Bøker

Bokanmeldelser

Den siste vikingkongen, krigens læregutt

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Den siste vikingkongen | edgeofawordSkrevet av Jan Ove Ekeberg

Utgitt av Gyldendal (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

–Den største styrken i mannen sitter i sinnet. Krigere som ikke finne den styrken, får korte liv– står på coveret av denne romanen og setter tonen for resten av boka. Dette kan like mye være en ungdomsbok, en coming of age historie, som en historisk roman, for det er ikke bare hovedpersonen som lærer og vokser i denne boken, leseren lærer og vokser litt også.

Historien om Olav Haraldson, også kjent som Olav den hellige, vet de fleste noe om. Kongen som kristnet Norge. Kongen som døde på slaget på Stiklestad. Harald Hardråde har nok også mange hørt om, men kanskje ikke alle vet at disse to var brødre. De mest ihuga historiefansen vet så klart dette. Samtidig er det så mange navn, like navn, fra denne tidsepoken, at det er raskt å blande alle Haraldene og Olavene sammen. Da er det kjekt med en historisk roman som kan hjelpe oss med å holde styr på historien vår. I hvert fall en liten bit av den.

Boka handler om Harald Sigurdsson, senere kjent som Harald Hardråde, kong Olavs yngste halvbror. Harald er rappkjefta, bortskjemt og korttenkt. Han havner ofte i trøbbel, alvorlig trøbbel, og moren ser ingen annen råd enn å sende han bort. Både for at han skal modne og for å redde livet hans.

På deg er det bare musklene i kjeften som er ferdig utvokst.

Harald blir sendt av gårde med Rane Kongsfostre. Rane fostret Olav i tiden før Olav ble konge, og nå tar han, motvillig, Harald til seg. Det blir noen tøffe år for Harald, men etter hvert lærer han å tøyle sinnet sitt og krigens kunst.

En modig mann uten stridskløkt er like lite verdt i striden som en feig mann. De er begge blant de første som faller.

Kong Olav måtte rømme landet da Kong Knut, den danske vikingkongen med sete i England, krevde Norge som sitt. For Harald bringer dette stor skam over familien, men han ønsker å hjelpe Olav tilbake til makten. Han slår seg sammen med Olav ved Stiklestad og kjemper ved hans side i dette historiske slaget.

En konge som reiser fra landet sitt, (kan) ikke stole på at vennene hans skal sitte ved gårdene sine og vente til kongen kommer hjem igjen.

Boken slutter rett etter dette slaget, og gir et håp om at det skal komme flere bøker om Harald Hardråde. For han levde et meget spennende liv, og han endte med å bli Norges siste vikingkonge. Det er hans død i 1066 som markerer slutten på vikingtiden.

Den mannen som står alene, lever et fattig liv, om han er aldri så rik. En trell med venner er en sterkere mann enn en venneløs konge.

Den siste vikingkongen er spennende. Kanskje ekstra spennende når man vet at mange av personene vi møter i boka er faktiske historiske personer. Det gir boka et eget liv, og drivet er utrolig bra fra første side. Allikevel vil jeg ikke påstå at boka er fantastisk.

Mange personer blir nevnt. Utrolig mange, som historisk sett er viktige, men i denne sammenhengen unødvendige. Mange blir nemlig bare nevnt en gang. For meg ble det vanskelig å holde styr på alle personene, og jeg mistet tråden flere ganger.

Skrivestilen mangler flyt. Den hopper og spretter av gårde. Jeg fant den rett og slett hakkete. En slik bok trenger ikke lange beskrivelser og overdådige metaforer. Jeg ber ikke om det heller. Men jeg savner allikevel en bedre flyt.

Boka har en fin lengde (356 sider innbundet), og det er spenningsmomenter spredd jevnt gjennom den hele. Jeg fant boka helt grei, hverken det dårligste eller det beste jeg har lest.

For lesere som liker historiske romaner, som ønsker å lære mer om Harald Hardråde og denne meget spennende tiden av vår historie, er dette en ok bok. Den har tross alt mange korrekte historiske fakta i seg. Jeg kan også anbefale den for blodharde vikingfans.

Broren sa at ingen natt er så lang eller så mørk at mennesket slutter å håpe. For mennesket slutter aldri å håpe, selv når døden står rett foran dem. Det ligger i menneskets hjerte å håpe. Håpet er et tegn på at mennesket lever, og i daggryet ligger det alltid håp.

 

Toner fra et piano

/ Julie Karoline / 8 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksToner fra et piano | edgeofaword

Utgitt av Cappelen Damm (2011)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Last Song (2009)

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Årets store utfordring fortsetter. Bok fem av nitten er nå lest. Jeg har flere ganger lurt på om jeg tok det rette valget da jeg valgte Nicholas Sparks som årets forfatter, bøkene hans er tross alt ikke så forskjellige og det er så mange av dem. Derimot ville jeg aldri ha lest denne boken hvis det ikke var for utfordringen. Og for en bok. For en leseopplevelse.

Ronnie er alt annet enn fornøyd da hun tvinges til å tilbringe en sommer hos faren sin. Siden foreldrenes skilsmisse tre år tidligere har hun hverken sett han eller snakket med han. Nå som hun er ferdig på videregående har hun ingen fremtidsplaner, men hun er helt sikker på at en sommer hos faren er det siste hun vil. Hun trekker seg ut på stranden for å holde seg unna faren og det er her hun treffer flere mennesker som hjelper henne med å finne sin vei i livet og tilbake til faren. Blant disse er Will, som hun mot sin vilje forelsker seg i. Men sommeren er kort og livet venter ved enden av stranden.

