krim

Den stumme jenta

/ Stine-Marie / 3 kommentarer

Skrevet av Hjort & RosenfeldtDen stumme jenta | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2015)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Den stumme flickan (2014)

Oversatt av Håvard Syvertsen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

I dag har vi gleden av å legge ut en gjesteanmeldelse her på edgeofaword. Dette er den første anmeldelsen vi legger ut som ikke er skrevet av Julie Karoline eller meg, noe som gjør det ekstra spennende. Sjangeren er selvfølgelig krim og anmelderen er Jan Erik, en erfaren og ivrig krimleser. Det er et par år siden boken kom ut, men hvem sier at man bare kan ta med årets krim på påskefjellet?

Den stumme jenta er fjerde bok i serien om kriminalpsykologen Sebastian Bergmann. Tradisjonen tro i krimverdenen, er selve historien frittstående og kan leses uavhengig av om man har lest tidligere bøker i serien. Du vil da imidlertid gå glipp av litt karakterutvikling og bakgrunn, noe som kan føre til at det tar litt lengre tid å komme inn i bokens univers.

De var to nå.

Hun var to.

Utenpå og innvendig.

Historien starter med drapet på en hel familie, mor, far og to små sønner. Det lokale politikammeret i Torsby skjønner straks at de trenger hjelp fra spesialistene i «Riksmord», Sveriges svar på Kripos. I teamet fra Stockholm finner vi også Sebastian Bergmann, kriminalpsykologen som er spesialist på å tegne forbryterprofiler.

Ganske snart finner etterforskningsteamet ut at det, i tillegg til den drepte familien, også befant seg et annet barn i huset. Et barn som er forsvunnet. Dermed har politiet to oppgaver som må prioriteres, nemlig å finne morderen og det forsvunne barnet. De finner raskt ut at barnet er guttenes kusine, som var på besøk hos sine slektninger, og politiet antar at hun har vært vitne til tragedien. Men dessverre viser det seg, etter en vellykket leteaksjon, at jenta ikke vil snakke. Sebastian Bergmann tar på seg oppgaven med å få henne til å gi etterforskerne den informasjonen de trenger. En oppgave som krever profesjonalitet og følsomhet.

Hvis du tar hånden min, skal jeg ikke slippe deg. Jeg kommer ikke til å slippe deg før du vil at jeg skal slippe. Når du er hel igjen. Når det ikke gjør vondt lenger. Jeg kan gjøre det. Jeg lover deg det. Jeg kan hjelpe deg. Vær så snill, la meg få hjelpe deg.

Historien er profesjonelt og tradisjonelt bygd opp ved at mistanken rettes mot flere ulike personer gjennom boka og at den endelige løsningen kommer helt mot slutten. Spenningen er der hele tiden. Klarer de å ta ham? Er det flere gjerningspersoner? Er det en gal massemorder som går løs i lokalsamfunnet?

I tillegg til den faktiske krimhistorien, er dette også en fortelling om Sebastian Bergmann. En traumatisert og sexavhengig mann. Han blir betraktet som en kald, til dels uvennlig kar, med totalt fraværende sosiale antenner. Det er tydelig at han har sine demoner å slåss mot, demoner som hjemsøker ham gjennom nattlige mareritt. Spesielt har han et vanskelig forhold til sin kollega Vanja, som viser seg å være hans datter. Men dette vet ikke hun og hun misliker direkte sin eldre kollega.

Dessverre har han lagt seg til en vane å lyve. Løgnen blir hans følgesvenn, som blir stadig vanskeligere å kvitte seg med. Dette plager ham, men det ser ikke ut til at han har mot eller krefter til å komme ut av den onde sirkelen. At han, tross sitt harde ytre, har en myk side med evne til å vise ømhet kommer etter hvert fram.

Alkohol gir deg ingen nye tanker, den får deg bare til å si det du allerede tenker, men har vett til å holde kjeft om når du er edru.

Er dette en bok som kan anbefales?

Mitt svar er et klart ja (hvis man liker krim).

Som tidligere påpekt, så er historien og beskrivelsen av den troverdig. Plottet er godt gjennomarbeidet og uten logiske brister, og Hjort & Rosenfeldt leverer på spenning. Slutten kunne har vært lykkeligere, men da hadde ikke boka handlet om Sebastian Bergmann. Det må også nevnes at flere bøker har vært filmatisert for TV. Neste bok i serien er Ikke bestått, som kom ut i 2016.

Bak et lavt gjerde åpnet fjellet seg rett inn i glemselen. Det steinete gapet som skulle sluke henne. Gjemme henne på utsiden akkurat som hun var gjemt inni seg.

 

 

Jordfast

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Graham NortonJordfast | edgeofaword

Forlag: Juritzen (2017)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Holding (Hodder & Stoughton 2016)

Oversatt av Ina Kirsten Sundal Widerøe

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Graham Norton er en irsk komiker, skuespiller, TV-programleder og journalist. Han er nok aller mest kjent fra talkshowet Graham Norton Show. Han har tidligere gitt ut tre humorbøker. Jordfast er hans første roman.

