Hav av tid

desember 27, 2015juni 21, 2016 / Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Merete Morken Andersen

Forlag: Gyldendal (2002)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Det begynner å bli mange år siden jeg kjøpte denne boken. Jeg kjøpte den, tok den med hjem og plasserte den i bokhylla. Siden har den stått der. Flere ganger har jeg tatt den ut og kikket på den, vurdert om jeg skal lese den, men endte alltid opp med å sette den tilbake. Nå, endelig, tok jeg den frem. Jeg åpnet og leste den ut, og det angrer jeg ikke på.

Jeg angrer. Jeg vet ikke hva jeg angrer på. Alt. Jeg angrer på alt, Ebba. Alt er uopprettelig.

Ebba er ei 16 år gammel jente som en tidlig sommerdag tar selvmord. Igjen sitter en mor og en far med spørsmålet om hva som drev Ebba til den drastiske avgjørelsen og om hvordan de selv har havnet i den livssituasjonen de er i nå.

En dyster historie. Så utrolig trist og mørk, allikevel en fantastisk lesing. Jeg kan godt forstå at denne boken har vunnet flere priser og gode terningkast. Hos meg føyk den rett inn på favorittlisten. Hvorfor tok det meg så mange år før jeg leste den? Helt ærlig virket den alltid for tung og jeg fikk meg aldri til å åpne den tidligere. Jeg angrer ikke, det er ikke sikkert jeg hadde satt like stor pris på den tidligere som det jeg gjør nå. Dette er ikke en lett sommerlektyre, den er tung, dyster og følsom. Selvmord er vanskelig å lese om og boken vekker flere følelser og tanker.

Boken er trist, allikevel gråt jeg ikke mye (noe som er litt merkelig siden jeg er en person som gråter lett). Jeg tror det er fordi boken starter med selvmordet. Ebba er ikke hovedpersonen i boken, du får ikke et dypt forhold til henne. Ikke med en gang. Samtidig er hun med gjennom hele historien som en tanke eller et minne. Dette gjør boken mer dyp og tung, enn trist. Det er Johan og Judith boken handler om, foreldrene til Ebba. Det er de du blir kjent med og føler med, men siden de fremdeles ikke har tatt inn over seg at Ebba er død, klarer leseren å holde sine egne følelser under kontroll. I hvert fall til å begynne med.

Boken er delt inn i flere deler, med fire forskjellige fortellerstiler. Etter en kort intro med Ebba følger vi Johans tanker en stund. Han elsker sin datter mer enn noe annet, og han strever med å skjønne hvorfor Ebba døde. Johan er en mann som har vansker med å snakke for seg. Han sier gjentatte ganger at han ikke vet hvordan han skal forklare ting, derfor kommer han med en rekke metaforer og mentale bilder i stedet for. Metaforer og bilder som setter dype inntrykk. Denne delen av boken er tung og full av gjentagelser, men forfatteren har funnet en flott måte å portrettere en sørgende mann.

Ebba. Alt det vakre blir tatt fra meg, det renner vekk mellom fingrene mine. (…) Ikke la dem forlate meg! Ikke gå!

Deretter kommer en del om Judith. Hennes tanker er forvirrende. Hun sitter med mye sorg som utfolder seg til sinne og hun vet ikke hvordan hun skal overleve sorgen som knuser hjertet hennes. Judith er også en person som ikke er flink til å forklare for seg, noe som har resultert i at hun har sluttet å prøve. Hun kommer ikke med mange metaforer eller lange tankerekker, men forventer at alle (også leseren) skal skjønne hvordan hun føler. Denne delen er lettere forvirrende og enkelte steder irriterende. Igjen har forfatteren klart å vise en annen side av sorg; den lammende og forvirrende delen.

Den tanken at barnet kunne dø fra moren, streifet meg ikke engang. Den fantes ikke. Nå finnes den. Hjelp meg.

Så kommer en del hvor vi følger både Johan og Judith. I de to forgående delene har vi fulgt dem tett, men nå ser vi dem litt på avstand. Vi følger dem mens de to prøver å snakke sammen, forstå hverandre. Som leser var denne delen frustrerende. Selv sitter vi med god innsikt i de to, men de klarer ikke å se det i hverandre. Etter hvert løsner det, og frustrasjonen letter. Så kommer et lite brev Ebba skrev før hun døde. Her kom tårene, for plutselig ble Ebba en mer levende karakter. Hvorfor hun tar selvmord står aldri svart på hvitt, men ved å lese mellom linjene og tolke det som står kan man resonere seg frem til grunnen.

Boken har ingen lykkelig slutt, hvordan kan den ha det? Allikevel er det en slutt med håp. Et håp om at foreldrene kommer seg gjennom det og vil leve videre med sin kjærlighet for Ebba. Karakterutviklingen til Johan og Judith er enorm, noe jeg likte veldig godt.

Språket er vakkert. Metaforene er flotte og samtalene er dype. Hvis det er en ting som kan trekke boken litt ned er det gjentagelsene. Ting blir gjentatt i det uendelige, men samtidig passer det. Gjentagelsene hjelper til med å portrettere to sørgende og forvirrede mennesker.

Så kom hun og var vakker for meg, hun var en fakkel. Du vet hvordan hun kan være når hun lyser slik! Den fakkelen gjorde meg synlig for meg selv. Ja. Den gjorde meg synlig.

Jeg tror at en leser som har kjennskap til, enten selv eller fra noen de kjenner, depresjon, angst og alle de relaterte tilstandene vil forstå boken best. Ikke det at andre ikke kan like den, men ved å ha en grunnmur å legge de dystre metaforene og mørke hintene på er det lettere å sette seg inn i karakterene. Det er lettere å forstå hvorfor ting er som de er.

Boken skal nå tilbake til bokhylla, men den kommer ikke å stå der tilsidesatt og glemt lenger. Jeg liker denne boken, så mye som man kan like en så dyster bok. Den kommer til å være med meg lenge og er absolutt en bok jeg anbefaler.

