Forfatter: Julie Karoline

En trygg havn

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Nicholas Sparks En trygg havn | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2011)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Safe Haven (2010)

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg er godt i gang med utfordringen min, nå har jeg lest hele ni av nitten bøker, alle skrevet av Nicholas Sparks. Begynner jeg å bli lei? Ja, egentlig. Kommer jeg til å gi meg før jeg er i mål? Nei, absolutt ikke. Litt sta er jeg jo og jeg har en rimelig stor dose med konkurranseinstinkt, selv om den eneste jeg konkurrerer mot er meg selv (og tiden, men den går nå uansett om jeg leser eller ikke).

Denne gangen falt valget på En trygg havn.

I den lille landsbyen Southport ankommer den sky og stille Katie. Hun gjør lite ut av seg og prøver å holde seg i skyggene, men Alex, en enke med to små barn, klarer å trekke henne ut av skyggene. De forelsker seg, men Katies mørke fortid henger over dem og kan ende med å trekke dem fra hverandre.

«Nei,» sa Katie. «Venninnen min er redd hele tiden.» «Det er det som er mot. Hvis hun ikke hadde vært redd, ville hun ikke hatt behov for mot. Jeg beundrer det hun gjorde.»

Tja, ikke en spesiell eller original historie Sparks har begitt seg ut på denne gangen. To mennesker møtes, faller for hverandre, men noe henger over dem og kan trekke dem fra hverandre. Denne boken føyer seg godt inn i rekken av Sparks romantiske bøker. De er relativt like, ikke spesielt overraskende, og kjærligheten ligger over bøkene som en stor klisje. Du får det du ønsker i denne boken.

Noen ting har for øvrig Sparks gjort annerledes denne gangen. Den store, mørke hemmeligheten til Katie ligger ikke rett opp i dagen. Vi får små hint, vi klarer å gjette oss frem til den, men ikke nøyaktig hva som har skjedd. Det er først langt ut i boken vi får ta del i denne fortiden. Borte er den lange og punktvise oppramsingen av karakterenes liv som vi har sett i flere av de andre bøkene hans. Her trekkes den ut og blir en mer føyelig del av historien. Spenningen om nøyaktig hva Katie har gjort holdes lenge og kommer først frem i en troverdig del av boken.

Selv om disse karakterene også har en forkjærlighet for vin, slipper vi den nøye beskrivelsen av matlaging som vi har sett tidligere. Boken virker rett og slett tettere. En god del av det unødvendige pjattet er luket bort. Igjen er en bok med en flott handlingskurve, med flere uventede overraskelser og en ganske så spennende avslutning.

«Kjærlighet betyr ikke noe hvis du ikke er villig til å forplikte deg,» sa hun. «Og du må ikke bare tenke på det du vil, men hva han vil. Ikke bare nå, men i fremtiden. … hvis du bryr deg om han, så må du være villig til fullt engasjement. Uansett hva fremtiden måtte bringe. Uansett hvor redd du kan komme til å bli.»

Karakterene er nokså like som de vi har møtt tidligere, de er ikke så ulike disse heltene og heltinnene til Sparks. Men, som jeg har nevnt tidligere, er noe av det jeg liker med bøkene hans er hvor hverdagslige karakterene hans er. Som bookreporter.com uttalte det: Sparks har blitt en yndlingsforfatter på grunn av sin evne til å ta for seg helt vanlige mennesker, sette dem i spesielle situasjoner og lage uventede avslutninger.

Som så mange andre av Sparks bøker er også denne filmatisert. Filmen er helt ok, med gode skuespillere. Filmen holder seg tett til boken, med uvanlig få tilpasninger, så her er det egentlig ikke noe tap å kun ha sett/lest en av delene.

For meg ble dette en helt på midten av treet bok, litt nærmere de gode enn de dårlige. Hvorfor jeg ikke liker den bedre enn jeg gjør er jeg ikke helt sikker på. Kanskje jeg har lest for mange av bøkene til Sparks nå på alt for sammenpresset tid. De blir så like, selv med sine ulike plott. Det jeg begynner å savne er litt forandring i karakterene og mer originalitet. En trygg havn er en helt grei og lettlest bok som ble lest i løpet av noen få late dager.

«Jeg er ikke sikker på om noens liv blir slik de har tenkt seg. Vi kan ikke gjøre mer enn å prøve å gjøre det beste ut av det. Selv når det virker umulig.»

Neste bok ut er Et vanskelig valg.

The Borrowers

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

The Borrowers and the Borrowers AfieldThe Borrowers | edgeofaword

Skrevet av Mary Norton

Forlag: Orion (2011)

Sjanger: Barnebok

Kilde: Gave

Anmeldt av Julie Karoline

Mary Norton (1903-1992) var en britisk barnebokforfatter. Hun skrev totalt fem bøker om Lånerne (the Borrowers). Før det publiserte hun to andre bøker (som ga grunnlaget for Disney-filmen Hokus Pokus Kosteskaft): The Magic Bed Knob; or, How to Become a Witch in Ten Easy Lessons (1943) og Bonfires and Broomsticks (1945). Den første boken om Lånerne kom i 1952 og den andre i 1955. Disse to ble utgitt i en samlet utgave i 2011, og det er denne samleutgaven jeg var så heldig å få i bursdagsgave fra Stine-Marie i år.