Duneen er en stille landsby i Irland, hvor det sjelden skjer noe, så når noen benrester etter et menneske dukker opp på en bondegård, får innbyggerne livene sine snudd på hodet. PJ Collins, landsbyens lensmann, får plutselig en ordentlig kriminalsak å etterforske, men det viser seg raskt at innbyggerne i Duneen har flere hemmeligheter. Hemmeligheter de ikke ønsker at skal se dagens lys.

«De fant noe da de gravde fram fundamentene, og de tror det er et lik.» Suppebollen traff gulvet med et brak, og bitene spredte seg til hvert eneste hjørne i rommet.

Denne boka overrasker. Jeg har aldri tenkt på Graham Norton som noe annet enn en komiker og TV-programleder. Da Juritzen spurte om jeg ville lese denne og jeg hørte hvem forfatteren er, innrømmer jeg at jeg ble overrasket. Og nysgjerrig. Og for å være helt ærlig hadde jeg ikke store forhåpninger, men boka overrasket meg. I den positive retningen.

Vi møter en stor samling med karakterer her. Vi hopper mellom dem uten noen skille eller avklaring. Her hopper du fra den ene til den andre fra den ene setningen til den andre. Dette er noe jeg ikke er spesielt glad i, og er kanskje det som trekker ned boka litt. Allikevel er persongalleriet så variert at det imponerer. Alle er ulike. Alle har de personligheter, med arr og hemmeligheter. Og alle har de en utvikling i løpet av historien. Fantastisk.

Han flyttet blikket fra utgravingene og ned mot skolen, tok fram notatboka for å dra ut tiden, og håpet desperat at han ga inntrykk av å være en profesjonell politimann som fulgte protokollen.

Følelsene ligger hele tiden og bobler rett bak ordene her. Og Norton har gjort en fenomenal jobb med å beskrive de og gjøre de troverdige. Gamle lengsler, kjærlighet, sorg, skuffelse og knuste drømmer er alle representert. Noe som gir boken og karakterene en fin dybde. Jeg følte virkelig med alle karakterene. De var så levende, så troverdige.

Som Irish Times skrev: «En betydelig prestasjon … ekte karakterer og nydelige følelser.»

Man skulle tro at en bok skrevet av en humorkonge skulle være mer artig og kanskje til og med fjollete. Heldigvis er ikke fjollete et passende adjektiv om Jordfast. Vi finner humor her, men den er ganske lett og enkel. Det er ikke en humor som forstyrrer eller ødelegger historien.

Boken er godt skrevet, om enn noe rotete da den hopper mye fram og tilbake mellom karakterene. Den røde tråden er hele tiden lett synlig og lett og holde i, selv med all hoppingen. Oversettelsen er grei. Widerøe har gjort en god jobb, men jeg stusser på noen av ordvalgene, da spesielt adjektivene. Om dette er Widerøes oversettelse eller Nortons skrivestil er vanskelig å si da jeg ikke har noen referansepunkter.

Flere har kritisert boken for å falle litt mellom to stoler. Jordfast er satt inn i krim sjangeren, men den kan like godt passe inn i roman sjangeren. Dette er absolutt ingen krimkrim. Flere har kalt denne en kosekrim, og jeg syns den betegnelsen passer bedre. For hvis dette er en krim kan også bøker av Kathrine Webb og Lucinda Riley, blant andre, kalles krim. Dette er en roman med en kriminell handling som bakteppe. Det er vanskelig å sette boken i en sjanger. Eller i en bås, om du vil. Uansett er det en fin bok.

Alt i alt har Graham Norton skrevet en flott debutroman. Den grep meg godt og holdt meg fast til siste side var lest. Jordfast er en bok jeg kan anbefale.

Tusen takk til Juritzen forlag for anmeldereksemplar.

Harpiks

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Ane RielHarpiks | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2017)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Harpiks (2015)

Oversatt av Cecilie Winger

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Årets oppkjøring til påsken er i gang. I år, som i fjor, kommer vi til å legge ut en anmeldelse hver dag denne uka for å gi deg noen tips til påskens krimlesing. Først ut er Ane Riels Harpiks. En mørk, dyster og ond, men samtidig så vakkert skrevet, krim.

Det var mørkt i det hvite rommet da far drepte farmor. Jeg var der. Carl var også der, men han oppdaget de aldri. Det var om morgenen julaften, og det snødde lite grann, men en skikkelig hvit jul ble det ikke det året.

Liv er ei lita jente som bor sammen med sin far og ekstremt overvektige mor på en liten øy. De er de eneste som bor på øya. Nå og da drar Liv til naboøya for å hente mat og andre ting familien trenger uten å vite at det hun egentlig gjør er å stjele. Faren kaller det en lek. Det er også en lek at far stenger henne inne i en container oftere og oftere. For Liv er alt dette normalt. Å bo på en gård hvor søppelet hoper seg opp, å ha en far som samler på absolutt alt og en mor som bare ligger i sengen er Livs normalitet. Det er heller ikke merkelig at far melder henne død, når hun slettes ikke er det.

Okay, jeg skjønner godt at det høres ganske merkelig ut når jeg bare forteller det slik, men det var slik det var. Vi var ikke helt som de andre, det fant jeg ut underveis.

Liv er i førskolealderen og hun har ingen venner. Hun er vant til å bo i rot og møkk, far har samlet alt for mye søppel, men hun elsker han og mor. Liv er ikke i tvil om at far elsker henne. Far vet best og han vet alt. Så når han dreper farmor er det litt merkelig, men ikke unormalt.