«En sommer tar alltid slutt. Vi kan snakke og late som så mye vi vil, men det kan vi ikke forandre.»

Det kan fort bli litt traurig å lese så mange bøker av samme forfatter, innen samme sjanger. De blir fort så like: han møter henne, forelskelse, et eller annet problem, lykkelig slutt. Nicholas Sparks har det hele finpusset. Han kan sin sjanger, det er det ingen tvil om. Denne boken avviker litt fra standarden. Ja, den handler om kjærlighet. Ung kjærlighet, men det er ikke hovedtemaet. Hovedtemaet her er forholdet mellom Ronnie og faren hennes, Steve.

Ronnie er sint på faren sin, og hun tar det ut over han på den eneste måten hun kan: hun nekter å ha noe med han å gjøre. Pianoet og musikken har alltid vært noe de hadde sammen, men etter skilsmissen har hun ikke tatt i et piano. Hun velger å kaste bort sitt talent for å såre faren, uten å forstå at hun samtidig sårer seg selv. Ronnie er bare 17 år, og Sparks har klart å portrettere en hormonell og sint tenåring på en flott måte.

«Jeg ba deg komme hit slik at jeg kunne se deg leve.»

I løpet av sommeren vokser Ronnie. Hun skjønner at verden ikke er så svart og hvit som hun har trodd, og at faren tross alt bare er et menneske han også. Veksten hennes er enorm. Noe av det som gjør en bok god (for meg) er den personlige veksten til karakterene. Her får vi det i bøtter og spann. For det er ikke bare Ronnie som utvikler seg, mange av bi-karakterene har også flotte utviklingskurver.

Kjærlighetshistorien mellom Ronnie og Will tar stor plass i historien. Det ville ikke vært en romantisk roman uten. De er unge, uerfarne og hormonelle. Kjærligheten deres er voldsom og endrer dem begge på mange måter. Allikevel vil jeg ikke si at dette er hovedtemaet.

Han så på henne, klar over at nå var han i ferd med å forelske seg. Så trakk han henne inntil seg og kysset henne under et teppe av stjerner. …

Språket er lett og flyter godt. Oversetteren har gjort en fin jobb med å fange Sparks forfatterånd i oversettelsen. Boken er lang, 414 sider, og var litt treg til å begynne med. I starten føltes det som nok en typisk romantisk historie, men boken svinger etter hvert av denne forutsigbare og kjedelige veien. Den tar noen overraskende vendinger, noe jeg likte svært godt, og endte opp med å bli så mye mer enn bare enda en romantisk feelgood roman.

Akkurat som i Fotografiet har en av karakterene psykopatiske trekk. Han er skummel og ekkel, og Sparks har virkelig fått frem mørket i han. Vi får noen kapitler hvor vi følger han, og flere ganger grøsset jeg da jeg leste de. Nå er Fotografiet og Toner fra et piano skrevet rett etter hverandre, så det er kanskje ikke så rart at de har noen likheter. De er også delt opp likt, med kapitler dedikert til ulike karakterer. Vi følger ikke bare hovedpersonen. Personlig syns jeg dette trekker litt ned, men samtidig var det fascinerende å få innblikk i de mørke sinnene og ikke bare i de “normale”.

Livet er mer eller mindre som en sang, gikk det opp for han. I begynnelsen er mysteriet, mot slutten kommer bekreftelsen, men det er i midten alle følelsene som gjør alt umaken verd, befinner seg.

Toner fra et piano er filmatisert. Filmen er relativt lik boken, alle de viktigste hendelsene er med, med unntak av de med psykopaten. Akkurat som filmatiseringen av Fotografiet er alt tonet ned til en mer familievennlig historie. Litt synd, egentlig, for det er de rå følelsene og hendelsene som trekker boka opp. Skuespillerne har gjort en god jobb og filmen er søt og rørende, men boka er, så klart, bedre.

Jeg begynner virkelig å falle for Nicholas Sparks som forfatter. Nå har tre av fem bøker har endt opp på min “bøker jeg liker” liste: A Walk to Remember, Fotografiet og Toner fra et piano. Nå gleder jeg meg til flere bøker av han. Hvor mange flere perler gjemmer seg blant hans lange rekke av romaner?

Neste bok ut blir Den lengste reisen.

Fie faller

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Therese AasvikFie faller | edgeofaword

Utgitt av Vigmostad Bjørke (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg hørte først om denne boken via Beathes bokhjerte og tenkte at dette ikke var en bok for meg. Da Stine-Marie nevnte at hun hadde et leseeksemplar av den som jeg kunne lese var jeg først skeptisk. Fra de anmeldelsene jeg hadde lest var jeg temmelig sikker på at jeg ikke kom til å like den, men jeg bestemte meg for å gi den en sjanse. Mest fordi den er skrevet av en norsk forfatter og jeg ønsker å lese mer skrevet av norske forfattere. Jeg er utrolig glad for at jeg ga den en sjanse, for jeg endte faktisk med å like den.

Fie faller handler om Fie, ei kvinne på 37 med to barn, mann og hus på Bygdøy. Her strever hun med å holde livet perfekt, overfladisk perfekt, en perfekt tilværelse hun selv ikke trives i. Hun har et anstrengt forhold til eldste datteren, en au-pair hun ikke stoler på og venner hun ikke trives sammen med. Når hun oppdager at mannen har en affære, revner det overfladiske livet hennes og hun faller.

Hvorfor blir alt feil? Skjønner de ikke at hun egentlig vil noe helt annet?

