krim

Det tapte symbol

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Dan BrownDet tapte symbol | edgeofaword

Forlag: Bazar (2009)

Originaltittel: The Lost Symbol (Doubleday 2009)

Oversatt av Kjell Olaf Jensen

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Da er tiden kommet for å legge ut en anmeldelse av den tredje boka om Robert Langdon, og den tredje boka i min pågående utfordring. Utfordringen går normalt ut på å lese alle bøkene til en selvvalgt forfatter, men denne gangen bestemte jeg meg for å kun fokusere på en bokserie av en forfatter, nemlig Robert Langdon serien av Dan Brown. Du kjenner kanskje til Engler og demoner? Eller Da Vinci koden? Da kan det nok hende du har hørt om Det tapte symbol også.

Robert Langdon får en merkelig melding om å møte opp for å holde et foredrag på kort tid. Siden det er hans gode venn Peter Salomon som har sendt beskjeden, stiller Langdon villig opp. Dessverre viser det seg raskt å være en felle. Noen har lokket Langdon til Washington, men det er ikke Salomon. Hva har skjedd med hans gode venn? Og hvorfor blir det funnet en uhyggelig og okkult gjenstand i den amerikanske kongressbygningen akkurat når Langdon er der? Igjen må Langdon nøste opp i et nettverk av mysterier og hemmeligheter, med det religiøse og det okkulte som bakteppe.

Intet er skjult som ikke vil bli gjort kjent, intet er hemmelig som ikke vil komme for en dag.

Det er ikke lett å skrive anmeldelse og ikke virke for gjentagende fra anmeldelsene jeg allerede har skrevet av Dan Brown sine bøker. Så annerledes er de nemlig ikke. Brown ha funnet sin nisje, sin skrivemåte. Om det gjelder bøkene om Robert Langdon eller de andre krimbøkene han har skrevet, er de i oppsett veldig like. Du har en kriminell handling som avslører noen gamle hemmeligheter og skjulte organisasjoner, gjerne innenfor det religiøse eller okkulte miljøet. En hverdagshelt som kunne vært hvem som helst, men med kunnskaper som er akkurat de man trenger for å løse mysteriene rundt de kriminelle handlingene.

Kjedelig, tenker du kanskje? Repeterende? Tja, repeterende, kanskje, men kjedelig? Absolutt ikke!

Når man henter inspirasjon fra religioner, er det mye å ta av. Og selv om oppskriften på bøkene til Brown er relativt lik, er ikke gjennomførelsen det. Men, dette er bøker for oss som liker spenningsromaner. Som liker handlinger med religiøse fanatikere og okkulte innslag. Som liker den heseblesende skrivestilen, hvor man blir andpusten kun ved å lese noen sider. Hvor man rives stadig videre i et forrykende tempo, til man har kommet til siste side og lurer på hvor det ble av dagen (eller natta) og hvor lenge siden det er siden man var på do eller spiste noe.

Jeg kommer til å være uendelig mye mektigere når jeg forlater denne bygningen enn da jeg kom.

Det tapte symbol er dessverre ikke min favoritt i serien og grunnen til det er at skurken er så overdrevet og lite troverdig at det er vanskelig å virkelig sette seg inn i situasjonen Langdon befinner seg i. Ja, Langdons søken etter sin venn er spennende, og mye av de religiøse undertonene er også det, men hele plottet rundt skurken virker forhastet og for enkel. Jeg skulle ønske Brown hadde brukt litt mer tid på skurken og hans utvikling. Kanskje jeg pirker litt mye? Boka er nemlig spennende. Det burde holde det.

«Symbolsk,» sa Langdon, «representerer dette menneskehetens mislykkede forsøk på å forvandle det menneskelige intellekt til gudelignende makt…»

I 2021 kom det en filmatisering av boken. Eller mer korrekt: en tv-serie. Denne gangen er det ikke Tom Hanks som briljerer i sin tolkning av Rober Langdon, men en mye yngre Ashley Zukerman. Zukerman gjør en god jobb han, men jeg savnet Tom Hanks. Og selv om en serie gir boken en mye bedre plass til å utfolde seg, er det en del endringer jeg ikke skjønner. Hvorfor endret de alderen til Langdon? Hvorfor endret de flere familiære relasjoner? Er det kun for å få til en kjærlighetshistorie? Er det virkelig slik at en serie uten et kjærlighetsplott blir for kjedelig? Endringene som er gjort gjør nemlig ingenting for historien, så hvorfor ha dem? Og selv om serien var spennende, så anbefaler jeg boken fremfor den.

Da gleder jeg meg til neste bok ut, Inferno, hvor vi igjen møter Tom Hanks i filmatiseringen.

 

 

Da Vinci koden

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Dan BrownDa Vinci koden | edgeofaword

Forlag: Bazar (2017)

Originaltittel: The Da Vinci Code (Broadway Books, 2004)

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Sjanger: Krim/thriller

Kilde: Kjøpt

Anmeldte av Julie Karoline

Nå og da bryner jeg meg på ekstra utfordringer i lesingen min, og denne gangen hadde jeg bestemt meg for å lese Dan Brown sine bøker om Robert Langdon. Slike konspiratoriske thrillere er noe jeg liker godt (sjekk gjerne ut mine anmeldelser av Tom Egelands bøker om Bjørn Beltø), så selv om jeg har lest noen av bøkene fra før, gledet jeg meg til å ta fatt på utfordringen og lese de igjen. Dessverre, på grunn av en rekke hendelser i familien, rakk jeg ikke å bli ferdig med utfordringen i fjor. Men i stedet for å gi opp, bestemte jeg meg for å gi meg et år til på å fullføre, og nå har turen endelig kommet til Da Vinci koden.

