Black Rabbit Hall

/ Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Black Rabbit Hall| edgeofawordSkrevet av Eve Chase

Forlag: Penguin Random House (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

I feel safe on this narrow rocky ledge, safer than in the house anyway. A few feet from the coast path – a twenty minute scramble from the edge of the estate, far enough from Black Rabbit Hall’s watching windows – I lover myself of the side off the side off the cliff, gripping thight to clumps of grass, sea roaring in my ears. (Best not to look down.) One small heart-stop drop and I’m perching right on the edge of the sky. Step too wide, it’s all over. I wouldn’t do it. But I rather like the fact that I could. That I have some control over my destiny today.

Black Rabbit Hall er det elskede feriehuset til familien Alton. Det vil si helt til en skjebnesvanger stormnatt da livene til de fire barna blir snudd på hodet. Dagene blir aldri de samme, og de strever med å finne lykke og glede i den nye livssituasjonen. Tre tiår senere kommer et ungt forlovet par til Black Rabbit Hall, og dens hemmeligheter kommer frem for en dag.

Vi følger Amber, en ung jente på sekstitallet som strever med å finne sin vei i alt som skjer i Black Rabbit Hall. Og vi følger Lorna, som snubler over huset sammen med sin forlovede på slutten av nittitallet, og som sakte, men sikkert trekker frem hva som egentlig skjedde med familien Alton.

Gjennom hele boken veksler vi mellom de to, men det er lett å følge de parallelle historiene. Hvert kapittel starter med navnet på den vi skal høre om, noe som er veldig ryddig og oversiktlig. Spørsmålet som stilles etter hvert er hva som er koblingen mellom Amber og Lorna.

Jeg fikk tidlig mistanke om hva som skjedde og forholdene mellom karakterene, og jeg ble faktisk litt skuffet da det viste seg at jeg hadde rett. Boken var rett og slett for forutsigbar. Forfatteren prøvde flere ganger å øke spenningen, men den langdryge fortellerstilen ødela mye for denne spenningen. Hun prøvde også flere ganger å så mistanke om andre mulige retninger historien kunne ta, men de var rett og slett ikke gode nok.

Jeg ble engasjert i Amber sin historie. Hun er en ung kvinne som sitter fast mellom den moderne tiden og sine foreldres holdninger til aristokratiet og de gamle tradisjonene. Hun strever med å holde familien samlet samtidig som hun går fra jente til kvinne. Jeg gråt flere ganger på hennes vegne, og jeg syns egentlig historien hennes var absolutt spennende nok (om enn langdryg) til å få en bok alene.

Jeg likte ikke delene med Lorna så mye. De var trege, til tider kjedelige og utrolig forutsigbare. Det skjedde ikke så mye, selv om forfatteren har prøvd seg på en bratt og spennende karakterutvikling. Jeg måtte flere ganger holde meg fra å hoppe over delene om henne.

Boken har et flott språk, selv om jeg til tider hadde vansker med å skjønne nøyaktig hva forfatteren mente. Jeg leste den på engelsk, så det kan hende den hadde vært litt tydeligere på norsk. Den er oversatt og den norske versjonen ventes på markedet 05.01.16.

Dessverre veier ikke språket opp for bokens langtekkelighet. Forfatteren klarte ikke å holde på spenningen, og det ultimate spørsmålet om hva som egentlig skjedde den stormnatten blir ikke besvart før en liten paragraf helt på slutten av boken. Historien startet så spennende, et mysterie du gjerne vil få svaret på, men litt etter litt mister forfatteren taket i dette mysteriet og tar heller taket i relasjonen mellom Lorna og Amber. En svært skuffende endring. Mystikken rundt kvinnene er aldri stor, den er alt for forutsigbar og uoriginal. Og når svaret på det første mysteriet endelig avsløres føles det som om forfatteren plutselig kom på at det var noe annet hun også skulle fortelle om og endte opp med en kjapp løsning. Det virket på meg som hun egentlig ikke klarte å bestemme seg for retningen på boken, og endte opp med dårlige forsøk på alle. Flere har kritisert boken for dette.

Black Rabbit Hall har blitt sammenlignet med Labyrinten av Kate Mosse, men jeg vil absolutt påstå at Labyrinten er en mer spennende og samkjørt bok.

For meg ble Black Rabbit Hall en skuffelse. Potensialet og spenningen lå der til å begynne med, men det bare forduftet. Boken endte opp med å være for uoriginal. Det finnes drøssevis av versjoner av samme historie, og Chase klarte dessverre ikke å skrive sin versjon på en frisk og spennende måte.

 

For deg, for deg alene

/ Stine-Marie / Legg igjen en kommentar

For deg, for deg alene | edgeofawordSkrevet av Line Nyborg

Forlag: Cappelen Damm (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Jeg går langs gata som ikke er mi. Det er så mye lys her, men alle dørene er låst. Jeg bor ingen steder. Jeg har ei leilighet hvor ungen min ligger og sover. Men bor vi der egentlig, jeg vet ikke. Han våkner ikke på denne tida. Enn om han gjorde det, i kveld. Når jeg først har begynt å tenke på det, vil det ikke slippe. Jeg går fortere og fortere. Føttene mine lander ikke. De har aldri landa på den her gata. Ungen min og jeg har aldri landa her vi bor. Vi svever. Trærne i skogen utafor blokka mi hører mer hjemme enn jeg. Ingen kommer til å huske oss.

For deg, for deg alene er en sår og vakker roman om en ung kvinne og hennes tilværelse som alenemor til et lite barn. Elin har ingen far til barnet sitt, og etter at hennes mor gikk bort, har hun ingen familie til å hjelpe til. Hun og ungen bor på en liten studenthybel ved Sognsvann, der hverdagen preges av barnehage, forelesninger, husarbeid og trilleturer. Hun har bygd høye murer rundt seg selv og ungen. Dette har skapt en ensomhet og isolasjon der en følelse av usynlighet og sårbarhet ligger.