Det er først når hun legger merke til hvor ryddig det er hos de hun sniker seg inn til om natten, når dyrene på gården begynner å lide (selv om far alltid har sagt at de ikke skal la dyr lide) og far slutter å bli med henne i skogen eller på de mange lekene deres, at hun begynner å skjønne at ting ikke er helt som de skal. Men hva skal man gjøre når man er lita og det ikke er så lett å forstå?

Men det underligste, og det verste, var øynene som stirret på meg under de store brynene. De stirret uten å se. Det var som om det var kommet en melkeaktig hinne over de vennligste øynene jeg kjente. Det var som jeg ikke lenger kunne få øye på far.

Liv er fortellerstemmen i historien. Det tar derfor ganske så lang tid før leseren skjønner hvordan forholdene egentlig er på gården. Liv er såpass ung at hun ikke helt skjønner hvor unormalt de lever. For henne har det nesten alltid vært sånn. Hun kan så vidt huske en tid da ting var annerledes.

Jeg kunne huske at det ikke alltid hadde vært så mye hjemme hos oss, slik det var nå. Jeg kunne huske at vi en gang i tiden kunne bruke kjøkkenet og badet på ordentlig. Ikke bare til å ha ting i. Jeg tror nok at jeg ville foretrekke at det fortsatt var slik. At det ikke var fullt så mange ting der. På den annen side var det ikke noe av det vi hadde som jeg hadde lyst til å unnvære. Og far sa at vi skulle passe på det.

Liv sin historie blir avbrutt av kapitler om Jens Haarder, Livs far. Om hans barndom og hans utvikling. I disse delene sitter leseren på utsiden og forståelsen for situasjonen blir bredere. Jeg likte svært godt denne oppklaringen og fant ikke hoppene mellom fortellerstiler for slitsomt. Riel får det hele til å flyte fint.

Språket er så vakkert, så skjørt og nydelig. Noe som også gjør det vanskeligere å få satt fingeren på hva som faktisk foregår. Det blir en sterk kontrast til grusomhetene boken faktisk inneholder.

Harpiks er ikke en krimkrim. En psykologisk thriller vil nok være en mer treffende beskrivelse. Den trekker oss inn i menneskets mørke dype, uten å bli blodig og skummel. Den beskriver så godt mange av de følelsene mange av oss bærer på; redsel for å miste, splittelse og angst. Men den inneholder også kjærlighet, lojalitet og omsorg. Alle følelsene glir inn i og om hverandre. Riel kan kunsten å føre de sammen i en harmoni, som kanskje ikke er perfekt, men som er troverdig.

Han hadde satt fram en skammel til meg for at skulle få bedre utsyn til alt sammen, og der stod jeg altså og kikket. Det var merkelig, for på den ene siden hadde jeg lyst til å løpe langt vekk – lyst til å løpe opp og gjemme meg på soverommet til mor eller til å løpe av sted og gjemme meg i containeren sammen med Carl. På den annen side hadde jeg lyst til å stå på skammelen og se alt sammen. Til å være der sammen med far.

Jeg klarte nesten ikke å legge fra meg boken. Harpiks dro meg videre, i sitt rolige tempo, fordi den er så godt skrevet, så intens, at jeg måtte lese mer. Hele tiden mer. En fantastisk spennende bok. Grusom og fin. Kjærlig og ondskapsfull. Den er alt på en gang.

For lesere som liker mer psykologiske thrillere enn ren krim anbefaler jeg denne på det sterkeste.

Katakombens hemmelighet

/ Julie Karoline / 6 kommentarer

Skrevet av Tom EgelandKatakombens hemmelighet | edgeofaword

Forlag: Aschehaug (2013)

Sjanger: Ungdom/ krim

Kilde: Lånt av nevø Sigurd (13 år)

Anmeldt av Julie Karoline

Katakombens hemmelighet kom ut i 2013 og er Egelands første bok i en krimserie for ungdom. Samme år vant den Arks barnebokpris.

Bokens hovedkarakter er fjorten år gamle Robert. Han er sønn av en arkeolog og om somrene jobber han med moren sin på ulike arkeologiske utgravinger. Denne sommeren finner han og moren et smykke og et kart i en gammel vikinggrav. Kartet leder dem til en katakombe i Roma. Robert stenges inne i katakomben en kveld. Alene, tror han. Etter mystiske hendelser og en mirakuløs redning fra katakombene drar Robert og mor tilbake til Norge, men smykket og smykkets historie vil ikke gi slipp på Robert og han trekkes inn i et tusen år gammelt mysterium.

«Hva har jeg egentlig her i katakomben å gjøre?»

Herlig! Fullstendig herlig. Egeland har, med sine historiske kunnskaper og sin hjerne for mysterier og konspirasjoner, skapt en historie og en verden som fenger fra første side. En verden jeg raskt ble trukket inn i.

Boken er ikke lang, det trenger jo ikke en ungdomsbok å være. Allikevel er den proppfull av spenning, humor, oppdagelser og historie. Det er mye Egeland har klart å få med på så få sider. Imponerende.

