litteratur

Sommerens pocketparty hos Gyldendal

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

Tirsdag denne uken satte vi kursen mot Gyldendalhuset for sommerens pocketparty. Vi ble lovet en fin kveld på takterassen med en håndfull norske forfattere, og selvfølgelig også en goodiebag.

Vi møtte Johan Harstad, Heidi Linde, Marianne Fastvold, Kjell Ola Dahl og Helle Stensbak. Disse fem står bak noen av Gyldendals storsatsinger i årets pocketutgivelser, da henholdsvis Max, Mischa og tetoffensiven, Norsk sokkel, Coctaileffekten, Kureren og Monopol.

Pocketparty @ Gyldendal | edgeofaword

 

Heidi Linde, blant annet kjent for sin barnebokserie om Pym Petterson, kom i år ut med sin roman Norsk sokkel i pocketutgave. Boken har blitt overøst med femmere på tvers av aviser og blogger.

Om valget av tittel sier Linde: «Det begynner ofte med titler for meg når jeg skriver en roman. Så tenkte jeg, norsk sokkel, det høres ut som en kjempe bra roman. Den fins ikke, så da må jeg skrive den sjøl». Hovedpersonen er velferdsstaten Norge.

Johan Harstad har med Max, Mischa og tetoffensiven skrevet om teaterverden og kunstverden i USA. På spørsmålet om hvordan han nærmet seg dette temaet, svarer Harstad, «Med frykt». Det direkte og ærlige svaret mottar latter fra publikum.

Marianne Fastvold tok med seg sin mann på arrangementet, og sammen underholdt ekteparet med en musikalsk høytlesning av det første kapittelet i Coctaileffekten omgitt av herlig trekkspillmusikk. Dette var i utgangspunktet ikke en bok jeg hadde ofret mange tanker, men den humoristiske undertonen i teksten og den sjarmerende fremføringen fra ekteparet Fastvold gjorde at jeg nesten kjøpte meg boken. Nesten.

Helle Stensbak, som beskriver seg selv som en politisk flyktning fra Hamar, debuterte i fjor med krimboken Monopol. Hun har blitt veldig glad i sine karakterer, både helter og skurker, og kom med dette lille gullkornet: «Rigmor er min beste Skybert-venninne».

Kjell Ola Dahl fortalte om sitt valg av Ester som hovedperson i Kureren at han ønsket en hovedperson det var vanskelig å skrive om. Han ønsket å utfordre seg selv. Likevel tror han ikke det blir flere bøker om Ester.

Goodiebags fra Gyldendals pocketparty | edgeofawordPå vei ut mottok vi hver vår goodiebag. Innholdet i denne var ikke like bra som ved forrige pocketparty der vi fikk tre bøker og et norgesglass, men vi sier da aldri nei, takk til gratis bøker. Denne gangen fikk vi med oss Rydde ut av Helene Uri og En sang fra fortiden av Katherine Webb.

Alt i alt var det en koselig litteraturkveld. Julie Karoline tok med seg en signert utgave av Norsk sokkel. 

 

Fie faller

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Therese AasvikFie faller | edgeofaword

Utgitt av Vigmostad Bjørke (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg hørte først om denne boken via Beathes bokhjerte og tenkte at dette ikke var en bok for meg. Da Stine-Marie nevnte at hun hadde et leseeksemplar av den som jeg kunne lese var jeg først skeptisk. Fra de anmeldelsene jeg hadde lest var jeg temmelig sikker på at jeg ikke kom til å like den, men jeg bestemte meg for å gi den en sjanse. Mest fordi den er skrevet av en norsk forfatter og jeg ønsker å lese mer skrevet av norske forfattere. Jeg er utrolig glad for at jeg ga den en sjanse, for jeg endte faktisk med å like den.

Fie faller handler om Fie, ei kvinne på 37 med to barn, mann og hus på Bygdøy. Her strever hun med å holde livet perfekt, overfladisk perfekt, en perfekt tilværelse hun selv ikke trives i. Hun har et anstrengt forhold til eldste datteren, en au-pair hun ikke stoler på og venner hun ikke trives sammen med. Når hun oppdager at mannen har en affære, revner det overfladiske livet hennes og hun faller.

Hvorfor blir alt feil? Skjønner de ikke at hun egentlig vil noe helt annet?

Grunnen til at jeg trodde jeg ikke kom til å like boken var Fie. Hun slo meg som en meget materialistisk og overfladisk person. Med centimeter tykk sminke og ingen ting på innsiden. Hvor det viktigste er status og hvordan livet hennes tolkes av andre, men ikke hvor det som finnes innvendig eller bak kulissene er noe viktig.

