Jeg kommer snart

mars 6, 2016mars 6, 2016 / Stine-Marie / 2 kommentarer

Jeg kommer snart av Selma Lønning Aarø | edgeofaword Skrevet av Selma Lønning Aarø

Forlag: Flamme Forlag (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Lånt

Anmeldt av Stine-Marie Simensen

Mannen min trodde lenge jeg var en kåt jævel.

Julie er en trebarnsmor i et tilsynelatende lykkelig ekteskap. Hun er publisert forfatter og har et godt hjem, en flott familie og en au pair. Alt er tilsynelatende perfekt. Bortsett fra at Julie aldri har hatt en orgasme. Siden hennes tidlige seksuelle debut som 13-åring har hun simulert orgasmer. Hun får dem ikke med menn og ikke alene.

Hvorfor simulerer Julie orgasme? Er det for å leve opp til samfunnets og partnerens forventninger? Er det for å vise mannen at han strekker til, at han er en real mann? Eller er det for å dekke over en følelse av utilstrekkelighet som kvinne når hun ikke får det til?

Julie er lei – lei av å late som. Hun bestemmer seg for at hun også skal få en orgasme, koste hva det koste vil. Hun går til anskaffelse av en vibrator, låser seg inne på soverommet og dedikerer seg helt og holdent til oppgaven; hun skal onanere på fulltid til hun får det til – til hun kommer.

Mest sannsynlig kan jeg lære meg å få orgasme. Jeg må bare øve. Så må jeg selvfølgelig forsøke ikke å la meg distrahere, det lønner seg ikke å tenke på mødre, fedre eller gressklippere.

Julie er en kvinne som har brukt store deler av livet på å finne sin identitet, oftest gjennom seksuelle møter og forhold. Når vi møter henne har hun funnet sin identitet som forfatter og som mor. Dette trues imidlertid av en langvarig skrivesperre og en mesterkokk av en au pair. Identiteten og livet til Julie faller i ubalanse, og hun avleder oppmerksomheten ved å begrave seg i et nytt prosjekt – orgasmeprosjektet.

Et av problemene ved denne boken for meg er at jeg ikke klarer hverken å sympatisere, forstå, identifisere meg med eller like hovedpersonen. Dog ikke i en like stor grad som Ingrid i Ingrid Winters makeløse mismot, er Julie selvsentrert, sytete og på grensen til latterlig. Hun er egoistisk og mangler helt klart empati, alt dreier seg på en eller annen måte om henne. Hun er irriterende opptatt av sin au pair og hun har en veldig avslappet holdning når det gjelder troskap til mannen sin.

Ikke for pen, men akkurat passe. Jeg ville selvfølgelig ikke huse et menneske som var stygt. Samtidig kunne ikke aupairen være for pen heller. Så lite sex som A tross alt fikk, ville det være en risikosport.

Hun blir nærmest sykelig opptatt av sin manglende evne til å oppnå orgasmer og virker i stand til å ofre alt og alle for å komme. Jeg skulle gjerne sagt at det hele ender i en stor finale, en eksplosiv orgasme eller ny forståelse av hva som er mest viktig i livet, men slutten er kort og skuffende.

Skrivestilen til Aarø er lett og engasjerende. Historien om Julie er til tider underholdene og trekker litt i smilebåndene. Underholdningsnivået synker imidlertid gradvis gjennom historien etter hvert som man blir lei av å lese om vibratorer og squash, merkelige kjærester og seksuelle opplevelser. Latteren kommer sjeldnere og til slutt blir lesingen en hinderløype man vil bli ferdig med.

En kjapp oppsummering er på sin plass. Det som ligger til grunn for hittil manglende suksess på området, er altså følgende:

Jeg har kroppslige hemninger.

Jeg er for praktisk anlagt.

Jeg har en mor.

Jeg kommer snart setter ting på spissen og utgjør en kritikk av det moderne kropps- og sexfikserte prestasjonssamfunnet der normalitet eller perfeksjon er målet. Vi er omgitt av tips og råd for sexlivet, regler på hvor ofte vi skal ha sex i et forhold og jevnlige oppdateringer av sexrelatert statistikk, gjerne i Dagbladet eller VG. Likevel opplever vi fortsatt et tabu rundt det å prate om sex og orgasme, og det er lett å tenke seg redselen for å føle seg utilstrekkelig og mislykket dersom man ikke inngår i eller overgår gjennomsnittet er utbredt blant de moderne kvinner.