Da Vinci koden er den tynneste boken i Robert Langdon serien, men det gir så absolutt ingen begrensning på spenningen. Jeg har tidligere anmeldt Engler og demoner, som er min favoritt av Dan Brown, men Da Vinci koden er nok den boken han er mest kjent for. Hvis man skal lese bøkene i riktig rekkefølge, er dette bok nummer to, etter Engler og demoner.

P.S. Finn Robert Langdon

Vi blir kastet rett inn i handlingen ved oppdagelsen av et grusomt mord på en bekjent av Langdon. Dessverre peker bevisene mot ham som morderen og han kastes ut i et heseblesende kappløp, ikke bare for å bevise sin egen uskyld, men også for å finne den egentlige morderen. Samtidig må han må løse et gammelt mysterium som kan endre hele den kristne troen. Et mysterium mange ønsker skal forbli en hemmelighet.

«Sophie,» sa han, «dette er seglet jeg fortalte om! Våpenskjoldet til Sion-ordenen.»Hun nikket. «Bestefar sa at jeg aldri skulle nevne den nøkkelen igjen.»

…

Langdon grøsset. Sion-ordenens eneste formål var å beskytte en hemmelighet. En hemmelighet som som innebar stor makt.

Robert Langdon i seg selv er ikke en typisk helt, men en helt ordinær mann med et noe sært interessefelt. Han er ikke over gjennomsnittet sterk eller modig, men er en mann man kan treffe hvor som helst. Det som skiller han ut er hans fotografiske minne og hans interesse for symboler og religiøs ikonologi. Langdon er er godt utviklet hovedkarakter, med en godt utarbeidet forhistorie og dybde, som det er lett å like og heie på.

Karaktergalleriet ellers i boken er stort, med flere karakterer man møter ofte, mens andre kommer og går raskt. De fleste er godt utarbeidet, med forhistorier og noe ekstreme mål. Vi møter dessverre noen stereotypiske karakterer, som den eksentriske mangemillionæren (det virker som det finnes en i hver Dan Brown bok), men ikke så mange at det blir irriterende. De fleste karakterene er godt plassert for å bringe historien videre, og ja, det er flere det er helt greit å mislike.

Å lage en hovedkarakter som på mange måter er gjenkjennelig gir boken et troverdig løft. Langdon er kunnskapsrik og skarp, og selv om noen av hans opplysninger og oppramsing av fakta kan virke noe malplassert, er de svært interessante og opplysende. Hele boken er proppfull av faktisk informasjon blandet sammen med fiktiv historiefortelling. Summen blir en spennende og tankevekkende historie med høyt tempo og spenningsnivå.

Denne kvelden har blitt den merkeligste og mest magiske i mitt liv.

Brown klarer nemlig på mesterlig vis å spinne en historie som tar for seg konspirasjonsteorier, historiske fakta og kristen historie, ispedd en stor dose kunst- og arkitekthistorie, og selvfølgelig: fri fantasi. Mengden med research for denne boken må være enorm! Men så absolutt verdt det, for boken er spennende og tankevekkende. Var du ikke interessert i konspirasjoner fra før, blir du kanskje det nå. For hva om..?

Alle elsker konspirasjonsteorier.

Språket i boken er helt greit, og litt mer ryddig enn i Engler og demoner. Det er tydelig at Brown har fått litt mer erfaring i skrivingen. Oversettelsen er grei og flyter godt. Jeg føler ikke at jeg har gått glipp av noe ved å kun lese boken på norsk. I boken møter vi flere språk, som latin og fransk, og alt blir heldigvis oversatt slik at leseren slipper å sitte og lure.

Da Vinci koden er filmatisert, og den første i filmserien. Litt rart, og selv om jeg ikke skjønner helt hvorfor, tenker jeg det kan være fordi denne boken er mer populær enn Engler og demoner. Filmatiseringen er grei, den holder seg ganske nærme boken, og man går ikke glipp av så alt for mye ved kun å se filmen. Ikke slår det feil at det er Tom Hanks i hovedrollen som Robert Langdon heller.

Alt i alt er Da Vinci koden er god og spennende thriller, hvor vi rives med i en verden av konspirasjonsteorier og ekstremisme. Anbefales!

Neste bok ut i min utfordring er Det tapte symbol.

Feil sted, feil tid

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Av Gillian McAllisterFeil sted, feil tid | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2023)

Originaltittel: Wrong Place Wrong Time (2022)

Oversatt av Line Gustad Fitzgerald

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Årets påskekrim var en bok jeg fikk i gave av Stine-Marie. En bok hun hadde fått anbefalt fra en ekspeditrise i en bokhandel, som anbefalte denne til alle som liker krim uten blod og gørr. Og det er jo meg, så tusen takk for anbefalingen. Og nå er det min tur til å anbefale denne videre.

Feil sted, feil tid er ikke en typisk krim, mer en psykologisk thriller. Eller kanskje en roman ispedd krim? Uansett hvordan man rangerer den, er den unik. Historien starter med en kriminell handling, som ikke er unikt i seg selv, men det er måten hovedpersonen må finne årsaken til handlingen som er annerledes. For så fort det kriminelle har skjedd beveger vi oss stadig bakover i tid sammen med hovedpersonen. Hovedpersonen havner i en ufrivillig tidsreise lenger og lenger bakover i tid og må nøste opp i alle de små hendelsene og hintene som en dag vil ende i noe kriminelt.