Boken er en frittstående fortsettelse av «Bare mamma som er Gud» og «Du vet ikke hvem jeg er». Jeg har ikke lest de to foregående romanene om Elin, men det var ingenting som manglet for meg her. Boken fungerer veldig godt på egen hånd og man får et godt innblikk i livet til Elin, både før og etter hun ble mor.

Nyborg beskriver det svingende humøret til Elin, de gode dagene og de tøffe. Hun beskriver ensomheten Elin føler, i hverdagen, i feriene og på helligdagene.

Så mange dager er det i en sommerferie, dager som skal fylles med noe, deles opp for ikke å bli en tung klut, for at det ikke skal kjennes for lite, for tynt, det vi er.

Hun har ingen å dele de spesielle anledningene med, ingen å dele ungen sin med. Alt han gjør, er det kun hun som ser. Hun lever for ham, og ham alene.

Alle dagene som går, jeg lever for en annen. Han har et livstidskrav på meg, noe jeg skylder han, det er ei gjeld jeg må betale hver dag til ungen, såret i magen er hullet hvor den gjelda skal puttes, betales ned, rate for rate. Det er en ovn som brenner opp alt jeg gir den, og den får aldri nok, den brenner opp alt uansett hvor mye jeg legger inn der, og den har brent helt sida den dagen han kom ut, den dagen han sprengte seg vei ut med åpne øyne.

Nyborg beskriver sjalusien overfor de som har mer. Mer penger, større hus, hus med hager, fine klær. Verst er den hun føler overfor de som har mer familie, de som har fedre til ungene sine og besteforeldre som kan stille opp. Alt dette ser Elin på utenfra, og alt river i ensomheten og trettheten hennes og får sjalusien til å bite seg tak innerst i brystet.

Blir henta av mormor hver torsdag, blir ho. Hver torsdag. Jeg blunker meg forbi dem. Det er som å stå utafor en butikk jeg aldri vil ha råd til å gå inn i, og inne i den butikken er alt jeg ønsker meg. Der står pappaer og besteforeldre på rekke og rad i alle størrelser og former, og de lyser, for de finnes, men de er ikke for meg. Og de som har, vet det ikke engang, de tenker ikke over hva de har.

Nyborg har en egen og unik stemme. Denne stemmen er full av nydelige formuleringer og treffende beskrivelser. Tonen er til tider dyster, gjennomtrukket av ensomheten og det voksende sinnet til Elin. Men i kjærligheten til sønnen kommer også skjønnheten og varmen frem. Språket er vakkert og jeg har aldri tidligere skrevet ned så mange sitater i notatene mine.

Ungen vokser ut mellom hendene mine. Det er han som viser meg vei ut i verden. Han som viser hvor føttene skal gå. At det finnes trær. At bakken, veien vi går på er annerledes, ikke den samme hele tida. At det går an å stoppe og undersøke den, veien, stien, grøfta. Ungen min ser noe nytt hele tida.

Historien fortelles i førsteperson, og Elin er en sterk og levende forteller. Dette er en utviklingsroman, og utviklingen er god. Vi følger henne gjennom hennes mors død, hennes tidlige periode som mor der hun hadde en slags far til barnet sitt, hennes skuffelse og fortvilelse over å bli alene, hennes voksende sjalusi og sinne. Gjennom det hele er det ungen som står i fokus. Hennes egne følelser begravd i det voksende såret i magen. Historien driver fremover i et godt tempo.

Nyborg skriver rått og ærlig om en tilværelse jeg tror bare andre alenemødre kan forstå. Ensomheten og fortvilelsen er til å ta og føle på. Dette er en godt skrevet roman som jeg anbefaler på det sterkeste.

Sjelens nøkler

/ Julie Karoline / 6 kommentarer

Hun kommer pesende opp bakken. I hendene bærer hun tunge poser, fulle av mat. Hun stopper for å trekke pusten. Setter posene fra seg en liten stund og strekker på ryggen. Den tykke vinterkåpen henger løst rundt den tynne kroppen. Den subber nesten i bakken på grunn av den krumme ryggen. De grå krøllene er gjemt under en pelslue og de knokete hendene er kalde selv pakket inn i ullvotter. Hun trekker pusten dypt og slipper ut en tåkesky i den kalde luften, før hun plukker opp posene igjen. Den kramme snøen krummer seg under de tunge vinterskoene hennes, og broddene lager spisse hull i fotsporene.

På toppen av bakken ligger en barneskole. Hun liker å gå gjennom skoleplassen på turene sine, spesielt i friminuttene. Leende og lekende barn som løper forbi henne, fulle av livslyst og glede. Hun pleier å smile til dem og koser seg med minner fra hennes egen barndom som kommer tumlende tilbake. Minner hun trodde hun hadde glemt for lenge siden.

I dag, når hun endelig kommer seg til toppen av bakken, er skolegården tom. Friminuttet er over og gjennom vinduene kan hun se barn sitte på rad og rekke inne i klasserommene. Hun sukker. Hun brukte for lang tid opp bakken i dag. Det er tungt med de fulle posene og snøen som ikke har blitt måkt ordentlig. Hun peiler seg inn på en benk ved fotballplassen og setter seg tungt for en hvil. Sakte strekker hun på fingrene som er stive av kulde og tung bør. Hun blir sittende og se på fotsporene i snøen på banen. Hundrevis av barnefotspor går i kryss og tvers over den umåkte plassen. En stor snømann har blitt reist i det ene hjørnet, mens et annet hjørne av banen vitner om snøballkamp. Hun må smile av den barnlige gleden krum snø kan vekke.