Bakgrunnshistorien er god og bred, og selv om den ikke er beskrevet i detalj, får leseren med seg mer enn det som står svart på hvitt. Noe som gjør at boken passer like godt for voksne som for barn.

Språket er lett og ledig. Det var ikke mange vanskelige fremmedord, og de få som er kan lett forstås ut fra konteksten. Roberts små faktabokser gir ytterligere informasjon om begreper og historie. En artig vri som beriker historien. Faktaboksene kan lett hoppes over, de er først og fremst myntet på de som ikke har møtt disse begrepene før. Samtidig gir de artige innblikk i Robert som karakter.

Roberts fakta om Roma.

Roma er hovedstaden i Italia. Byen kalles også «den evige stad». Den ser ikke mye evig ut, spør du meg. Alt er gammelt. Eldgammelt. Og ufattelig varmt…

Vi lærer kanskje ikke så mye om Robert. Han er jo som ungdommer flest: hemmelighetsfull. Han er ung og meget nysgjerrig, noe som gjør han litt korttenkt og impulsiv. Det er ingen karakterutvikling her, hvis man da ikke regner med all den kunnskapen han tilegner seg.

Hvis det er noe jeg kan sette fingeren på, er det slutten. Jeg syns den er litt brå. Alt løser seg kanskje litt vel raskt. Samtidig kan den jo ikke trekkes ut i det uendelige. Slutten er spennende, absolutt, men jeg skulle ønske den varte litt lenger. Nå er jo dette en ungdomsbok og ikke myntet på voksne lesere, så jeg skal ikke syte for mye. Sigurd (13) mente slutten var bra.

Jeg anbefalte denne til en av mine elever som er en sterk leser (3. trinn), med forbehold om at det er en ungdomsbok og at han godt kunne legge den fra seg hvis den ble for vanskelig. Det var den visst ikke, for han slukte den, elsket den og har nå skaffet seg de neste bøkene i serien. Han fant ikke begrepene vanskelige, stoppet bare ved ordet katakombe, men som han sa: «da lærte jeg det også.» Så selv om Katakombens hemmelighet er en ungdomsbok, kan serien passe for yngre sterke lesere.

Både jeg og guttene (8 og 13) anbefaler Katakombens hemmelighet.

Robert presset seg inn mot veggen. Han ville ikke slå på lommelykten. Ville ikke gjøre seg synlig. Han prøvde å forestille seg hvem eller hva som kunne lage en sånn ulende lyd. Kunne en helt egen dyreart ha utviklet seg her nede i undergrunnen? Blinde, hårløse, underjordiske villdyr som spiste seg mette på rotter og flaggermus og insekter og alt som måtte forville seg ned hit? For eksempel unge gutter fra Norge?

Djevelmasken

/ Julie Karoline / 5 kommentarer

Skrevet av Tom EgelandDjevelmasken | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2016)

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Dette er Tom Egelands sjette bok om Bjørn Beltø, og nå har jeg lest tre av bøkene om vår kjære arkeolog: Nostradamus` testamente (2012), Den 13. disippel (2014) og nå Djevelmasken.

I Djevelmasken blir Bjørn Beltø tilkalt til Juvdal som historisk sakkyndig. En rekke drap gjennom dalens historie knyttes til en flere tusen år gammel babylonsk maske og et magisk diagram fra middelalderen. Det bli opp til Beltø og finne sammenhengen. Ikke bare for mordet i 2015, men også til mord begått i 1963 og helt tilbake i 1708.

Jeg burde ha protestert. Som professor i arkeologi har jeg liten innsikt i politiarbeid, juss og etterforskning. De mysterier jeg søker løsningen på, er hundrevis – ja, tusenvis – av år gamle. I et beklagende tonefall burde jeg ha sagt at jeg nødig vil involvere meg. Jeg er arkeolog, burde jeg ha sagt, ingen detektiv. Jeg burde reist meg, takket høflig og gått. Men jeg lærer aldri. Så jeg gjorde ingen av delene. I stedet spurte jeg: «Hvordan kan jeg hjelpe?»

Bjørn Beltø er en fantastisk karakter. Personligheten hans har flere lag, han er absolutt ikke flat, med både gode og mindre gode sider. Han er sta, intelligent, nevrotisk, snill og undrende. Og i hver bok utvikler han seg. Det skulle kanskje bare mangle etter alle de merkelige situasjonene han har vært gjennom.

Vi er alle skyldige. I noe. Alle bærer vi på våre små, skitne hemmeligheter. Våre private nedrigheter. Skyldige inntil det motsatte er bevist.

Djevelmasken er noe annerledes enn de to forgående bøkene om Bjørn Beltø. Det er ingen verdensomspennende reise med hemmelige instanser i hælene. Vi holder oss i Juvdal hvor Beltø må samarbeide med et motvillig politi. Dermed er tempoet noe roligere enn hva vi er vant med. Dette ødelegger ikke. Og selv om jeg savner det høye tempoet med jakt og mektige/gale bakmenn, er det mer enn nok spenning her også, for Beltø er ikke den eneste som vil ha Djevelmasken.

Boken er delt opp i tre parallelle historier, fra tre forskjellige tidsepoker: 1708, 1963 og 2015. Jeg fant skildringen fra 63 en smule kjedelig. Delene er tydelig skilt fra hverandre.