Det er du som sammenligner deg, Fie. Hele tiden gjør du det.

Jeg tok ikke feil, Fie er nøyaktig slik. Hun er fanatisk opptatt av det utvendige. Allikevel likte jeg henne, for hun er ikke så hul som man skulle tro. Det foregår så mye på innsiden og hele hennes personlighet gnisser mot den virkeligheten hun har skapt seg. Det skal ikke mange sidene til før leseren skjønner hvor dypt nede i depresjon hun har falt.

Alt føles feil. Hodet til Fie er alt for tungt med alt dette som ikke skal tenkes på, hun sitter fast. Familien hennes sitter samlet på den andre siden. De skjønner noe hun ikke forstår.

Forfatteren har gjort en kjempe jobb med å beskrive en person som ikke er på lag med seg selv. Der hun sitter på utsiden av sitt eget liv, som en film, og ikke kjenner seg igjen. Mange av beskrivelsene og metaforene er til å ta og føle på. Reisen til Fie er fantastisk, selv om hun tar en rekke valg som er ganske ekstreme. Jeg heiet på henne hele veien, og selv om slutten er nokså åpen, vet jeg at livet hennes vil bli bedre.

Forventningen har langsomt seget ned langs veggene, ned til gulvet, blitt en del av underlaget.

Boken er ganske kort, og full av metaforer som gir den en dybde det lette språket til tross. Jeg har lest flere norske bøker med samme skrivestil; mange korte, gjentagende setninger som gjør en lettere forvirret, ispedd noen lange setninger som gjør en andpusten. Slik som Hav av tid og Oljeregnbuer. Jeg liker veldig godt denne skrivemåten. Det er med på helheten av boken, hvor ikke bare innholdet beveger deg, men også presentasjonen av den. Det er fantastisk å lese.

Dette var en bok som tok meg på senga. Den overasket meg skikkelig. Ikke med innholdet, tittelen er en liten give away i forhold til hva den handler om, men det overrasket meg hvor mye jeg likte den. En sann fornøyelse å lese, hvor jeg både lo og gråt. En kjapp, liten bok hvor også leseren ender med å lære noe om seg selv. Anbefales.

Jeg får late som, tenker hun, Lotte er for høyt oppe til å merke hvor jeg er, jeg får late som helt til det kanskje virker.

Vi ba aldri om vinger

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Vanessa DiffenbaughVi ba aldri om vinger | edgeofaword

Utgitt av Aschehoug (2015)

Sjanger: Roman

Originaltittel: We Never Asked for Wings (2015)

Oversatt av: Bente Klinge

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Forfatteren bak bestselgeren Blomstenes hemmelige språk er tilbake. Igjen med en bok om menneskene på kanten av samfunnet. De menneskene som lever i bakgrunnen, som få legger merke til.

Letty Espinosa har to barn, men hun har egentlig aldri vært mor. Hun har jobbet, døgnet rundt, mens hennes foreldre har vært hjemme og tatt seg av oppdragelsen av Alex og Luna. En dag bestemmer foreldrene seg for å flytte tilbake til Mexico og Letty blir stående igjen alene med to barn hun egentlig ikke kjenner. Tilværelsen til den lille familien snus på hodet.

Femten år etter at hennes første barn ble født, skulle Letty hjem og være mor.

Etter en pangstart på sin forfatterkarriere kan det fort bli vanskelig å følge opp suksessen etter en debutroman som Blomstenes hemmelige språk. Diffenbaugh gjør et iherdig forsøk, for hun kan nemlig skrive. Hun skriver med lett hånd, men samtidig med en dybde mange vil misunne. Dessverre manglet denne boken den samme dybden som hennes forrige bok. Hun forsøker på det, opptil flere ganger, men historien skraper bare på kanten av hva den faktisk kan romme. Skuffende. Denne boken føltes mer som et utkast til en historie enn en ferdig bok, for potensialet ligger der, spesielt for en forfatter som Vanessa Diffenbaugh. Og det er følbart. Det er så lett å se hva den mangler.

Boken inneholder flere tunge og relevante temaer som illegal innvandring, dårlige familieforhold, utdanning, språk og kjærlighet. Dermed er det nok å velge mellom her. Gjennom hele boken ligger trusselen om utkastelse, da flere av karakterene er illegale innvandrere, eller såkalt papirløse. Det er et tema som kunne vært utforsket dypere. En så viktig og interessant skjebne, og så skummer vi bare på overflaten. Temaet åpner for mange situasjoner som dessverre ikke blir utnyttet.