Det tar henne en stund før hun oppdager et lite barnefjes som titter på henne fra buskene ved siden av benken. To røde kinn, under blanke øyne som stirrer nysgjerrig på henne. Hun legger hodet på skakke,

«Skal ikke du være inne og ha time? Friminuttet er over nå.» Det tar en liten stund før barnet svarer,

«Jeg har langt friminutt i dag. Jeg har lov.» Den eldre kvinnen ser seg om. Det er ingen andre voksne der, ingen lærere med refleksvest som passer på.

«Jeg tror ikke du har lov til å være her alene, gutten min.» Igjen tar en stund før barnet sier noe. Ansiktet lyser av trass,

«Jeg ga meg selv friminutt. Jeg vil ikke ha norsk. Jeg vil leke.»

«Aha,» sier kvinnen, «jeg skjønner. Ja, norsk kan være kjedelig.» Gutten kommer frem fra busken, snø har klebet seg til den fuktige dressen. Lua sitter på snei og vottene er tunge av smeltet snø.

«Kjempe kjedelig. Jeg liker ikke bokstaver og bøker.» sier han. Kvinnen bøyer seg ned og romsterer i den ene posen. Hun kjenner igjen denne gutten. Ofte har hun sett han her ved buskene, alene selv i de folksomme friminuttene. Opp fra posen trekker hun boller og tilbyr gutten en. Han tar sakte av seg vottene og forsiktig tar han en bolle. Hun smiler, tar en bolle selv og setter seg bedre til rette på benken. Kulden siver inn gjennom kåpa i baken, men hun blunker muntert til gutten.

«Jeg pleide ikke å like bokstaver og ord og sånn da jeg var på din alder jeg heller, men det er lenge siden nå. Nå liker jeg bøker veldig godt.»

«Jeg hater bøker,» sier gutten med munnen full av rosinbolle. De blir sittende en stund og tygge. Når gutten er ferdig med bollen tilbyr hun han en til.

«Men det er litt synd,» sier hun. «For bøker er fulle av ord. Smarte ord, spennende ord. Fulle av gåter bare de som leser dem kan løse.»

«Gåter?» spør gutten mistenksomt.

«Ja, du skjønner, ord har makt. Stor makt.»

«Nei, det har de ikke.» sier han bestemt.

«Åjo, det har de. Mye større makt enn noe annet. Men de gir bare makt til de som leser dem. Til de som forstår dem.» Gutten ser på henne med store øyne. Han tror ikke helt på henne, men samtidig er han nysgjerrig på om hun kan ha rett.

«Når du kan alle bokstavene og du kan sette dem sammen til ord, da vil du se at ordene har makt. At de er fulle av hemmeligheter. Hemmeligheter som bare venter på å bli funnet.»

«Hva slags hemmeligheter?»

«Åhh, det er så mange. Jeg har ikke funnet dem alle ennå.»

«Har du ikke? Men du er jo gammel.» Den barnlige åpenheten får henne til å le.

«Ja, det er jeg, men jeg begynte å like bøker for sent. Jeg har ikke rukket å finne dem alle.»

«Men hva slags hemmeligheter har du funnet?»

«Nei, det kan jeg ikke fortelle deg. Du må finne dem selv.»

«Åhh,» sier han skuffet.

«Du skjønner, ordene vil bare fortelle hemmelighetene sine til den som leser de. Og hemmeligheten er ikke alltid de samme for alle.»

«Jeg liker hemmeligheter,» sier han. «Jeg liker å finne ting og se hvordan de virker. Slik som den døde fuglen i busken.»

«Jeg kan se at du er en oppdager,» smiler hun. «Jeg ser det i øynene dine.» Han ser stort på henne.

«Du kan lære mye av å se på naturen. Ved å se og oppdage hvordan ting henger sammen. Men da vil du bare oppdage hvordan det er her. Her, under busken din, i skolegården. Bøkene vil fortelle deg hvordan det er i resten av verden. De vil fortelle deg om dyr som ikke lever her. Om insekter, dyr og planter du aldri vil oppdage under busken din. Bøkene vil fortelle deg om hele verden.»

«Vil de?»

«Ja, de vil fortelle deg om alt som finnes. Og om ting som bare finnes i fantasien.»

«Som drager?»

«Ja, som drager.» Gutten sitter med den siste bollebiten i hendene. Han snurrer den rundt og rundt.

«Ord er som nøkler inn til sjelen,» sier hun etter en liten stund. «Når du leser dem vil de åpne opp sjelen din.»

«Men sjelen skal jo være inne i kroppen.»

«Ja, men den liker ikke å være innesperret. Den liker å oppleve og føle ting.»

«Sjelen min liker ikke det.»

«Åjo, det gjør den. Jeg kan se sjelen din titte ut av øynene dine. Øynene dine er som vinduer for sjelen, skjønner du, men den kan bare se det du ser. Den kan bare høre det du hører. Og akkurat nå ser jeg at sjelen din er lei seg.»

«Hvorfor er den lei seg?»

«For du har ikke funnet nøklene ennå. Du har ikke låst opp døren. Sjelen din er låst inne.»

«Og ord er nøklene?»

«Ja!»

«Men vi snakker jo med ord nå. Er det nøklene?»

«Nei, jeg er redd de ikke er det. Nøklene ligger gjemt inne i ordene, i bøkene, skjønner du. Det er hemmeligheten inne i ordene. Og bare du kan finne de.»

«Så jeg må lære å lese så jeg kan finne alle hemmelighetene? Så jeg kan finne nøklene så sjelen min kan komme ut?»

«Ja, og når du finner nøklene vil du oppdage mange andre hemmeligheter også. Du vil finne hele verden, ja hele verdensrommet.»

«Oj, det er masse.»

«Ja, det er det.»

«Læreren min sier at jeg må lære meg å lese så jeg får meg en jobb når jeg blir voksen.»

«Ja, det er også en god grunn.»