Helt siden jeg leste Nostradamus` testamente har jeg vært fascinert av måten Egeland setter sammen en historie. De er så godt gjennomarbeidet, så godt skrevet. Jeg har enda til gode å finne et plotthull eller et dårlig sammensatt historieforløp. Det lurer overraskelser rundt hvert hjørne, alltid troverdig, men fullstendig overraskende. Jeg ble tatt på senga flere ganger, og ting er sjelden, om noen sinne, slik vi tror.

Djevelmasken er en meget god spenningskrim, eller thriller om du vil. Andre har kritisert Djevelmasken for å ikke være lik de forgående bøkene, dette merket jeg også og jeg innrømmer at jeg savnet de store konspirasjonsteoriene fra tidligere. Og selv om Nostradamus` testamente fremdeles står som min favoritt, anbefaler jeg Djevelmasken.

Slik enhver historie har sin begynnelse, har den også sin slutt. Eller har den det? Historien er et elveløp som finner stadig nye veier. Det finnes i bunn og grunn aldri noen begynnelse. Og heller ingen slutt. Alt bare fortsetter på en annen måte.

Høstens pocketparty hos Gyldendal

/ Stine-Marie / 1 kommentar

Den siste torsdagen i september var det igjen tid for pocketparty hos Gyldendal. Til tross for vakkert høstvær holdt vi oss innendørs denne gangen, og det var rigget til party i storsalen i Gyldendalhuset.

Fokuset denne gangen var krim, og vi møtte veteranene Jørn Lier Horst og Jan Mehlum, krimblogger og debutforfatter Geir Tangen, samfunnskritiske Agnes Lovise Matre og TV-veteranene og forfatterparet Cilla og Rolf Börjlind.

Pocketparty hos Gyldendal september 2016 | edgeofaword

Julie Karoline er starstruck to meter fra blogger-kollega og krimforfatter Geir Tangen. Jørn Lier Horst leser høyt fra høstens utgivelse, Når det mørkner.

Jørn Lier Horst innledet kvelden med å lese høyt fra sin nye bok, Når det mørkner. Dette blir den ellevte boken om William Wisting, og handlingen finner sted på tidlig åttitallet der William er en fersk konstabel på politivakta. Når det mørkner kommer i begynnelsen av november og er kortere enn de andre bøkene i William Wisting-serien. Også er den billigere da.

«Dette er også da faktisk, fant jeg ut når jeg leste gjennom, et sånt klassisk lukket rom mysterium», delte Jørn Lier Horst med oss.

Jan Mehlum jubilerer som forfatter denne høsten; det er tyve år siden den første krimromanen hans kom. Nå er da den femtende romanen hans, Et hardt slag, tilgjengelig i pocket.

Igjen møter vi tønsbergadvokaten Svend Foyn. «Det er noen fordeler ved å la de semiprofesjonelle, altså de amatørmessige, etterforskerne herje vilt fordi de er i mindre grad styrt av byråkratiske og all verdens andre regler for hvordan etterforskningen bør foregå», sier Mehlum der han trekker klare paralleller til sine  amerikanske forbilder. Han prøver likevel alltid å plassere sin inspirasjon i den norske virkeligheten.

Den sekstende romanen til Jan Mehlum er rett rundt hjørnet. Den har da tittelen To komma åtte sekunder og forventes i butikken i midten av oktober.

Agnes Lovise Matre er aktuell med pocketversjonen av sin andre bok, den psykologiske trilleren Kledd naken. Her er det voldtekt som er temaet, et absolutt tidsaktuelt tema. Så langt i sin karriere som krimforfatter, og spesielt med sitt nye manus, berører Matre vesentlige temaer i samfunnet, «Den første boken jeg skrev handlet om spiseforstyrrelser fordi det er noe som jeg selv har hatt som voksen. Så da hadde jeg lyst til å si noe om det vi ikke snakker om. Og da ble det liksom en greie. Så da ble voldtekt det neste».

Til tross for sin status som debutforfatter er Geir Tangen kjent for oss fleste bokbloggere. I flere år har han anmeldt og skrevet om krim på bloggen sin, bokbloggeir. Tidligere i år tok han imidlertid Norge med storm da han debuterte som forfatter med krimromanen Maestro. Nå tilgjengelig i pocket er denne en roman forlagsredaktøren hans karakteriserer som en «krim-krim» eller en slags meta-krim.

Selv sier Tangen, «Ja, for jeg leker meg en del med krimsjangeren i Maestro. Det har nok litt med at jeg er krimblogger, så jeg har skrevet en god del om krimlitteratur, og jeg har anmeldt en del krimbøker. Også var det noe med denne historien som lokka og lurte veldig med at jeg hadde lyst til å få dette meta-perspektivet, med at det på en måte er en krim om en krim». Som forlagsredaktøren hans sier, «dette er en krim spekket med krim».

Både Agnes Lovise Matre og Geir Tangen har levert inn manus til det som vil bli deres tredje og andre bok, respektivt.

Cilla og Rolf Börjlind på pocketparty hos Gyldendal

Cilla og Rolf Börjlind er aktuelle med en ny krimroman på nyåret 2017.