En som Nietzsche. (…) En som sender et lys inn i hodet på den som leser og får han til å se ting han aldri har sett før. Ting som alltid har vært der, men som har vært usynlig for andre enn de innvidde. En som viser deg en dør som før har vært skjult og slår den opp på vidt gap for deg.

Black Rabbit Hall

desember 18, 2015februar 29, 2016 / Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Black Rabbit Hall| edgeofaword Skrevet av Eve Chase

Forlag: Penguin Random House (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

I feel safe on this narrow rocky ledge, safer than in the house anyway. A few feet from the coast path – a twenty minute scramble from the edge of the estate, far enough from Black Rabbit Hall’s watching windows – I lover myself of the side off the side off the cliff, gripping thight to clumps of grass, sea roaring in my ears. (Best not to look down.) One small heart-stop drop and I’m perching right on the edge of the sky. Step too wide, it’s all over. I wouldn’t do it. But I rather like the fact that I could. That I have some control over my destiny today.

Black Rabbit Hall er det elskede feriehuset til familien Alton. Det vil si helt til en skjebnesvanger stormnatt da livene til de fire barna blir snudd på hodet. Dagene blir aldri de samme, og de strever med å finne lykke og glede i den nye livssituasjonen. Tre tiår senere kommer et ungt forlovet par til Black Rabbit Hall, og dens hemmeligheter kommer frem for en dag.

Vi følger Amber, en ung jente på sekstitallet som strever med å finne sin vei i alt som skjer i Black Rabbit Hall. Og vi følger Lorna, som snubler over huset sammen med sin forlovede på slutten av nittitallet, og som sakte, men sikkert trekker frem hva som egentlig skjedde med familien Alton.

Gjennom hele boken veksler vi mellom de to, men det er lett å følge de parallelle historiene. Hvert kapittel starter med navnet på den vi skal høre om, noe som er veldig ryddig og oversiktlig. Spørsmålet som stilles etter hvert er hva som er koblingen mellom Amber og Lorna.

Jeg fikk tidlig mistanke om hva som skjedde og forholdene mellom karakterene, og jeg ble faktisk litt skuffet da det viste seg at jeg hadde rett. Boken var rett og slett for forutsigbar. Forfatteren prøvde flere ganger å øke spenningen, men den langdryge fortellerstilen ødela mye for denne spenningen. Hun prøvde også flere ganger å så mistanke om andre mulige retninger historien kunne ta, men de var rett og slett ikke gode nok.

Jeg ble engasjert i Amber sin historie. Hun er en ung kvinne som sitter fast mellom den moderne tiden og sine foreldres holdninger til aristokratiet og de gamle tradisjonene. Hun strever med å holde familien samlet samtidig som hun går fra jente til kvinne. Jeg gråt flere ganger på hennes vegne, og jeg syns egentlig historien hennes var absolutt spennende nok (om enn langdryg) til å få en bok alene.

Jeg likte ikke delene med Lorna så mye. De var trege, til tider kjedelige og utrolig forutsigbare. Det skjedde ikke så mye, selv om forfatteren har prøvd seg på en bratt og spennende karakterutvikling. Jeg måtte flere ganger holde meg fra å hoppe over delene om henne.

Boken har et flott språk, selv om jeg til tider hadde vansker med å skjønne nøyaktig hva forfatteren mente. Jeg leste den på engelsk, så det kan hende den hadde vært litt tydeligere på norsk. Den er oversatt og den norske versjonen ventes på markedet 05.01.16.

Dessverre veier ikke språket opp for bokens langtekkelighet. Forfatteren klarte ikke å holde på spenningen, og det ultimate spørsmålet om hva som egentlig skjedde den stormnatten blir ikke besvart før en liten paragraf helt på slutten av boken. Historien startet så spennende, et mysterie du gjerne vil få svaret på, men litt etter litt mister forfatteren taket i dette mysteriet og tar heller taket i relasjonen mellom Lorna og Amber. En svært skuffende endring. Mystikken rundt kvinnene er aldri stor, den er alt for forutsigbar og uoriginal. Og når svaret på det første mysteriet endelig avsløres føles det som om forfatteren plutselig kom på at det var noe annet hun også skulle fortelle om og endte opp med en kjapp løsning. Det virket på meg som hun egentlig ikke klarte å bestemme seg for retningen på boken, og endte opp med dårlige forsøk på alle. Flere har kritisert boken for dette.

Black Rabbit Hall har blitt sammenlignet med Labyrinten av Kate Mosse, men jeg vil absolutt påstå at Labyrinten er en mer spennende og samkjørt bok.

For meg ble Black Rabbit Hall en skuffelse. Potensialet og spenningen lå der til å begynne med, men det bare forduftet. Boken endte opp med å være for uoriginal. Det finnes drøssevis av versjoner av samme historie, og Chase klarte dessverre ikke å skrive sin versjon på en frisk og spennende måte.

For deg, for deg alene

desember 14, 2015februar 29, 2016 / Stine-Marie / Legg igjen en kommentar

Skrevet av Line Nyborg

Forlag: Cappelen Damm (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

Jeg går langs gata som ikke er mi. Det er så mye lys her, men alle dørene er låst. Jeg bor ingen steder. Jeg har ei leilighet hvor ungen min ligger og sover. Men bor vi der egentlig, jeg vet ikke. Han våkner ikke på denne tida. Enn om han gjorde det, i kveld. Når jeg først har begynt å tenke på det, vil det ikke slippe. Jeg går fortere og fortere. Føttene mine lander ikke. De har aldri landa på den her gata. Ungen min og jeg har aldri landa her vi bor. Vi svever. Trærne i skogen utafor blokka mi hører mer hjemme enn jeg. Ingen kommer til å huske oss.

For deg, for deg alene er en sår og vakker roman om en ung kvinne og hennes tilværelse som alenemor til et lite barn. Elin har ingen far til barnet sitt, og etter at hennes mor gikk bort, har hun ingen familie til å hjelpe til. Hun og ungen bor på en liten studenthybel ved Sognsvann, der hverdagen preges av barnehage, forelesninger, husarbeid og trilleturer. Hun har bygd høye murer rundt seg selv og ungen. Dette har skapt en ensomhet og isolasjon der en følelse av usynlighet og sårbarhet ligger.