Grunnen til at jeg trodde jeg ikke kom til å like boken var Fie. Hun slo meg som en meget materialistisk og overfladisk person. Med centimeter tykk sminke og ingen ting på innsiden. Hvor det viktigste er status og hvordan livet hennes tolkes av andre, men ikke hvor det som finnes innvendig eller bak kulissene er noe viktig.

Det er du som sammenligner deg, Fie. Hele tiden gjør du det.

Jeg tok ikke feil, Fie er nøyaktig slik. Hun er fanatisk opptatt av det utvendige. Allikevel likte jeg henne, for hun er ikke så hul som man skulle tro. Det foregår så mye på innsiden og hele hennes personlighet gnisser mot den virkeligheten hun har skapt seg. Det skal ikke mange sidene til før leseren skjønner hvor dypt nede i depresjon hun har falt.

Alt føles feil. Hodet til Fie er alt for tungt med alt dette som ikke skal tenkes på, hun sitter fast. Familien hennes sitter samlet på den andre siden. De skjønner noe hun ikke forstår.

Forfatteren har gjort en kjempe jobb med å beskrive en person som ikke er på lag med seg selv. Der hun sitter på utsiden av sitt eget liv, som en film, og ikke kjenner seg igjen. Mange av beskrivelsene og metaforene er til å ta og føle på. Reisen til Fie er fantastisk, selv om hun tar en rekke valg som er ganske ekstreme. Jeg heiet på henne hele veien, og selv om slutten er nokså åpen, vet jeg at livet hennes vil bli bedre.

Forventningen har langsomt seget ned langs veggene, ned til gulvet, blitt en del av underlaget.

Boken er ganske kort, og full av metaforer som gir den en dybde det lette språket til tross. Jeg har lest flere norske bøker med samme skrivestil; mange korte, gjentagende setninger som gjør en lettere forvirret, ispedd noen lange setninger som gjør en andpusten. Slik som Hav av tid og Oljeregnbuer. Jeg liker veldig godt denne skrivemåten. Det er med på helheten av boken, hvor ikke bare innholdet beveger deg, men også presentasjonen av den. Det er fantastisk å lese.

Dette var en bok som tok meg på senga. Den overasket meg skikkelig. Ikke med innholdet, tittelen er en liten give away i forhold til hva den handler om, men det overrasket meg hvor mye jeg likte den. En sann fornøyelse å lese, hvor jeg både lo og gråt. En kjapp, liten bok hvor også leseren ender med å lære noe om seg selv. Anbefales.

Jeg får late som, tenker hun, Lotte er for høyt oppe til å merke hvor jeg er, jeg får late som helt til det kanskje virker.

Vi ba aldri om vinger

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Vanessa DiffenbaughVi ba aldri om vinger | edgeofaword

Utgitt av Aschehoug (2015)

Sjanger: Roman

Originaltittel: We Never Asked for Wings (2015)

Oversatt av: Bente Klinge

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Forfatteren bak bestselgeren Blomstenes hemmelige språk er tilbake. Igjen med en bok om menneskene på kanten av samfunnet. De menneskene som lever i bakgrunnen, som få legger merke til.

Letty Espinosa har to barn, men hun har egentlig aldri vært mor. Hun har jobbet, døgnet rundt, mens hennes foreldre har vært hjemme og tatt seg av oppdragelsen av Alex og Luna. En dag bestemmer foreldrene seg for å flytte tilbake til Mexico og Letty blir stående igjen alene med to barn hun egentlig ikke kjenner. Tilværelsen til den lille familien snus på hodet.

Femten år etter at hennes første barn ble født, skulle Letty hjem og være mor.

Etter en pangstart på sin forfatterkarriere kan det fort bli vanskelig å følge opp suksessen etter en debutroman som Blomstenes hemmelige språk. Diffenbaugh gjør et iherdig forsøk, for hun kan nemlig skrive. Hun skriver med lett hånd, men samtidig med en dybde mange vil misunne. Dessverre manglet denne boken den samme dybden som hennes forrige bok. Hun forsøker på det, opptil flere ganger, men historien skraper bare på kanten av hva den faktisk kan romme. Skuffende. Denne boken føltes mer som et utkast til en historie enn en ferdig bok, for potensialet ligger der, spesielt for en forfatter som Vanessa Diffenbaugh. Og det er følbart. Det er så lett å se hva den mangler.

Boken inneholder flere tunge og relevante temaer som illegal innvandring, dårlige familieforhold, utdanning, språk og kjærlighet. Dermed er det nok å velge mellom her. Gjennom hele boken ligger trusselen om utkastelse, da flere av karakterene er illegale innvandrere, eller såkalt papirløse. Det er et tema som kunne vært utforsket dypere. En så viktig og interessant skjebne, og så skummer vi bare på overflaten. Temaet åpner for mange situasjoner som dessverre ikke blir utnyttet.

Et annet tema som kunne blitt gjort bedre er Lettys redsel for å ikke strekke til ovenfor barna. Hun har tross alt aldri hatt hovedansvaret for dem og vet svært lite om å være forelder. Her åpner det også for mange problemstillinger. Problemstillinger som det glattes over. Kjærligheten hennes for barna er aldri et tema, det trenger det heller ikke å være, men for en alenemor som egentlig ikke har noen kjennskap til sine egne barn lærer hun fort. Man vil tro at en slik problemstilling vil skape noen vanskelige situasjoner, eller intriger, og det er jo noen, men de er få og ikke spesielt vanskelige.