Forfatterparet Cilla og Rolf Börjlind er aktuelle med pocketutgivelsen av Svart Daggry, den tredje boken i serien om Olivia Rönning og Tom Stilton. Til de som lot seg rive med av Springflo i sommer, kan vi jo også fortelle at innspillingen av deres andre bok, Den tredje stemmen, er planlagt til neste vår. I tillegg er dette radarparet aktuelle på nyåret med sin fjerde bok i serien, nemlig Sov du vesle spire.

Med en så karismatisk gjeng med krimforfattere (og forlagsredaktører) var det vanskelig ikke å kose seg. Vi tok et par bilder på vei ut (av oss selv, selvfølgelig) og gikk ut i det deilige høstværet med hver vår goodiebag i hånden. Her fant vi et forhåndseksemplar av Belgravia av Julian Fellowes som kom ut i sommer, Den siste gode mann av A.J. Kazinski og Springflo av Cilla og Rolf Börjlind. Sistnevnte gleder vi oss spesielt til å lese.

 

 

Den 13. disippel

/ Julie Karoline / 8 kommentarer

Skrevet av Tom EgelandDen 13. disippel | edgeofaword

Forlag: Aschehaug (2014)

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Den femte boken om arkeolog Bjørn Beltø, og den andre boken i serien jeg har lest. Tidligere har jeg lest Nostradamus´ testamente. At jeg ikke har lest de tre første bøkene ennå er ikke et problem, bøkene kan lett leses individuelt. Allikevel kan det være lurt å ha lest de tidligere bøkene da Den 13. disippel kommer med noen vitale avsløringer. Dette gjør ikke meg noe, jeg har tenkt å lese de første allikevel.

Bjørn Beltøs venn og kollega Victoria ligger for døden. Hun trygler Bjørn om hjelp til å løse et gammelt mysterie, nemlig forsvinningen til en israelsk arkeolog i 1978. Da Victorias mann og sønn blir overfalt av ukjente gjerningsmenn vekkes Bjørns nysgjerrighet. Hva skjedde egentlig i -78? Sammen med den forsvunne arkeologens datter reiser han til Israel for å komme til bunns i mysteriet.

En nøkkel, men ingen lås. Et brev uten mening. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne å nøste eller hva jeg leter etter. Mitt liv i et nøtteskall.

Man skal ikke lese mange sidene før boken fanger deg i sitt mysterie. Hva har skjedd? Hvorfor? Hva fant de? Tempoet øker raskt, vi får få rolige sider, før vi fyker av gårde. Dette er spenningskrim, eller thriller, på sitt beste. Tempoet river deg med, og med en slik fart at man ikke merker hvor mye tid har gått eller hvor mye man har lest, før huset blir stille og alle lysene er slukket og du innser at du er den eneste som fremdeles er våken. Og hva gjør du da? Jo, du leser videre.

Selv om tempoet er høyt og mysteriet er fengende, er ikke denne like spennende som Nostradamus´ testamente. Lenge skjønte jeg ikke helt sammenhengen med hva karakterene snakket om, temaene de diskuterer, og selve forsvinningen på 70-tallet. Kanskje det var noe jeg ikke fikk med meg, kanskje jeg overså noe, men selv om jeg var forvirret leste jeg videre og løsningen kom, heldigvis, for en dag.

En arkeolog graver ikke først og fremst i jord og sand, men i det ukjente. Vi vet aldri hva vi kommer til å finne. Eller hvilken betydning det vil ha. Arkeologi er et fag uten fasit…

Tom Egeland er en mester i å bygge opp historier, da spesielt konspirasjonsteorier. Jeg elsker det. Dette er min type krim. Det ligger en enorm mengde bakgrunnsarbeid bak bøkene om Bjørn Beltø, og Egeland spinner det sammen til noen flotte konspirasjonshistorier.

«Høres ut som noe Dan Brown har funnet på.»

Dette er bøker som får deg til å tenke, til å fundere, og selv om det er fiksjon føles det som om man lærer noe. Fantastisk.

Denne boken ga absolutt mersmak. Og selv om slutten på enkelte tidligere bøker har blitt avslørt, skal jeg absolutt lese dem. I år kom det også ut en ny bok om Bjørn Beltø, Djevelmasken, og den har jeg nå sikret meg et eksemplar av. De tidligere bøkene er nå på salg i pocketutgaver, ganske så billig, så det er ingen unnskyldning for ikke å kjøpe de. Bortsett fra for meg, siden jeg har to av bøkene i hardcover og dermed ønsker alle i samme format. Jeg kan ikke fordra serier med bøker hvor alle er i forskjellig format. Det ser så rotete ut i hylla mi.

Alle lurer alle. Sånn er det med den saken. Vi har alle våre motiver, våre skitne små hemmeligheter.

These Shallow Graves

/ Stine-Marie / Legg igjen en kommentar

Skrevet av Jennifer DonnellyThese Shallow Graves av Jennifer Donnelly | edgeofaword

Forlag: Hot Key Books (2015)

Sjanger: Ungdomsroman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

These Shallow Graves er satt i 1890-tallets New York og faller innenfor sjangeren ungdomsroman med videre vinkling inn mot historisk krim.

«The truth can be a hard thing, Jo. It’s often best left hidden.»