Til slutt, da åstedsgranskerne har dratt, og da politiet har gått gjennom og tatt med seg Todds eiendeler, legger Jen seg på sofaen og stirrer opp i taket. Og det er da tårene kommer. Varme og raske og våte. Tårene for framtiden. Og tårene for i går og det hun ikke så komme.

Jen er en advokat i 40-årene, lykkelig gift med Kelly, en snekker, og med en tenåringssønn, Todd. Todd har akkurat fylt 18, men Jen finner det vanskelig å gi slipp på sin myndige sønn og når han begår et drap rett foran øynene hennes, faller hele hennes verden i grus. Hva var det som ledet Todd til å begå drap? Hvordan kunne gutten hun oppdro begå slik en grusom handling?

Etter en emosjonelt slitsom dag sovner Jen på sofaen og våkner dagen før den skjebnesvangre dagen. Hun finner raskt ut at ingen andre vet hva som kommer til å skje, at hun er den eneste som har begitt seg ut på en tidsreise. Og hver morgen våkner hun stadig lenger i fortiden. Besatt på å bevise at Todd ikke kunne drept noen uten provokasjon, benytter hun seg av muligheten til å ta de valgene hun ikke tok da hun levde dagene første gang. Og sakte, men sikkert oppdager hun hemmeligheter som kan hjelpe henne med å finne årsaken til drapet.

Det var ingenting, det var en drøm, det er noe, det er et mareritt. Hun er gal, hun er gal, hun er gal.

Jen er en ganske alminnelig karakter. En person det er lett å kjenne igjen, for vi kjenner mange av typen. Ei kvinne som strever med å balansere jobb og familie, med konstant dårlig samvittighet for enten det ene eller det andre. Og når Todd begår drap, skylder hun på seg selv og sine mangler som mor, ikke på sønnen. Man blir kanskje ikke direkte glad i henne, men med en karakter som er så lettkjennelig, blir man raskt engasjert i hennes historie og reise. Hun har ikke en voldsom karakterutvikling gjennom boken, men etter som hun reiser stadig lenger bakover i tid og ser sine egne handlinger og valg på nytt, blir hun stadig tryggere på seg selv.

Historien i seg selv er kanskje ikke spesielt utfordrende og spennende. Plottet er ganske så enkelt, tempoet er rolig (bortsett fra den stadige forflyttingen i tid) og det skjer ikke så mye skremmende, men måten historien er skrevet engasjerer likevel. Boka var fengene, og jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg. Og selv om jeg gjettet meg til løsningen før avsløringen, holdt boken meg fast.

«Du finner nok ut av omfanget», mumler han før han føres bort.

Nå og da bytter vi synsvinkel og følger en annens historie. Dette skjer ikke ofte, så det rekker ikke å bli plagsomt, men jeg sitter igjen med følelsen at disse kapitlene ikke er så veldig viktige. Ja, de gir et litt bredere innsyn i selve historien, men de gir ikke så mye mer informasjon enn at vi kunne klart oss uten. Forfatteren kunne, med litt mer fantasi, løst denne informasjonsflyten på en annen måte, slik at vi kunne fulgt Jen hele veien. Det hele føles litt lettvint. Men som nevnt, det skjer ikke så ofte at det blir direkte plagsomt.

Alt i alt er dette en god historie, og selv om den kanskje ikke når helt opp på terningkastet, så er det en bok jeg anbefaler. Den er unik, lettlest og lettslukt, med en god oversettelse. Dette er rett og slett en grei bok å kose seg med i vårsola for oss som gjerne leser krim, men ikke liker så mye blod og gørr.

Engler & demoner

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Dan BrownEngler & demoner | edgeofaword

Forlag: Bazar Forlag AS (2004)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Angels & Demons (Pocket Books, 2000)

Oversatt av Peter A. Lorentzen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Igjen prøver jeg meg på en ny utfordring, hvor jeg leser bøker til en bestemt forfatter. Det er noen år siden sist jeg tok på meg en utfordring, så det er absolutt på tide. Denne gangen valgte jeg bøkene om Robert Langdon, skrevet av Dan Brown, og først ut er selvsagt Engler & demoner.

«Robert Langdon … det er meg.»

Mange er kjent med Dan Browns Da Vinci koden, men det mange kanskje ikke vet er at Engler & demoner kom først. Det er gjennom denne boken Dan Brown introduserte Robert Langdon til verden.

Robert Langdon er professor i religiøs ikonologi ved Harvard, relativt populær blant sine studenter og noe verdenskjent via sine publiserte bøker om symbolsk semiotikk. Tidlig en morgen blir han oppringt av direktøren ved Cern, som søker hans bistand i å oppklare et mord på en ansatt. Langdon sier først nei, men når det kommer frem at mordet har tilknytning til det gamle Iluminati brorskapet, pirres hans nysgjerrighet og han lar seg overtale til å bistå. Snart innvikles Langdon i et dødelig mysterium med Vatikanet som bakteppe.

Illuminati hadde ålet seg som en slange opp fra historiens svunne dyp og tatt kvelertak på en gammel fiende. Ingen krav. Ingen forhandlinger. Bare gjengjeldelse. Demonisk enkelt. De klemte til. En hevn de hadde forberedt i fire hundre år.

Jeg leste denne boken første gang for mange år siden, og den har siden da stått som min favoritt av Robert Langdon bøkene. Det har ikke endret seg etter å  ha lest den en gang til. Dette er en spennende historie som byr på flere overraskelser underveis og det skal godt gjøres å gjette seg til hva som skjer.