Boken er en frittstående fortsettelse av «Bare mamma som er Gud» og «Du vet ikke hvem jeg er». Jeg har ikke lest de to foregående romanene om Elin, men det var ingenting som manglet for meg her. Boken fungerer veldig godt på egen hånd og man får et godt innblikk i livet til Elin, både før og etter hun ble mor.

Nyborg beskriver det svingende humøret til Elin, de gode dagene og de tøffe. Hun beskriver ensomheten Elin føler, i hverdagen, i feriene og på helligdagene.

Så mange dager er det i en sommerferie, dager som skal fylles med noe, deles opp for ikke å bli en tung klut, for at det ikke skal kjennes for lite, for tynt, det vi er.

Hun har ingen å dele de spesielle anledningene med, ingen å dele ungen sin med. Alt han gjør, er det kun hun som ser. Hun lever for ham, og ham alene.

Alle dagene som går, jeg lever for en annen. Han har et livstidskrav på meg, noe jeg skylder han, det er ei gjeld jeg må betale hver dag til ungen, såret i magen er hullet hvor den gjelda skal puttes, betales ned, rate for rate. Det er en ovn som brenner opp alt jeg gir den, og den får aldri nok, den brenner opp alt uansett hvor mye jeg legger inn der, og den har brent helt sida den dagen han kom ut, den dagen han sprengte seg vei ut med åpne øyne.

Nyborg beskriver sjalusien overfor de som har mer. Mer penger, større hus, hus med hager, fine klær. Verst er den hun føler overfor de som har mer familie, de som har fedre til ungene sine og besteforeldre som kan stille opp. Alt dette ser Elin på utenfra, og alt river i ensomheten og trettheten hennes og får sjalusien til å bite seg tak innerst i brystet.

Blir henta av mormor hver torsdag, blir ho. Hver torsdag. Jeg blunker meg forbi dem. Det er som å stå utafor en butikk jeg aldri vil ha råd til å gå inn i, og inne i den butikken er alt jeg ønsker meg. Der står pappaer og besteforeldre på rekke og rad i alle størrelser og former, og de lyser, for de finnes, men de er ikke for meg. Og de som har, vet det ikke engang, de tenker ikke over hva de har.

Nyborg har en egen og unik stemme. Denne stemmen er full av nydelige formuleringer og treffende beskrivelser. Tonen er til tider dyster, gjennomtrukket av ensomheten og det voksende sinnet til Elin. Men i kjærligheten til sønnen kommer også skjønnheten og varmen frem. Språket er vakkert og jeg har aldri tidligere skrevet ned så mange sitater i notatene mine.

Ungen vokser ut mellom hendene mine. Det er han som viser meg vei ut i verden. Han som viser hvor føttene skal gå. At det finnes trær. At bakken, veien vi går på er annerledes, ikke den samme hele tida. At det går an å stoppe og undersøke den, veien, stien, grøfta. Ungen min ser noe nytt hele tida.

Historien fortelles i førsteperson, og Elin er en sterk og levende forteller. Dette er en utviklingsroman, og utviklingen er god. Vi følger henne gjennom hennes mors død, hennes tidlige periode som mor der hun hadde en slags far til barnet sitt, hennes skuffelse og fortvilelse over å bli alene, hennes voksende sjalusi og sinne. Gjennom det hele er det ungen som står i fokus. Hennes egne følelser begravd i det voksende såret i magen. Historien driver fremover i et godt tempo.

Nyborg skriver rått og ærlig om en tilværelse jeg tror bare andre alenemødre kan forstå. Ensomheten og fortvilelsen er til å ta og føle på. Dette er en godt skrevet roman som jeg anbefaler på det sterkeste.

Et sted skinner det

november 6, 2015februar 29, 2016 / Stine-Marie / 5 kommentarer

Skrevet av Vibeke Riiser-Larsen

Forlag: Aschehoug (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

I KJØKKENAVDELINGEN HADDE man fått forklær som en del av arbeidsantrekket. Det skulle virke tillitvekkende på kundene. Ikke i informasjonsdisken. Der hadde man ikke forklær. Man syntes ikke fra livet og ned likevel. Derimot var det obligatorisk å ha på seg blå collegegenser med gul løkkeskrift hvor det sto ‘Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?’, og grønne bukser.

Slik begynner historien om Sigrid. Hun jobber som informasjonsmedarbeider i en alt-mulig-butikk à la clas ohlson. Hun er hardtarbeidende og lojal. Hennes uniform og navnskilt er hennes rustning, og med den på er hun en helt vanlig kvinne.

I lommen har hun likevel et barberblad; det er for de vanskelige situasjonene, de som får hodet til å dunke og vrenger sjelen. Når hun presses forbi det komfortable og det sosiale blir for personlig, presser hun barberbladet inn i låret eller i håndflaten. Hver dråpe blod letter på trykket og gjør henne i stand til å holde seg flytende, smilende.

Men de vanskeligste situasjonene er det bare naturen og dyrelivet som kan lindre. Bare ved hjelp av små muse- og rottekropper kan smerten dempes, tankene bli klare og normaliteten returnere. Bare i skogen føler hun ro og tilhørighet.

FRA LEILIGHETEN HENNES tok det tjue minutter å gå dit skogen begynte. Det var akkurat langt nok. Langt nok til å rekke å glede seg ordentlig til stillheten og til å slippe alt man måtte forholde seg til når man var sammen med andre mennesker. På de gamle stiene som gikk utenom alleene der joggerne, pensjonistene og barnevognene befant seg, var hun stort sett alltid alene. Noen ganger hørte hun hakkespetter og skogduer, og en gang hadde hun sett en stålorm som krøp over stien. Men ellers var det bare henne. Og skoene hennes mot skogbunnen.

Et sted skinner det er en historie om isolasjon og ensomhet. Om å mangle det følelsesmessige grunnlaget for å skape relasjoner og delta i et sosialt samfunn. Det er en historie om usynlighet i hverdagen og om å befinne seg på ytterkanten av samfunnet.