Da jeg var yngre gikk tv-serien om Lånerne på tv i romjula. Hver dag måtte jeg tidlig opp for å se neste episode. For noen år siden kom jeg over serien på DVD og endte med å kjøpe den på flekken. Det er en søt liten serie på to sesonger som jeg nå har sett flere ganger. Da Stine-Marie ga meg boken i våres ble jeg kjempe glad. Jeg har så mange fine og koselige minner om denne historien, og endelig skulle jeg få lese dem.

I begge bøkene møter vi Kate. Hun er ei ung jente som bor sammen med foreldrene i et lite hus. Her leier de ut den ene stuen til gamle mrs. Mrs. May og Kate tilbringer mye tid sammen, og det er Mrs. May som forteller historien om Lånerne. Lånerne er små mennesker, bare 15 cm høye, som bor i små sprekker og hulrom i gulv og tak i gamle hus. De overlever ved å låne fra de store menneskene.

How else to explain the steady, but inexplicable, disappearance of certain small objects around the house. Not only safety-pins, needles, pencils, blotting paper, match-boxes, and those sort of things, but… if you did not open a drawer for any length of time you never found it quite as you left it: something was always missing – your best handkerchief, your only bodkin, your carnelian heart, your lucky six-pence.

Mrs. May forteller om en liten familie med lånere: Pod, Homily og Arrietty Clock. De bor under gulvet på kjøkkenet i et stort, gammelt hus og er de siste Lånerne igjen i huset. Den viktigste leveregelen til Lånerne er at de ikke skal bli sett. Arrietty er imidlertid ei nysgjerrig 13 år gammel jente, og blir sett av en menneskegutt. I stedet for å rømme blir hun venner med gutten. Noe som setter i gang en serie med spennende hendelser.

“I’ve never heard of no girl going borrowing before.” “The way I look at it,” said Homily, “and it’s only now it’s come to me: if you had a son, you’d take him borrowing, now wouldn’t you? Well, you haven’t got no son – only Arrietty. Suppose anything happened to you or me, where would Arrietty be – if she hadn’t learned to borrow?”

Bok nummer to starter der den første slutter, etter en liten cliff-hanger. Derfor var det greit å ha begge bøkene i samme innbinding. Ingen av bøkene er spesielt lange, men de få sidene er fulle av spenning. Norton har skapt en fin verden for de ressurssterke og oppfinnsomme Lånerne, og ved hjelp av humor og fantasi kommer denne verden tydelig frem.

For Lånerne er menneskene en utdøende rase. De kjenner tross alt bare til menneskene i huset, og der bor det ganske få. De har også et ganske så løst forhold til det å låne. Når det blir poengtert at Lånerne faktisk stjeler fra menneskene svarer Arrietty med å le høyt. For menneskene er jo tross alt der for Lånerne, dermed er det å låne. Å stjele er når man tar ting fra andre Lånere uten å spørre.

Human beings are for Borrowers – like bread’s for butter.

En artig liten vri på begreper, og slike er det flere av i bøkene. Humoren sitter løst, og det er morsomt å lese hvordan enkle ting får to forskjellige synspunkter, et fra Lånerne og et fra menneskene. Og selv om man humrer litt av Lånerne og deres “skjeve” moral, er det lett å skjønne deres ståsted. Norton har klart å blande disse to forskjellige verdenene på en flott måte.

Bøkene ble skrevet på femtitallet og de har ikke gjennomgått en språkvask siden da. Skrivestilen og ordene er fremdeles de originale, noe som skaper litt problemer ved mange fremmedord, men som samtidig gir en flott nostalgisk følelse. Jeg savnet i hvert fall ikke en fornying av teksten. Språket til Lånerne er også litt vrient. Det er fullt av grammatiske feil og tilpassede begreper, men samtidig veldig søtt. Hvorfor det er slik er forklart i boken. Det er heller ikke endret på fonten eller på de mange flotte tegningene i boken.

Bøkene er artige, spennende og originale. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor disse historiene fremdeles er meget populære. De passer like godt til barn i dag (også voksne barn…), og jeg anbefaler de på det varmeste. Hvis du ikke ønsker å bryne deg på de eldre engelske begrepene finnes bøkene i norske utgaver.

“Where is all this danger? I didn’t see any.” “It is everywhere,” he said, after a moment. “Before and Behind, Above and Below.”

Det finnes flere filmatiseringer og serier om Lånerne, både basert på bøkene og inspirert av bøkene.

Rebel of the Sands

/ Julie Karoline / 7 kommentarer

Skrevet av Alwyn HamiltonRebel of the Sands | edgeofaword

Forlag: Faber Faber Limited (2016)

Sjanger: ungdom/YA; fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Når man finner en bok i fantasyhylla hos bokhandleren hvor det står: Like Katniss? Love Rey? Meet Amani. Hva gjør man da? Jo, man kjøper den. Fint omslag har den og.

Amani er ei foreldreløs jente i et mannsdominert samfunn. Hun står i fare for å bli gift med sin onkel (som har flere koner fra før) og er villig til å gjøre hva som helst for å komme unna. Så da hun møter Jin, en kjekk, ung mann som gir henne muligheten til å komme unna, griper hun den. Før hun vet ordet av det står hun midt oppe i et opprør. Et opprør mot landets overhode, Sultan Oman.