Det kommer ikke til å gå, tenker jeg, men på den annen side: Er det så farlig? Hvorfor er det flaut ikke å få det til? Hvorfor kan jeg ikke bare snakke med vennene mine om det?

Jeg kommer snart tar dermed opp et viktig og tidsaktuelt tema. Dessverre ble denne historien litt for mye av en «god ting», og med en hovedperson jeg ikke klarer å identifisere meg med eller like, ble lesingen fort traurig.

Oljeregnbuer

januar 11, 2016februar 29, 2016 / Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Angela Hagen

Forlag: Oktober Forlag (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Oljeregnbuer er Angela Hagens første roman. Tidligere har hun gitt ut novellesamlingen Mørk Bil Bak. Oljeregnbuer er en sart roman om savn, risiko og begjær. Og fjell. Høye, ville fjell.

Han hadde presentert seg som Pål, og hadde tydeligvis et stort behov for å fortelle alle hvor overveldende det var å komme til nordvestlandet, hvor vilt og voldsomt det var, alt sammen, ikke bare de massive fjellene, men fargene, luktene, trærne, gresset, elven, lyset. I følge han holdt alt på å briste.

Romanen er ikke lang, bare så vidt over 200 sider, men alle sidene er sprekkfulle av begjær og lyst, savn og redsel. Vi møter Tess som har flyttet fra Åndalsnes til Oslo. Hun har en trygg jobb og en trygg kjæreste. En dag får hun et postkort fra sin yngre bror Tony. Han har stukket av fra rusrehabilitering og ingen vet hvor han befinner seg. Tess setter nesen hjemover for å lete etter broren sin.

Mens hun leter treffer hun Andreas, en kamerat av Tony, og de trekkes mot hverandre. Tess må raskt konfrontere sin egen familie og sin familiehistorie. Samtidig som begjæret etter Andreas øker, vokser også redselen for hva som har skjedd med Tony.

Se, sa Lydia. Ser du ikke hvordan alt her oppe bare blir klart som dagen? Merket du ikke, da vi gikk oppover at den tunge sekken du hadde på ryggen, ble gradvis lettere jo høyere du kom, at vi kastet ut lodd for lodd, lot det ligge der nede i grumset? Og å stå her oppe, være i dette lyset, denne lufta, og samtidig se på det som er der nede. Ser du ikke det, hvor klart det er?

Jeg er usikker på hva jeg syns om denne boka. På den ene siden likte jeg den veldig godt. Den er sårbar, skarp og full av usikkerhet. På den andre siden syns jeg boka til tider var litt uklar, og slutten var relativt brå. Skrivestilen føltes flere steder haltende, mens andre ganger var den poetisk og nydelig.

Jeg strevde med å identifisere meg med hovedpersonene, samtidig ønsket jeg å finne ut om hva som skjedde med dem. Både om forholdet mellom Tess og Andreas, og om Tony. Det var tydelig at de alle var mennesker med arr og dype sår, men grunnen til mange av sårene var ikke så lett å få tak i. Allikevel ble jeg drevet med videre og boka var raskt lest ut.

Boka slutter brått. Man får ikke helt svar på alle spørsmålene man sitter med. Samtidig er slutten skrevet på en slik måte at man kan tenke seg til hva som skjer videre med Tess. I hvert fall sitter man igjen med et lite håp om at hun er tøff nok til å ta de valgene som åpner seg for henne.

Pål sukket.

Tess. Ikke, sa han.

Jeg mener det. Det sier ganske mye om deg, sa hun.

Det sier ganske mye om deg også, sa han.

Hvis jeg skal beskrive boka med noen få ord må jeg si at det er en bok som er vond og god på samme tid. Den er god og dårlig, rar og treffsikker. En bok som skaper motstridende følelser hos leseren.

Anbefaler jeg den? Ja, det gjør jeg. Den svinger nemlig nærmere liker siden på skalaen enn liker ikke. Og jeg er sikker på at den kommer til å følge meg lenge.

Angela Hagen er en forfatter jeg skal følge med på. Dette er tross alt hennes første roman, og er en utmerket start på en videre forfatterkarriere.