«Kan jeg ikke få jobb når jeg ikke kan lese?»

«Jo, det kan du sikkert, men hvis du kan lese kan du bli hva som helst. Og hvis du ikke lærer deg å lese vil sjelen din fortsatt sitte fast.»

«Jeg vil ikke at sjelen min skal sitte fast.»

«Nei, jeg trodde ikke det. Du er en god gutt, det ser jeg.» Han rødmer litt av rosen og smiler fornøyd.

«Ja, det er jeg.» Han sitter og tenker hardt. Han sparker med de korte beina sine. Hun har blitt skikkelig kald i rumpa, men flytter seg ikke.

«Kan ikke du fortelle meg en av hemmelighetene da?» Han spør med håp og nysgjerrighet skrevet over hele seg. Hun smiler lunt,

«Nei, det kan jeg ikke. De hemmelighetene jeg har funnet er bare mine. Du må finne dine egne hemmeligheter. Du må oppdage dem selv.»

«Så teit,» sier han og sparker hardere med beina.

«Nei, det syns jeg ikke.»

«Jo, det er det.»

«Alle de hemmelighetene du vil finne blir dine. Bare dine. Ingen andre vil vite om dem. Bare du og sjelen din.»

«Det liker jeg,» han smiler.

«Og alle de tingene du vil oppdage; alle de følelsene du vil føle og kunnskapen du vil lære deg. Det blir bare ditt. Og det er makt, gutten min. Det er en makt ingen kan ta fra deg.» Hun kan se at gutten blir ivrig. Ansiktet hans skinner og øynene glitrer lurt.

«Kan ingen ta dem fra meg? Ikke engang Preben i femte?»

«Nei, ikke engang han kan ta fra deg den makten. For den makten vil sjelen din passe på, og ingen vil klare å få tak i den.»

«Sjelen min er sterk.» sier han stolt.

«Ja, det er den.» Gutten spiser opp den siste bollebiten og de blir sittende en liten stund i stillhet. Plutselig hopper han ned fra benken og løper noen skritt over banen mot skolen. Hun smiler fornøyd og reiser seg stiv og kald fra benken. Han snur seg og løper tilbake.

«Jeg skal lete etter noen av nøklene dine også, så du rekker å finne alle hemmelighetene.» Hun bøyer seg ned på stive knær og ser på han med tårer i øynene.

«Tusen takk, gutten min.» Han gir henne en rask klem før han løper til skolen. Hun reiser seg forsiktig, strekker seg etter posene og går over den tomme skolegården.

NaNoWriMo 2015 er over

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Det er trist, men samtidig veldig deilig. November har gått bort til tresmak i rompa og såre øyne. Det har vært ord på hjernen dag og natt. Det har vært avbrutte samtaler med familie og venner hvor jeg plutselig har kommet på en god replikk som bare må skrives ned. Det har vært tungt. Jeg skal ikke lyve. Utrolig tungt! Og akkurat nå har jeg ikke lyst til å se historien min på en stund. Jeg trenger en pause.

Men hva skal jeg fylle dagene med nå som eventyret er over? Jeg har levd og åndet NaNo i 30 dager og nå er det slutt. Jeg har den samme følelsen som jeg har etter en skikkelig god bok. Slik som jeg føler etter å ha sett den siste og meget etterlengtede filmen i en serie. Hva skal jeg gjøre nå?

Hodet mitt er fylt med motsetninger; jeg er stolt over å være ferdig med historien min, men ikke fornøyd med alt jeg har skrevet. Jeg er lei av å skrive om de samme karakterene, samtidig som jeg har blitt veldig glad i dem. Jeg orker nesten ikke å skru på pc’n min, samtidig kan jeg ikke la være. Se hva NaNo har gjort med meg!

NaNo har gjort meg frelst. Virkelig! At noe så enkelt som en liten, ufarlig konkurranse skulle bety så mye for meg er merkelig. Av alt jeg har gjort i livet er dette noe av det jeg er stoltest av. Patetisk, jeg vet, men samtidig ikke. Jeg har skrevet over 50.000 ord (over 60.000 faktisk) i løpet av 30 dager. Jeg har fått en hel historie ut av hodet og ned på papiret. Jeg har faktisk fullført noe!

Jeg er ikke fornøyd med hver lille bit av historien min, men det er litt av poenget med et første utkast, er det ikke? Hvis alt skal skrives ned perfekt med en gang blir man aldri ferdig. Nå har jeg noe å bearbeide og perfeksjonere. Noe jeg ikke hadde tidligere.

Det er egentlig greit at NaNo er ferdig nå. Nå er det jo snart jul og jeg hadde aldri i verden klart begge deler på en gang. For NaNo tok virkelig over tankene min i en lang, lang tid. Helt oppslukt har jeg vært. Nå skal jeg bli oppslukt av jula for det fortjener jeg.nanowrimo

Nå er heldigvis ikke NaNo over for godt. Den kommer til neste år også. Hva jeg skal skrive om da får vi vente å se. Jeg har mange historier som surrer rundt i knotten, det gjelder bare å velge en av dem.

I mellomtiden må denne historien jobbes med. Hvor lang tid det vil ta å bli helt ferdig med den, vet jeg ikke. Hvor mange utkast før jeg blir fornøyd er umulig å forutsi. Akkurat nå er jeg (hvis jeg skal være helt ærlig) dritt lei den. De siste dagene har gått utrolig treigt. Jeg har strevd med å skrive slutten. Ikke fordi den er spesielt vanskelig, men fordi jeg er lei. Jeg har sust gjennom slutten, og vet allerede nå at den må jobbes mye med.

Jeg leste et tips om at når man skriver historier bør man ikke begynne med begynnelsen, men med slutten. Jeg tror faktisk at jeg skal gjøre det når jeg begynner på andre utkastet. Jobbe meg bakfra og forover. På den måten håper jeg at slutten får den oppmerksomheten den fortjener. Og kanskje jeg rekker å bli ferdig med den før jeg er lei igjen.