And then came that grin. I might have traitor eyes, but Jin had that kind of smile that would turn over whole empires to the enemy – that made me feel like suddenly I understood him exactly, even though I knew nothing about him.

Sammen begir Amani og Jin ut på en farefull ferd i et land full av sand og magi. De havner i flere livsfarlige situasjoner, men så lenge de holder sammen kommer de seg gjennom farene. Etter som dagene går og de smetter unna den ene situasjonen etter den andre oppstår det følelser mellom dem.

Dette er en veldig søt og lettlest ungdom- og fantasy bok. Amani er ei tøff jente med bein i nesa. Hun er rappkjefta, sterk og modig. Jeg vil si at hun, akkurat som både Katniss og Rey, er et godt forbilde for mange unge jenter. Hun har lært seg selv å skyte, hun er faktisk flinkere enn flere menn, og hun er tøff nok til å kjempe mot et samfunn som ser ned på henne pga kjønnet hennes.

Dette er en bok som bruker Midtøstens folketro og overtro, med djinner og gouhls. Det er som tatt ut av tusen og en natt. Verdenen Amani bor i er et land av sand og ørken, med en nådeløs sol og uutholdelig tørste. Hvis ikke fiender tar henne, står overnaturlige vesener og venter i skyggene, og en hard ørken som tar livet av de som ikke er forberedt venter rundt hushjørnet.

The desert didn’t let weakness live. And we were still alive.

Boken er veldig lettlest. Det tok ikke mange timene å komme gjennom den. Det er få stillestående pauser, det skjer noe hele tiden. Actionscenene er korte og flere er dessverre litt repetitive. Her kunne forfatteren gjort det bedre. Boken føles litt som en filmatisering av en bok, hvor mye er kuttet ned eller forkortet. Jeg kunne ønske den var lenger.

Verdenen som er brukt ligner mye på vår, alle landene heter noe som ligner på virkelige land. Menneskene har navn som kommer fra Midtøsten. I starten trodde jeg alt snakket om overnaturlige vesener og magi bare var historier, men det viser seg fort at i denne verdenen er det virkelig. Jeg fant det artig at forfatteren har brukt en verden så lik vår.

Jin og Amani faller fort for hverandre, og jeg fant det forfriskende å lese en ungdomsbok som ikke inneholdt et kjærlighetstriangel. Jin og Amani passer sammen. De hører sammen. Det føles naturlig og troverdig. Vi slipper de klisjèaktige elsker han meg? Hvem elsker jeg? Han eller han? Det er ikke noe påtvunget med denne kjærlighetshistorien. Den har en fin naturlig kurve.

Jeg likte denne boken godt. Veldig godt. Jeg likte hovedpersonen, verdenen og kjærlighetshistorien. Hvis det er noe jeg kan utsette er det nettopp det at jeg kunne ønske boken var lenger. Det var flere situasjoner som kunne holdt på litt lenger. Men som ungdomsbok er den herlig. Den har tempo, overraskende momenter, kjærlighet og action. Språket er ikke for vanskelig, så den kan godt leses på engelsk.

Tell me how you want your story to og, he says, and we’ll write it straight across the sand.

Rebel of the Sands er Alwyn Hamiltons debutroman. Vi kan jo alltids håpe at det kommer flere bøker om Amani og Jin. Uansett om det skjer eller ikke skal jeg absolutt holde et øye med denne YA forfatteren.

Det beste av meg

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksDet beste av meg | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2012)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Best of Me (2011)

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

 

Jeg leser meg videre i min utfordring, og nå kom turen til Det beste av meg. Jeg har ingen spesifikk rekkefølge jeg leser bøkene i, men leser de etter hvert som jeg får tak i de på biblioteket. Alle bøkene til Sparks er lette å få tak i, både i bokhandelen og på biblioteket. Dette er tross alt meget populære bøker.

Jeg ga deg det beste av meg. 

Dawson Cole og Amanda Collier er fra to vidt forskjellige familier. Amanda kommer fra en av byens rike og mektige familier, mens Dawson er en Cole, en familie av kriminelle og forhatte folk. Dawson ønsker ikke å følge i familiens spor, han er smart og skoleflink, og så fort han får sjansen flytter han vekk fra dem. Da Amanda forelsker seg i Dawson, skjønner han ikke hvordan han har gjort seg fortjent til henne, og selv om kjærligheten dem imellom er voldsom velger han å gjøre det slutt med henne. Han ønsker nemlig ikke å stå i veien for en trygg og god fremtid. Etter 20 år finner de tilbake til hverandre en helg og kjærligheten som alltid har ligget der blomstrer opp igjen. Nye forpliktelser og gammelt hat sliter i forholdet, og Amanda må ta noen tøffe valg.

… det kjentes merkelig naturlig å skravle i vei, nesten som om de bare tok opp tråden etter en lenge avbrutt samtale.

Boken handler om kjærlighet, ingen overraskelse det. Og denne kjærligheten møter tøff motstand. En kjærlighetshistorie som er dømt til å mislykkes. For det er ikke slik at kjøligheten overvinner alt. Forpliktelser og gamle hendelser setter ofte store hinder og uansett hvor mye to mennesker elsker hverandre blir det ikke alltid nok.

Hun hadde lært så alt for godt at kjærlighet ikke alltid var nok.