Hav av tid

desember 27, 2015juni 21, 2016 / Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Merete Morken Andersen

Forlag: Gyldendal (2002)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Det begynner å bli mange år siden jeg kjøpte denne boken. Jeg kjøpte den, tok den med hjem og plasserte den i bokhylla. Siden har den stått der. Flere ganger har jeg tatt den ut og kikket på den, vurdert om jeg skal lese den, men endte alltid opp med å sette den tilbake. Nå, endelig, tok jeg den frem. Jeg åpnet og leste den ut, og det angrer jeg ikke på.

Jeg angrer. Jeg vet ikke hva jeg angrer på. Alt. Jeg angrer på alt, Ebba. Alt er uopprettelig.

Ebba er ei 16 år gammel jente som en tidlig sommerdag tar selvmord. Igjen sitter en mor og en far med spørsmålet om hva som drev Ebba til den drastiske avgjørelsen og om hvordan de selv har havnet i den livssituasjonen de er i nå.

En dyster historie. Så utrolig trist og mørk, allikevel en fantastisk lesing. Jeg kan godt forstå at denne boken har vunnet flere priser og gode terningkast. Hos meg føyk den rett inn på favorittlisten. Hvorfor tok det meg så mange år før jeg leste den? Helt ærlig virket den alltid for tung og jeg fikk meg aldri til å åpne den tidligere. Jeg angrer ikke, det er ikke sikkert jeg hadde satt like stor pris på den tidligere som det jeg gjør nå. Dette er ikke en lett sommerlektyre, den er tung, dyster og følsom. Selvmord er vanskelig å lese om og boken vekker flere følelser og tanker.

Boken er trist, allikevel gråt jeg ikke mye (noe som er litt merkelig siden jeg er en person som gråter lett). Jeg tror det er fordi boken starter med selvmordet. Ebba er ikke hovedpersonen i boken, du får ikke et dypt forhold til henne. Ikke med en gang. Samtidig er hun med gjennom hele historien som en tanke eller et minne. Dette gjør boken mer dyp og tung, enn trist. Det er Johan og Judith boken handler om, foreldrene til Ebba. Det er de du blir kjent med og føler med, men siden de fremdeles ikke har tatt inn over seg at Ebba er død, klarer leseren å holde sine egne følelser under kontroll. I hvert fall til å begynne med.

Boken er delt inn i flere deler, med fire forskjellige fortellerstiler. Etter en kort intro med Ebba følger vi Johans tanker en stund. Han elsker sin datter mer enn noe annet, og han strever med å skjønne hvorfor Ebba døde. Johan er en mann som har vansker med å snakke for seg. Han sier gjentatte ganger at han ikke vet hvordan han skal forklare ting, derfor kommer han med en rekke metaforer og mentale bilder i stedet for. Metaforer og bilder som setter dype inntrykk. Denne delen av boken er tung og full av gjentagelser, men forfatteren har funnet en flott måte å portrettere en sørgende mann.

Ebba. Alt det vakre blir tatt fra meg, det renner vekk mellom fingrene mine. (…) Ikke la dem forlate meg! Ikke gå!

Deretter kommer en del om Judith. Hennes tanker er forvirrende. Hun sitter med mye sorg som utfolder seg til sinne og hun vet ikke hvordan hun skal overleve sorgen som knuser hjertet hennes. Judith er også en person som ikke er flink til å forklare for seg, noe som har resultert i at hun har sluttet å prøve. Hun kommer ikke med mange metaforer eller lange tankerekker, men forventer at alle (også leseren) skal skjønne hvordan hun føler. Denne delen er lettere forvirrende og enkelte steder irriterende. Igjen har forfatteren klart å vise en annen side av sorg; den lammende og forvirrende delen.

Den tanken at barnet kunne dø fra moren, streifet meg ikke engang. Den fantes ikke. Nå finnes den. Hjelp meg.

Så kommer en del hvor vi følger både Johan og Judith. I de to forgående delene har vi fulgt dem tett, men nå ser vi dem litt på avstand. Vi følger dem mens de to prøver å snakke sammen, forstå hverandre. Som leser var denne delen frustrerende. Selv sitter vi med god innsikt i de to, men de klarer ikke å se det i hverandre. Etter hvert løsner det, og frustrasjonen letter. Så kommer et lite brev Ebba skrev før hun døde. Her kom tårene, for plutselig ble Ebba en mer levende karakter. Hvorfor hun tar selvmord står aldri svart på hvitt, men ved å lese mellom linjene og tolke det som står kan man resonere seg frem til grunnen.