Forandringen hadde vært gradvis, men det føltes som om alt hadde skjedd på én gang, en forskyvning i jordmassen, et fritt fall. Himmelen over henne bikket frem og tilbake og så tilbake igjen, og hun forestilte seg at oksygenet rant ut over verdens ende som vann til hun ble sittende igjen svimmel og panisk og ville drukne i en åker med tørt gress.

Selv om dybden mangler, er historien interessant og gripende. Jeg klarte ikke å legge fra meg boka og leste hele på relativt kort tid. Jeg liker måten Diffenbaugh skriver på og jeg liker at hun tør å skrive om de temaene hun gjør. Selv om denne ikke når helt opp til Blomstenes hemmelige språk, har hun absolutt klart å få seg en plass blant mine favoritt forfattere.

Han hadde fullført og vunnet og blitt tilgitt, alt på én utrolig dag.

Markspist måne

/ Stine-Marie / 1 kommentar

Skrevet av Sally GardnerMarkspist måne av Sally Gardner | edgeofaword

Forlag: Vigmostad & Bjørke (2016)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Originaltittel: Maggot Moon (Hot Key Books, 2012)

Oversatt av John Grande

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Det er best å ikke kikke ut. Og hvis du er nødt, er det best å holde kjeft om det. Jeg er ikke så dum at jeg skriver disse ordene ned på papir.

Markspist måne er en original ungdomsroman satt i et dystopisk samfunn. Jeg kjenner bunnoter av George Orwells 1984 og William Goldings Fluenes herre. Hvis du har lest disse, vil denne sammenligningen gi deg et inntrykk av stemningen i boken.

Moderlandet planlegger den store månelandingen. Med månen skal de utvide sitt territorium, og anskaffelsen vil utgjøre regimets største bragd og stadfeste dets overlegenhet. Med månen i sin besittelse, vil ingen våge å utfordre deres suverenitet.

Lovet være Moderlandet.

Historien fortelles av Standish Treadwell, en ung gutt som bor sammen med sin bestefar i Sone sju i Moderlandet, et sted reservert for samfunnets avvikere og urene. Hans beste venn Hector er forsvunnet, slik som så mange andre, strøket fra boka, navnene glemt. Men før han forsvant, avdekket Hector en hemmelighet, en som Moderlandet vil gjøre alt for å holde skjult. Nå er det opp til Standish å avsløre hemmeligheten i sin kamp mot undertrykkelse.

Språk- og stilmessig er dette en fantastisk bok. Markspist måne har et modig plott med en intens og original oppbygging. Kapitlene er korte, og handlingen utspilles i et raskt tempo.

Beretningen inneholder scener av voldelig natur og enkelte skildringer er på grensen til groteske. Dette er ikke nødvendigvis noe negativt, selv i en ungdomsroman. Her bidrar de til å skildre et dystopisk samfunn og legger et grunnlag for hovedpersonens valg og handlinger.

Det var blod på skjørtet hennes. Det var blod overalt.

Hele historien fortelles i førsteperson med en intens fortellerstemme full av emosjonell tyngde. Språket er direkte og dramatisk. Fortellerstilen bidrar til å gjøre Markspist måne til en unik ungdomsbok, men påfører historien også visse begrensninger. At historien fortelles ut ifra synspunktet til en relativt ulærd og ureflektert tenåringsgutt som aldri har opplevd annet enn sitt eget nabolag, fører til at vi får utdelt bare en håndfull brikker til det 1000-brikkers puslespillet som utgjør Moderlandet. Jeg ønsket mer.

Selv om intensiteten og kvaliteten var til stede i denne ungdomsromanen, følte jeg at den manglet intimitet og mulighet for innlevelse eller deltakelse. Jeg klarte ikke helt å investere i hverken hovedpersonen eller handlingen, til tross for det alvorlige temaet og de grusomhetene vi ble vitne til.

Likevel er dette en fantastisk bok. Den styrer unna alle klisjéene vi er blitt så vant til i ungdomslitteraturen, og vi finner en relativt original historie mellom hendene våre. Dette kan være en god bok for ungdommer som ikke er så glade i å lese. Den holder et hurtig tempo, styrer unna lange, lyriske beskrivelser og fortelles i et enkelt og personlig språk. Plottet er tungtveiende og spennende.

Netter i Rodanthe

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksNetter i Rodanthe | edgeofaword

Utgitt av Cappelen Damm (2008)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Nights in Rodanthe (Nicholas Sparks Enterprises, Inc. 2002)

Oversatt av Ingegerd Wallberg Tronslien

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

 

Da er den fjerde boka (av nitten) i min utfordring lest. Til nå har jeg lest Dagboken, A Walk to Remember og Fotografiet. Alle, så klart, av Nicholas Sparks. Jeg hadde ikke lest Netter i Rodanthe før, men etter at jeg begynte på den oppdaget jeg at jeg har sett filmatiseringen en gang for mange år siden.

I boka møter vi Adrienne Willis. Hennes mann har forlatt henne og knust av kjærlighetssorg flykter hun til venninnens vertshus i Rodanthe. Vertshuset har kun én gjest, Paul Flanner, og de to utvikler raskt følelser for hverandre. Når helgen er over reiser de hvert til sitt, men deres liv har forandret seg for alltid.

 «Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor det skjedde, men jeg tror det var meningen at jeg skulle komme hit,» sa han. «For å møte deg. I så mange år har jeg manglet noe i tilværelsen min, men jeg visste ikke hva det var. Men nå gjør jeg det.» Hun lukket øynene. «Jeg også,» hvisket hun. 

