Skrevet av Frank Herbert

Forlag: Gollancz (1979)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Hvis det er én sci-fi man bør lese i løpet av livet, er det Dune av Frank Herbert. Siden den kom ut første gang i 1965 har den blitt fremhevet som en must read innenfor sci-fi og regnes som en klassiker innenfor skjønnlitteratur. Boken er den mest solgte science fiction boken i verden og har vunnet en rekke priser. Nå er den også filmatisert for andre gang.

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Dune og fikk endelig mulighet til det denne sommeren. Og for en bok! For en opplevelse! Det eneste jeg angrer på er at jeg valgte å kjøpe Dune, Dune Messiah og Children of Dune i ett bind, noe som utgjør en bok på over 900 sider. Nå, tykke bøker skremmer meg ikke, men den ble veldig tung å drasse på og holde. Jeg må innrømme at ønsket om en Kindle ble sterkt under denne lesingen.

«O you who know what we suffer here, do not forget us in your prayers.»

Dune er en planet dekket av uendelig ørken. Her er vann en sjeldenhet og livet er tøft for befolkningen. Men Dune er også en planet av uendelig rikdom, for her finnes Spice, et stoff som er høyt ettertraktet i imperiet, og som ikke finnes på noen annen planet. I over 80 år har den brutale Harkonnen-familien styrt  Dune og Spice-eksporten, men nå, i en politisk manøvrering utført av keiseren, er det familien Atreides som overtar styret av planeten. Paul Atreides er bare 15 år gammel da han tvinges til å flytte til Dune sammen med sine foreldre. Myter, sagn og profetier forfølger Paul fra det minuttet han setter sine føtter på Dune. Ikke bare må han navigere gjennom et tøft politisk spill, men kan han være starten på en revolusjon de innfødte lenge har ventet på?

«Ideas are most to be feared when they become actions»

Dune er ikke en enkel bok man leser kjapt gjennom på en lat ettermiddag. Dette er en bok som tar tid. Herbert har utarbeidet et fantastisk univers, med tusenvis av planeter og politiske grupperinger, og et rikt karaktergalleri. Her må du holde tunga rett i munnen for å klare å følge de mange røde trådene, for her er det plott inni plott inni plott. Det høres kanskje slitsomt ut, men det er ikke det. Dette er en fantastisk historie skrevet av en mester!

Ok, så jeg kan innrømme at jeg strevde litt i begynnelsen med å forstå de forskjellige grupperingene. For hva er en mentat? Hvem er Bene Gesserit? Men jeg fant det ut etter hvert. Herbert forklarer ikke alt med en gang, han lar det slippe litt etter litt. Vi kastes ut i en ferdig utarbeidet verden, og i hvilke livssituasjoner blir vi forklart rett ut hva og hvem vi møter? Herbert har skrevet boka på en organisk måte hvor ting blir avslørt og forklart i troverdige vendinger. For meg hjalp det også at jeg har sett filmatiseringene, for da hadde jeg noen knagger å hekte meg på.

«I must not fear. Fear is the mind-killer. Fear is the little death that brings total obliteration. I will face my fear. I will permit it to pass over me and through me. And when it has gone past I will turn the inner eye to see its path. Where the fear has gone there will be nothing. Only I will remain.»

Boka er spennende. Kanskje ikke «klarer ikke å legge den fra meg»-spennende fra første side, men såpass at man plukker opp boka raskt etter at man har lagt den fra seg. Spenningen bygges sakte opp, og man trekkes med videre gjennom forskjellige synspunkt. Vi hopper en del mellom ulike karakterer, noe jeg ikke er så veldig glad i, men i denne boken må det nesten gjøres sånn. For hvordan skal man klare å navigere dette store universet uten å kunne se det fra ulike karakterer og synsvinkler? Allikevel er det Paul som er hovedkarakteren. Det er han som er i sentrum av historien, selv om det sjelden er han som driver historien videre (i hvert fall i begynnelsen).

Paul er en flott karakter. Han er veldig ung i starten, men han er smart, evnerik og flink, og er en veldig likandes karakter. Rundt ham finner vi rekker med karakterer, både noen å like og noen å mislike. Alle karakterene har sine egne agendaer og planer, noe som er med på å bygge dette rike universet. Vi møter også karakterer som endrer seg ganske mye gjennom boka, fra helt til skurk, og kanskje tilbake til helt igjen. Her gjelder det å ikke bli for knyttet til en karakter.

Truth suffers from too much analysis. 

Dune finnes nå i norske utgaver, men jeg valgte å lese denne på engelsk. Dette er ganske avansert engelsk, og du bør være ganske stødig i engelsk for å kunne komme deg gjennom den. Når det i tillegg er en del oppdiktede ord, blir språket ganske utfordrende. Jeg vet ikke hvordan den norske oversettelsen er, men hvis du ikke føler deg komfortabel med å lese på engelsk, er ikke dette bøkene du bør utfordre deg med. Da er nok en oversatt utgave veien å gå. Jeg er ganske stødig i engelsk og leser en del på engelsk, men jeg strevde en del med denne.

Det finnes flere bøker i Dune serien enn de tre (Dune, Dune Messiah og Children of Dune) jeg har lest nå. Om jeg kommer til å lese de øvrige bøkene i serien vet jeg ikke ennå. Det blir nok i så fall en stund til. Jeg kommer nemlig til å leve lenge på denne leseopplevelsen.

Jeg endte også opp med å se den nyeste filmatiseringen (2021) på nytt etter lesingen, og jeg må si at jeg forstod filmen mye bedre nå. Selv om jeg også brukte filmen som referansepunkt under lesingen. Så, se filmen, les boka og se filmen igjen? Funka for meg i hvert fall. Filmen holdt seg veldig nære handlingen i boka, det er ikke mye som er endret på. Du går derfor ikke glipp av så alt for mye hvis du kun ser filmen.

«I live in an apocalyptic dream. My steps fit into it so precisely that I fear most of all I will grow bored reliving the thing so exactly.»

Jeg anbefaler Dune på det sterkeste, spesielt hvis du er sci-fi fan, men også for andre. Denne boka har alt: spenning, intriger, korrupsjon og forræderi, kjærlighet og lojalitet. Med egne myter, ordtak, historie og politikk. Det er en rik historie satt i en verden så godt utarbeidet at man skulle nesten tro den fantes.