Så deprimerende, tenker du kanskje nå. Ja, boken er trist og til tider ubehagelig. Likevel har den humoristiske undertoner, og flere ganger måtte jeg dra på smilebåndet. Som en som selv har jobbet mye i butikk, kjente jeg meg igjen i de mange innslagene av Sigrids hverdag med kundebehandling.

– Hei. Hva kan jeg hjelpe deg med? Sa hun og dro munnvikene utover.

Det var en voksen mann med dress og vannkjemmet sideskill.

– Jeg skal ha en sånn greie som man setter på tuppen av et skrujern for å få det til å virke.

– Hva slags greie er det, spurte Sigrid.

– Ja, men det er det jo du som skal vite! Det er jo du som jobber her!

Sigrid blunket, og idet øyelokkene traff hverandre, så hun blodet tyte ut av alle åpningene i det vannkjemmede hodet hans.

– Hvordan ser den ut, da?

– Ja, det er jo da altså en sånn liten skrutrekkeraktig greie som man setter på tuppen. Alle vet da hva det er!

– Jeg er ikke sikker på hva du mener, men vi kan titte i katalogen og se hva vi finner, sa Sigrid, akkurat som hun hadde lært under bolken ‘Utfordrende kunder, utfordrende situasjoner’.

– Dette er da helt standard vare! Få snakke med noen andre. Noen som faktisk kan jobben sin. Jøssenavn.

Med temaet slikt det er, har boken imidlertid også et mørke over seg. Denne kombinasjonen bidrar til å danne en nyansert historie og en god leseopplevelse.

Språket er enkelt og direkte, kapitlene korte og nødvendige. Riiser-Larsen har målet i sikte og beveger seg hensiktsmessig og uredd gjennom historien. Boken holder dermed et godt tempo og har en sterk rød tråd. Dette er en lettlest og elegant bok.

Selv om en del karakterer deltar i historien til Sigrid, er det få gjengangere. Sigrid er stillferdig, blyg og innesluttet og holder seg for det meste for seg selv. Derfor blir man heller ikke kjent med mange andre karakterer. De få karakterene vi får et innblikk i er imidlertid varierte og troverdige.

Sigrid opplever kjærlighet, glede og sorg, men aller mest død og isolasjon. Hennes tanker og handlinger kan til tider være uforståelige på grensen til det avskyelige, men de er absolutt troverdige og akseptable ut ifra situasjonen. Hun er en hovedkarakter utenom det vanlige og absolutt en man kan komme til å like.

Dette er den første romanen til Vibeke Riiser-Larsen, og resultatet er sårt og usminket. Det er en bok jeg ikke kommer til å glemme med det første. Plukk den opp, les den, la deg gripe. Les den ut i fred og ro med tid til å fordøye historien.

Sammen

september 29, 2015februar 29, 2016 / Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Andy Jones

Forlag: Pax Forlag (2015)

Sjanger: roman

Originaltittel: The Two of Us (2015)

Oversetter: Gøril Eldøen

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Å forelske seg er lett, det som betyr noe er hva som skjer etterpå.

Andy Jones er ny på markedet, og Sammen er hans debutroman. Boken, som kom på markedet sommeren 2015, er allerede utgitt i 15 land. Andy Jones ble med denne boken valgt som Amazon Rising Star 2015. Sammen er en flott romantisk roman, der forelskelse og kjærlighet er sett fra mannens side. Boken er full av humor og selvkritikk, med flotte beskrivelser av forskjellene på han og henne.

Boken handler om Fisher som har forelsket seg hodestups i Ivy. Etter bare noen dager skjønner han at dette forholdet er annerledes enn tidligere forhold og er villig til å jobbe hardt for at det skal fungere med Ivy. Livet setter det nye forholdet på tøffe prøver, og i løpet av kort tid er Fisher og Ivy nødt til å ta noen tøffe valg. Vil forholdet overleve?

Folk snakker om kjemi, og kanskje var det det – noe molekylært, noe nedarvet, noe genetisk. Uansett mekanisme var det noe ved Ivy som gjorde at jeg umiddelbart ikke ville ligge med henne. Og kan en slyngel gi en kvinne noe bedre kompliment enn det?

Jeg kan si det med en gang: jeg likte denne boken. Jeg likte den veldig godt. Den er velskrevet, underholdende og rørende. Å lese en romantisk historie sett med en manns øyne var som et friskt vindpust i en ellers kvinnedominert sjanger. Den er realistisk og søt, men aldri klissete-romantisk som mange kjærlighetshistorier kan bli. Det fantes ikke et øyeblikk hvor jeg la fra meg boka frivillig.

Så hva gjorde den bra? Historien i seg selv er ikke ny eller original: Gutt møter jente, kjærlighet, sex og intriger. Det er heller gjennomførelsen som er ny. Her er det ingen tåpelige, klumsete og vimsete kvinner eller dumme, egosentriske og uforstående menn. Fisher og Ivy er to helt vanlige mennesker, oppvokst i et likestilt samfunn med dertil vanlige tanker og forståelse for kjønnene. Fisher er full av omtanke, respekt og forundring overfor Ivy, men kanskje ikke alltid så flink til å vise eller si det. Ivy er støttende, respektfull og omtenksom overfor Fisher, men hun er heller ikke alltid like flink til å vise eller si det. De er begge forsiktige og nervøse i sitt nye forhold, og forfatteren har vært flink til å få frem dette i historien.

Humor gjennomsyrer historien; ironi, sarkasme og den lette ertingen Ivy og Fisher imellom. Og selv om det er en kjærlighetsroman har den mange dype lag, med flere dype problemstillinger. Under lesingen føltes det mer som jeg leste om noens faktiske liv enn fiksjon.

En anmeldelse jeg leste av boken dro frem kritikk om at Ivy er dominerende og selvsentrert. Det fant ikke jeg. For meg var både Fisher og Ivy to sta mennesker som ikke er vant til å tenke som et par i alle situasjoner. Som leser lå ikke alle hendelsene, da spesielt kranglingen og uenigheten, rett opp i dagen, og enkelte steder måtte jeg lese en del mellom linjene. Fisher er også en lur mann med mye selvironi, og han ønsker alltid å gjøre det rette selv om han ikke får det helt til.