Akkurat nå, derimot,  skal jeg ha en lang og fin pause. En pause jeg skal bruke på familie og venner som har blitt lettere oversett denne måneden. En pause hvor jeg skal tenke mer på de i verdenen jeg lever i, enn på de i hodet mitt.

Igjen må jeg bare få si tusen takk, NaNo. Du er fantastisk!

Og hvis du har en historie som surrer rundt i skallen din; bli med neste år. Det er alltid plass til flere!

A Thousand Nights

/ Stine-Marie / Legg igjen en kommentar

A Thousand Nights by E.K. Johnston | edgeofawordSkrevet av E.K. Johnston

Forlag: MacMillian Children’s Books (2015)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

We do not know why we came from the sea to this hard and dusty earth, but we know that we are better than it.

Et sted i midtøsten i en tid vi for lengst har passert møter vi en morderisk konge og hans unge brud. Vi dras inn i en verden der magi, overtro og kjærlighet møter et hardt, nådeløst landskap.

Historien er sterkt inspirert av Tusen og én natt. I dette klassiske eventyret har vi en ung brud som hver natt forteller sin morderiske ektemann, kongen, eventyr. Hun avslutter historiene når de er på sitt mest spennende, og kongen lar henne leve til neste dag for å få vite hva som skjed videre. Slik overlever bruden sin ektemann og overbeviser ham om sin trofasthet.

I denne boken har vi datteren til en velstående handelsmann og yngre søster av landsbyens vakreste kvinne. Når den konedrepende kongen, Lo’Melkhiin, kommer for å velge ut sin nye brud, bruker hun list og skjønnhet til å lure ham til å velge henne. Dermed redder hun sin søster. Men hun dør ikke, ikke den første natten, og heller ikke den andre; hun overlever natt etter natt.

Her tar imidlertid likheten med Tusen og én natt slutt. Hvis du forventer eventyr og historier inne i boken, vil du bli skuffet. Boken er ingen gjenfortelling av eventyret. E.K. Johnston hinter heller til at Tusen og én natt, slik vi kjenner den, er resultatet av gjenfortellinger på folkemunne. At denne historien er slik det egentlig skjedde.

Already, the story is changing.

            When men tell it in the souks and in the desert, they shape it to fit their understanding. It passes from caravan to caravan, to places where they have never heard of the one called Lo’Melkhiin. The words change language, and meaning is lost and gained in every vowel’s shift. They change the monster into a man, and they change her into something that can be used to teach a lesson: if you are clever and if you are good, the monster will not have you.

          You should not believe everything you hear.

Jeg visste ingen ting om denne boken på forhånd og satte meg ned helt uten forventninger. Språket fengslet meg fra første side, og jeg ble revet med i en historie full av magi.

Boken er veldig elegant skrevet. Beskrivelsene av landskapet, hagene, quasr og slottet maler et nydelig og magisk bilde av omgivelsene. De trekker deg inn; du kan føle solen steke på huden, høre vannet sildre, se de nydelige stjernene på den mørke nattehimmelen.

In the daytime it gleamed, gathering the sun’s rays into itself, heating slowly as the day progressed. As night approached and the desert cooled, the heat came out of the walls and tried to find the sun again, but since the sun was setting, the heat moved in weaving lines, seen from a distance like through a veil of the finest silk, blurred and indistinct.

Magien var unik og vakkert beskrevet.

Hovedkarakteren er godt utviklet, men jeg følte aldri en tilhørighet til henne. Selv om jeg heiet på henne, ble jeg aldri helt kjent med henne og følte aldri hennes smerte.

E.K. Johnston bruker passelig med tid på å fortelle om det andre folket, om deres historie, tankegang og motivasjon. Dette gjelder da også kongen, Lo’Melkhiin, som er den eneste karakteren som nevnes med navn. Det etterlates dermed ingen løse tråder eller uforståelighet rundt dette aspektet ved boken. Lo’Melkhiin blir den tydeligste karakteren i hele historien.

When men give you their fear, it is easy to steer them on the path you wish them to travel. When men show you their worth, it is easy to determine what you will freely take. When men do both, it is easy to play upon their hearts as deftly as a musician might play upon his pipes.

Det er veldig lite som skjer og tempoet er dermed litt tregt. Likevel var ikke boken kjedelig. Beskrivelsene var nydelige, plottet interessant og idéen original. Dette var nok til å trekke meg gjennom boken, linje for linje, side på side.

Jeg skulle ønske forfatteren hadde fokusert litt mer på forholdet mellom bruden, den morderiske kongen, og mannen bak kongen. Den eneste kjærlighetshistorien som ligger i denne boken er mellom bruden, ørkenen og søsteren hennes. Grunnlaget ligger ikke til stede for å rettferdiggjøre slutten.

Jeg vil ikke si at boken var spesielt spennende, men den var vakker, magisk og unik. Jeg likte den godt og ble revet med, men den har likvel ikke satt noen dype inntrykk. Jeg kommer ikke til å bære den med meg videre.

50.000 er mange ord

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

20151119_141736Jeg kan ikke tro det. Jeg klarte det. Jeg har kommet meg over 50.000 ord og kan snart kalle meg vinner av NaNoWriMo. (Teksten må valideres, og det åpner ikke før i morgen)

Jeg er utrolig stolt av meg selv. Er det feil å si det? Litt selvskryt må vel være lov?

Da jeg satte i gang var jeg redd jeg ikke skulle få det til. Jeg fikk nemlig ikke store mengder med konsentrasjon og utholdenhet da jeg ble født, men så viste det seg at alt jeg trengte var NaNo.