Boken har ingen lykkelig slutt, hvordan kan den ha det? Allikevel er det en slutt med håp. Et håp om at foreldrene kommer seg gjennom det og vil leve videre med sin kjærlighet for Ebba. Karakterutviklingen til Johan og Judith er enorm, noe jeg likte veldig godt.

Språket er vakkert. Metaforene er flotte og samtalene er dype. Hvis det er en ting som kan trekke boken litt ned er det gjentagelsene. Ting blir gjentatt i det uendelige, men samtidig passer det. Gjentagelsene hjelper til med å portrettere to sørgende og forvirrede mennesker.

Så kom hun og var vakker for meg, hun var en fakkel. Du vet hvordan hun kan være når hun lyser slik! Den fakkelen gjorde meg synlig for meg selv. Ja. Den gjorde meg synlig.

Jeg tror at en leser som har kjennskap til, enten selv eller fra noen de kjenner, depresjon, angst og alle de relaterte tilstandene vil forstå boken best. Ikke det at andre ikke kan like den, men ved å ha en grunnmur å legge de dystre metaforene og mørke hintene på er det lettere å sette seg inn i karakterene. Det er lettere å forstå hvorfor ting er som de er.

Boken skal nå tilbake til bokhylla, men den kommer ikke å stå der tilsidesatt og glemt lenger. Jeg liker denne boken, så mye som man kan like en så dyster bok. Den kommer til å være med meg lenge og er absolutt en bok jeg anbefaler.

En som Nietzsche. (…) En som sender et lys inn i hodet på den som leser og får han til å se ting han aldri har sett før. Ting som alltid har vært der, men som har vært usynlig for andre enn de innvidde. En som viser deg en dør som før har vært skjult og slår den opp på vidt gap for deg.

For deg, for deg alene

desember 14, 2015februar 29, 2016 / Stine-Marie / Legg igjen en kommentar

Skrevet av Line Nyborg

Forlag: Cappelen Damm (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

Jeg går langs gata som ikke er mi. Det er så mye lys her, men alle dørene er låst. Jeg bor ingen steder. Jeg har ei leilighet hvor ungen min ligger og sover. Men bor vi der egentlig, jeg vet ikke. Han våkner ikke på denne tida. Enn om han gjorde det, i kveld. Når jeg først har begynt å tenke på det, vil det ikke slippe. Jeg går fortere og fortere. Føttene mine lander ikke. De har aldri landa på den her gata. Ungen min og jeg har aldri landa her vi bor. Vi svever. Trærne i skogen utafor blokka mi hører mer hjemme enn jeg. Ingen kommer til å huske oss.

For deg, for deg alene er en sår og vakker roman om en ung kvinne og hennes tilværelse som alenemor til et lite barn. Elin har ingen far til barnet sitt, og etter at hennes mor gikk bort, har hun ingen familie til å hjelpe til. Hun og ungen bor på en liten studenthybel ved Sognsvann, der hverdagen preges av barnehage, forelesninger, husarbeid og trilleturer. Hun har bygd høye murer rundt seg selv og ungen. Dette har skapt en ensomhet og isolasjon der en følelse av usynlighet og sårbarhet ligger.

Boken er en frittstående fortsettelse av «Bare mamma som er Gud» og «Du vet ikke hvem jeg er». Jeg har ikke lest de to foregående romanene om Elin, men det var ingenting som manglet for meg her. Boken fungerer veldig godt på egen hånd og man får et godt innblikk i livet til Elin, både før og etter hun ble mor.

Nyborg beskriver det svingende humøret til Elin, de gode dagene og de tøffe. Hun beskriver ensomheten Elin føler, i hverdagen, i feriene og på helligdagene.

Så mange dager er det i en sommerferie, dager som skal fylles med noe, deles opp for ikke å bli en tung klut, for at det ikke skal kjennes for lite, for tynt, det vi er.

Hun har ingen å dele de spesielle anledningene med, ingen å dele ungen sin med. Alt han gjør, er det kun hun som ser. Hun lever for ham, og ham alene.