Dan Brown skriver greit, om noe gjentagende og lettvint. Det merkes at dette er en av hans første bøker. Jeg er ikke superfan av beskrivelser av matlaging, som ikke har noen annen hensikt enn å fylle ut sider, eller av at karakteren beskriver seg selv når han ser i speilet. Hvem er det egentlig som står og beskriver seg selv mens de titter i speilet? Det gjør nå ikke jeg, og jeg vil jo tro at ikke mange andre gjør det heller. For meg tyder dette på en litt uerfaren skribent. Heldigvis retter dette seg noe utover i bokserien.

Jeg har valgt å lese bøkene på norsk, og Lorentzen har gjort en god jobb med oversettelsen.

Kritikken til tross, så er dette en godt utarbeidet historie, med hemmelige organisasjoner, religiøse tradisjoner og en drøss av gamle hemmeligheter. Robert Langdon er en motvillig helt, som blir dratt gjennom mysteriet av sin nysgjerrighet og lojalitet til mennesker han møter. Han er absolutt ingen actionhelt. Dette er en litt støvete professor som ofte havner i situasjoner han har ingen forutsetninger til å mestre, men som, ved å bruke kløkt og sin kunnskap om symboler og historie, kommer seg gjennom prøvelsene.

Teknikeren stirret på gjenstanden en lang stund og fornemmet bulderet fra en storm i anmarsj.

Det er lett å like Robert Langdon, han er en god og velutviklet karakter. Brown er flink til å skape et bredt og variert karaktergalleri, hvor de fleste karakterene virker troverdige. Dessverre kommer man ikke helt unna enkelte stereotyper. Vi møter en del karakterer i boken, og det kan kanskje bli litt mange, men heldigvis ikke så mange unødvendige.

Engler og demoner er filmatisert og er å finne på flere Streaming tjenester. Selv om denne er plassert som nummer to i filmrekken, med Da Vinci koden som den første. I hovedrollen som Robert Langdon finner vi Tom Hanks,  som gjør en god jobb i rollen som en støvete professor. Dessverre kutter filmen ut en del av de tingene som gjør boken så spennende. Dette er ikke uvanlig når det gjelder filmatiseringer, men det er vanskelig å skjønne noen av endringene. Har du bare sett filmen anbefaler jeg på det sterkeste å lese boken. Den er mye bedre.

 

Hjem til mørket

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Amy EngelHjem til mørket | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2022)

Sjanger: Krim/ thriller

Originaltittel: The Familiar Dark (Dutton Books, 2020)

Oversatt av Egil Halmøy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Nå er det påske igjen, og med påsken kommer også krimbøkenes høysesong. Tidligere har vi anmeldt flere krimbøker rundt påsketider (sjekk gjerne ut tagen Påskekrim), men i år blir det kun denne.

Hjem til mørket er ikke en ny bok, den kom ut første gang i 2020 på engelsk, men nytt for i år er den norske oversettelsen av Egil Halmøy. Dette er en psykologisk thriller som føyer seg godt inn i rekken av psykologiske thrillere som Lycke, Jeg lar deg gå og Harpiks.

Det som treffer deg hardest, er aldri det du forventer. Det er alltid noe skjult og snikende, noe som smyger seg mot deg bakfra mens du har oppmerksomheten rettet mot noe annet.

Eve Taggert bor i en liten glemt by i Mossouri sammen med sin 12 år gamle datter Junie. Eve kommer fra feil side av togskinnene, med en beryktet mor og en tøff oppvekst, men hun har valgt å vende ryggen til fortiden for å gi datteren et bedre liv. Alt dette faller i grus da datteren blir funnet drept på lekeplassen. Drapet drar Eve tilbake til en fortid hun trodde hun hadde forlatt, og et liv hun ikke lenger ønsket å leve.

Når sant skulle sies, var det ikke så viktig for meg å leve lenger. Men jeg var den eneste som kunne snakke for Junie. 

Eve klarer ikke å la politiet ta hånd om etterforskingen, hun må ha svar. Med den barndommen og oppveksten hun har hatt, har hun ikke stor tiltro til dem heller, en mistro hun deler med de hun vokste opp sammen med. Eve setter derfor i gang sin egen etterforskning, en etterforskning som trekker henne tilbake til det livet hun forlot og til erkjennelser hun ikke ønsker å få.

Gjennom hennes søken etter hvem som drepte Junie, får vi vite mer og mer om hennes liv og om livene til de som var med på å forme henne. Verden er for mange brutal, kanskje mest for kvinner, og bare ved å bli en del av den brutaliteten klarer man å overleve. Og når Eve til slutt oppdager hvem gjerningspersonen er, klarer hun å legge brutaliteten og mørket bak seg, eller lar hun seg oppsluke av den? Hvor langt er hun villig til å gå for sin kjærlighet for Junie?

Det var et eller annet som gnagde i meg, en liten bit informasjon som gled ut av rekkevidde hver gang hjernen min prøvde å få tak i den.

Språket i boken er flytende og godt, med ord og setninger som treffer følelsene rett på. Man skulle tro at et slikt mørke ville innebære lange setninger med tunge ord, men Engel har klart oppgaven med å skrive lett og ledig samtidig som han holder historien mørk og rå. Oversettelsen er også god, jeg fikk ikke følelsen av at jeg mistet noe ved ikke å lese på originalspråket.

Det er Eves stemme vi følger, hennes tanker og følelser vi blir delaktige i. Kun helt på starten og på slutten av boken får vi innblikk i andres stemmer, men de handler begge om Eve og gir oss en dypere innsikt i hvem Eve er.

