekte amerikanske overklassefamilien. Allerede her dras du inn av forfatteren.

                             Perhaps this is all you need to know.

Vi følger Cadence Sinclair Eastman, ei tenåringsjente og førstefødte barnebarn og arving i den priviligerte Sinclair-familien. Hun pleide å være blond, men nå er håret svart. Hun pleide å være sterk, men nå er hun svak. Hun pleide å være pen, men nå ser hun syk ut. Hun har vært i en ulykke og har siden lidd av migrene og hukommelsestap. Vi blir kjent med henne som femtenåring, rett før ulykken, og involveres i hennes jakt på sannheten to år senere.

Historien utfolder seg gradvis, sannheten drypper sakte og hensiktsmessig ned på sidene, den perfekte familien rakner uanstrengt og nådeløst i sømmene.

Det første ordet jeg vil bruke for å beskrive mine tanker rundt denne boken er

WOW

Sånn kan det gjøres, dere. Sånn skal det gjøres.

Det er intriger, løgner, bedrag og en katastrofe. Avdempet, men full av intensitet.

Så hva er det som er så bra med den?

Språkbruken er helt nydelig. Fra første side innser vi at mange ord, setninger og replikker er fulle av doble betydninger, ofte motsatte betydninger. Dette er gjort med overlegg og er en stor del av hva som gjør boken så fantastisk.

Jeg elsket den lekne fortellerstilen, blandingen av det prosaiske og poetiske. Jeg elsket den tidvise bruken av dramatiske setninger og linjeskift, alltid med hensikt og aldri i utide. Avkortede og ufullstendige setninger blir brukt i situasjoner der Cadence er forvirret eller følelsesmessig oppkavet, og det er virkningsfullt. Jeg vet at enkelte kan synes at dette fort blir pretensiøst og irriterende. Er du en av disse, vil du ikke like denne boken.

Språket er ofte på grensen til spartansk, til tider fullt av metaforer. Dette er en refleksjon av Cadence selv. Historien fortelles i førsteperson, og hun kaster ikke bort tiden på å forklare og beskrive det hun selv bryr seg lite om. Beskrivelser av omgivelsene, av hennes foreldre, liv og øvrige familie er begrenset. Beskrivelsene av hennes følelser, migreneanfall og løgnere er forseggjorte og fantasifulle, fulle av metaforer.

Cadence er ei tenåringsjente. Hun er dramatisk på grensen til det overdramatiske, selvopptatt på grensen til det selviske.

Boken har fått kritikk av enkelte lesere for de, til tider, overdrevne metaforene for følelsene hennes,

                             Then he pulled out a handgun and shot me in the chest. I was standing on the lawn and I fell. The bullet hole opened wide and my heart rolled out of my rib cage and down into a flower bed. Blood gushed rhythmically from my open wound,

                                           then from my eyes,

                                           my ears,

                                           my mouth.

Her beskriver hun hvordan det føltes å stå utenfor huset, som femtenåring, og se på at faren pakket tingene sine i bilen for å flytte fra henne og moren. Like dramatiske metaforer følger for å beskrive migreneanfallene hennes. For meg ble bruken av metaforer helt riktig. Det passet Cadence sin personlighet. De virkeliggjorde og personifiserte følelsene og smertene til Cadence, og jeg følte alt selv.

Dersom du ikke liker metaforer, ikke liker selv å måtte ta avgjørelsen om det som står skrevet, faktisk er det som skjedde, vil du ikke like denne boken.

Jeg elsket karakterbeskrivelsene:

                             Johnny, he is bounce, effort, and snark.

                             Mirren, she is sugar, curiosity, and rain.

 

                             Gat, my Gat, once upon a time my Gat –

                             He is contemplation and enthusiasm.

                             Ambition and strong coffee.

Historien utfolder seg i et perfekt tempo. Det ekstra fettet har blitt trimmet bort, og det som gjenstår er nødvendig, hensiktsmessig og avgjørende for plottet og for karakterene. Ikke et øyeblikk var den kjedelig.

Lockhart har viet en passende mengde oppmerksomhet til karakterutvikling, og jeg roper HURRA for det. Historien er plotdrevet, ikke karakterdrevet.

For å forstå Cadence, spesielt mot slutten av historien, må du huske at hun er en Sinclair. Det er viktig, og derfor gjentas følgende frase, i ulike variasjoner, i ulike sammenhenger

                             Be normal, now, she said. Right now, she said.

                                           Because you are. Because you can be.

Jeg elsket de små eventyrene til Cadence. Hvordan de reflekterer følelsene og tankene hennes. Hvordan de hinter til en dypere sannhet hun selv ikke ennå husker eller forstår.

Mislikte jeg noe?

Nei.

Å elske denne boken krever at du leser mellom linjene. De individuelle delene er vakre, men det er summen av det hele som gjør den fantastisk.

Dette er en bok der du, når du har lest ferdig og titter opp fra siste side, ikke klarer å forstå hvordan verden fortsatt kan være den samme.

Dette er en bok der du, når du har lest siste side, ikke løper rett til bokylla for å velge ut en ny bok du vil lese. Du kan ikke lese noe annet nå, du vil ikke.

Du klapper sammen boka, stirrer ut i løse lufta og føler. Du føler alt og bare er. Du er Cadence, du er en Sinclair, du er en løgner. Mest av alt er du deg selv, og det du nettopp har gjort er å lese en skikkelig god bok.