Alle dagene som går, jeg lever for en annen. Han har et livstidskrav på meg, noe jeg skylder han, det er ei gjeld jeg må betale hver dag til ungen, såret i magen er hullet hvor den gjelda skal puttes, betales ned, rate for rate. Det er en ovn som brenner opp alt jeg gir den, og den får aldri nok, den brenner opp alt uansett hvor mye jeg legger inn der, og den har brent helt sida den dagen han kom ut, den dagen han sprengte seg vei ut med åpne øyne.

Nyborg beskriver sjalusien overfor de som har mer. Mer penger, større hus, hus med hager, fine klær. Verst er den hun føler overfor de som har mer familie, de som har fedre til ungene sine og besteforeldre som kan stille opp. Alt dette ser Elin på utenfra, og alt river i ensomheten og trettheten hennes og får sjalusien til å bite seg tak innerst i brystet.

Blir henta av mormor hver torsdag, blir ho. Hver torsdag. Jeg blunker meg forbi dem. Det er som å stå utafor en butikk jeg aldri vil ha råd til å gå inn i, og inne i den butikken er alt jeg ønsker meg. Der står pappaer og besteforeldre på rekke og rad i alle størrelser og former, og de lyser, for de finnes, men de er ikke for meg. Og de som har, vet det ikke engang, de tenker ikke over hva de har.

Nyborg har en egen og unik stemme. Denne stemmen er full av nydelige formuleringer og treffende beskrivelser. Tonen er til tider dyster, gjennomtrukket av ensomheten og det voksende sinnet til Elin. Men i kjærligheten til sønnen kommer også skjønnheten og varmen frem. Språket er vakkert og jeg har aldri tidligere skrevet ned så mange sitater i notatene mine.

Ungen vokser ut mellom hendene mine. Det er han som viser meg vei ut i verden. Han som viser hvor føttene skal gå. At det finnes trær. At bakken, veien vi går på er annerledes, ikke den samme hele tida. At det går an å stoppe og undersøke den, veien, stien, grøfta. Ungen min ser noe nytt hele tida.

Historien fortelles i førsteperson, og Elin er en sterk og levende forteller. Dette er en utviklingsroman, og utviklingen er god. Vi følger henne gjennom hennes mors død, hennes tidlige periode som mor der hun hadde en slags far til barnet sitt, hennes skuffelse og fortvilelse over å bli alene, hennes voksende sjalusi og sinne. Gjennom det hele er det ungen som står i fokus. Hennes egne følelser begravd i det voksende såret i magen. Historien driver fremover i et godt tempo.

Nyborg skriver rått og ærlig om en tilværelse jeg tror bare andre alenemødre kan forstå. Ensomheten og fortvilelsen er til å ta og føle på. Dette er en godt skrevet roman som jeg anbefaler på det sterkeste.

Nostradamus’ testamente

november 16, 2015februar 29, 2016 / Julie Karoline / 7 kommentarer

Skrevet av Tom Egeland

Forlag: Aschehaug (2012)

Sjanger: Krim/Thriller

Kilde: Lånt av pappa

Anmeldt av Julie Karoline

Nostradamus testamente er den fjerde boken i serien om Bjørn Beltø, men den første boken i serien jeg har lest. Bøkene leses fint individuelt, det var ikke noe sted jeg følte at jeg burde ha lest de andre først. Og for en bok! Jeg ble dratt med fra første side og feid med i et tempo uten like til siste side. Her er det hemmeligheter, konspirasjoner, drap og fanatisme i fleng, og jeg elsket det.

Hovedpersonen, Bjørn Beltø, er en arkeolog med talent for å havne i spesielle og spennende situasjoner. Han er en helt uten de store heltedådene. Han er mer en tilskuer til alle hendelsene. En tilskuer i midten av alt som skjer.

Jeg er arkeolog. En undringens fagarbeider. Jeg er en som tilbringer uker under en brennende sol og deretter måneder i et kjølig museumsmagasin. Jeg er en systematiker, en analytiker. Jeg er ikke skapt for å håndtere kidnappere og voldsmenn.

I denne boken er Beltø på en konferanse i Italia da en professor blir kidnappet av ukjente grunner. Beltø og kona til den bortførte begir seg ut på en reise for å finne den savnede og for å nøste opp historien til hvorfor han ble kidnappet.

Her viser Egeland sitt fantastiske talent i å flette sammen et utrolig bakteppe basert på historisk fakta og fantasi. Boken er proppfull av historie. Faktisk historie. Og ved å trekke sammen mange ulike historiske elementer har han skapt en verden det er til å miste pusten av. Dette er en mann som klarer å holde mange kompliserte tankerekker i hodet på en gang og føre dem sammen på en flott og troverdig måte.