Kjærlighet ved første blikk. Noen de aller fleste tror på (eller håper på) i det skjulte. I tillegg er det her en kjærlighet som forandrer to mennesker i løpet av veldig kort tid. Dette blir like mye en bok om selvrealisering, om å starte livet på nytt, som det er en kjærlighetshistorie. Igjen beviser Nicholas Sparks at han er en sann romantiker.

Dessverre ble jeg ikke spesielt imponert over boka. Ja, den er rørende og meget romantisk. Den er sprekkfull av flott natur, troverdige karakterer og en historie som kunne vært tatt ut fra det hverdagslige livet. Dette er jo også noe Sparks gjør bra, det å lage historier fra dagliglivet.

Grunnen til at jeg endte med en likeglad følelse av boka var dens manglende dybde. Den kunne vært så mye mer. Gjennom hele boka hinter Sparks til samtaler. Gode, dype samtaler, men disse får vi ikke ta del i. I stedet får vi høre om hvordan de lager mat, diskusjoner om vin og alt annet som er lett fordøyelig. Med en gang vi kommer i nærheten av noe bredere, eller dypere, kuttes leseren ut av historien. Så synd. Det er jo de dype tingene jeg gjerne skulle lest mer om.

En annen ting er karakterutviklingen. Jeg elsker bøker med gode og gjerne enorme karakterutviklinger, men her er vi allerede forbi den delen. Paul Flanner har allerede endret seg mye før vi kommer inn i historien. I stedet får vi høre om hans forandring i en rask oppramsing av hans fortid. Når det gjelder Adrienne Willis endrer hun seg noe, men det består mest i at hun finner tilbake til den personen hun egentlig er, men har glemt.

Det var det grunnleggende ønsket hans om å bli et bedre menneske enn han før hadde vært, som hun fant mest fengslende …. En som ikke bare hadde bestemt seg for å forandre de levereglene han alltid hadde holdt seg til, men også gjorde det på en måte som de fleste mennesker ikke engang ville våge å forestille seg.

Netter i Rodanthe er lettlest, men jeg stusset over oppbyggingen på noen av setningene. Setningene fungerer sikkert fint på engelsk, men på norsk ble de litt merkelige. Oversetteren kunne ha gjort en bedre jobb her. Boken er heller ikke spesielt lang, bare 250 sider, og mye av dette går bort til unødvendig visvas, som matlaging og lignende.

Selv om jeg har sett filmen før, så jeg den på nytt etter at jeg avsluttet boken. Som de fleste filmatiseringer kan man egentlig ikke sammenligne bok og film. De blir for ulike. Men var det én ting jeg fant mer interessant i filmen enn i boka og det var Paul Flanner. Her får vi faktisk ta del i hans karakterutvikling, og selv om den går unaturlig raskt, er den med. Dermed ble en av tingene jeg savnet fra boka rettet opp.

Jo sterkere kjærlighet, desto større tragedie når det er slutt. De to elementene henger alltid sammen.

Etter å ha lest Netter i Rodanthe føler jeg meg egentlig litt snytt. Snytt for en fantastisk historie. Mange av elementene i historien er dysset ned, nærmest gjemt bort. Jeg kunne ønske Sparks turte å ta spranget helt ut og gi oss de gode samtalene, de gode utviklingene, i stedet for å bare hinte til dem. Dette er en bok som er fort lest og fort glemt, er jeg redd.

Det er fremdeles femten bøker igjen å lese av min utfordring, og jeg fortsetter med Toner fra et piano.

Fordi overlevelse ikke er nok

/ Stine-Marie / 1 kommentar

Skrevet av Emily St. John MandelFordi overlevelse ikke er nok av Emily St. John Mandel | edgeofaword

Forlag: Font Forlag (2016)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Station Eleven (Knopf, 2014)

Oversetter: Kirsti Vogt

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Fordi overlevelse ikke er nok er karakterisert som en postapokalyptisk endetids roman for voksne. Den er en dystopisk roman med en meget avdempet tone. Den handler ikke om samfunnets sammenbrudd, men heller om menneskets natur før og etter en nær apokalyptisk hendelse.

Jordens befolkning rammes av en spesielt aggressiv influensapandemi, Georgia-influensaen. De som blir smittet utviser symptomer innen et par timer og er døde innen to døgn. Vi følger en håndfull hovedpersoner både før og etter utbruddet.

Historien begynner like før influensautbruddet på en teaterscene i Toronto. Den berømte skuespilleren Arthur Leander spiller Kong Lear på denne dagen som skal vise seg å bli hans siste. Senere samme kveld blir pandemien er et faktum, og et par dager senere tar også sivilisasjonen sine siste åndedrag.

Helvete er fraværet av mennesker du lengter etter.

Tyve år senere møter vi Den omreisende symfoni, en gruppe skuespillere og musikere som reiser mellom spredte bosetninger i grensetraktene mellom Canada og USA og fremfører Shakespeare. På den fremste vogna i følget står tekstlinjen: Fordi overlevelse ikke er nok. Snart ankommer de bosetningen St. Deborah by the Water, ledet av en voldelig profet, og livene deres tar en ny vending.

Fordi overlevelse ikke er nok er en treffende tittel. Dette er en beretning om humanitet og menneskelig natur etter det moderne samfunnets kollaps. Den går forbi overlevelse og til de valgene vi må ta for å bevare vår menneskelighet og forstand i fravær av sivilisasjonens ramme. Dette er en sterk roman om erindring og jakten på en fremtid i en ny verden.

«Jeg vet ikke,» sa kameraten deres nå. «Er det fortsatt noen vits i å lære unger om hvordan det var?»