Det beste av meg er nok ikke Sparks mest originale historie. Amanda og Dawson er ikke forfatterens mest originale karakterer heller. Dawson er stille og sterk. En god lytter, romantisk, trygg og snill. Amanda er godheten selv, moderlig, kjærlig og sterk. Perfekte eksemplarer av hvert sitt kjønn. Litt for enkelt egentlig. Selv om Amanda er meget sta, har ingen av dem noen store lyter ved sine personligheter. Jeg kunne ønske de var litt mer dynamiske.

Handlingen er ikke spesielt nytenkende eller super spennende. Med den settingen Sparks la kunne han ha dratt spenningen enda lenger, men Sparks er en romantiker og det er romantikken han legger vekt på. Boken er søt, absolutt, men litt for forutsigbar og endimensjonal.

Språket er heller ikke det beste i denne boken. Om det er oversettelsen er litt vanskelig å si. Jeg har lest flere bøker oversatt av Elsa Frogner og hun har gjort bedre inntrykk tidligere. Dermed vil jeg tro at det er selve språket i boken. Noen setninger var merkelig satt sammen, og noe måtte jeg lese flere ganger før jeg skjønte dem. Nå leser jeg veldig fort, så noen ganger blingser jeg, spesielt når ord er stokket om på i setningene.

Boken er veldig rotete der vi hopper fra person til person fra avsnitt til avsnitt. Vi følger ikke bare Dawson og Amanda, men en håndfull andre mennesker også. Alle er viktige for historien, men jeg trengte ikke like gode innblikk i alles liv for det. Sparks kunne godt ha ryddet litt opp i dette.

Boken er filmatisert, og filmen er relativt søt. Det er en del store endringer mellom bok og film, men jeg syns filmen rydder opp litt i den rotete historien. Det er ikke færre personer å holde rede på, men slik hopping mellom karakterer fungerer bedre på film enn i bok.

Alt i alt kan jeg ikke si at dette er en av de bedre bøkene til Sparks. Det er flere andre av hans bøker jeg anbefaler bedre enn denne. Det beste av meg er nok dessverre en bok som fort går i glemmeboken.

Han elsket henne fortsatt, nå var hun sikker på det, og erkjennelsen var berusende. … Hun kunne ikke lenger benekte den enkle sannheten at for første gang på årevis føltes det som hun endelig var kommet hjem.

Neste bok er En trygg havn.

Til nå har jeg anmeldt disse av Sparks romaner:

Dagboken

Flaskeposten

Minnenes melodi

Netter i Rodanthe

Fotografiet

Toner fra et piano

Den lengste reisen

 

Rydde ut

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Helene UriRydde ut | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2013)

Sjanger: Roman

Kilde: Goodiebag pocketparty Gyldendal

Anmeldt av Julie Karoline

Stine-Marie og jeg var på pocketparty hos Gyldendal en dag i juni. Alle som møtte opp fikk med seg en goodiebag da vi gikk og denne boken var en av bøkene i posen. Helene Uri er ei kjent forfatter med 16 romaner under beltet i tillegg til 6 bøker hun har skrevet sammen med andre. Flere av bøkene er oversatt til andre språk. Rydde ut er den første romanen hennes jeg leser.

Helene er i gang med å skrive en roman om Ellinor, en kvinnelig lingvist. Under arbeidet med denne romanen dør Helenes mor. Romanen tar en bråsving og ender opp med å handle like mye om Helene som Ellinor. Nå som den eldre garde er borte fra Helenes liv blir hun plutselig veldig opptatt av hvor slekten hennes kommer fra, da spesielt sin farfar som hun vet lite om. Rydde ut er en roman om språk og historie. En roman om savn, tilhørighet og ord.

Dette er en meget spesiell roman. Den er en del fiksjon og en del biografi. Romanen om Ellinor fletter seg inn og ut av Helenes liv i en sorgfull periode av hennes liv. Og selv om Helene bedyret ovenfor ei venninne at hun aldri skulle skrive seg selv inn i en roman, endte hun opp med å gjøre nettopp det.

Du kan skrive deg selv inn i boken, sier hun. Nei, sier jeg. … Jeg skriver ikke på den måten, sier jeg, har aldri gjort det og kommer aldri til å gjøre det. Å jo, sier venninnen min. Jeg kan love deg her og nå at jeg aldri kommer til å skrive en bok der jeg selv er med, sier jeg irritert…

Selv om romanen hopper mellom fantasi og virkelighet blir det aldri forvirrende. Ellinor blir en måte for Helene å bearbeide sitt eget liv og sorg, og forfatteren fletter mye av sitt faktiske liv inn i Ellinors fiktive.

Tre kvinnekropper. Mammas, min og Ellinors. De henger sammen, den ene er utenkelig uten den forgående, først mammas, så min, så Ellinors.

Språket er lett, mer som en samtale. Ord og utrykk, både kjente og nye, flettes sømløst inn i teksten. Helene skriver på en måte som trekker leseren inn og det var lett å følge. Jeg likte denne skrivestilen veldig godt og ble raskt revet med i følelsene som ligger rett bak ordene.

Å være sørgende ligner på å være skrivende. Når skrivingen er på sitt mest intense, ser jeg alt ut fra romanen jeg holder på med. … Nå ser, hører og lukter jeg mamma overalt.