Eve tar oss med på en reise inn i de mørke avkrokene av livet, og vi møter mange interessante personer. Dessverre er noen av dem litt stereotypiske, men ikke så ille at det blir slitsomt.

Jeg sa det hun ville høre, for jeg hadde ikke hjerte til å fortelle henne at det var for sent. Jeg følte meg allerede hjemme i mørket.

Hjem til mørket er rå og brutal. Den skjærer i deg som en skarp kniv og vrir rundt til følelsene dine blør. Boken bringer med seg et mørke som suger deg inn, og det er kun ved å lese til slutten du har noe håp om å se lyset igjen. Dette er en av de bedre psykologiske thrillerne jeg har lest.

Boken er ikke lang, det tar ikke lange tiden å lese den, men for en følelsesmessig berg og dalbane det er. Som leser kastes du rett inn i det, og boken slipper ikke tak før siste side er lest. Kanskje ikke da engang. Anbefales!

 

Sølvmyntene

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Tom EgelandSølvmyntene | edgeofaword

Forlag: Strawberry Publishing (2021)

Sjanger: Thriller

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

For noen år siden uttalte Egeland at det ikke kom til å komme flere bøker om Bjørn Beltø. Jeg ble faktisk lei meg og ikke så rent lite skuffet, men heldigvis, heldigvis, ombestemte Egeland seg. Jeg simpelthen elsker den nevrotiske Beltø og alle de heseblesende og tankevekkende eventyrene han havner i. Og nå er han tilbake. Tilbake med et brak!

Ok, jeg kan forstå at Egeland blir lei av å skrive om den samme stae Bjørn Beltø, med sine repeterende tankespinn og dametrøbbel. At han blir sliten av alle de historiske bakgrunnsundersøkelsene og presset på å gjør det intrikat, men samtidig forståelig. Men, men, Egeland! Verden har ikke fått nok av Beltø ennå. Jeg har ikke fått nok av Beltø ennå. Dermed er jeg superglad for at Bjørn Beltø ikke var klar for å gi slipp på deg riktig ennå og at det kommer noen bøker til.

«Beltø! Svarer han. Som et tordenskrall.

Hvorfor har han lagret mobilnummeret mitt?

Da jeg ikke svarer, fortsetter han:

«Jeg regner med at du ringer for å påta deg oppdraget?»

Et dokument har blitt borte. Et viktig dokument. Et dokument hvis innhold vil medføre verdensomveltende informasjon. Igjen er det opp til Beltø å finne ledetrådene, ikke bare for å finne hvor dokumentet nå befinner seg, men også hva det inneholder. Han er ikke den eneste som søker etter dokumentet, og presset er på for å være den som finner det først. Samtidig hjemsøkes Beltø av et mysterium som har rot i hans egen fortid.

Hva er tid? Tiden fletter sammen fortid og nåtid og forestillingen om en fremtid. Tid er en pil som skyter gjennom universet. Tid finnes ene og alene fordi vi lever i den. Så lenge det varer.

Igjen lar jeg meg fascinere av Egelands evne til å sy sammen en historie av historiske fakta og fri fantasi. Av konspirasjoner og tankevekkende idéer. Igjen tar han for seg kristendommen og noen av dens mange motsigelser, og spinner en troverdig historie som spenner seg helt tilbake til Judas og Pontius Pilatus. Uansett om du liker Egelands skriverier eller ikke, må du innrømme at det ikke er noe halvveis med hans historier. Bakgrunnsarbeidet som må til for å skrive en slik bok må være enorm. Da hjelper det kanskje at han nå har skrevet en del slike bøker, og kan lene seg litt på tidligere skriverier.

Sølvmyntene bygger nemlig på tidligere eventyr Beltø har vær på, men det betyr ikke at man må ha lest Beltø – bøker tidligere for å nyte denne boka. Boka fungerer fint alene, men ved å ha lest tidligere bøker får man en del forhåndskunnskap som er med på å utdype og forklare boka.

Jeg tenker. Jeg skriver. Noen sa en gang at det finnes to typer arkeologi. Den historiske. Og den sjelelige: utgravninger i hjernen.

Historien kan være til tider litt vanskelig å følge, da det er mange navn og mye historie å holde styr på, men Egeland skriver lett og engasjerende. Språket flyter godt, uten for mange utbroderinger. Det lette språket gjør det litt enklere å følge den intrikate historien Beltø nøster opp i.

Boka er spennende. Den griper fatt i deg med en gang og holder deg fast helt til siste side. Jeg klarte ikke å legge den fra meg og leste hele i løpet av en dag. Da hjelper det er språket er såpass lett. Det trengs ikke mange tenkepauser og man slipper å lese mellom linjene. Her kan man la seg gripe av spenningen og den godt utarbeidede historien og la seg sveve av sted på det flotte og lette språket.

Når det gjelder blandingen av fakta og fiksjon er det vanskelig å forstå med en gang hva som er hva. De glir så sømløst sammen. Heldigvis har Egeland lagt ved en lang liste med forklaringer og utdypninger bak i boka. Her avslører han også hva som er fakta og hva som er fri diktning.

Én etter én triller myntene ut og ned på jakken.

Tretti sølvmynter.

Jeg har tidligere anmeldt flere av bøkene om Bjørn Beltø, og har du lest de er det kanskje ingen overraskelse at jeg likte denne også. Sølvmyntene byr på alt det beste med bøkene til Egeland. Anbefales!