Et annet tema som kunne blitt gjort bedre er Lettys redsel for å ikke strekke til ovenfor barna. Hun har tross alt aldri hatt hovedansvaret for dem og vet svært lite om å være forelder. Her åpner det også for mange problemstillinger. Problemstillinger som det glattes over. Kjærligheten hennes for barna er aldri et tema, det trenger det heller ikke å være, men for en alenemor som egentlig ikke har noen kjennskap til sine egne barn lærer hun fort. Man vil tro at en slik problemstilling vil skape noen vanskelige situasjoner, eller intriger, og det er jo noen, men de er få og ikke spesielt vanskelige.

Forandringen hadde vært gradvis, men det føltes som om alt hadde skjedd på én gang, en forskyvning i jordmassen, et fritt fall. Himmelen over henne bikket frem og tilbake og så tilbake igjen, og hun forestilte seg at oksygenet rant ut over verdens ende som vann til hun ble sittende igjen svimmel og panisk og ville drukne i en åker med tørt gress.

Selv om dybden mangler, er historien interessant og gripende. Jeg klarte ikke å legge fra meg boka og leste hele på relativt kort tid. Jeg liker måten Diffenbaugh skriver på og jeg liker at hun tør å skrive om de temaene hun gjør. Selv om denne ikke når helt opp til Blomstenes hemmelige språk, har hun absolutt klart å få seg en plass blant mine favoritt forfattere.

Han hadde fullført og vunnet og blitt tilgitt, alt på én utrolig dag.

A Walk to Remember

/ Julie Karoline / 9 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksA Walk to Remember | edgeofaword

Forlag: Sphere (1999)

Sjanger: roman

Kilde: lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg fortsetter med årets utfordring og har nå lest A walk to Remember (Minnenes melodi), Nicholas Sparks tredje roman. Denne ble lest på engelsk, da biblioteket kun hadde denne versjonen.

This is my story; I promise to leave nothing out. First you will smile, and then you will cry – don’t say you haven’t been warned.

Jeg visste ingenting om denne boken på forhånd. Fortellingen er filmatisert, men jeg ønsket å lese boken før jeg så den. Det første som slo meg var hvor søt og uskyldig historien er. Boken handler om Landon Carter som bor i en liten by i USA. Landon tenker tilbake til da han var 17 år og på sin første kjærlighet: Jamie Sullivan. Ei stille og forsiktig jente som alltid gjorde det rette. Absolutt ikke den type jente han pleide å se etter, men som endte i en forelskelse som endret livet hans.

There are moments I wish I could roll back the clock and take all the sadness away, but I have the feeling that if I did, the joy would be gone as well.

Nicholas Sparks kan kjærlighetsromaner. Det drypper rett og slett kjærlighet fra hver side. Noen ganger kan det bli litt klissete, men når man er i humør for en real dose med romantikk svikter han aldri. I denne boken har Sparks i tillegg fått frem ungdommens hig etter annerkjennelse og deres forvirring ved å stå på terskelen til de voksnes rekker. Landon Carter utvikler seg enormt gjennom historien; fra å være en forvirret og hormonell tenåring til en ung mann.

Boken er skrevet med en følsom hånd. Språket flyter lett og jeg hadde ingen problemer med å lese den på engelsk. Handlingen følger en fin og rolig kurve, og har flere uforutsigbare momenter. I tillegg har den flere humoristiske stikk.

Boken er som nevnt filmatisert, faktisk den første av Sparks bøker som ble til film. Boken og filmen følger den samme historien og de samme personene. Allikevel er det en rekke forskjeller og jeg personlig må si at boken er bedre. Leseren får et helt annet forhold til karakterene i boken, og selv om skuespillerne gjorde en god jobb, syns jeg avvikene mellom bok og film ble for store. De endret rett og slett for mye i filmen, ting som strengt tatt ikke trengtes å endres på. Filmen er søt i seg selv, men boken er mye bedre.

Life, I’ve learned, is never fair. If people teach anything in school, that should be it.

Jeg endte med å like denne historien bedre enn Dagboken. A Walk to Remember er ryddigere og mer oversiktlig. Den har også flere spenningstopper og urolige momenter. Jeg både lo og gråt av denne historien.

It was, I remember thinking, the most difficult walk anyone ever had to make. In every way, a walk to remember.

Neste bok ut i årets utfordring er Fotografiet (the Lucky One).

Lycke

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Mikaela BleyLycke | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Krim

Oversatt av Heidi Grinde

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Gud som har oss småbarn kjær, se til meg som liten er.

Hvor jeg meg i verden vender, er mitt liv i dine hender.