Vår heltinne er Josephine Montfort, en sytten år gammel kvinne fra en av New Yorks eldste, rikeste og mest respekterte familier. Som de fleste andre unge piker født inn i velmøblerte hjem, er hennes fremtid nøye planlagt: hun skal se vakker ut og oppføre seg uklanderlig slik at hun kan gifte seg med en av byens rikeste unge menn. Deretter skal hun få så mange barn hun kan og ellers være til så lite bry som mulig.

Men dette er ikke nok for Jo. Hun ønsker seg det spennende livet til en journalist, og med pennen i hånden drømmer hun om å avdekke urettferdighet og utnyttelse i de lavere sammfunnsklasser.  Når hennes far dør under mistenkelige forhold, trosser hun både klasse og kjønnsrolle i sin søken etter sannhet og rettferdighet. Dessverre er dette livet ikke forenelig med tidens oppfatning av dannede kvinner. Og hennes privilegerte bakgrunn viser seg fort å være mer til hinder enn til hjelp.

Det er tross alt ikke passende for en ung kvinne å stille spørsmål om ting som betyr noe. Passende samtaleemner inkluderer interiør, blomster, mote, ball og været, og under ingen omstendigheter inkluderte de politikk, menneskerettigheter og mord.

«You can’t possibly find my work interesting. No girl could. Let’s find a subject more pleasing to the feminine sensibilities – the weather.»

Den unge journalisten Eddie Gallagher blir den ufrivillige partneren til Josephine. Han er gatesmart og ærlig, og den første personen Jo kan vise sin sanne karakter. Sammen tråler de New Yorks slibrigste strøk på jakt etter ledetråder. Det viser seg imidlertid raskt å være minst like utfordrende å holde Jo ute av trøbbel og hennes gode rykte inntakt.

Jeg koste meg veldig med denne romanen. Den har alt: originalitet, spenning, velutviklede karakterer, morderisk ondskap, kjønnsrollepolitikk og kjærlighet, alt med en god dose humor. Dette er ingen typisk og klisjétung ungdomsroman.

Spennende og interessant, er These Shallow Graves en ungdomsroman som er verdt å få med seg.

«If you’re going to bury the past, bury it deep, girl. Shallow graves always give up their dead.»

Som det overveldende flertall av romaner, er den imidlertid ikke perfekt, og som vanlig har jeg ingen skrupler mot å fortelle deg hvorfor.

Handlingstvistene var ofte lette å resonnere seg frem til på egen hånd. Gjerne lenge før Jo og Eddie, som kom med sin resonnering ett eller to kapitler senere og strakk den ut i det langtekkelige. Det legges dermed lite press på å måtte lese mellom linjene eller fange opp ledetråder; du får alt forklart likevel, gjerne et par ganger. Dette bidrar til å skape en lettlest roman.

Dette er relativt vanlig i ungdomsromaner, ungdommer har tross alt mindre erfaring både i liv og i lesing enn oss voksne, men det er lov til å utfordre leseren. These Shallow Graves går den trygge veien og skaper en veldig fornøyelig og relativt spennende krim. Men i sitt trygge format, vil den heller aldri nomineres til priser eller gå inn som en av de bøkene som former livene til de rundt seg.

Likevel er det aspekter ved denne romanen som gjør den til flott lesing. Det største av disse er en fantastisk utført kjønnsrolletematikk. Gjennom Jo Montefort vil dagens ungdom oppleve på nært hold hvordan det var å være en ung kvinne for drøyt hundre år siden. De samfunnsmessige normene og forventningene er perfekt innbakt i historien.

Why is it, she wondered now, that boys got to do things and be things and girls only get to watch?

De store spenningselementene var godt skrevet. Romanen har tempo og driv, og med unntak av de langtekkelige og forsinkede avsløringene, holder den leseren engasjert gjennom det hele. Til tross for et gjennomgående preg av forutsigbarhet, bæres vi med storm gjennom en avløsning og en slutt som står perfekt til romanen.

These Shallow Graves er en veldig god krimroman for ungdom. Den berører sentrale temaer som er like viktige den dag i dag. Jeg anbefaler den spesielt som en levende og spennende illustrasjon av kjønnsrolleproblematikken.

«My darling Jo, there is no one more unfortunate than we ourselves,» she said. «We are not engaged yet, you and I. We’re spinsters. Pathetic nobodies. We can go nowhere on our own. We must not be too forward in speech, dress, or emotion lest we put off a potential suitor. We are allowed no funds of our own, and most of all» – she squeezed Jo’s hand for emphasis – «no opinions.»

Ondskapens kall

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Robert GalbraithOndskapens kall | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Krim

Original tittel: Career of Evil (Sphere 2015)

Oversatt av Heidi Grinde

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Robert Galbraith er tilbake, med nok en krimbok om Cormoran Strike. Ondskapens kall kom på markedet i oktober 2015 med sin engelske utgave Career of Evil. Den norske utgaven kom ut nå i 2016. Jeg har lest begge de forgående bøkene om Cormoran Strike: Når gjøken galer og Silkeormen. Og, ja, jeg vet at Robert Galbratih er et pseudonym. Bak navnet sitter den meget kjente, meget talentfulle J.K. Rowling (Harry Potter).