Dette er en debutroman, det merkes. Skrivemåten var litt klumsete innimellom, og noen passasjer var strengt tatt ikke like nødvendig. Samtidig vil jeg påstå at dette bare økte bokens sjarm. Det er flere filosofiske biter, og det er tydelig at forfatteren har brukt mye tid på denne historien.

Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor jeg har bestemt meg for å gjøre dette – om det er mitt første skritt mot å bli en mindre egoistisk mann, eller om det er en handling utført i ussel desperasjon. Jeg tror ikke på Gud, det eneste vi har felles, er at jeg og sønnen hans er født på samme dag, men da menigheten kneler i stille bønn, kniper jeg øynene sammen og henger meg på. Jeg ber om at Ivy fremdeles elsker meg.

Andy Jones er britisk, og selv om jeg leste boka på norsk, henger noe av den britiske setningsoppbyggingen igjen. Oversettelsen er god, men dessverre ble noen setninger litt lange og tunge. Dette er ikke noe enestående ved denne boken, jeg har opplevd det i flere bøker oversatt fra engelsk til norsk.

Uten å virke for prippen bør jeg nevne at det er en god del snakk om sex i boken. Dette er på ingen måte en husmorporno, men sex blir jevnlig nevnt. Jeg fant det aldri slitsomt eller pornografisk. Sexen i seg selv blir aldri beskrevet, men det er tydelig at det er et viktig tema for hovedpersonen.

Jeg anbefaler boken på det sterkeste. Med en slik god debutroman bør Andy Jones se frem til en lang og produktiv forfatterkarriere. Jeg skal i hvert fall lese hans neste bok, uansett hva det er eller når den måtte komme.

Sukkerplantasjen på Puerto Rico

september 19, 2015februar 29, 2016 / Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Skrevet av Esmeralda Santiago

Forlag : Bazar (2015)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Conquistadora (2011)

Oversetter: Miriam Lane

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Sukkerplantasjen på Puerto Rico handler om Gloriosa Ana María de los Ángeles Larragoity Cubillas Nieves de Donostia, kalt Ana. Hun vokser opp i de bedre kretser i Spania på tidlig 1800 tallet, men drømmer om de gamle conquistadorene og eventyrene deres i den nye verden. Som 18 åring gifter hun seg med Ramón, som har arvet en sukkerplantasje på Puerto Rico sammen med sin tvillingbror Inocente. Hun overtaler tvillingene til å reise til plantasjen for å leve ut conquistadora-fantasiene sine.

Etter hvert som Ana oppmuntret og smigret dem, begynte Ramón og Inocente å se seg selv gjennom hennes øyne. Ja, de var unge, modige, sterke og fulle av fantasi. De hadde lært mye om hvordan man driver forretning. Hvorfor skulle ikke de kunne dra til Puerto Rico og dyrke landet onkelen hadde etterlatt familien?… Etter hvert som hun ga næring til de svermeriske fantasiene hennes, begynte de å se seg selv slik hun gjorde og de bli like ivrige som henne etter et liv fullt av eventyr. For dem representerte hun uavhengigheten. For henne representerte de friheten.

Bakteppet gir grunnlag for en storslått historie. Vi følger Ana gjennom mange år. Hun strever med datidens kvinnesyn og kultur, etikken ved slavehold, utfordringene ved plantasjen og de politiske urolighetene i verden. Høres spennende ut, ikke sant? Og det er det. Historien i seg selv er spennende. Den byr på utrolig mye variasjon og flere spenningsmomenter. I tillegg har Santiago gjort grundig forarbeid og boken er full av historiske fakta. Jeg følte virkelig at jeg lærte noe om en liten spansk koloni i karibien.

Så hva var det jeg ikke likte? Jo, karakterene. Jeg kunne ikke fordra noen av dem. Og jeg er ikke den eneste. I følge anmeldelsene på Goodreads var det få som likte karakterene. For det var ikke en eneste sympatisk og normal person i hele boka, med unntak av kanskje én. Dessverre har hun en veldig liten rolle og holder til for det meste i bakgrunnen, der jeg gjennom det hele ventet på at hun skulle få seg litt ben i nesa. Ana er irriterende, tvillingene er rett og slett ekle, foreldrene og svigerforeldrene er tåpelige, naboene manipulerende og så videre og så videre. Var det virkelig så mange sære folk på 1800-tallet?

Det eneste som drev meg fremover i boka var selve historien, for selv om Ana er irriterende og sta, ønsket jeg å lese hvordan det gikk med henne. Karakterutviklingen hennes er treg, men hun tar noen forsonlige avgjørelser mot slutten av boka.

Publishers Weekly har kalt denne boka for «En karibisk Tatt av Vinden». Hvis alt man trenger for en slik sammenligning er et storslått historisk drama, så kan jeg se den. Man kan også argumentere at Ana og Scarlett O’Hara har noen likeheter. De er begge sterke kvinner med sterke meninger i en tidsalder der de kvinnelige idealene var føyelige, naive og kunnskapsløse. Både Ana og Scarlett bruker andre mennesker for å få det slik de vil, ofte med store konsekvenser, og ender opp med knuste hjerter. De må begge ofre mye for drømmene sine. Men her stopper sammenligningene. Jeg klarte ikke å like Ana. Hun er manipulerende, egoistisk, hovmodig og sta.

Boken har også blitt kalt «en trollbindende familiesaga». Ja, boken er trollbindende. Eller rettere sagt: historien er trollbindende. Men å lese en bok hvor man håper at de fleste karakterene skal dø så fort som mulig er ikke helt min greie.

Andre ting verdt å nevne er språket. Santiago skriver bra. Veldig bra! Og oversettelsen er god. Noe som irriterte meg var den hyppige bruken av spanske ord. De ble forklart, men jeg husket aldri betydningen på alle ordene, så lesingen ble noe haltende.