The Long Earth

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

The Long Earth | edgeofaword

Skrevet av Terry Pratchett og Stephen Baxter

Forlag: Doubleday (2012)

Sjanger: Science fiction

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

There are worlds waiting. All it takes is one small step.

 

En av verdens fremste fantasy forfattere, Terry Pratchett, gikk for noen år siden sammen med Stephen Baxter, en verdenskjent Sci-fi forfatter, for å skrive en bok serie. The Long Earth er den første boken i denne serien. Boken er en god blanding av humor, samfunnskritikk og fantasi.

Kort fortalt handler historien om oppdagelsen av parallelle jordkloder. Alt du trenger for å bevege deg mellom verdenene er en liten innretning med bryter (mot høyre eller venstre) og en potet som energikilde. Med denne dingsen kan du forflytte deg mellom et uendelig antall ubebodde jordkloder, alle i forskjellige stadier av evolusjonen. Etter hvert oppdages det at noen mennesker ikke trenger denne dingsen for å forflytte seg, andre må ha den (men det er veldig viktig at den er skrudd sammen riktig), mens en tredje gruppe ikke kan forflytte seg i det hele tatt. Her begynner problemene. Boka tar opp flere relevante samfunnsspørsmål som vil kunne oppstå etter en slik oppdagelse ut ifra slik verden er i dag, alle med et snev av selvkritikk og sarkasme.

 

“Why don’t we give it a go, boys?” “Yeah, but this is our country. This one right here.” Albert leaned forward, eyes sparkling. “Yes, but you know what? So are those others! All of them! I heard the scientist guys talking. Every rock, every stone, all there. It’s true!” … Finally Albert said, “look, tomorrow, I’m going over for good. Who’s with me? It’s all there, mates. It’s all been left there waiting for us, since the beginning…” By the next day the songlines had begun to expand, as the never-never become the ever-ever. Although sometimes the blokes came back for a beer.

Man blir kjent med en rekke ulike karakterer, innimellom fortalt i førsteperson. Noen karakterer møter du igjen senere i boka, andre ikke. Etter hvert som man kommer lenger inn i boka, trer det frem én karakter som man kan karakterisere som en hovedperson, Joshua Valienté, og det er hovedsakelig hans reise vi følger. Noen ganger ut ifra hans ståsted, andre ganger ut ifra de menneskene han møter. Han er en karakter det er lett å like og en mann som passer godt inn i The Long Earth bildet.

 

Joshua always did things meticulously. He was the kind off boy who always, but always, paints before assembly, and then assembles the pieces in the right order, with every single component laid out with care before commencing. Joshua always commenced things. In the Home, when he worked on one off the old and worn and incomplete jigsaw puzzles, he would always sort out the pieces first, separating sky and sea and edge, before even putting two pieces together. Sometimes afterwards, if the puzzle was incomplete, he would go into his little workshop and very carefully shape the missing pieces out off hoarded scrap wood and then paint them to fit.

Jeg er ikke normalt en person som liker å veksle mellom hovedkarakterer i en bok, og hvis du også er en slik leser kan det være noe slitsomt i starten. Til å begynne med syntes jeg det var slitsomt, men alle kapitlene er relativt korte og de fleste karakterene er fascinerende som personer, så jeg ble fort vant til det. Det er et vidt spekter i personlighetstrekk, det er svært få flate karakterer, og alle presenterer et varierende innblikk i The Long Earth.

Det blir som et puslespill hvor du må pusle sammen hendelsene og erfaringene til hver person i The Long Earth for å få med hele historien.

Jeg har lest flere av bøkene i Discworld-serien til Terry Pratchett opp gjennom årene, og er veldig glad i hans tørre og enkle humor. Denne humoren kommer frem flere ganger i løpet av boka, og selv om jeg aldri har lest noe av Stephen Baxter, var det enkelt å se hvem som har skrevet hva. Dette føltes ikke oppstykket eller teit. Historien har en god flyt og en tydelig rød tråd. Personlig synes jeg det var ekstra morsomt å oppdage gode, gamle Prachetts tydelige preg på boka.

Språket er veldig rett på. Det flyter godt med svært få metaforer eller andre poetiske formuleringer. Det kan bli noe tungt til tider. Jeg møtte flere nye ord, men mangelen på forståelse av disse ødela ikke leseopplevelsen. Boka er foreløpig kun å få tak i på engelsk.

Boka har fått kritikk ved at den ikke har et tydelig hovedpoeng. Dette er ikke en typisk bok hvor man får presentert et problem, med en flott spenningskurve og et utløsende klimaks nær slutten. The Long Earth er ikke bare lang i navnet, det tar også lang tid før du møter noe som helst som kan karakteriseres som et hovedproblem, og det utløsende klimakset er over før du egentlig skjønner at problemet er løst. Forfatterne har tydeligvis ment at ideen om flere jordkloder og menneskenes utnyttelse av disse er spennende nok, og jeg er absolutt enig. De presenterer et hav av muligheter ved en slik oppdagelse, alt fra de kriminelle til de religiøse til de godtroende, og jeg synes boka er veldig gjennomtenkt og spennende. Det hjelper også å vite at dette er første bok i en serie.

Anbefaler jeg boka? Absolutt!

Dette er kanskje ikke den mest lettleste boka jeg har lest, heller ikke den mest spennende. Det var lett å legge den fra seg underveis, men også lett å plukke den opp igjen. Hvis du er på utkikk etter noe rolig og noe du må lese en del mellom linjene og bruke hjernen på, er dette boka for deg.

Neste bok i serien er The Long War