Jeg likte veldig godt at hovedpersonen i denne historien ikke er en typisk helt. Han sitter ikke med noen svar, han braser ikke gjennom rommene med skudd i alle retninger fra pistoler i hver hånd. Faktisk så klarer han ikke å avfyre et eneste skudd; pistolen hans setter seg fast i linningen på lomma. Beltø er hjelpsom, besluttsom og utrolig nysgjerrig. Han er en mann som viser seg å være på feil sted til feil tid, og det er mange andre i historien som heller kan ta på seg helterollen. Det var en deilig avveksling fra andre bøkers heltehelter at hovedpersonen denne gangen ikke er den med alle løsningene og svarene.

En arkeolog er en detektiv i historien. Vi finner orden der andre finner kaos. Vi ser mønstre der andre ser uorden. Vi graver der andre ikke gidder. Skjønt jeg skal ikke skryte av meg selv. Detektiv? Ikke rare helten. Tøff? Aldeles ikke.

Hvis jeg skal trekke frem noe negativt, så må det være at slutten er litt skuffende. Altså den er ikke dårlig i og for seg, men jeg syns Egeland kunne dratt den lenger. Boka bygger opp en forventning som ikke blir tilfredsstilt. Slutten er trygg og noe forutsigbar. Jeg kunne ønske forfatteren hadde dratt den hele veien ut.

Boka holder et utrolig tempo. Den peiser på i alle sine 576 sider, noe som gjør at den virker mye kortere enn den er. At den er lettlest vil jeg ikke påstå, siden den er proppfull av historie og fakta. For et hode interessert i historie er denne boken perfekt. Spesielt hvis du også liker konspirasjoner, hemmelige foreninger og merkelige ritualer. Hvis dette ikke er din greie, er ikke dette krimboka for deg.

Nostradamus’ testamente er mer en thriller enn en krim og faller inn samme sjanger som Dan Brown sine bøker, men personlig syns jeg Tom Egeland er en bedre forfatter. Jeg kommer absolutt til å lese de andre bøkene om Bjørn Beltø; Sirkelens ende, Paktens voktere og Lucifers evangelium. Hvis de er bare halvparten så spennende som denne, vet jeg at jeg kommer til å like dem. Jeg elsket nemlig denne boken. En bok som er godt samkjørt, med et godt og solid forarbeid. En bok proppfull av filosofiske tanker og sitater. En bok jeg kommer til å huske lenge.

Et sted skinner det

november 6, 2015februar 29, 2016 / Stine-Marie / 5 kommentarer

Skrevet av Vibeke Riiser-Larsen

Forlag: Aschehoug (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

I KJØKKENAVDELINGEN HADDE man fått forklær som en del av arbeidsantrekket. Det skulle virke tillitvekkende på kundene. Ikke i informasjonsdisken. Der hadde man ikke forklær. Man syntes ikke fra livet og ned likevel. Derimot var det obligatorisk å ha på seg blå collegegenser med gul løkkeskrift hvor det sto ‘Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?’, og grønne bukser.

Slik begynner historien om Sigrid. Hun jobber som informasjonsmedarbeider i en alt-mulig-butikk à la clas ohlson. Hun er hardtarbeidende og lojal. Hennes uniform og navnskilt er hennes rustning, og med den på er hun en helt vanlig kvinne.

I lommen har hun likevel et barberblad; det er for de vanskelige situasjonene, de som får hodet til å dunke og vrenger sjelen. Når hun presses forbi det komfortable og det sosiale blir for personlig, presser hun barberbladet inn i låret eller i håndflaten. Hver dråpe blod letter på trykket og gjør henne i stand til å holde seg flytende, smilende.

Men de vanskeligste situasjonene er det bare naturen og dyrelivet som kan lindre. Bare ved hjelp av små muse- og rottekropper kan smerten dempes, tankene bli klare og normaliteten returnere. Bare i skogen føler hun ro og tilhørighet.