Boken er lang, men det er mest fordi den er proppfull av historisk fakta. Santiago har ikke brukt mye tid på lange, kjedelige samtaler, men fokusert mer på beskrivelser. Både av bakgrunn, områder og karakterer. Alle karakterene har lange historier, og de fleste av dem har blitt tildelt hvert sitt kapittel. Dette ble fort kjedelig. De lange karakterbeskrivelsene trakk meg bort fra «hovedstien» i boka, og den røde tråden var til tider vanskelig å følge.

Så, hva er dommen? Klarer jeg å bestemme meg? Liker, liker ikke…. Dessverre må jeg konkludere med at jeg ikke likte den noe særlig. Det at så mange av karakterene var usympatiske ødela for mye for meg, og de lange avsporingene med hver enkelt karakter ble kjedelige. Det at historien er spennende i seg selv er dessverre ikke nok.

Blomstenes hemmelige språk

september 19, 2015juni 21, 2016 / Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Vanessa Diffenbaugh Blomstenes hemmelige språk| edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2012)

Sjanger: Roman

Originaltittel: the Language of Flowers (2011)

Oversetter: Bente Klinge

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Det begynner å bli noen år siden jeg leste denne boken nå, men den hjemsøker meg fremdeles. Sjelden rører bøker meg så til de grader at jeg får tårer i øynene mange år senere bare jeg ser på omslaget.

Boken handler om Victoria, et hardhudet fosterbarn. Under oppveksten flyttet hun fra familie til familie uten å finne seg et sted å kalle hjemme. Hun fikk sjelden oppleve kjærlighet, ømhet og trygghet. Som 18 åring blir hun stående helt alene uten familie og venner. Hun har dårlige kommunikasjonsevner, stoler ikke på noen og vet egentlig ikke hva kjærlighet er. Blomstene og deres betydning blir hennes måte å kommunisere på og det er med hjelp av de at hun sakte, men sikkert bygger opp tilliten til et lite kneppe mennesker.

«Nå, er du klar?» spurte hun. Jeg trakk på skuldrene. «Du vet, det er nå det skjer,» sa hun. «Her begynner livet ditt. Herfra og ut har du ingen andre enn deg selv å skylde på.»

Dette er en rå bok. Følelsene ligger som svarte, blødende sår rett bak ordene fra første side. Dette er ikke en bok du sitter med ved bassengkanten på sydenferie. Denne leses alene i sofakroken under et pledd med tente stearinlys på bordet og med en bunke lommetørklær i fanget. For du kommer til å gråte. Masse. Du kommer til å føle Victorias smerte og usikkerhet helt inn til ryggmargen. Du kommer til å se på fosterbarn på en helt annen måte. Du kommer til å se på livet på en annen måte. Du kommer til å lese en utrolig godt skrevet historie med en hovedperson du vil elske. Du kommer til å bære med deg denne historien resten av livet.

Dette er en bok jeg anbefaler på det sterkeste.

Siste samling på jentenes bensinstasjon

september 9, 2015februar 29, 2016 / Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Skrevet av Fannie Flagg

Forlag: Juritzen Forlag (2014)

Sjanger: roman

Originaltittel: The All-Girl Filling Station’s Last Reunion (2013)

Oversetter: Arve Torkelsen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Fannie Flagg er en velrenommert forfatter med flere bøker under beltet. Hun har jobbet som skuespiller og skrevet filmmanus. Hennes mest kjente roman og film er nok Stekte grønne tomater på Whistle Stop Cafe som kom ut i 1987. Siste stopp på jentenes bensinstasjon er hennes åttende roman.

«Hør her Harold, er det angående et leserbrev hun har skrevet? Hun ser på nyhetene og blir voldsomt engasjert, og da finner hun på så mye rart. Men hvis min mor har kommet med trusler mot myndighetene eller sagt noe dumt, så kan jeg forsikre deg at hun er en fullstendig harmløs gammel dame. Vel, harmløs i den betydning at hun ikke er bevæpnet eller noe sånt. Hun er bare ikke helt som hun skal, om du skjønner hva jeg mener.»

Mrs. Earl Poole jr, kjent som Sookie blant venner og familie, er ei kvinne i slutten av femtiårene. Hun har nettopp giftet bort sin tredje datter, og ser frem til rolige dager hvor det eneste hun trenger å bekymre seg for er sin ugifte sønn. Disse rolige dagene må hun dessverre se lenge etter. Problemet er hennes mor Leonore. Leonore er en kvinne i slutten av åttiårene. Hun er kravstor, dominerende og litt sprø. Sookie har hele livet prøvd, og feilet, å leve opp til morens ønsker. En junidag oppdager hun en stor familiehemmelighet, og forholdet mellom mor og datter settes på prøve.

Dette er en bok full av handlingstvister, eventyr og familiehemmeligheter. Og for en fryd å lese. Boken er lettlest, sarkastisk og fengende. Flere ganger lo jeg høyt og andre ganger gråt jeg noen tårer. Aller mest koste jeg meg.

Historien spenner seg over to tidsepoker. Vi følger Sookie på 2000 tallet, og ei polsk-amerikansk kvinnelig pilot, Fritzi, på 30-40 tallet. Normalt liker jeg ikke når bøker hopper mellom tidsepoker og hovedpersoner på denne måten, men Fannie Flagg har løst dette på en fin måte. Kapitlene er korte, noen bare én side lange. Det var enkelt å følge de to historiene parallelt siden det aldri ble for store opphold mellom dem og siden begge historiene er fengende.

Boken avslører en del av amerikansk historie ukjent for mange. Den hinter også til flere mindre kjente hendelser i Europa. Noe av det morsomste jeg vet er å lese bøker jeg lærer noe av, og denne boken skuffer ikke. Her lærte jeg mye om de kvinnelige pilotene som hjalp til under andre verdenskrig, men som dessverre gikk i glemmeboken da krigen var over og soldatene vendte hjem igjen. Det er tydelig at Flagg har gjort grundig forarbeid.

Flagg har brukt mye tid på karakterene, men ikke med lange karakterbeskrivelser om utseende og personlighetstrekk. Vi blir kjent med dem gjennom dialoger og gjennom tankene til bikarakterer. Karakterene står i fokus, og det er relativt få beskrivelser av omgivelser og hendelser.