En annen ting jeg likte godt var måten jeg fikk ta del i utviklingen av Ellinor og historien hennes. Den utarbeides gjennom boka, men tar aldri over hendelsesforløpet. Jeg vil si at mesteparten av romanen handler om Helene og hennes søken etter historie. Noen ganger følte jeg at dette tok litt stor plass. Det ble til tider litt langtekkelig og repetitivt, selv om disse delene var meget interessante og velskrevne.

Boken har ikke en definitiv slutt, hvordan kan den det? Dette er jo et utdrag fra Helenes liv. Boken slutter da sorgen ikke er like voldsom lenger og når Ellinors historie ender. Det var artig å se hvordan Helene utvikler romanene sine, hvordan hun jobber med dem. Gjennom hele boken er hun veldig åpen om sin skriveprosess. Det var også artig å se hvor mye hun innarbeider egne opplevelser og erfaringer inn i romanene sine. Hun legger mye av seg selv i dem.

Gråten tar henne. Det er akkurat sånn det føles, som en utenforstående kraft bestemmer over henne, feier med seg, tvinger henne i kne, får kroppen hennes til å gjøre ting hun ikke kan kontrollere. Hele kroppen rister av tårer. Hun lar tårene strømme. Det er godt, som om noe smelter i henne, noe som raser ut av henne i et skred.

Flere har hevdet at dette er en av Helenes bedre romaner. Det kan jeg ikke uttale meg om, men det jeg vet er at jeg kommer til å lese mer av henne for jeg likte denne boken godt. Jeg anbefaler Rydde ut for deg som ønsker å lese en annerledes roman.

Ting er som ord. Et enkeltord har en klar funksjon, er slett ikke uten betydning. Et ord kan være vakkert og velklingende. Eller det kan gi motbydelige assosiasjoner. Men det er først når ordet inngår i en sammenheng med andre ord, at det kan svulme, bristeferdig av mening.

Harry Potter and the Cursed Child

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av J.K. Rowling, Jack Thorne, John Tiffany Harry Potter and the Cursed Child | edgeofaword

Forlag: Little, Brown (2016)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

The eight story. Nineteen years later.

Endelig! Endelig får vi en fortsettelse på Harry Potter-eventyret. Jeg er en stor Harry Potter fan. Det er ikke slik at jeg eier masse stæsj og klær osv., men jeg leser hele Harry Potter-serien med jevne mellomrom. Disse bøkene har alt: spenning, kjærlighet, karakterutvikling, humor og originalitet. Jeg har ikke savnet å få vite mer om Harry Potter i seg selv, men jeg ønsker mer fra det magiske universet som J.K. Rowling utarbeidet.

Det er lenge siden nyheten om teaterstykket kom ut. Det har florert rykter, både sanne og usanne, om hva stykket skulle handle om. Teaterstykket åpnet 30. juli i London og skal vises ut 2017. Samtidig som stykket åpnet på scenen ble Harry Potter and the Cursed Child gitt ut i bokform.

Denne gangen har ikke J.K. Rowling skrevet historien alene, hun har fått god hjelp fra to store teatermoguler: Jack Thorne og John Tiffany. Boken er scenemanuskriptet, med få tilpasninger. Jeg kjøpte boken noen dager etter den kom ut og leste den i løpet av en kveld. Høres imponerende ut, men med bare dialoger og veldig lite tekst per side var det ikke så vanskelig å få til.

Ginny: Does your scar hurt?

Harry: No. No, I’m fine. …

Ginny: Harry. How long has it been since your scar hurt?

Harry turns to Ginny, his face says it all.

Harry: Twenty-two years.

Harry Potter and the Cursed Child handler om Albus Severus Potter, Harry Potters andre sønn. Harry selv er en godt voksen mann, med en stressende jobb som tar mye av hans tid. Han er gift med Ginny Weasly og sammen har de barna James, Albus og Lily. Historien starter da Albus skal begynne på Galtvort, skolen for landets unge hekser og trollmenn.

Albus liker ikke å være sønnen til den verdenskjente Harry Potter. Han føler at han ikke passer inn i familien. Han føler seg ikke modig nok, flink nok eller sosial nok. Harry selv vet ikke hvordan han skal komme nær sønnen sin. De skjønner rett og slett ikke hverandre.

We don’t choose who we’re related to.

Harry har mange liv og hendelser på samvittigheten etter kampene med Voldemort, og i et forsøk på å skaffe et navn for seg selv prøver Albus å rette opp i noe av det han mener er farens feil. Sammen med bestevennen Scorpius Malfoy tar han fatt på en spennende og farlig vei. På veien møter de stor fare, men også erfaring og kunnskap. Det skrantende forholdet mellom Harry og Albus settes på prøve. Vil de noensinne få det forholdet de begge ønsker seg?

We cannot protect the young from harm. Pain must and will come.

Spennende, spennende.

Boken er, som nevnt, manuset til teaterstykket. Handlingen foregår for det meste gjennom dialoger. Noen steder er det korte beskrivelser av scenen rundt karakterene og enkelte ganger også sinnsstemninger. Vi får alltid greie på hvor de er, men vi må fylle ut en god del på egenhånd. Denne stilen tok det noen sider å komme inn i. I begynnelsen følte jeg at ting føk forbi, jeg fikk ikke noe ordentlig tak på historien. De første scenene dekker tre år av historien, men årene får bare noen få kapitler hver. Etter hvert roer dette seg, og resten av boken går over en kortere tidsperiode. Da hadde jeg også blitt vant til stilen.