FRA LEILIGHETEN HENNES tok det tjue minutter å gå dit skogen begynte. Det var akkurat langt nok. Langt nok til å rekke å glede seg ordentlig til stillheten og til å slippe alt man måtte forholde seg til når man var sammen med andre mennesker. På de gamle stiene som gikk utenom alleene der joggerne, pensjonistene og barnevognene befant seg, var hun stort sett alltid alene. Noen ganger hørte hun hakkespetter og skogduer, og en gang hadde hun sett en stålorm som krøp over stien. Men ellers var det bare henne. Og skoene hennes mot skogbunnen.

Et sted skinner det er en historie om isolasjon og ensomhet. Om å mangle det følelsesmessige grunnlaget for å skape relasjoner og delta i et sosialt samfunn. Det er en historie om usynlighet i hverdagen og om å befinne seg på ytterkanten av samfunnet.

Så deprimerende, tenker du kanskje nå. Ja, boken er trist og til tider ubehagelig. Likevel har den humoristiske undertoner, og flere ganger måtte jeg dra på smilebåndet. Som en som selv har jobbet mye i butikk, kjente jeg meg igjen i de mange innslagene av Sigrids hverdag med kundebehandling.

– Hei. Hva kan jeg hjelpe deg med? Sa hun og dro munnvikene utover.

Det var en voksen mann med dress og vannkjemmet sideskill.

– Jeg skal ha en sånn greie som man setter på tuppen av et skrujern for å få det til å virke.

– Hva slags greie er det, spurte Sigrid.

– Ja, men det er det jo du som skal vite! Det er jo du som jobber her!

Sigrid blunket, og idet øyelokkene traff hverandre, så hun blodet tyte ut av alle åpningene i det vannkjemmede hodet hans.

– Hvordan ser den ut, da?

– Ja, det er jo da altså en sånn liten skrutrekkeraktig greie som man setter på tuppen. Alle vet da hva det er!

– Jeg er ikke sikker på hva du mener, men vi kan titte i katalogen og se hva vi finner, sa Sigrid, akkurat som hun hadde lært under bolken ‘Utfordrende kunder, utfordrende situasjoner’.

– Dette er da helt standard vare! Få snakke med noen andre. Noen som faktisk kan jobben sin. Jøssenavn.

Med temaet slikt det er, har boken imidlertid også et mørke over seg. Denne kombinasjonen bidrar til å danne en nyansert historie og en god leseopplevelse.

Språket er enkelt og direkte, kapitlene korte og nødvendige. Riiser-Larsen har målet i sikte og beveger seg hensiktsmessig og uredd gjennom historien. Boken holder dermed et godt tempo og har en sterk rød tråd. Dette er en lettlest og elegant bok.

Selv om en del karakterer deltar i historien til Sigrid, er det få gjengangere. Sigrid er stillferdig, blyg og innesluttet og holder seg for det meste for seg selv. Derfor blir man heller ikke kjent med mange andre karakterer. De få karakterene vi får et innblikk i er imidlertid varierte og troverdige.

Sigrid opplever kjærlighet, glede og sorg, men aller mest død og isolasjon. Hennes tanker og handlinger kan til tider være uforståelige på grensen til det avskyelige, men de er absolutt troverdige og akseptable ut ifra situasjonen. Hun er en hovedkarakter utenom det vanlige og absolutt en man kan komme til å like.

Dette er den første romanen til Vibeke Riiser-Larsen, og resultatet er sårt og usminket. Det er en bok jeg ikke kommer til å glemme med det første. Plukk den opp, les den, la deg gripe. Les den ut i fred og ro med tid til å fordøye historien.

Ingrid Winters makeløse mismot

september 3, 2015april 18, 2022 / Stine-Marie / 3 kommentarer

Skrevet av Janne S. Drangsholt

Forlag: Tiden Forlag (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

Janne S. Drangsholt har med denne utgitt sin andre roman. Her blir vi kjent med Ingrid Winter, en mor, en kone, en universitetslektor og ei skrulle. For ei skrulle, det er hun. Hun er en hypokonder med sporadiske panikkanfall, en litteraturviter med liten kunnskap om verden utenfor, en familiemor midt i tidsklemma, en kollega ingen liker og en karrierekvinne uten økonomisk teft.

Allerede ved tittelen på omslaget får vi et innblikk i historien som venter mellom permene. Vi blir dratt inn i en kort og hektisk periode av livet til en litt stereotypisk, om enn noe overdreven, kvinnekarakter i førtiårene. Historien inneholder de handlingstvistene en kan forvente ut ifra hovedplottet som huskjøp og -salg, ekteskapsproblemer, problemer på jobben og en jobbtur til Russland. Ok, denne siste var kanskje litt mer original.