Sjekk ut de andre bøkene om Bjørn Beltø:

Sirkelens ende

Paktens voktere (dessverre ikke anmeldt)

Lucifers evangelium

Nostradamus´ testamente

Den 13. disippel 

Djevelmasken 

Lasaruseffekten (dessverre ikke anmeldt)

Codex

Ser du etter noe lignende til yngre lesere? Sjekk ut serien om Robert:

Katakombens hemmelighet

Skatten fra Miklagard

Mumiens mysterium

 

Mysteriet med Yusuf

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Hanne Kristin RohdeMysteriet med Yusuf | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag AS (2019)

Sjanger: Ungdom/krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Astrid er tilbake med nok et mysterium. I tillegg må hun håndtere konsekvensene av at hun blikker den mest populære jenta i klassen. Å være tenåring er alt annet enn enkelt.

Yusuf ender i koma etter å ha fått i seg dop og Astrid prøver å nøste opp i hva som har skjedd. For Yusuf ville da aldri ha tatt dop? Sosialt utstøtt fra klassen er det vanskelig for henne å få tak i ledetråder. Denne gangen må hun stole på seg selv og løse mysteriet på egenhånd.

Astrid stirrer på Marie. Blikkene deres møtes. Astrid himler med øynene mot henne, og i det samme vet hun at akkurat det burde hun ikke ha gjort.

Mysteriet med Yusuf er den tredje boken i Blålysserien, en krimserie skrevet for lesere i 12-års alderen, Astrid selv er 13 år og har akkurat startet på ungdomskolen. Yngre lesere kan nok også komme seg gjennom disse bøkene, da språket ikke er for vanskelig og handlingen lett å følge.

Opplevelsene og følelsene til Astrid er også lett gjenkjennelige. Her vil nok mange unge lesere kunne trekke paralleller til egne liv. Astrid gjør også en del dårlige valg, noe som gjør henne til en høyst troverdig karakter og ikke minst tenåring.

-Astrid, sier pappa. -Ingen har rett til å slå eller sparke. Ingen har rett til å true andre til å tie.

-Vær så snill, hvisker hun. -Ikke ring noen. Ikke gjør noe. Ikke ennå.

Jeg fant denne boken hakket kjedeligere enn de to første, uten at jeg klarer helt å sette fingeren på hvorfor. Nå er jeg langt unna målgruppa, så det kan tenkes at de rette leserne vil finne boka spennende.

Teksten er enkel og lettlest, med få vanskelige ord. Det er litt flere parallelle historier å følge denne gangen, men ikke så mange at man går surr. De aller fleste karakterene har vi møtt før og det er moro å få lære litt mer om dem for hver bok.

Noe er i ferd med å ta helt av, og hun føler seg ikke sikker på at det er til hennes fordel.

Akkurat som tidligere lærer leserne noe om loven. Det kan virke som Rohde ønsker å få inn noe lærdom i hver bok. Samtidig er ikke dette hovedpoenget. Bøkene er ment som underholdning, noe de absolutt er.

Se mine anmeldelser av Pyramidemysteriet og Mysteriet med det forbudte bildet, de to første bøkene i Blålysserien, for ytterligere tanker om bøkene.

Pyramidemysteriet | edgeofawordMysteriet med det forbudte bildet | edgeofawordMysteriet med Yusuf | edgeofaword

Tusen takk til Kagge Forlag for anmeldereksemplar.

PS. Det har kommet flere bøker i serien, men tror nok at jeg gir meg her da jeg er alt for langt unna riktig lesegruppe. Anbefaler allikevel bøkene til unge tenåringer.

 

Furet/ værbitt

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Anne HoltFuret/ værbitt | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2019)

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Stine – Marie og jeg var på Forfatterne kommer 2019 arrangert av Gyldendal i september. Et flott arrangement forlaget arrangerer hvert år og denne gangen var det fjerde gang Edge of a Word var med. Her får vi god mat, flotte forfatterintervju og goddiebags fulle av bøker. Furet/ værbitt var å finne blant bøkene i årets goodiebag.

Anne Holt startet opp en ny krimserie med en ny hovedperson, Selma Falck, i 2018.   En grav for to ble en flott start på serien og med Furet/ værbitt har Holt skrevet en medrivende oppfølger.

Furet/ værbitt var igangsatt.

Selma Falck våkner til et mareritt. Hun er naken i en brennende hytte på snaufjellet. Hukommelsen er borte, hun aner ikke hvem hun er eller hva som har skjedd. Hun redder seg ut av hytta, bare for å havne i fryktelig snøvær. Uten klær og mat. Uten å vite hvor hun er eller hvor hun skal må Selma overleve. Sakte, men sikkert kommer broker av hukommelsen tilbake, men ikke raskt nok. Hun vet hun har dårlig tid, det er noen hun må redde. Det står om selve nasjonens sikkerhet.

Fortsatt hadde hun langt flere spørsmål enn svar. 

Men hun kom ikke til å dø.

I hvert fall ikke i dag.

Selma har kommet seg på beina igjen etter sitt store personlig nederlag. Oppklaringen av hennes første sak som privat etterforsker sørget for at hun fikk økonomien på rett spor og fått spilleavhengigheten under kontroll. Hun har kjøpt seg leilighet og startet opp firma som privat etterforsker. Det eneste som gjenstår er å ordne opp i forholdene med barna, men det viser seg å bli vanskeligere enn Selma er forberedt på.

Vær rause med hverandre. Vis respekt. Forsøk å tolke folk i aller beste mening, så vil vi alle sammen få det så mye bedre.

Holt har en enkel og lett skrivestil. Den er lett å følge, uten mange merkelige formuleringer eller fremmedord, noe som gjør bøkene hennes lett tilgjengelig for alle. Det lette språket til tross, bøkene feiler ikke når det kommer til velutviklede plott eller interessante karakterer.