Lykken kommer, lykken går.

Tenk på den som aldri kjærlighet får.

Mikaela Bley kalles Sveriges nye krimdronning, og med sin debut roman Lycke, mener mange at hun feier andre etablerte krimforfattere av banen. Jeg personlig syns Lycke er en samkjørt og spennende krim.

Lycke er en åtte år gammel jente som forsvinner en fredagskveld i mai. Foreldrene leter desperat etter henne, mens politiet tror det dreier seg om en rømmingssak. Etter som dagene går tar politiet saken mer alvorlig, men de klarer ikke å se på sakens kjerne, da de holder seg til statistikk og egne protokoller. Bare Ellen Tamm, en journalist i TV4, graver seg gjennom det lille av bevis og holder saken på rett vei. Hva har skjedd med Lycke?

Ellen Tamm er hovedpersonen i boka, selv om vi også følger tre andre kvinner; Helena (Lyckes mor), Chloe (Lyckes stemor) og Mona (Lyckes dagmamma). Ellen Tamm er en profilert TV4 journalist, med dype, personlige sår og traumer som trer frem når hun tildeles saken om Lycke. Dette er en bok like mye om forsvinningssaken som den er av Ellens vei til selvhelbredelse. Boken handler mye om psykologiske lidelser, som ensomhet, selvbebreidelse og mangel på kjærlighet. Hovedpersonen sliter mye med angst, og forfatteren har gjort en fantastisk jobb med å beskrive Ellens psykiske problemer.

Pust, Ellen, forsøk å puste. Døden, døden, døden. Ellen valgte å gjenta det ordet som skremte henne mest, det som mante fram bilder hun gjerne ville, men ikke klarte, viske vekk.

Det er ikke noe blod og gørr i denne boka, heldigvis. Dette er en spenningskrim på sitt beste, for boka er spennende. Ekstremt spennende. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, og endte med å lese den i løpet av en dag. For hvor er Lycke?

Vi blir drevet fremover, jeg vil ikke si i forrykende fart, men tempoet er høyt og jevnt, slik det skal være i spenningskrim (eller thriller om du vil). Skrivestilen er flott, ført med en lett penn og med mye dybde. Den har flere overraskende trekk og selv om jeg klarte å gjette meg til løsningen før det ble avslørt, vil jeg ikke si at boka var forutsigbar. Det var heller et resultat av veldig bra skriving. Jeg leste boken oversatt til norsk og oversettelsen er veldig god. Heidi Grinde har gjort en god jobb.

Persongalleriet er vidt og varierende. Alle karakterene har troverdige karaktertrekk, selv om du ikke ender opp med å like dem alle sammen. Ellen, med sine nevrotiske trekk, er lett å sympatisere med. Du vil så gjerne strekke hendene inn i boka og hjelpe henne. Trøste henne. Det er ikke ofte jeg sympatiserer så mye med en karakter som jeg gjorde her. Hennes utvikling er fantastisk. De øvrige kvinnene sitter også med en del personlige utfordringer og alle svikter Lycke på hvert sitt vis. Noen av problemene deres kan du skjønne, andre ikke.

Gråten satt fremdeles i halsen som en kork som hverken ville la seg trekke opp eller trekke ned.

Det er ikke ofte jeg liker en krim så mye som dette. Forfatteren har gjort en veldig god jobb og jeg håper det blir flere bøker om Ellen Tamm. Anbefales virkelig til krimlesere som ikke liker mye blod og gørr.

Etter deg

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Jojo MoyesEtter deg | edgeofaword

Forlag: Bastion Forlag (2015)

Sjanger: Roman

Original tittel: After you

Oversetter: Elisabeth Haukeland

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

Ser du? Jeg er her – jeg holder meg i live – på randen av stupet.

Jeg gjør det du sa jeg skulle.

Etter deg er oppfølgeren til bestselgeren Et helt halvt år.

18 måneder har gått siden Will Traynor døde og Louisa Clark strever med å fortsette livet med sorgen og skyldfølelsen. Hun elsker fremdeles Will, og denne kjærligheten setter en demper på livet som hun var så klar til å starte ved slutten av forrige bok.

Det var koselig å høre om Lou igjen. Hun har forandret seg en del siden sist, og hun gjennomgår en enorm karakterutvikling i løpet av denne boken. På slutten av Et helt halvt år kan man få inntrykk av at alt er flott, at Lou kommer seg videre veldig fort. En litt for rosenrød slutt egentlig. Etter deg viser at denne slutten ikke var ekte. Den var midlertidig. For etter en stund begynner virkeligheten å slå inn over Lou og livet stagnerer. Man kan vel også si at det går tilbake noen hakk.