Boken er spennende, om enn litt forutsigbar. Siden dette er et teaterstykke (i to deler) har de tross alt ikke mye tid til å bygge opp et stort mysterium. Noe av den negative kritikken som har kommet er nettopp dette, at den er for forutsigbar. En anmeldelse jeg hørte på radio, av teaterstykket, mente at avsløringen av hvem the Cursed Cild var er for påtatt, at det ødela for historien. Jeg synes ikke det. Selv om jeg raskt skjønte hvem det var, synes jeg ikke dette ødela noe som helst. Jeg synes heller ikke historien ble dårligere etter denne avsløringen.

Noe som er artig er at vi møter igjen mange av karakterene fra tidligere. Karakterer vi både liker og misliker. Alle har blitt eldre, men de har ikke endret seg så mye fra sist. Det er noen karakterer jeg savnet, men igjen: dette er et teaterstykke. Tid og plass setter store begrensninger. Jeg likte at Albus blir venn med Scorpius. Hans far, Draco, har alltid vært en interessant karakter, og nå tvinges Harry og Draco til samhandling. Jeg har alltid tenkt at disse to kunne vært gode venner under andre omstendigheter, og Albus og Scorpius sitt vennskap beviser dette.

Scorpius: thank you for staying for my sweets, Albus!

Jeg likte boken. Så klart kunne jeg ønske det var mer. Hadde dette vært i bokform, kunne det lett blitt skrevet en trilogi av dette. Dessverre har J.K. Rowling sagt at nå er det nok. Dette er det siste vi får høre om våre elskede karakterer. Dette sa hun jo også da den siste Harry Potter-boka og filmen kom, og siden den gang har hun gitt oss flere bøker (Fantastic Beasts and Where to Find Them, Quidditch Through the Ages, The Tales of Beedle the Bard og Harry Potter and the Cursed Child), et teaterstykke og nå snart enda en film. Jeg tar uttalelsen hennes med en klype salt.

Harry Potter and the Cursed Child er en bok for fansen. Det er ikke en bok for små barn, da stilen gjør den vanskelig å følge. Man må tolke en del på egenhånd. Sammen med en voksen vil det gå bra. Jeg anbefaler den virkelig, men det er vel strengt tatt ikke nødvendig. Er du en Harry Potter fan har du nok allerede skaffet deg den.

Bokryggpoesi #2

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Ja, da jeg snublet over denne artige diktningen for noen måneder siden ble jeg inspirert. Så inspirert at jeg lagde et med en gang: bokryggpoesi #1. Dette, tenkte jeg, skal bli noe fast. Noe jeg skal gjøre ofte.

Så viser det seg at det faktisk ikke er så lett å lage disse diktene. Flere ganger har jeg stått ved bokhylla og trukket ut bok etter bok uten å kunne lage noe dikt ut av dem. Dermed har ukene gått. Så, plutselig, så jeg et. Helt tilfeldig. Dette diktet nærmest skrev seg selv, jeg var bare så heldig at jeg så det.

Bokryggpoesi 2 | edgeofaword

En sang fra fortiden

Besettelse

arven

etter deg

Flere bokbloggere lager bokryggpoesi, men det betyr ikke at det bare er vi som kan holde på med det. Har du et, kom gjerne med det så legger jeg det ut eller linker til det.

God helg

Arven

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Katherine WebbArven | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2011)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Legacy (Orion, 2010)

Oversatt av Jan Chr. Næss

Kilde: goodiebag Gyldendal pocketparty

Anmeldt av Julie Karoline

Katherine Webb er navnet som har blitt hvisket på manges lepper de siste årene. Hennes forfatterskap og følgerskare har vokst jevnt og trutt siden hennes debut med Arven i 2010. Jeg har flere ganger stått med hennes bøker i hendene i bokhandelen, men alltid gått fra dem til fordel for andre bøker. I vinter var Stine-Marie og jeg på pocketparty hos Gyldendal og denne boken lå i goddiebagen vi tok med oss derfra. Den ble raskt lagt i lesebunken min, og nå, endelig, var turen kommet til denne.

Arven er en slektssaga som følger familien Calcott. Vi møter to søstre, Erica og Elisabeth, som arver et herskapshus etter sin bestemor. Som barn tilbrakte de mange somre her, men en tragisk hendelse som involverte deres fetter Henry har holdt dem borte i mange år. I et siste desperat forsøk i å få Beth ut fra sin dype depresjon overtaler Erica henne til å tilbringe en vinter der mens de bestemmer seg for hva de skal gjøre med huset. Huset rommer mange hemmeligheter, ikke bare om hva som skjedde med Henry, men også om oldemoren Carolines fortid.

Vi er ikke klare. Jeg er ikke overbevist om at vi noensinne vil bli det, men det er en del ting jeg har lyst til å spørre søsteren min om. Jeg skal vente, jeg skal sørge for at jeg stiller de riktige spørsmålene. Jeg håer at jeg kan gjøre henne friskere hvis jeg stiller de rette spørsmålene. At sannheten vil frigjøre henne.