For Selma Falck er en interessant karakter. Hun har en hel rekke personlighetstrekk som gjør det vanskelig å like henne. Hun er ego, sta, sær, frekk, usympatisk, utålmodig og avvisende. Hun har rett og slett flere punkter på den negative siden av personlighetsskalaen enn den positive. Og dette er nok den største kritikken Holt har fått for bøkene om Selma.

Samtidig er det overraskende givende å lese om en slik usympatisk hovedkarakter. Leserenes ønske om å se en endring i Selma driver oss videre, og det dukker heldigvis opp flere lyspunkt i løpet av boken.

Jeg har en svakhet for bøker med hemmelige organisasjoner og mørke hemmeligheter, men ofte faller de igjennom når disse komplottene blir lagt til Norge. Kanskje fordi man kjenner sitt eget land for godt? Eller fordi man ikke helt klarer å tro at noen kan holde på sånn i gode, gamle Norge?

Samtidig syns jeg Holt har fått det til relativt bra. Hun har en godt gjennomtenkt bakgrunn som gjør hele komplottet mer troverdig.

Vi er imidlertid et liberalt demokrati, … Noe som innebærer et paradoks. Det liberale demokratis største styrke er også vår største svakhet; vi må tolerere dem som vil ødelegge det.

Holt har en mengde forskjellige karakterer. Alle ulike og heldigvis få stereotypiske. Det jeg dessverre  ikke er spesielt glad i er den konstante hoppingen mellom dem alle. Det blir for mye uro i leseflyten, og for meg tar det bort noe av spenningen.

Å gi alle karakterene en stemme blir en litt enkel løsning som gjør at det er svært lite man undrer seg over. Man får raskt greie på det meste, selv om noen få overraskelser gjenstår, og undringen/forvirringen/uroen man ofte får i andre krim, der man nærmest ikke skjønner bæret, blir borte. Furet/værbitt blir mer en kosekrim.

Selv om spenningen ikke var av det ypperste slaget, har Holt skrevet en medrivende krim jeg koste meg med. Dette er krim for oss som ikke er så glad i blod og gørr. For oss som liker gode karakterutviklinger og som setter en godt utarbeidet historie over heseblesende spenning.

Sirkelens ende

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Tom EgelandSirkelens ende | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2012)

Sjanger: Krim/Thriller

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg forelsket meg i Beltø serien da jeg leste Nostradamus testamente for en tid tilbake.  Gleden var derfor stor da jeg fant Sirkelens ende i innbundet form på bokmarkedet på Bjølsen i våres.

Jeg liker å ha oversikt. Har du oversikt, har du også kontroll.

Da noen utenlandske arkeologer stikker av med det eldgamle skrinet de avdekket på en utgraving i Østfold der Beltø er kontrollør, blir han forbannet. Ingen skal forsvinne med viktige arkeologiske funn på hans vakt. Når han oppdager at flere av hans overordnede også er med på å skjule skrinet, begynner han å nøste opp i skrinets gåte. Gåten sender han på kryss og tvers i Europa og den ene utrolige teorien etter den andre presenteres. Men hva er egentlig sannheten? Og hvorfor er de så oppsatte på å holde det hemmelig?

I stillheten som senker seg over oss, og som kun forstyrres av vinden i trekronene og den lavmælte mumlingen til studentene, går to ting opp for meg. Det ene er at jeg har blitt lurt. Jeg vet ikke riktig hvordan eller hvorfor. Men vissheten får meg til å bite tennene så hardt sammen at øynene fylles med tårer. Det andre er erkjennelse. … Jeg har mislykkes.

For første gang skulle jeg ønske jeg hadde lest bøkene i rekkefølge. Sirkelens ende er den første boka om Bjørn Beltø, og leseopplevelsen min ble nok litt ødelagt. Flere av de store avsløringene ble ikke fullt så spennende da jeg allerede visste om dem. Samtidig var Sirkelens ende en medrivende lesing, og jeg klarte ikke å legge den fra meg.

Egelands skrivestil er fengende. Han hekter deg på i løpet av de første linjene og slipper deg ikke før siste ord er lest. Det er noe med blandingen av humor, spenning, dialoger og ikke minst konspirasjoner. Her og der kommer også noen bemerkninger på samfunnet, og da spesielt det religiøse, som gir leseren mye til ettertanke.

Av og til har har jeg problemer med å finne de riktige ordenen. «Jøss,» sier jeg bare.

Hovedpersonen er en usannsynlig helt. Han er hverken modig eller sterk, men han tar igjen for manglene sine med en enestående stahet. Han var til tider litt treg, enkelte ting ble gjentatt litt for ofte, og Egelands ønske om at leserne skal forstå endte opp med en litt for overforklart historiegang. Samtidig gjør Beltøs humor og kritiske natur opp for den litt for grundige grundigheten.

Et insekt som innser at det er umulig å unnslippe, folder bena sammen og spiller død. Av og til føler jeg den samme trangen.

Konspirasjonene kan være noe tunge å følge, her gjelder det å ha tunga rett i munnen, men selve språket er lettlest og det tar absolutt ikke lang tid å komme gjennom boka.

Sirkelens ende er en spennende start på Beltøs opplevelser. Her får vi masser av konspirasjoner, hemmelige sekter og en god dose med Beltøs personlighet.

Enkelte minner er det lim på.