…

«Jeg er ærlig talt ikke sikker,» sa Daria. «Spørsmålet er antagelig om kunnskap om disse tingene gjør dem mer eller mindre lykkelige.»

Jeg ble mindre begeistret over denne historien enn både kritikere og andre lesere. En stor årsak til dette er nok at jeg visste veldig lite om boken på forhånd. Ofte betyr det at jeg har få forventninger, men det var ikke tilfellet her; Jeg så postapokalyptisk roman, og leste følgende:

nedbrytelse av samfunnet + død + ødeleggelse + kaos = spennende

Fordi overlevelse ikke er nok ga meg imidlertid:

Shakespeare + middagsselskap + opplisting av elektronikk som nå ikke virker + kjendissladder + daglige gjøremål uten elektrisitet og innlagt vann = ikke så spennende

Ordet postapokalyptisk ga meg forventninger som ikke ble innfridd, og jeg ble skuffet. Selv om det er en god bok, strevde jeg dermed med å komme meg gjennom store deler av den. Jeg la den fra meg da jeg var kommet omtrent halvveis for så å lese to krimbøker og tre ungdomsbøker før jeg plukket den opp igjen.

Hvis jeg ser bort ifra denne skuffelsen og min resulterende mangel på interesse for Arthur Leander og hans tre koner, anerkjenner jeg at dette er en meget god bok. Er det en av de beste jeg har lest? Nei. Er den så fantastisk at den må vinne alle litterære priser? Nei.

Historien er litt langtekkelig og oppstykket. Når den endelig begynner å bli virkelig spennende, hopper vi tilbake 30 år i tid og leser 50 sider om Arthur og hans første ekteskap. Dette gjentar seg gjennom boken. Det er ingenting direkte galt med det, men det resulterer heller ikke i en spesielt spennende bok. Jeg ville foretrukket et mer kronologisk handlingsforløp på det som skjer etter utbruddet med en gradvis oppbygging av spenningsnivået, og heller kun hoppet tilbake i tid for Arthur.

Som det er følte jeg konstant at jeg ble avbrutt og nektet innlevelse i historien.

Hvis man ser bort i fra den oppstykkede strukturen, er dette stilmessig en godt skrevet fortelling. Språket er skildrende og detaljert. Mandel klarer med enkelte velplasserte setninger å skape slags språklig spenning, en forventning av spenning.

Av alle som var tilstede i baren den kvelden, var bartenderen den som levde lengst. Han døde tre uker senere, på vei ut av byen.

Vi møter mange nyanserte og realistiske karakterer. Personskildringene er gode, men vi ser lite personlig utvikling. Den mest interessante karakteren er nok profeten. Hvordan ble han slik? Tja, si det. Det var tydeligvis et ikke-tema for Mandel.

Fordi overlevelse ikke er nok har inspirert til mange fantastiske anmeldelser om intense følelser og dype eksistensielle inntrykk. Min reaksjon var noe mer dempet, og jeg klarte ikke å leve meg inn i historien. Jeg kan imidlertid se hvorfor veldig mange likte den.

Fotografiet

/ Julie Karoline / 5 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksFotografiet | edgeofaword

Utgitt av Cappelen Damm (2010)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Lucky One (Nicholas Sparks Enterprises, Inc. 2008)

Oversatt av Truls Holst Kopperud

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Tredje bok ut i årets utfordring er Fotografiet. Dette er en bok jeg har lest før og som jeg likte godt. Å lese en bok for andre gang kan noen ganger ende i skuffelse da spenningen ikke blir den samme. Ikke med denne, jeg likte den like godt ved andre lesing. Faktisk la jeg merke til noen detaljer jeg ikke hadde fått med meg forrige gang.

«Fotografiet,» avbrøt Viktor. «Jeg vet at du har det med deg. Jeg fulgte hellet ditt, og det reddet meg.» Til å begynne med skjønte ikke Thibault hva han mente, men da han endelig skjønte hva Viktor siktet til, ristet han vantro på hodet. «Det er bare et foto, Viktor.»

Logan Thibault er en soldat med flere turer til Irak bak seg. På den første turen hans finner han et fotografi av en kvinne. Etter flere mislykkede forsøk etter å finne fotografiets eier, ender han med å beholde det selv. Årene går og Logan overlever flere situasjoner han strengt tatt ikke skulle ha overlevd. Hans gode venn, medsoldaten Viktor, mener fotografiet bringer lykke og etter deres siste tur til Irak overtaler Viktor Logan til å finne kvinnen på bildet for å takke henne for all lykken. Mot alle odds klarer Logan å finne henne. Elisabeth bor og driver en hundekennel med bestemoren sin. Hun er alenemor til en liten gutt og har et anstrengt forhold til sin eksmann. Usikker på hvordan han skal fortelle henne historien sin, tar Logan seg jobb på kennelen. Raskt viser det seg at kvinnene trenger hjelp, og følelser oppstår mellom Logan og Elisabeth.

Han følte seg tiltrukket av Elisabeth, helt klart. Han likte åpenheten hennes og at hun var intelligent, og sammen med den lekne sansen for humor og naturligvis det strålende utseendet kunne han ikke begripe hvorfor hun ikke var opptatt for lenge siden. Men omstendighetene var her og nå, og ingenting rundt denne situasjonen var normalt. Han hadde hatt med seg bildet av henne i fem år.

Denne historien er fin. Karakterene er godt gjennomtenkte, med flere lag og dype personligheter. Av bøkene til Sparks jeg har lest til nå har denne de meste interessante karakterene. Alle er forskjellige og dynamikken dem imellom er følbar. Spesielt Clayton, Elisabeths eksmann, er godt portrettert og leseren ender med ganske sterke følelser mot han. Bakteppet for historien, fotografiet, er også original nok til å gi denne boken et ekstra poeng.