Likevel vil jeg si at boken hovedsaklig handler om Ingrids evne til å vikle seg inn i stadig større problemer.

Jeg visste ikke så mye om boken før jeg plukket den ut av bokhylla på jobben. Omslaget er prydet med ordene «det morsomste og såreste jeg har lest på lenge». Andre har kalt den «hysterisk morsom!». Så hva kan gå galt? Jo, følgende:

Boken var ikke morsom.

Det nærmeste jeg kom latter var et beskjedent «heh» omtrent en tredjedel inn i boken:

Bjørnar smilte som han alltid gjorde når han kom hjem. Som om han var lykkelig. Som om ingenting kunne ødelegge denne stunden, når han endelig var gjenforent med familien sin. Det hadde slått meg at jeg nesten daglig ødela dette øyeblikket for ham.

At jeg ikke deler samme humor som forfatteren og andre forhåndslesere er greit nok, det kan jeg se forbi. Problemet er at jeg ikke engang kan se hvor denne humoren skal ligge. Er det de filosofiske tankerekkene til Ingrid? De tåpelige innfallene? Hennes frekkhet mot sin kvinnelige kollega? Eller er det hennes iboende evne til å rote til alt? Kanskje grunnlaget er til stede, men utførelsen var bare ikke spesielt humoristisk.

Det skal sies, Drangsholt kan skrive. Hun presenterte fine og velformulerte tanker med innslag av det filosofiske. Følelsene til Ingrid, både de psykiske og de fysiske, ble beskrevet på en levende måte.

Det var kanskje fordi jeg gikk rundt med konstant lavt blodsukker eller fordi jeg ikke sov, men en summing hadde satt seg i kroppen. Eller en dirring. Jeg hadde en følelse av å være elektrisk, uten å vite hvor det gikk an å skru av knappen eller trekke ut kontakten.

Dessverre ble en del av disse punktene og tankene de presenterte gjentatt igjen og igjen. Jeg har hørt om replikater nå, bla bla, kom til poenget. Joda, gjentakelser kan være nyttige, men kun dersom de har en hensikt; det var ikke tilfellet her.

Jeg likte ikke den hyppige bruken av engelsk i dialogen. Mot slutten av boken var dette et stort irritasjonsmoment. Dette er kanskje smak og behag, men jeg liker det når den norske boken er på norsk og den engelske er på engelsk.

-I’ll have you know at hun tok armen min rett før vi kom til hotellet, sa Peter

…

-Thank you all, sa han, -but I could not have done this without the help of my colleague, Ingvill Haugjerdet. Hun skal ha en stor klapp

Plottutviklingen er god, men dessverre er handlingstvistene små og ikke spesielt interessante. Jeg opplevde ingen driv og liten lyst til å plukke opp boken igjen. Historien er rett og slett litt treg og kjedelig. Hennes tid i Russland er et vagt minne, sikkert også for Ingrid som var rusa på alkohol og/eller hostesaft store deler av reisen.

Det mest spennende elementet var huskjøpet. Jeg leste om budrunden på bussen, men bussturen er kort og jeg ivret hjemover for å finne ut hvordan hennes mann ville ta nyheten om at hun hadde bydd langt over budsjett. For meg var dette høydepunktet i historien. Dessverre kom det før jeg var midtveis i boken.

Hovedpersonen var fargeløs, trist og vanskelig å like. På arbeidsplassen er hun ikke spesielt godt likt, og jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor. De frekke og til tider svært tåpelige tankene og utspillene hennes mot hennes kvinnelige kollega Ingvill, fikk meg til å himle med øynene ved annethvert kapittel. Ingrid er sur, frekk, usamarbeidsvillig, selvopptatt, usosial og mangler respekt for sine kolleger. Jeg er glad jeg ikke har noen sånne på jobben.

Solstrålene kom innimellom via hennes døtre og, tidvis, hennes mann. Hun har skaffet seg en flott familie.

Dette er absolutt lett sommerlektyre. Det er en bok du kommer til å glemme i det øyeblikket du legger den fra deg. Dette er rent tidsfordriv og ikke mer. Når det gjelder tidsfordriv, finnes det bedre ting og bedre bøker du kan fylle tiden din med.