Vi møter igjen de aller fleste karakterene fra forrige bok. Noen har kommet over sorgen, andre ikke. Alle håndterer savnet etter Will på forskjellige måter, men dras mot hverandre både av sorg og av andre omstendigheter. Lou jobber på en bar på en flyplass. En jobb hun ikke liker noe særlig, men som gir henne et fast tilholdspunkt. På ettermiddagene går hun til en sorggruppe og blir venner med en gjeng sørgende mennesker. Kjærligheten er aldri langt unna, men Lou tør ikke ta steget helt ut. Redd for å miste de hun elsker, holder hun alle på avstand.

Etter deg er en bok full av sorg. Den lammende sorgen som slår beina ut under en. En sorg som gjør at man tar noen merkelige og til tide dumme valg for å holde fast på den man savner. Det er en bok om usikkerhet og det å tørre å stole på de rundt seg. Mange av betraktningene til Lou var lette å kjenne seg igjen i, og hun fremsto som en reel og troverdig karakter. Jeg savnet litt av den fjollete jenta hun var i forrige bok, hun var mye mer dempet nå, men heldigvis skinte hun gjennom med jevne mellomrom. Lou er en karakter man blir lett glad i.

«Ikke at du skal betrakte meg som noe slags moralsk forbilde, da.»

«Jeg har aldri betraktet deg som noe slags forbilde, Lou.» Hun smilte…

Jojo Moyes skriver med en lett hånd. Boken er tykk, men virker ikke så lang på grunn av det lette språket. Lett språk til tross berører boken flere såre temaer, og det er lett å bli drevet med. Oversettelsen er grei, men det er dessverre flere skrive- og slurvefeil. Dette er nok ikke oversetterens feil, Haukeland har gjort en god jobb.

Boken har fått kritikk for at den ikke følger opp Et helt halvt år på samme fantastiske nivå. Jeg kan si meg enig. Boken er ikke like god som forgjengeren. Allikevel gir den en flott fortsettelse om Lou. Boken slutter også relativt åpent, noe som kan gi plass til nok en oppfølger. Hvis det er noe jeg syns trakk boken ned er det begynnelsen. Starten er litt treg og jeg måtte lese et godt stykke før det føltes som om historien fikk en mening eller retning. Jeg la ofte fra meg boka i begynnelsen, men når alt dette falt på plass var boken vanskelig å legge fra seg og jeg slukte den.

Likte du Et helt halvt år kommer du til å like denne også, såfremt du ikke forventer et mesterverk. Anbefales til alle Jojo Moyes fans.

Lou Clark har ikke glemt.

Halvåret med Will Traynor forandret henne for alltid.

Et helt halvt år

/ Julie Karoline / 6 kommentarer

Et helt halvt år| edgeofawordSkrevet av Jojo Moyes

Forlag: Bastion Forlag (2012)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Me Before You

Oversetter: Elisabeth Haukeland

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Jojo Moyes har lenge vært en av mine favorittforfattere. I bokhylla har jeg flere bøker av henne og da Et helt halvt år kom ut visste jeg før jeg leste den at jeg kom til å like den. Det jeg ikke visste var at jeg kom til å elske den.

Det er ikke nødvendig for meg å skrive en lang anmeldelse av boken, det finnes ørten av dem allerede. Men siden jeg nå har lest oppfølgeren Etter deg, føles det riktig å skrive en liten notis om denne fantastiske historien.

Mange vil påstå at språket og hendelsesforløpet er for lett og overfladisk for et så tungt tema. For boken er inne på et tungt og kontroversielt tema. For noe tull, sier jeg. Ja, boken er lettlest, med sarkastiske små stikk, men hva så? Ok, så startet historien noe keitete, og jeg følte lenge at dette ikke var Moyes beste bok, men det var bare i begynnelsen. Den tunge tematikken overasket meg, og jeg fant den ekstra dybden spennende og troverdig. Jeg endte opp med å elske denne boken. Som så mange andre. Og nå er boken filmatisert også.

Hovedpersonen er relativt fjollete, men utrolig elskverdig. Hun er ei jente med sår som hun gjør alt hun kan for å skjule, men som påvirker henne mer enn hun er klar over. Familien hennes er litt sær, men samtidig passer de godt inn i historien. De blir en motvekt til den seriøse Traynor familien og den tunge tematikken.