Sookie er til tider frustrerende. Hun skaper utrolig mye drama, og er til tider litt slitsom. Det at Sookie er så dramatisk og over the top er noe boken har fått en del negativ kritikk for, og jeg er for så vidt enig i den kritikken. Sookie har derimot en veldig fin utviklingskurve, og hun ender opp med å bli en elskverdig, eldre dame.

«Å Earl… livet mitt er over. Jeg kommer aldri til å bli den samme igjen.» «Kjære…» «Jeg er ikke den personen jeg trodde jeg var, og kommer aldri mer til å bli det.» … «Slapp av Sookie, du får ikke hjerteanfall. Du er helt fin.» «Nei, Earl, jeg er ikke helt fin… jeg er en fremmed i mitt eget hjem.» Earl fikk henne til å puste i papirposen i noen minutter, og hun ble litt roligere, men hjertet dunket fremdeles, og hun følte seg stadig svimmel. Plutselig grep hun hånden hans. «Å Earl, nå når du vet at jeg ikke er meg… vil du slutte å elske meg?» «Nei! Du er min kone, og jeg elsker deg. Du vil alltid være den fantastiske personen du alltid har vært. Ingenting har endret seg.» «Hvordan kan du si noe sånt? Alt har endret seg. Jeg er en helt annen person enn jeg var bare for noen minutter siden.»

Et annet kritikkverdig punkt kan være at boken har en litt for lykkelig slutt. Alt ordner seg relativt lett, og du får oppklaring i alle karakterenes fremtider. Allikevel fant jeg ikke dette sukkersøtt og teit. Dette er en feelgood roman, og den lykkelige slutten er troverdig.

Jeg leste boken på norsk og oversettelsen er god. Det er få grammatiske feil og språket flyter godt. Begynnelsen av boken virket litt hakkete så jeg var litt skeptisk i starten, men introen fungerer godt til å beskrive Sookie som person. Humoren sitter løst gjennom hele romanen, med flere sarkastiske stikk. Historien blir fortalt gjennom brev i store deler av boken, noe som fungerer veldig bra. Brevene er korte og gir akkurat nok informasjon til å drive leseren videre.

Boken er fengende med flere interessante handlingstvister. Den har få forutsigbare hendelser. Jeg ble dratt gjennom boken og hadde problemer med å legge den fra meg. Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg nettopp har lest en veldig god bok. Fannie Flagg vet hva hun gjør og er en fantastisk forfatter. Washington Post skrev: «Fannie Flagg har gitt oss en ny herlig og eksepsjonell roman.» Og jeg er absolutt enig!

Ingrid Winters makeløse mismot

september 3, 2015april 18, 2022 / Stine-Marie / 3 kommentarer

Skrevet av Janne S. Drangsholt

Forlag: Tiden Forlag (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

Janne S. Drangsholt har med denne utgitt sin andre roman. Her blir vi kjent med Ingrid Winter, en mor, en kone, en universitetslektor og ei skrulle. For ei skrulle, det er hun. Hun er en hypokonder med sporadiske panikkanfall, en litteraturviter med liten kunnskap om verden utenfor, en familiemor midt i tidsklemma, en kollega ingen liker og en karrierekvinne uten økonomisk teft.

Allerede ved tittelen på omslaget får vi et innblikk i historien som venter mellom permene. Vi blir dratt inn i en kort og hektisk periode av livet til en litt stereotypisk, om enn noe overdreven, kvinnekarakter i førtiårene. Historien inneholder de handlingstvistene en kan forvente ut ifra hovedplottet som huskjøp og -salg, ekteskapsproblemer, problemer på jobben og en jobbtur til Russland. Ok, denne siste var kanskje litt mer original.

Likevel vil jeg si at boken hovedsaklig handler om Ingrids evne til å vikle seg inn i stadig større problemer.

Jeg visste ikke så mye om boken før jeg plukket den ut av bokhylla på jobben. Omslaget er prydet med ordene «det morsomste og såreste jeg har lest på lenge». Andre har kalt den «hysterisk morsom!». Så hva kan gå galt? Jo, følgende:

Boken var ikke morsom.

Det nærmeste jeg kom latter var et beskjedent «heh» omtrent en tredjedel inn i boken:

Bjørnar smilte som han alltid gjorde når han kom hjem. Som om han var lykkelig. Som om ingenting kunne ødelegge denne stunden, når han endelig var gjenforent med familien sin. Det hadde slått meg at jeg nesten daglig ødela dette øyeblikket for ham.

At jeg ikke deler samme humor som forfatteren og andre forhåndslesere er greit nok, det kan jeg se forbi. Problemet er at jeg ikke engang kan se hvor denne humoren skal ligge. Er det de filosofiske tankerekkene til Ingrid? De tåpelige innfallene? Hennes frekkhet mot sin kvinnelige kollega? Eller er det hennes iboende evne til å rote til alt? Kanskje grunnlaget er til stede, men utførelsen var bare ikke spesielt humoristisk.

Det skal sies, Drangsholt kan skrive. Hun presenterte fine og velformulerte tanker med innslag av det filosofiske. Følelsene til Ingrid, både de psykiske og de fysiske, ble beskrevet på en levende måte.

Det var kanskje fordi jeg gikk rundt med konstant lavt blodsukker eller fordi jeg ikke sov, men en summing hadde satt seg i kroppen. Eller en dirring. Jeg hadde en følelse av å være elektrisk, uten å vite hvor det gikk an å skru av knappen eller trekke ut kontakten.

Dessverre ble en del av disse punktene og tankene de presenterte gjentatt igjen og igjen. Jeg har hørt om replikater nå, bla bla, kom til poenget. Joda, gjentakelser kan være nyttige, men kun dersom de har en hensikt; det var ikke tilfellet her.

Jeg likte ikke den hyppige bruken av engelsk i dialogen. Mot slutten av boken var dette et stort irritasjonsmoment. Dette er kanskje smak og behag, men jeg liker det når den norske boken er på norsk og den engelske er på engelsk.