Jeg trengte å bli sparket ut av senga om morgenen for å skrive. Jeg trengte å bli tvunget til å si nei til fristelser og andre aktiviteter. Jeg har vondt i rompa og såre fingertupper. Jeg har vondt i nakken og slitne øyne. Allikevel har NaNo dyttet meg videre. Dratt meg hylende og skrikende gjennom dagene. Jeg har stirret på skjermen uten å skrive. Jeg har skrevet masse drit som ikke er bra. Skrevet ting jeg er fornøyd med. Skrevet på helt andre ting. Skrive, skrive, skrive.

Og jeg har klart det innen god margin. Det er fremdeles 11 dager igjen. Skal sies at jeg for tiden er arbeidsledig og dermed har ikke hatt så mye annet å gjøre. Jeg har dyp respekt for de som er med på NaNo ved siden av jobb og familie. Jeg fatter ikke hvordan de får det til. Hos meg har det vært slitsomt, og jeg har ikke mye annet som opptar tiden min.

Jeg er så lei, så utrolig lei, men har jeg gitt meg? Nei! Og det er tingen. Selv om jeg vet at  ikke alt jeg skriver er bra, så har jeg ikke gitt meg. Jeg har kjempet meg videre. Kost meg med scener jeg liker godt, kranglet med scener jeg ikke liker. Hver dag har jeg skrevet. Noen dager bare noen få ord, andre dager mange ord.

NaNo har lært meg mye. Utrolig mye. Dette har vært en måned med flere aha-opplevelser. Jeg har lært meg en mengde nye synonymer. Jeg har tilegnet meg ny kunnskap om vitenskap og historie. Jeg har oppdaget deilig og inspirerende musikk. Det jeg kanskje har lært mest om er meg selv. Jeg har oppdaget at jeg faktisk kan bli ferdig med ting. Jeg er ikke bare en som begynner, jeg er også en som avslutter.

Nå skal jeg ta meg en liten pause før jeg fortsetter. For selv om 50.000 er mange ord så er jeg ikke ferdig. Historien min er ikke ferdig, men det skal den bli. Jeg skal holde ut hele november. Jeg skal tvinge på meg motivasjon, konsentrasjon og alt det andre jeg trenger de neste 11 dagene. For ferdig skal jeg bli. Stahet har jeg nemlig mer enn nok av.

NaNo er fantastisk. Akkurat det jeg trengte for å komme i gang. Komme videre. Og hvem vet, det jeg skriver kan kanskje leses av andre en dag?

Nostradamus’ testamente

/ Julie Karoline / 7 kommentarer

Nostradamus testamente | edgeofawordSkrevet av Tom Egeland

Forlag: Aschehaug (2012)

Sjanger: Krim/Thriller

Kilde: Lånt av pappa

Anmeldt av Julie Karoline

 

Nostradamus testamente er den fjerde boken i serien om Bjørn Beltø, men den første boken i serien jeg har lest. Bøkene leses fint individuelt, det var ikke noe sted jeg følte at jeg burde ha lest de andre først. Og for en bok! Jeg ble dratt med fra første side og feid med i et tempo uten like til siste side. Her er det hemmeligheter, konspirasjoner, drap og fanatisme i fleng, og jeg elsket det.

Hovedpersonen, Bjørn Beltø, er en arkeolog med talent for å havne i spesielle og spennende situasjoner. Han er en helt uten de store heltedådene. Han er mer en tilskuer til alle hendelsene. En tilskuer i midten av alt som skjer.

Jeg er arkeolog. En undringens fagarbeider. Jeg er en som tilbringer uker under en brennende sol og deretter måneder i et kjølig museumsmagasin. Jeg er en systematiker, en analytiker. Jeg er ikke skapt for å håndtere kidnappere og voldsmenn.

I denne boken er Beltø på en konferanse i Italia da en professor blir kidnappet av ukjente grunner. Beltø og kona til den bortførte begir seg ut på en reise for å finne den savnede og for å nøste opp historien til hvorfor han ble kidnappet.

Her viser Egeland sitt fantastiske talent i å flette sammen et utrolig bakteppe basert på historisk fakta og fantasi. Boken er proppfull av historie. Faktisk historie. Og ved å trekke sammen mange ulike historiske elementer har han skapt en verden det er til å miste pusten av. Dette er en mann som klarer å holde mange kompliserte tankerekker i hodet på en gang og føre dem sammen på en flott og troverdig måte.

Jeg likte veldig godt at hovedpersonen i denne historien ikke er en typisk helt. Han sitter ikke med noen svar, han braser ikke gjennom rommene med skudd i alle retninger fra pistoler i hver hånd. Faktisk så klarer han ikke å avfyre et eneste skudd; pistolen hans setter seg fast i linningen på lomma. Beltø er hjelpsom, besluttsom og utrolig nysgjerrig. Han er en mann som viser seg å være på feil sted til feil tid, og det er mange andre i historien som heller kan ta på seg helterollen. Det var en deilig avveksling fra andre bøkers heltehelter at  hovedpersonen denne gangen ikke er den med alle løsningene og svarene.

En arkeolog er en detektiv i historien. Vi finner orden der andre finner kaos. Vi ser mønstre der andre ser uorden. Vi graver der andre ikke gidder. Skjønt jeg skal ikke skryte av meg selv. Detektiv? Ikke rare helten. Tøff? Aldeles ikke.

Hvis jeg skal trekke frem noe negativt, så må det være at slutten er litt skuffende. Altså den er ikke dårlig i og for seg, men jeg syns Egeland kunne dratt den lenger. Boka bygger opp en forventning som ikke blir tilfredsstilt. Slutten er trygg og noe forutsigbar. Jeg kunne ønske forfatteren hadde dratt den hele veien ut.