Jojo Moyes skriver på en lett måte, med en ganske så sarkastisk humor som stikker ut her og der. Bøkene er kanskje ikke store litterære mesterverk, men skrivemåten er enkel og lettlest. Så selv om bøkene er tykke virker de ikke uoverkommelige. I alle bøkene (i hvert fall de jeg har lest) er karakterene godt utviklet og alle handler etter troverdige mønstre. Sånn i forhold til tematikk er nok Et helt halvt år den dypeste boken hennes.

Andre bøker av Jojo Moyes jeg har lest er Forbuden Frukt (2003), Påfuglemporiet (2004) og Over havet (2005). Av disse anbefaler jeg Over havet.

Jojo Moyes | edgeofaword

Jojo Moyes

Boksamling Jojo Moyes | edgeofaword

Jojo Moyes boksamling

Jeg var på forfatterkafe med Jojo Moyes for noen år siden der hun fortalte om sitt forfatterskap. Dette var under lanseringen av Den ene pluss en (som for øvrig ikke er lest ennå, men ligger i årets lesebunke). Hun er en hyggelig og ærlig dame, og kom med mange gode tips, spesielt om karakteroppbygging, til spirende forfattere.

 

Bingo for lesehester

/ Stine-Marie / 6 kommentarer

Som de gode lesehestene og bokbloggerne vi er, har vi planlagt flere ulike utfordringer for 2016. Vi deltar i Goodreads Reading Challenge der vi har satt oss et mål på 100 bøker. Vi har valgt oss ut en forfatter hver og skal lese alle romanene utgitt av vår valgte forfatter før året er omme. Selvfølgelig skal vi også delta i NaNoWriMo når den tid kommer.

Dette er utfordringer vi har satt oss selv. Hvis du ønsker, kan du selvfølgelig delta. Vi stopper deg ikke, men tar deg i mot med åpne armer.

Vi har imidlertid også laget en utfordring som vi alle kan dele. En med varierende vanskelighetsgrad og større bevegelsesrom. En på tvers av sjangere og forfattere. Vi snakker om bingo for lesehester, nemlig Bokbingo 2016.

 

Bokbingo 2016 | edgeofaword

Inspirert av Random House sin Reading Bingo

Bokbingo har bare en regel:

En rute per bok.

Med den midterste ruten har vi et lite unntak. De to første bøkene av de tre kan fylle andre ruter, men den tredje kan kun fylle den aktuelle ruten.

Høres morsomt ut, ikke sant? Det synes i hvert fall vi. Sett deg ned og les, og så ser vi hvor mange ruter vi får fylt inn i løpet av året. Lykke til!

Hold oss gjerne oppdatert om din progresjon, her i kommentarfeltet på bloggen, gjennom #bokbingo2016 på Twitter eller ved å bli med i vår Facebook gruppe Bokbingo 2016.

Førstemann til å fylle hele brettet får en gratis bok (en god en).

 

For the Most Beautiful

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Emily Hauserfor the most beautiful | edgeofaword

Forlag: Doubleday (2016)

Sjanger: Historisk roman/ fantasy

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

“Choose,” she says, reaching out towards him.

“Choose to which of us the apple most belongs…”

… And who was Paris, Prince of Troy, to disobey the gods?

 

Og dermed er en av tidenes mest omtalte kriger i gang. Emily Hauser har skrevet en flott roman om kvinnene i den Trojanske krigen. Med utgangspunkt i Illiaden har hun trukket sammen de viktigste hendelsene fra denne godt kjente historien. Å skrive en ny utgave av noe som har blitt fortalt, skrevet og filmatisert utallige ganger er en tøff utfordring, men forfatteren klarer det med glans.

Boken starter når tre gudinner kommer til Paris og tvinger han til å velge hvem av dem som er den peneste. De hevngjerrige taperne plotter ut sin hevn og utfallet blir den Trojanske krigen. Det er allerede bestemt fra begynnelsen av at Troja vil falle, men hvem som dør og overlever er fremdeles ikke avgjort. Dermed fordeler gudene seg på hver sin side av krigen og kampen er i gang.

“Troy is yours,” he (Zeus) announces. “Do as you want with it. Troy…” He gazes down through the clouds at the hundreds of Greek ships already blackening the seas of the Aegean as they sail towards the east “… will fall.”

Blant de dødelige følger vi to unge kvinner, Briseis og Krisayis, fra dagene før krigen og til krigens slutt. Prinsesse Briseis av Pedasus blir tatt til fange av Achilles og blir hans personlige slave. Krisayis, datter av en Trojansk yppersteprest, ender som sexslaven til grekernes store leder, kong Agamemnon. Begge to kjemper mot sine nye skjebner og prøver på hvert sitt vis å hjelpe Trojanerne.