-I’ll have you know at hun tok armen min rett før vi kom til hotellet, sa Peter

…

-Thank you all, sa han, -but I could not have done this without the help of my colleague, Ingvill Haugjerdet. Hun skal ha en stor klapp

Plottutviklingen er god, men dessverre er handlingstvistene små og ikke spesielt interessante. Jeg opplevde ingen driv og liten lyst til å plukke opp boken igjen. Historien er rett og slett litt treg og kjedelig. Hennes tid i Russland er et vagt minne, sikkert også for Ingrid som var rusa på alkohol og/eller hostesaft store deler av reisen.

Det mest spennende elementet var huskjøpet. Jeg leste om budrunden på bussen, men bussturen er kort og jeg ivret hjemover for å finne ut hvordan hennes mann ville ta nyheten om at hun hadde bydd langt over budsjett. For meg var dette høydepunktet i historien. Dessverre kom det før jeg var midtveis i boken.

Hovedpersonen var fargeløs, trist og vanskelig å like. På arbeidsplassen er hun ikke spesielt godt likt, og jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor. De frekke og til tider svært tåpelige tankene og utspillene hennes mot hennes kvinnelige kollega Ingvill, fikk meg til å himle med øynene ved annethvert kapittel. Ingrid er sur, frekk, usamarbeidsvillig, selvopptatt, usosial og mangler respekt for sine kolleger. Jeg er glad jeg ikke har noen sånne på jobben.

Solstrålene kom innimellom via hennes døtre og, tidvis, hennes mann. Hun har skaffet seg en flott familie.

Dette er absolutt lett sommerlektyre. Det er en bok du kommer til å glemme i det øyeblikket du legger den fra deg. Dette er rent tidsfordriv og ikke mer. Når det gjelder tidsfordriv, finnes det bedre ting og bedre bøker du kan fylle tiden din med.

Å slentre plystrende forbi kirkegården

august 24, 2015november 1, 2015 / Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Susan Crandall

Forlag: Cappelen Damm (2014)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Whistling Past the Graveyard (2013)

Oversetter: Monica Carlsen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Bestemoren min sa bestandig at hun ba for meg hver eneste dag. Noe som er rart, for det eneste jeg noen gang hørte mamie ba om, var: «Kjære Gud, gi meg styrke». Og det lød unektelig som en bønn for henne selv.

Starla er 10 år gammel. Hun bor hos bestemor i en liten sørstatby i USA, mens far jobber på en oljerigg til havs og mor prøver lykken som sangerinne i Nashville. Året er 1963 og Starla rømmer hjemmefra for å finne moren sin. Hun møter Eula, en farget kvinne, og sammen begir de seg på en utfordrende reise til Nashville.

Dette er et drama med tidsriktige utfordringer: i et segregert USA, med stadig eskalerende opptøyer, reiser et hvitt barn sammen med en svart kvinne. Starla er et forvirret barn, uten mye kunnskap om verden. Hun er et resultat av datidens oppdragelse hvor pikebarn skulle beskyttes og ikke fortelles så mye. Hennes oppfatning av virkeligheten får en brutal oppvåkning når hun blir kjent med Eula.

Historien er sett ut fra et barns perspektiv, og som voksen leser må man tenke seg tilbake til hvordan det var som tiåring. Dette var ikke alltid så lett, kanskje aller mest siden jeg er et barn av 80 tallet, og oppdragelse var noe annet da enn på 60 tallet. Etter litt tilvenning ble jeg vant til å tenke, se og oppfatte som Starla, og hun er et barn det er lett å bli glad i.

Skrivestilen er haltende. Enkelte steder er det vanskelig å skjønne nøyaktig hva som skjer. Om dette blir brukt som en måte å vise hvor ung Starla er eller om det er dårlig skrivestil, er vanskelig å si. Boka humper og halter av gårde, og forfatteren har presset litt for mye inn i den korte reisen til Eula og Starla. Jeg kunne ønske forfatteren hadde brukt mer tid på forholdet mellom Eula og Starla. Slik som det er går det veldig raskt fra mistenksomhet og redsel til dyp kjærlighet. Dette forholdet kunne vært utforsket bedre og dypere, i stedet for mye av det andre som skjer i boka.

Hun la armene om meg i en klem så voldsom at kjærligheten traff meg helt inn i benmargen.

Oversettelsen er grei, men enkelte ord satt jeg spørsmålstegn ved. Noen steder er ord skrevet feil fordi Starla misforstår dem, mens andre ganger tror jeg oversetteren har vært litt for flink til å oversette direkte. Det finnes rett og slett noen ord som fungerer på engelsk som bare ikke går på norsk, og selv om betydningen er fin blir grammatikken feil.

Historien er fin. Absolutt! Det er det ingen tvil om. Den er følsom og til tider rå, og jeg ble revet med enkelte steder. Forfatteren har prøvd seg på flere historieutviklinger, og har klart det til dels. Vi får god innsikt i Starla og Eulas liv, men jeg savner bedre innsikt i bestemoren og foreldrenes liv. Slutten er ikke perfekt, men blir nesten litt for lykkelig. Veldig mye ordnes opp i uten mye om og men.

Selv om historien er fin, kan jeg ikke si at jeg syns boka er fantastisk. Det er for mye som mangler, den føles som et hastverk. Historien er relativt forutsigbar, med enkelte hendelser som blir litt teite i bokas setting. Den kunne vært bedre. Mye bedre. Potensialet er der, i bøttevis, men forfatteren har ikke klart å ta historien til neste nivå.

Anbefaler jeg den? Tja, les den hvis du har lyst. Jeg sitter igjen med en litt likegyldig følelse, den er hverken bra eller dårlig, den bare er. Kanskje du liker den bedre enn meg.

Pappaen min sier at når du gjør noe for å avlede tankene fra din verste frykt, er det som å slentre plystrende forbi kirkegården. Du vet, å lage lurveleven for å holde reddheten og gjenferdene fra livet. Han sier at noen ganger er det sånn vi kommer oss gjennom visse vanskelige ting. Men det er ikke svakhet, som å gjemme seg… det er styrke. Det betyr at man er i stand til å gå videre.