Sjekk gjerne ut de andre bøkene i Beltø-serien:

Paktens voktere (ikke lest ennå)

Lucifers evangelium

Nostradamus testamente

Den 13. disippel

Djevelmasken

Lasaruseffekten (lest, men dessverre ikke anmeldt)

Codex

Jeg anbefaler også Egelands ungdomsserie om Robert:

Katakombens hemmelighet

Skatten fra Miklagard

Mumiens mysterium

The Curious Incident of the Dog in the Night-Time

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Mark Haddon

Forlag: Vintage (2004)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

For noen år tilbake fant jeg en anmeldelse av denne boka og bestemte meg sporenstreks at denne skulle jeg lese en dag. Jeg tok et bilde av coveret for å huske boka og bar med bildet på mobilen noen år før jeg snublet over boka på bokmarkedet på Bjølsen nå i våres. Endelig skulle jeg få lese den.

This is a murder mystery novel. Siobhan said I should write something I would like to read myself. Mostly I read books about science and maths. I do not like proper novels. But I do like murder mystery novels. So I’m writing a murder mystery novel.

Ved første side skjønte jeg at denne boka var noe spesielt og begynte allerede da å anbefale den til kolleger. Nå som boken er ferdig lest står jeg fremdeles ved anbefalingene. Kanskje enda fastere enn tidligere.

Christopher Boone er femten og har Asperger. Noe som gjør det vanskelig for han å forstå mennesker og det menneskelige aspektet av verden. Han hater fargene gul og brun, men elsker fargen rød. Han liker forutsigbarhet, tabeller, matematikk og fysikk. Han hater å bli tatt på og store menneskemengder. Han liker stjernene og aller best å gå i nabolaget om natta, og det er slik han snubler over naboens hund som ligger død i hagen. Christopher bestemmer seg for finne hundemorderen og setter dermed i gang en rekke hendelser som snur verdenen hans på hodet.

Boken er fortalt i førsteperson, og Christopher slår tidlig fast at dette ikke vil bli en morsom bok. Å fortelle vitser er det samme som å lyve, og det er noen han absolutt ikke gjør. Dessuten er vitser ofte vanskelige å forstå, da de har doble betydninger. Christopher er avhengig av at ting blir forklart rett frem, uten mulighet for forvirrende dobbelt betydninger.

This will not be a funny book. I cannot tell jokes because I do not understand them, Here is a joke, as an example. It is one of father’s. His face was drawn but the curtains was real. I know this is supposed to be funny. I asked.

Men selv om han påstår at boken ikke blir morsom ender man med å humre både her og der. Christophers betraktninger av menneskene i livet sitt og samfunnet han lever i er enkle og ganske naive, noe som gjør boken morsom allikevel.

Christopher bestemmer seg også for å skrive en bok, noe han selv innser ikke er lett for en med Asperger. Å skrive historier betyr nemlig at man ofte må finne på ting, noe som igjen blir å lyve. Når han finner ut at han kan skrive om etterforskningen av hundedrapet, finner han et smutthull som gir han mulighet til å skrive en bok. Å skrive om det som faktisk skjer er jo ikke oppspinn.

I do not tell lies. Mother used to say this was because I was a good person. But it is not because I am a good person. It is because I can’t tell lies. … This is another reason why I don’t like proper novels, because they are lies about things which didn’t happen and they make me feel shaky and scared. And this is why everything I have written here is true.

Christopher er opptatt av mange ting, og siden det kan være vanskelig for ham å konsentrere seg om én ting om gangen, får vi også vite om tingene han interesserer seg for, som universet, matematikk og hans søken etter å forstå sosial samhandling. Gjennom hans betraktninger og forklaringer får vi et unikt innsyn i hvordan hjernen, og da spesielt tankene og sanseinntrykkene, fungerer for en som er på spekteret.

Og det er kanskje her man humrer mest. Ikke fordi det er så rart og merkelig, men fordi det er så logisk. Så utrolig logisk at det er rart ikke flere tenker på denne måten, egentlig.

I decided that I was going to find out who killed Wellington (red. the dog) even though Father had told me to stay out of other people’s business. This is because I do not always do what I am told. And this is because when people tell you what to do it is usually confusing and does not make sense.

Forfatteren viser en unik kjennskap til Asperger syndromet. Hva som er utfordringene og egenskapene. Og han holder det gående gjennom hele boken. Det glipper aldri, noe som gir inntrykk av at boken faktisk er skrevet av en med Asperger. Utførelsen av boken er helt fantastisk.

Jeg vet ikke om boken er oversatt til norsk, men det er absolutt ikke vanskelig engelsk vi møter her. Og enkelte begreper forklarer Christopher for oss, så vi mister ingenting på grunn av manglende engelskkunnskaper.

Dette er en bok som virkelig bergtok meg. Helt fra første side var jeg fanget og klarte nesten ikke å legge den fra meg. Dette er en bok jeg kommer til å tenke mye på og som jeg anbefaler på det sterkeste, spesielt hvis du jobber med eller kjenner mennesker med samme utfordring som Christopher.

All the other children at my school are stupid. Except I am not meant to call them stupid, even though that is what they are. I’m meant to say they have learning difficulties or that they have special needs. But this is stupid because everyone has learning difficultis because learning to speak French or understanding Relativity is difficult…

Og kanskje den bidrar til å gi samfunnet som helhet en bedre forståelse av autisme og Asperger. At de som går med hørselsvern på kjøpesenteret eller skriker når noen kommer borti dem ikke er gale, men er mennesker med hjerner som fungerer litt annerledes.

For hva er egentlig normalt? I Christophers verden er det han selv som er den normale. Alt handler om perspektiv, og perspektivet i denne boken vil absolutt gi deg noe å tenke på. Og noe å lære av.

Dette er absolutt en bok du bør lese.