Språket er lett og ledig, med fine beskrivelser av personer, områder og situasjoner. Noe som fort kan bli litt kjedelig er den nøyaktige beskrivelsen av enkle ting som strengt tatt ikke trengs. Å lese om hvordan karakterene hakker tomater til middagen er ikke noe jeg finner spesielt spennende. En annen ting som trekker boken noe ned for meg er oppramsingen på starten. Livet til Logen blir raskt ramset opp, og det føles mer som en rekke faktasetninger enn en naturlig del av historien.

Med sine 350 sider er Fotografiet en av Sparks lengre bøker, og noen ganger kan det føles som om historien går for sakte. Samtidig er dette en roman om hverdagsfolk, og livet er ikke alltid full av action. Tempoet passer boken fint, og litt action blir det faktisk på slutten.

Hvis det er noe Sparks er flink til er det å skrive nettopp hverdagshistorier. Om normale mennesker i normale situasjoner. Mange forfattere elsker karakterer som er utenom det vanlig, om historier som er nærmere fantasi enn det virkelige liv. Sparks sine romaner er et fint avbrekk i alt dette, og det er nettopp det hverdagslige og gjenkjennelige som gjør bøkene hans så lette og like.

Hun begynte å venne seg til rytmen og stemmingene hans, dro kjensel på de tause tegnene som signaliserte hvem han var. På godt og ondt, med styrke og svakhet.

Boken er filmatisert, og manuset er faktisk ganske lik romanen. Noe er selvfølgelig annerledes, blant annet syns jeg at Clayton er for mild i filmen. I boken er han mye mer skremmende, og jeg savnet mye av voldsomheten hans i filmen. Jeg er heller ikke helt enig i portretteringen av Elisabeth, om det er på grunn av skuespilleren eller manuset er ikke så lett å vite. Selv foretrekker jeg boken mye mer enn filmen.

Til nå må jeg si at Fotografiet er min favorittroman av Sparks. Den byr på mye mer enn hans andre romaner; blant annet originalitet og uforutsigbarhet. Dette er en bok jeg anbefaler.

Neste bok ut i utfordringen blir Netter i Rodanthe.

Amsterdam

/ Stine-Marie / 6 kommentarer

Skrevet av Ian McEwanAmsterdam av Ian McEwan | edgeofaword

Forlag: Vintage (2005)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

Da har jeg gått i gang med min 2016 utfordring og lest min første bok av Ian McEwan. Valget falt på Amsterdam, vinneren av Bookerprisen 1998.

As far as the welfare of every other living form on earth was concerned, the human project was not just a failure, it was a mistake from the very beginning.

Vi befinner oss innledningsvis i London på nittitallet der vi bivåner bisettelsen til Molly. Scenen er en av eksistensiell fortvilelse når venner og fiender møtes for å minnes sin tidligere venn og elskerinne.

Clive Linley er en berømt komponist i ferd med å komponere sitt livs verk, en symfoni til ære for det nye millennium. Vernon Halliday er sjefsredaktør i The Judge, en avis som synger på sine siste vers. Clive og Vernon er gamle venner, begge tidligere elskere av Molly. George er Mollys enkemann, en kontrollerende forlegger med liten forkjærlighet for Mollys venner. Julian er politiker med ambisjoner om statsministerskap. Han også en tidligere elsker av Molly.

Mollys død etterlater et nesten synlig hull i livene til sine tidligere elskere. Hun var ikke bare en fellesnevner, hun var ankeret til deres ego, vingene til deres drømmer og grunnmuren til deres siviliserte selv. Uten denne støtten begynner trådene av gammelt vennskap så smått å løsne. Såret stolthet og tvil drar i de løse trådene, og litt om litt rakner både vennskap og liv.

To air differences and remain friends, the essence of civilized existence, don’t you think?

Amsterdam er en observasjon av ego, ambisjon og hjerteløshet. Når profesjonell suksess står på randen av et moralsk dilemma, velger man anstendighet eller ambisjon? Hvor langt er man villig til å gå for å sikre sitt omdømme og ettermæle?

Er den så pretensiøs som mange mener den er? Nei, absolutt ikke. Amsterdam tar for seg de mørke sider av menneskets natur på et elegant språk. Den belyser det hensynsløse og hjerteløse i den kulturelle og politiske elite. Det at den også inneholder store ord og filosofiske funderinger er ikke et grunnlag for å kalle den pretensiøs.

Språket er skildrende, melodisk og filosofisk. Vi får en kontrast til de kompromissløse personskildringene og det mørke plottet med de tidløse og vakre beskrivelsene av landskap, musikk, liv og eksistens. Vi finner vakker og velformulert kritikk av samfunn og emner som opptar våre hovedpersoner.

The old guard of modernism had imprisoned music in the academy where it was jealously professionalised, isolated and rendered sterile, its vital covenant with a general public arrogantly broken.

Personskildringen skjer gradvis og hensiktsmessig. Litt etter litt ser vi nye dybder ved deres egentlige selv til det restrukturer vår forståelse av dem alle.

We know so little about each other. We lie mostly submerged, like ice floes, with our visible social selves projecting only cool and white.