Boken er spekket av grådighet. Av lojalitet, svik og forfengelighet. Både fra gudenes og menneskenes side. Oppe på skyene sitter gudene og følger ivrig med på krigen og hjelper til med råd, sykdom og uvær. På bakken kjemper Trojanerne bittert, uvitende om sin skjebne, mens Achilles leder grekerne til seier. Troja faller ikke lett, og krigen blir lang og hard.

Det er noe underlig ved å lese en historie du allerede vet slutten på. Historien om Troja er godt kjent. Alle karakterene, slagene og utfallet er allerede oppklart. Kan noe nytt egentlig tilføyes denne historien? Svaret er nei. Det var ingen overraskelser. Ingen nye tvister. Alt skjer i den rekkefølgen vi allerede kjenner. De store slagene blir for det meste hoppet over. Det er jo ikke noe vits å gjenta i det uendelige hvem som dreper hvem.

Det som er nytt med denne utgaven er perspektivet. Vi bytter mellom Briseis og Krisayis gjennom hele boka. Vi hopper mellom dem for hvert kapittel. Begge to blir fortalt om i jeg-form, og vi blir godt kjent med dem. Kapitlene er korte, ofte bare to sider lange, og lett oversiktlige med personenes navn som overskrift. Innimellom er det kapitler som omhandler gudene. Stort sett fortalt av Hermes. Disse små avbruddene var artige og ga en slags oversikt over krigen som Briseis og Krisayis ikke kunne gi.

“So there you have it,” Hermes says to the cupids. They are gazing up at him, their little mouths open, entranced. Even the older ones have forgotten their duties and are laying, chins propped on fists, staring at Hermes. “The story of the Trojan war, the real story, told the way it happened by the people it happened to, and me, Hermes, the god who watched it all.”

Leseeksemplaret jeg fikk var ikke korrekturlest, så det var en del skrivefeil. Vi får håpe alt ble rettet opp til utgivelsen. Ellers fløt språket godt. Det er ingen metaforer og lange landskapsforklaringer. Her er det personene og krigen som står i sentrum. Det blir brukt få vanskelige og fremmede ord, men som med de fleste engelske bøker, er setningene til tider lange og proppfulle av komma. Forfatteren har en god og trygg skrivestil, som er lett å lese og få med seg.

Hvis det er noe jeg trekker ned på så er det den konstante byttingen av hovedkarakterer. Jeg er ikke noe fan av slike skrivestiler. Samtidig var kapitlene svært korte, og det var ingen problem å få med seg hvem kapitlene handlet om. Det blir også nevnt en hel haug med navn, noen fra den faktiske historien og noen som forfatteren har funnet opp selv. Hvis du har vansker med å henge med når det blir så mange karakterer, ligger det heldigvis en navneliste bak i boken. Det er også vedlagt et kart og en liste over stedene og byene som blir nevnt.

Andre har kritisert det at Hauser har gjort små endringer fra Illiaden. Siden jeg ikke har lest den, var ikke dette noe jeg la merke til. Forfatteren har også blitt kritisert for å ha gjort gudene litt tåpelige. Noe jeg også la merke til, men ikke hang meg så mye opp i.

I det hele har Emily Hauser virkelig satt seg inn i den Trojanske krigen. Hun skriver om personer, steder og skikker med sikker hånd. Alt forarbeidet hennes skinner gjennom og gir boka en fin tyngde. Bak i boka har hun også lagt til en liste med forslag av bøker for videre lesing.

Så hva er min dom? En helt grei bok. Fin underholdning. Litt treg til å starte med, men jeg tror det kan være fordi jeg allerede visste utfallet av historien. Jeg likte hovedpersonene, de har gode karakterutviklinger og en dybde man ikke helt ser til å begynne med.

For the Most Beautiful har akkurat kommet ut på markedet (januar 2016), og er den første i en frittstående trilogi.

“Is this yours?” It was a golden apple. I took it from him, turning it over to look at the soft golden sheen of its skin. There was an inscription on it in elegant slanting writing, and I held it up to the fading light. For the most beautiful. I looked at it, thinking.

Then I walked over to the arch of the colonnade, reached back and threw it up, up to the sky. It went spinning through the air, glittering in the evening sun. And then it was gone.

The Strange and Beautiful Sorrows of Ava Lavender

/ Stine-Marie / 1 kommentar

The Strange and Beautiful Sorrows of Ava Lavender | edgeofawordSkrevet av Leslye Walton

Forlag: Walker Books (2014)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

TO MANY, I WAS MYTH INCARNATE, the embodiment of a most superb legend, a fairy tale. Some considered me a monster, a mutation. To my great misfortune, I was once mistaken for an angel. To my mother, I was everything. To my father, nothing at all. To my grandmother, I was a daily reminder of loves long lost. But I knew the truth – deep down, I always did.