Gjennom boken hopper vi mellom Erika og Caroline. Erica delen er skrevet i jeg form, mens Caroline er i tredje person, og vi holder oss kun til disse personenes tanker. Jeg elsker det. Jeg elsker det at vi ikke hopper mellom sinnene til hver og en karakter. Her må vi tyde de andre karakterenes følelser og sinnsstemning gjennom hovedpersonenes øyne og vi er flere ganger like mye i villrede som dem. Spesielt Caroline, som er så usikker og redd for å gjøre feil at hun ikke er den flinkeste til å lese mennesker.

Allerede fra første side får leseren vite at huset rommer flere hemmeligheter, men hintene er så små, så forsiktig spredd utover at det skal godt gjøres å treffe blink med en gang. Man sitter med flere teorier og vipper mellom dem gjennom hele lesningen. Det aller beste er at noen av hemmelighetene ikke blir helt avklart for karakterene, ei heller leseren. Dette føltes ikke irriterende, men passende. Det er tross alt ikke alle fortidens hemmeligheter vi klarer å løse. En herlig tvist. Innimellom er det greit å lese en bok hvor ikke alt løser seg på slutten med en rosa sløyfe rundt.

Enkelte ting er tapt i fortiden – det må jo være derfor fortiden er så mystisk, derfor den fascinerer oss.

Språket er lett og vakkert. En fin balanse av metaforer og klartekst. Ting er forklart og beskrevet, men ikke overdrevent. Kapitlene er lange, som oftest over 30 sider, og annen hvert er om Erica og Caroline. Denne hoppingen mellom karakterer er normalt ikke noe jeg liker så godt, men siden kapitlene er såpass lange går det fint. De slutter sånn passelig spennende, jeg ble aldri irritert over å bli avbrutt. Noe kommer også av at begge historiene er like fascinerende. Jeg ønsket å lese om og finne ut om dem begge. Det er ikke ofte jeg finner en slik familiesaga hvor alle historiene interesserer meg like mye.

Jeg har omrisset i meg. Jeg trenger bare å fylle inn fargene. For jeg har utsatt det. Noe blokkerer meg. Jeg kommer ingen vei før jeg klarer å fylle dette hullet i mitt eget hode. …

Noen har kritisert boken for å være treg i begynnelsen, dette kan jeg si meg enig i. Det tok litt tid å komme i gang og å få med seg hvem alle er, men når alt det er på plass suste sidene avgårde. Andre har også nevnt at Caroline var irriterende, hun er så utrolig hjelpeløs. Også sant, men samtidig er hun en ung, rik kvinne av sin tid og det vil nok alltid oppleves som irriterende for nåtidens kvinner.

Alt i alt leverte Webb en fantastisk debutroman. Kanskje ikke så rart at hennes forfatterkarriere skjøt fart. Nå har hun skrevet en rekke bøker, og de er solgt til en rekke land. Jeg sitter med to til i lesebunken som nå skal prioriteres. Arven anbefales!

Flaskeposten

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Flaskeposten av Nicholas Sparks | edgeofawordSkrevet av Nicholas Sparks

Forlag: Egmont (1999)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Message in a Bottle (Warner Books 1998)

Oversatt av Torgunn Nilsen

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

 

Nicholas Spark sin andre roman kom ut i 1998. Etter den internasjonale suksessen med Dagboken var spørsmålet om han ville klare å følge opp suksessen. Ikke bare klarte han det med Flaskeposten, men han viste at som forfatter var han kommet for å bli. I dag er han verdenskjent, med hele 19 romaner under beltet, hvorav de fleste er filmatisert.

Alle flasker som er overlatt til havets luner, har en kurs som er uforutsigelig. Vind og strøm spiller en stor rolle for hvilken retning flasken tar, storm og vrakgods kan også forandre dens kurs. … Det er ikke mulig å forutsi hvilken retning en flaske kommer til å ta, og det er en del av dens mystikk.

I Flaskeposten møter vi Theresa fra Boston. En tidlig morgen mens hun er på ferie, er hun ute og jogger langs en strand. Her kommer hun over en flaskepost. Nysgjerrig på innholdet åpner hun den og leser brevet som ligger forseglet inni. Brevet er skrevet av Garrett og er fylt av en slik kjærlighet og lengsel at Theresa faller for denne ukjente mannen. Etter hvert finner hun flere flaskeposter skrevet av Garrett, og drar av gårde for å finne ham.

«Jeg synes du skal dra til Wilmington og prøve å finne Garrett.»

«Men det virker så … latterlig. Selv for meg.»

«Hvorfor?»

«Fordi jeg ikke vet noe om han.»

Hun finner Garrett, en dykkeinstruktør med egen butikk ved havet. Han er også en enkemann. De trekkes mot hverandre, og de innleder et forhold. Den lange avstanden mellom dem, og Garretts følelser for sin avdøde kone, setter forholdet under mange prøvelser. Vil forholdet overleve?

Sant nok visste han at det fantes par som hadde måtte se i øynene livssituasjoner som var vanskeligere enn deres. … Sammenlignet med det hadde Garrett og Theresa det egentlig ikke så vanskelig, men det gjorde det likevel ikke noe lettere.