Boka holder et utrolig tempo. Den peiser på i alle sine 576 sider, noe som gjør at den virker mye kortere enn den er. At den er lettlest vil jeg ikke påstå, siden den er proppfull av historie og fakta. For et hode interessert i historie er denne boken perfekt. Spesielt hvis du også liker konspirasjoner, hemmelige foreninger og merkelige ritualer. Hvis dette ikke er din greie, er ikke dette krimboka for deg.

Nostradamus’ testamente er mer en thriller enn en krim og faller inn samme sjanger som Dan Brown sine bøker, men personlig syns jeg Tom Egeland er en bedre forfatter. Jeg kommer absolutt til å lese de andre bøkene om Bjørn Beltø; Sirkelens ende, Paktens voktere og Lucifers evangelium. Hvis de er bare halvparten så spennende som denne, vet jeg at jeg kommer til å like dem. Jeg elsket nemlig denne boken. En bok som er godt samkjørt, med et godt og solid forarbeid. En bok proppfull av filosofiske tanker og sitater. En bok jeg kommer til å huske lenge.

Hva NaNoWriMo har lært meg så langt

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

En uke med intensiv skriving og blemmer på fingertuppene er nå unnagjort. Stresset om å bli ferdig, redselen for at det ikke skal bli bra nok og uendelige fristelser som prøver å røske meg vekk fra skjermen har vært store påkjenninger den siste uken. Og ja, jeg elsker hvert sekund av det.

NaNoWriMo

Moro er det også at folk legger merke til hva jeg gjør. Virker som de har fått greie på det på en eller annen måte (Kremt….) Selv om de kanskje blir litt frustrerte når jeg ikke forteller nøyaktig hva jeg skriver (blunk, blunk…). Jeg har faktisk lært utrolig mye på denne reisen, og jeg har fremdeles tre uker igjen. Jøye meg! Tenk bare hva jeg kommer til å lære videre.

En ting NaNo virkelig har vist meg er hvor mange fantastiske folk det er der ute; skribenter, forfattere, bloggere og motivatorer. Folk som øser av sin visdom over på oss hobbyskribenter. De som gir oss nye ideer og aha-opplevelser. Tusen takk for alt dere gir meg av kunnskap.

Poenget med NaNo er å skrive et førsteutkast. Det burde jo ikke være så vanskelig, jeg har jo skrevet mange første utkast. Trodde jeg. Men her kom min første aha-opplevelse. For et første utkast skal ikke være perfekt. Det skal være rotete og dårlig formulert. Det skal skurre mot en perfeksjonists sinn. Jeg har til nå brukt timer, ja gjerne dager på å finne den perfekte formuleringen av en setning. Jeg har brukt dagevis på noen få avsnitt. Dette fungerer dårlig i en setting som NaNo. Jeg har rett og slett ikke tid. Her blir vi tvunget til å skrive det som faller fortest ut av hjernen vår, eller fingrene om du vil. En forfatter skrev et sted (jeg husker dessverre ikke hvem) at når man skriver første utkast skal man kun se fremover. Det du skriver skal “glemmes”. Med andre ord: ikke se på det. Ikke se bakover. Se kun mot det du ikke har skrevet ennå. For meg har dette nå blitt selve definisjonen på et første utkast og en slags mantra jeg gjentar når jeg begynner å pirke på setningene mine. Absolutt forferdelig for en perfeksjonist, men et nyttig arbeidsverktøy. For hvis jeg noen sinne skal bli ferdig med historien min, så må jeg jo få den ned på papiret (eller inn på et Word dokument). Et første utkast er rett og slett bare å få historien nedskrevet. Det er til for å oppdage historien. Det er mer enn nok tid til finpussen etterpå. Det er det vi har andre utkast til. Og tredje, fjerde……

Første utkast | edgeofaword

Min sparring partner når det gjelder historiene mine, Stine-Marie, har sagt til meg så mange ganger at det nesten er flaut, hvor viktig det er med grunnarbeidet. Jeg hørte ikke på henne til å begynne med. Jeg har ikke samme skrivemetode som henne, tenkte jeg, det er ikke slik jeg liker å jobbe. Å, så feil jeg tok. Jeg er ikke for stolt til å innrømme det. For jo grundigere grunnarbeid jeg har lagt, jo lettere er det å skrive. Så selv om jeg syntes det var skrekkelig kjedelig å skrive lange og relativt detaljerte karakterbeskrivelser, er jeg uendelig takknemlig for det nå. Jeg har ikke tid til å bli kjent med karakterene mine nå. November har tross alt bare 30 dager og 50.000 ord er utrolig mange ord. Det hjelper å kjenne dem ut og inn allerede.

Alt bakgrunnsarbeidet har også gjort at jeg har veldig få plotthull jeg trenger å fylle. Jeg vet hva jeg må skrive for at historien skal henge sammen. Jeg klarer å holde i flere røde tråder samtidig, og jo mer detaljert grunnarbeidet mitt er, jo flere klarer jeg å holde styr på. Det blir faktisk mer spennende for meg. Nå vet jeg at mange liker å improvisere under NaNo og for flere fungerer det. Erfaringen min er at det er uendelig mye mindre stress når det meste er avklart på forhånd. Skrivingen går mye lettere og raskere. Derfor kan jeg med stolthet meddele at jeg ligger langt foran skjema. I min nåværende skrivehastighet vil jeg nå mine 50.000 ord den 17. november. Hurra for planlegging!Grunnarbeid | edgeofaword

Ute på nettet finnes det mange sider med skrivetips for aspirerende forfattere. Jeg har lest utallige av dem. Jeg har prøvd flere av dem og tenkt (vurdert/filosofert) over andre. Til nå har NaNo virkelig hjulpet meg på veien med å finne frem til en arbeidsmetode som fungerer for meg. Det jeg vet er at arbeidsmetoden til en annen ikke nødvendigvis vil fungere for meg, så jeg vil fortsette å teste ut og tilspisse min metode. Og all skrivingen denne måneden hjelper meg med dette.