Handlingen utfolder seg raskt og her ligger også grunnen til at jeg ikke gir denne boken full pott. Amsterdam etterlot meg med følelsen av at det var noe som manglet. Det er noe jeg ikke helt kan sette fingeren på, men oppbyggingen til den siste handlingstvisten var ikke grundig nok til å rettferdiggjøre valget til de to hovedpersonene. Resultatet er at boken ble litt intetsigende, en som hverken vekket de store følelsene eller etterlot et dypt inntrykk. Dette er ingen The Sense of an Ending av Julian Barnes eller Never Mind av Edward St. Aubyn.

Likevel kan jeg anbefale Amsterdam av Ian McEwan. Historien har dybde, driv og et nydelig språk. Sistnevnte kan være litt tungt for de som leser lite engelsk, men det finnes en norsk oversettelse.

An Ember in the Ashes

/ Stine-Marie / 1 kommentar

Skrevet av Sabaa TahirAn Ember in the Ashes av Sabaa Tahir

Forlag: HarperCollins Publishers (2015)

Norsk tittel: En glo i asken (Fontini Forlag, 2016)

Sjanger: Fantasy; Ungdomsroman (YA)

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

An Ember in the Ashes er en fantasyroman for ungdom og utgjør første del av en trilogi. Både plott og setting trekker sterk inspirasjon fra romersk historie, antikkens mytologi og Midtøstens legender.

Vi blir kastet inn i en verden av mørke, vold og hat. Et imperium bygd på krig, blod og smerte har lagt det moralske samfunn i aske. Men i menneskets natur finner vi også håpet om en bedre fremtid og drømmen om frihet, og snart finner vi en glo i asken. I krysningspunktet der det ondeste i mennesket møter det beste kastes vi inn i en episk kamp der selve menneskeligheten står på spill.

From among the battle-hardened youth there shall rise the Foretold, the Greatest Emperor, scourge of our enemies, commander of a host most devastating, and the Empire shall be made whole.

Gjennom to hovedpersoner, Laia og Elias, befinner vi oss på begge sider av konflikten. Laia er en «scholar», en benevnelse for befolkningen av et rike som nå er underkastet imperiet, og lever i undertrykkelse på randen av fattigdom. Hun har mistet sine foreldre til imperiet. Når resten av hennes familie også blir tatt fra henne, sitter hun igjen med to valg: Å flykte for sitt eget liv, eller å kjempe for sin bror, kanskje på bekostning av sitt eget liv.

Elias er en «martial», medlem av den herskende overklassen, oppvokst på akademiet, torturert og tvunget til å drepe fra barnsben av.  En «maske» i trening til å bli en hensynsløs og nådeløs drapsmaskin for keiseren. Hans høyeste ønske er å unnslippe akademiet og finne sin egen frihet, før akademiet frarøver ham det siste av hans menneskelighet. Men før tidspunktet kommer for å rømme, får han et glimt av sin egen skjebne, og han blir tvunget til å ta et valg som kan påvirke hele imperiet.

This life is not always what we think it will be,” Cain says. “You are an ember in the ashes, Elias Veturius. You will spark and burn, ravage and destroy. You cannot change it. You cannot stop it.

Jeg likte An Ember in the Ashes veldig godt. Plottet er langt fra originalt og vi følger en gammel oppskrift innen sjangeren ungdoms-fantasy. Dette er den samme gamle historien om et klasseinndelt og undertrykkende imperium, en spådom og en revolusjon. Dette er da også grunnen til at den ikke får full pott på terningsskalaen. Vi møter imidlertid nye karakterer og en annerledes og forseggjort verden som trekker sterk inspirasjon fra vår egen verdenshistorie og mytologi.

Historien bærer preg av det originale og utførelsen er særdeles god. Sabaa Tahir tørr også å dra den litt lengre enn mange andre forfattere innen samme sjanger; ondskapen er styggere og mer eksplisitt.

Handlingen utspiller seg i et raskt tempo, spenningen opprettholdes på tvers av kapitler. Ondskapen er til å ta og føle på. Den er så ond, og det gjøres så bra.  Både Laia og Elias viser fantastisk personutvikling, og det legges stor vekt på personlig utvikling og mellommenneskelige forhold.

Everything here is blood and violence

Laia er ikke den typiske heltinnen som ofte preger ungdomslitteraturen. I vår verden ville hun nok ha vært akademiker. Som datter av to sterke motstandskjempere, føler hun press på å leve opp til deres ettermæle. Å være modig er ikke noe som faller naturlig for henne, og lysten til å flykte og å stikke av holder seg sterk gjennom historien. Men hun kjemper, hun blir værende og hun utvikler seg til å bli modigere og modigere.

My big brother reaches home in the dark hours before dawn, when even ghosts take their rest. He smells of steel and coal and forge. He smells of the enemy.

Elias har alle forutsetninger for å være en brutal og nådeløs drapsmaskin. Likevel har han klart å bevare en grad av sympati og empati. Når vi møter han i starten av historien er han i konflikt med seg selv. Hans ønske om frihet og hans følelse av lojalitet og vennskap er stilt opp mot hverandre. Hans ferd gjennom historien tar han fra en selvopptatt gutt til en rettferdig og ansvarsfull mann som er villig til å ofre alt for de han bryr seg om.

An Ember in the Ashes er en godt skrevet og utrolig spennende fantasyroman som jeg anbefaler på det sterkeste til alle som elsker fantasy for ungdom. Dette til tross for at den bidrar til en allerede klisjefylt ungdomssjanger. An Ember in the Ashes ble utgitt på norsk i år under tittelen En glo i asken. Neste bok i serien, A Torch Against the Night, kommer ut på engelsk senere i år.

Når valget står mellom overlevelse eller familie, frihet eller lojalitet, hva velger du?