Historien er kanskje ikke så utrolig spennende, men kjærligheten strømmer frem fra sidene. Den lille spenningen som er ligger i Garrett, en mann som fremdeles elsker og savner sin kone, men samtidig trekkes mot Theresa. Han plages av dårlig samvittighet og depresjon, mens Theresa ikke vet hvordan hun skal kunne konkurrere med en død kvinne. Sparks har gjort en fin jobb med å få frem de motstridene følelsene hos Garrett og usikkerheten/sjalusien hos Theresa. Følelser er noe Sparks gjør bra.

Nå som jeg har lest såpass mange av hans bøker syns jeg at de mannlige hovedkarakterene hans blir litt for like. Noen få ulikheter til tross er alle forståelsesfulle, romantiske, gode til å lytte, snakker åpent om følelser og er veldig respektfulle overfor kvinner. Med andre ord: drømmemannen. Kanskje ikke så rart at kvinner over hele verden forelsker seg i bøkene til Sparks.

Som nevnt er dette Sparks andre roman, og det merkes. Den er rotete og uoversiktlig, og flere ganger blir ting gjentatt litt for ofte. Nå som jeg har lest flere av hans senere romaner kan jeg si at han har ryddet opp språket og stilen noe enormt siden denne boka. Denne gangen ble jeg ikke spesielt imponert over oversettelsen, den trenger en opprydding. Engelsk og norsk er tross alt ulike språk. Setningsoppbyggingen kunne trygt ha blitt “fornorsket” uten at det ville ha forringet historien eller fortellerstilen.

Alt i alt en helt grei bok. Ikke min favoritt blant Sparks romaner, men helt ok lesing. Den er lett og forførende og passer godt til late sommerdager.

På en måte kjentes det som om hun egentlig ikke var her, som om alt dette ikke var noe annet enn en drøm.

Den neste boken blir Det beste av meg.

Norsk sokkel

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Heide LindeNorsk sokkel | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Det begynner ofte med titlene for Heidi Linde. Hun finner en spennende tittel og former teksten rundt den. Da hun kom på den interessante tittelen Norsk sokkel, bestemte hun seg for å skrive en tilhørende roman. Den fantes jo tross alt ikke fra før. Dermed ble det en bok om den norske velferdsstaten.

-Vi har jo folketrygden da, sier hun, det er ingen som havner på gata her i landet.

Boka er delt opp i en rekke noveller. Hver novelle tar opp en ny side ved velferdssystemet og omhandler nye mennesker. Alle karakterene hører sammen på ulike vis, som en stor utvidet familie, og vi møter både menn, kvinner og barn. Novellene er ikke lange, men vi rekker å få fine, dype innblikk i karakterene.

Dette er ikke en tradisjonell roman med hovedplott og handlingskurve. Novellene er små, korte innblikk i karakterenes liv, som små snapshots. Vi følger karakterene over korte perioder i deres liv, hvor de møter en eller annen side av velferdsstaten. Det er mer en samling historier om de små og store valgene vi tar i hverdagen, både de bevisste og ubevisste. Alltid med velferden i ryggen.

Hva hver enkelt karakter strever med er ikke alltid like lett å få tak i. Heller ikke hva selve poenget i hver novelle er. Historiene er ganske åpne, og en må lese en del mellom linjene. Hver novelle ender i en liten cliff-hanger. Problemene som oppstår blir ikke løst, men alle karakterene tar noen valg, forløsende valg, enten bevisst eller ubevisst, men vi får ikke vite hva som skjer med dem videre etter det.

Man har alltid et valg. … Selv det å ikke velge, er et slags valg.

Personlig likte jeg ikke alle novellene like godt. Noen traff meg bedre enn andre, men det er vel kanskje normalt. I og med at karakterene er så vidt forskjellige skulle det godt gjøres å like alle. En raskt titt på nettet viser at dette ikke var noe bare jeg syntes, men vi foretrekker visst ikke alle de samme novellene.

Alle karakterene er forskjellige, noe som gir boka en flott eim av realisme. Alle er i forskjellige stadier av livet, med egne drømmer og håp. Jeg fant flere av karakterene ekstremt usikre og kjente at jeg enkelte ganger ble lettere irritert over dem.

Hvorfor kan det ikke finnes en felles forståelse for hva som er riktig? … Noen burde gi en definisjon, formulere et slags etisk regelverk og sette to streker under…  

Boken er ekstremt detaljert. Alt er nøye nedskrevet, både relevante og ikke relevante detaljer. Det er som å se gjennom en liten, firkantet skjerm, hvor alt av bakgrunnsstøy blir synlig, ikke bare det som skjer i forgrunnen. Dette ble litt slitsomt i lengden. Jeg fant ut at jeg foretrekker bøker som holder en tydelig retning, hvor alt av uvesentlig svada blir luket bort.

Alt i alt er dette en interessant bok. Om den er god eller dårlig kan diskuteres, den er definitivt annerledes. Dette er en bok som skaper reaksjoner og oppmuntrer til ettertanke. Et lite stykke Norge i bokform.

Hver nye epoke man når, som liksom kommer som et sjokk. Alle disse eldre som nærmest forbløffet slår fast at de har blitt gamle, at livet har gått så fort. … Og slik fortsetter det helt inn i døden. Og hva da? Sperre opp øynene i et siste krampaktig, men selvfølgelig helt forgjeves sekund, rope: men hallo?! Skal jeg også være blant dem som dør?!