                I was just a girl.

Slik innledes debut romanen til Leslye Walton, og allerede her blir vi lovet en unik og magisk fortelling. Dette er historien om Ava Lavender, ei jente født med vingene til en fugl.

Hvem er Ava Lavender og hvorfor ble hun født? Dette er spørsmålene Ava stiller der hun sporer livene til sin mormor og sin mor. Gjennom hennes fortellerstemme følger vi livene og skjebnene til de to kvinnene gjennom migrasjon, drømmer, sorg og knuste hjerter. Det hele leder frem til en stormfull natt der Avas egen skjebne endelig blir avslørt.

I’ve been told things happen as they should.

The Strange and Beautiful Sorrows of Ava Lavender er som tittelen angir både merkelig og vakker. Det er en generasjonsfortelling preget av magisk realisme som utfolder seg gradvis og hensiktsmessig. Det er en historie om tap, sorg, kjærlighet, lyst, glede og håp. Slik som skjebnen spiller en avgjørende rolle gjennom historien, er lite overlatt til tilfeldighetene når det gjelder utførelsen. Dette er fortellerkunst.

               There it was again. Fate. As a child, that word was often my only companion. It whispered to me from dark corners during lonely nights. It was the song of the birds in spring and the call of the wind through bare branches on a cold winter afternoon. Fate. Both my anguish and my solace. My escort and my cage.

Så hva var det jeg likte så godt ved denne boken?

For det første elsket jeg de tre kvinnene, alle vidunderlig tragiske og smertefullt realistiske.  Vi blir først kjent med Emilienne og Vivianne som unge, håpefulle jenter og ledes gjennom hendelser som bryter dem ned. Livet og sorgene deres reflekteres i de to voksne kvinnene Ava kjenner som sin mormor og sin mor. Du kan ikke unngå å føle sorgen og mørket som gjennomborer Emilienne, det bunnløse håpet og den evigvarende evnen til å elske som styrer Vivianne, den barnlige gleden og nysgjerrigheten til Ava.

Ava selv er intet annet enn fortryllende.

Dette er for all del ingen spenningsroman. Spenningselementene er heller få, og det er karakterene som driver historien fremover. Karakterene til Leslye Walton er fengslende og med en dybde sjeldent oppnådd i en debutroman. Alle vi møter er levende og fargerike, unike, men realistiske. Karaktertegningene- og utviklingene er glimrende og mesterlig utført. Historien utfolder seg i et godt tempo og føles aldri kjedelig eller treg.

Boken inneholder mystiske og overnaturlige elementer og krever at du tar et visst «leap of faith». Disse elementene setter et helt særegent og forførende preg på en generasjonsfortelling om livene til tre kvinner med uhell i både liv og kjærlighet. Det mystiske føles her både naturlig og uunnværlig.

After failing every other attempt to get the ornithologist to notice her – including a rather disastrous event where she appeared at the stoop of his apartment building wearing nothing but a few feathers plastered to an indiscrete place – Pirette took the extreme step of turning herself into a canary.

Hvis du ikke liker tanken på at en person kan forvandle seg til en kanarifugl, eller bli født med vinger, dersom du foretrekker bøker som er 100 % naturtro, vil du ikke like denne boken.

Det lyriske språket og de levende beskrivelsene gjenspeiler og forsterker det mystiske i fortellingen. Det bidrar til å skape en vakker leseopplevelse som hverken føles tung eller tilgjort. Leslye Walton har funnet en fortellerstemme som er både vidunderlig og enestående.

                For a very long time, Vivianne and Jack lived in that world people inhabit before love. Some people called that place friendship; others called it confusing. Vivianne found it a pleasant place with an altitude that only occasionally made her nauseous.

Denne boken burde komme med en advarsel; den er så vidunderlig vakker, men også så sjeledrepende tragisk. De siste 100 sidene bør leses uten forstyrrelser og med en god dose papirlommetørkler.

Dette er en magisk, forførende og utrolig vakker roman som jeg anbefaler på det sterkeste. Min anbefaling kommer imidlertid med en advarsel om at boken inneholder enkelte sterke scener av voldelig seksuell natur; den bør nok helst unngås av personer under 15 år. Bli imidlertid ikke skremt av dette, boken er fantastisk og de sterke scenene absolutt nødvendige for å oppnå et så høyt kvalitetsnivå på en historie av dette slaget.