I Ondskapens kall møter vi igjen hovedpersonen Cormoran Strike. Etter hans suksess med å løse Lula Landry saken og Quine forsvinningen har han blitt Londons mest ettertraktet detektiv. Robin er fremdeles hans sekretær, men han setter henne stadig på egne oppdrag. Robin drømmer om en dag å jobbe som likeverdig partner og gjør sitt ytterste i å bevise sine egenskaper. Samtidig rykker hennes bryllup med Matthew raskt nærmere. Stadig kommer det leveranser til bryllupet tilsendt kontoret. Derfor tenker hun seg ikke om da et bud kommer med en lang, sliten pakke til henne. Ikke før hun åpner pakken og ser hva som den inneholder.

Et avskåret kvinneben var stappet sidelengs inn i esken, tærne var bendt bakover for å gi plass til foten.

Politiet ber Cormoran holde seg unna denne saken, han er jo tross alt en del av den, men han klarer ikke å legge fra seg detektiven i seg. Selv om benet ble sendt til Robin vet han at det er han selv som er målet. Dette setter ikke Robin utenfor fare, og Cormoran er villig til å risikere mye for å redde henne. Han vet nemlig hvem som kan ha sendt benet, eller i hvert fall en av fire mistenkte. Han trenger bare å finne ut hvem av de fire som er den skyldige og han er overbevist om at politiet følger feil spor.

Denne gangen er handlingen mer personlig, da dette ikke er en sak de får betalt for, men en sak de selv sitter i. Vi får bedre innblikk i både Cormoran og Robins liv, og det er flere overraskende avsløringer. Avsløringer som allikevel passer inn i historien fordi forfatteren har lagt ting godt til rette i de forrige bøkene. Jeg elsker dette ved Rowlings forfatterskap. Måten hun putter inn små hint i tidlige bøker, hint leseren ikke tenker noe over akkurat der og da, men som siden viser seg å være av stor betydning. Begge karakterene er lette og like, kanskje spesielt Cormoran med sin sarkastiske humor.

Av en eller annen grunn følte Strike øyeblikkelig avsmak for den unge mannen, enten det nå skyldtes likheten med Matthew, eller at han hadde tatt Strikes stol. Eller fordi Strike alltid gjennomskuet en ekte dust.

Ondskapens kall har mer blod og gørr i seg enn de andre. Allikevel fant jeg det ikke for grusomt. Noen steder grøsset jeg synlig, men det ble aldri så ille at jeg måtte legge fra meg boken. Vi følger ikke bare Cormoran og Robin her, men også skurken. Det var fantastisk å få innblikk i et så mørkt sinn, selv om jeg flere ganger fikk gysninger over den rå ondskapen.

Kvinner var så smålige, sjofle, gemene og egoistiske. Gretne kjerringer som forventet at menn skulle gjøre dem lykkelige. Først når de lå døde og tomme foran deg, ble de rene og mystiske og til og med vidunderlige. Da tilhørte de deg, de kunne hverken krangle eller kjempe eller gå sin vei, de var dine og du kunne gjøre hva du ville med dem. Den andres døde kropp hadde vært slapp og tung dagen før etter at alt blodet hadde rent ut av den: hans leketøy, hans dukke i menneskestørrelse.

Jeg liker måten Galbraith skriver på, og at bøkene blir bare bedre og bedre. Når gjøken galer hadde et nærmest overforbruk av adjektiver og lange forklaringer. I løpet av Silkeormen roet dette seg noe. I Ondskapens kall finner vi fremdeles en god del adjektiv og lange forklaringer, men disse konsentrerer seg mer om relevante saker og ikke om slipset til en av bikarakterene. Om dette kommer av oversettelsen vet jeg ikke, da jeg leste den første på engelsk, mens de neste to ble lest på norsk. Uansett har oversetteren gjort en flott jobb.

Igjen har Galbraith levert en gjennomført og avbalansert krim. En bok som passer perfekt inn i sin sjanger. Du finner mange av sjangerens klisjeer her, og handlingen er kanskje ikke spesielt nytenkende, men den er spennende. En krimbok som absolutt anbefales.

«Jeg vet hvem du er – du er han der Strike! Du er Cameron Strike! Han detektiven som oppklarte Lula Landry-saken og – jøssenavn! Var det ikke noen som sendte deg et ben nå nettopp?»

Påskekrim

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Nå er påsken her, og for mange betyr det påskeegg, påskerenn og påskekrim. Bokhandlene bugner nå over av krimbøker, men hva er lurt å bruke bokbudsjettet på?

Vi på Edge of a Word har den siste uken anmeldt fem forskjellige krimbøker:

Lycke av Mikaela Bley

Jeg lar deg gå av Clare Mackintosh

Den syvende demonen av Øistein Borge

De vakreste av Karin Slaughter

Den største straffen av Robert Wilson

Av disse likte vi best, og anbefaler mest: Lycke og Jeg lar deg gå.

Ellers anbefaler vi også

Wienerbrorskapet av Ingar Johnsrud

Alex av Pierre Lemaitre

Berlin Noir Trilogien av Philip Kerr

Hvis du ønsker å lese mer om disse, eller trenger flere tips kan du sjekke bokelskere.no

Det er flere bokbloggere som fokuserer på krim, og her finner du anmeldelser på det meste innen sjangeren. Vi anbefaler å ta en titt innom my criminal mind og bokbloggeir.

God påske!