Tusen takk NaNo for alt du lærer meg. Og takk til samfunnet NaNo og alle NaNoerne. All støtten og motivasjonen som flyter over, på Facebook, Twitter og den norske NaNo – siden, er helt overveldende. For en gjeng!

Noen raske sider som har hjulpet meg på vei mot kunnskap:

http://www.shesnovel.com/first-draft/#more-3025

http://www.shesnovel.com/participate-in-nanowrimo/

Selv om jeg ikke brukte denne selv, har jeg jobbet etter samme type spørsmål når det gjelder mine karakterer:

http://ordordord.skriv.it/2015/10/28/de-ni-sporsmal/

 

Nå, glem alt jeg har sagt og skriv, folkens! 

Et sted skinner det

/ Stine-Marie / 5 kommentarer

Et sted skinner det | edgeofawordSkrevet av Vibeke Riiser-Larsen

Forlag: Aschehoug (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

I KJØKKENAVDELINGEN HADDE man fått forklær som en del av arbeidsantrekket. Det skulle virke tillitvekkende på kundene. Ikke i informasjonsdisken. Der hadde man ikke forklær. Man syntes ikke fra livet og ned likevel. Derimot var det obligatorisk å ha på seg blå collegegenser med gul løkkeskrift hvor det sto ‘Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?’, og grønne bukser.

Slik begynner historien om Sigrid. Hun jobber som informasjonsmedarbeider i en alt-mulig-butikk à la clas ohlson. Hun er hardtarbeidende og lojal. Hennes uniform og navnskilt er hennes rustning, og med den på er hun en helt vanlig kvinne.

I lommen har hun likevel et barberblad; det er for de vanskelige situasjonene, de som får hodet til å dunke og vrenger sjelen. Når hun presses forbi det komfortable og det sosiale blir for personlig, presser hun barberbladet inn i låret eller i håndflaten. Hver dråpe blod letter på trykket og gjør henne i stand til å holde seg flytende, smilende.

Men de vanskeligste situasjonene er det bare naturen og dyrelivet som kan lindre. Bare ved hjelp av små muse- og rottekropper kan smerten dempes, tankene bli klare og normaliteten returnere. Bare i skogen føler hun ro og tilhørighet.

FRA LEILIGHETEN HENNES tok det tjue minutter å gå dit skogen begynte. Det var akkurat langt nok. Langt nok til å rekke å glede seg ordentlig til stillheten og til å slippe alt man måtte forholde seg til når man var sammen med andre mennesker. På de gamle stiene som gikk utenom alleene der joggerne, pensjonistene og barnevognene befant seg, var hun stort sett alltid alene. Noen ganger hørte hun hakkespetter og skogduer, og en gang hadde hun sett en stålorm som krøp over stien. Men ellers var det bare henne. Og skoene hennes mot skogbunnen.

Et sted skinner det er en historie om isolasjon og ensomhet. Om å mangle det følelsesmessige grunnlaget for å skape relasjoner og delta i et sosialt samfunn. Det er en historie om usynlighet i hverdagen og om å befinne seg på ytterkanten av samfunnet.

Så deprimerende, tenker du kanskje nå. Ja, boken er trist og til tider ubehagelig. Likevel har den humoristiske undertoner, og flere ganger måtte jeg dra på smilebåndet. Som en som selv har jobbet mye i butikk, kjente jeg meg igjen i de mange innslagene av Sigrids hverdag med kundebehandling.

– Hei. Hva kan jeg hjelpe deg med? Sa hun og dro munnvikene utover. 

Det var en voksen mann med dress og vannkjemmet sideskill.

– Jeg skal ha en sånn greie som man setter på tuppen av et skrujern for å få det til å virke. 

– Hva slags greie er det, spurte Sigrid.

– Ja, men det er det jo du som skal vite! Det er jo du som jobber her!

Sigrid blunket, og idet øyelokkene traff hverandre, så hun blodet tyte ut av alle åpningene i det vannkjemmede hodet hans.

– Hvordan ser den ut, da?

– Ja, det er jo da altså en sånn liten skrutrekkeraktig greie som man setter på tuppen. Alle vet da hva det er!

– Jeg er ikke sikker på hva du mener, men vi kan titte i katalogen og se hva vi finner, sa Sigrid, akkurat som hun hadde lært under bolken ‘Utfordrende kunder, utfordrende situasjoner’.

– Dette er da helt standard vare! Få snakke med noen andre. Noen som faktisk kan jobben sin. Jøssenavn.

Med temaet slikt det er, har boken imidlertid også et mørke over seg. Denne kombinasjonen bidrar til å danne en nyansert historie og en god leseopplevelse.

Språket er enkelt og direkte, kapitlene korte og nødvendige. Riiser-Larsen har målet i sikte og beveger seg hensiktsmessig og uredd gjennom historien. Boken holder dermed et godt tempo og har en sterk rød tråd. Dette er en lettlest og elegant bok.

Selv om en del karakterer deltar i historien til Sigrid, er det få gjengangere. Sigrid er stillferdig, blyg og innesluttet og holder seg for det meste for seg selv. Derfor blir man heller ikke kjent med mange andre karakterer. De få karakterene vi får et innblikk i er imidlertid varierte og troverdige.

Sigrid opplever kjærlighet, glede og sorg, men aller mest død og isolasjon. Hennes tanker og handlinger kan til tider være uforståelige på grensen til det avskyelige, men de er absolutt troverdige og akseptable ut ifra situasjonen. Hun er en hovedkarakter utenom det vanlige og absolutt en man kan komme til å like.

Dette er den første romanen til Vibeke Riiser-Larsen, og resultatet er sårt og usminket. Det er en bok jeg ikke kommer til å glemme med det første. Plukk den opp, les den, la deg gripe. Les den ut i fred og ro med tid til å fordøye historien.