De druknedes bok

oktober 24, 2016 / Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Erika Swyler De druknedes bok | edgeofaword

Forlag: Vigmostad & Bjørke (2016)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Book of Speculation (2015)

Oversatt av Bodil Engen

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

De druknedes bok er Erika Swylers debutroman og den har skapt flere bølger i den litterære verdenen. Boken er original og unik, og et slikt friskt vindpust sprer seg raskt.

I boken møter vi Simon. En bibliotekar som bor alene i et slitt, gammelt hus som står i fare for å rase ut i havet. Han nekter å flytte for huset rommer så mange minner. Om moren som druknet i havet rett utenfor, om faren som visnet bort og om søsteren som reiser rundt med tivoli og sjelden kommer hjem. En dag dumper en gammel bok ned i fanget på Simon. EN bok som inneholder noe illevarslende. Alle kvinnene i Simons slekt dør unge. De drukner alle sammen, og de drukner alltid den 24.juli. Med bare noen få dager igjen til den uheldige dagen er alt Simon klarer å tenke på hvordan han skal redde søsteren sin.

Esken inneholder en stor bok, omhyggelig innpakket. Allerede før jeg åpner den, varsler den mugne, litt syrlige lukten om gammelt papir, tre, skinn og lim. … Et lite gys iler gjennom meg. Boken er svært gammel…

Språket i De druknedes bok er merkelig og jeg tviler på at det har noe med oversettelsen å gjøre. Boken er skrevet på en måte som gir få forklaringer. Flere ganger måtte jeg lese deler om igjen. Simon er i tillegg en fåmælt type og jeg ønsket jeg kunne riste litt i fyren ved flere anledninger. Ofte oppfører han seg som om ting bare skjer med han uten at han helt tar del i det og han er ufattelig flink til å utsette ting. Han sitter fast i minnene sine og virker helt ute av stand til å komme seg videre i livet. Kappløpet om å redde søsteren hans blir like mye et kappløp om å redde seg selv.

Vi bærer slekten med oss som et anker, det holder oss fast i stormen og sørger for at vi aldri driver vekk fra den vi er. Vi bærer slekten med oss slik vi holder pusten under vann, den holder oss flytende, holder oss i live.

Dette er en bok som spenner over store tidsepoker. Annen hvert kapittel handler om Simon, mens i de andre følger vi historien til en stum sirkusartist ved navn Amos på slutten av 1700 tallet. At disse historiene henger sammen kommer fort frem, og som leser sitter man med mye mer informasjon enn Simon fra en ganske tidlig side. Det ble litt frustrerende til tider.

Det var dessverre litt for lett å gjette seg til hva sammenhengen mellom de to parallelle historiene er, og hva den utløsende katalysatoren er. Jeg mistet raskt drivet og leste boka kun for å lese den ferdig. Selv om plottet i seg selv er originalt nok, kunne jeg ønske forfatteren hadde gjort historien litt vanskeligere å løse, litt mer tvetydig.

«Hun er vakker, ja visst. Men hun er ikke som deg, ikke som meg. Se på henne. Hun er en halv sjel, på jakt etter en annen. Hvis du slår deg sammen med den jenta,» hun spyttet frem det siste ordet, «så kommer hun til å drukne deg.»

Å lese en bok om bøker gir alltid et lite gledesgys. Det er så mange bemerkninger rundt bøker en bokorm raskt vil kjenne seg igjen i. Dessverre fant jeg ikke denne boka spesielt bra. For meg ble den for sær. Plottet i seg selv er spennende, men den ble for rar. Hvorfor bøker om tivoli og/eller sirkusfolk ofte er sære, vet jeg ikke, men det er en gjenganger. Dessverre ble ikke plottet spennende nok til å veie opp for særheten. Det finnes mange andre bøker som er mer verdt lesetiden enn denne.

Julies vokter

oktober 18, 2016november 22, 2016 / Julie Karoline / 5 kommentarer

Julies vokter | edgeofaword Skrevet av Nicholas Sparks

Forlag: Damm (2004)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Guardian (Warner Books 2003)

Oversatt av Kari Engen

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Boken som tok meg helt på senga. Så langt i utfordringen min har det blitt mange like bøker. Nå og da har jeg funnet noen perler, og det har jeg gjort igjen. Denne er så annerledes enn Sparks øvrige bøker. Jeg burde egentlig skrive spenningsroman ved sjanger.

«Fra der hvor jeg er, skal jeg passe på deg. Jeg skal være din skytsengel, beskytte deg mot alt vondt.»

Julie er ei ung enke etter at ektemannen døde av kreft. Jim etterlater Julie alene i en by hun ikke kjenner, men det siste han gjør er å gi Julie en hund. En stor Grand Danois som hun døper Singer. Selv om det absolutt ikke er den type hund hun kunne tenkt seg, ender hun allikevel med å bli svært glad i og avhengig av Singer.

Tre år etter ektemannens død finner Julie veien ut på markedet igjen. Hun treffer flere menn før hun møter Richard. En rik, kjekk mann som overøser Julie med gaver. Samtidig finner hun seg stadig i selskap med Mike, ektemannens beste venn og hennes gode støtte i årene etter dødsfallet. Snart tar hun et valg og følger hjertet, men det viser seg å gi katastrofale følger. En gal psykopat forfølger henne. Han er overbevist om at hun tilhører han og snart skal de være sammen for alltid.

Verden er full av vakre kvinner, tenkte han mens han så på henne. Det fantes kvinner som fikk menn til å snu seg, selv om de gikk arm i arm med kjæresten sin, det fantes kvinner som slapp unna med en advarsel når de ble stoppet i en fartskontroll, rett og slett ved å blunke kokett. Og så var det Julie.

Jepp, det er artig å finne en hovedperson med samme navn som en selv. Og så har hun oppstoppernese, akkurat som meg. Veldig gøy. Jeg føler meg nesten beæret.

Julie er ung, allerede en enke i en aldre av 23. Hun er sønderknust og strever med å finne veien ut i kjærligheten igjen. Og så med en psykopat i hælene er det ikke lett for Julie å fortsette livet sitt. Hun våger å satse, men trekkes stadig tilbake inn i usikkerheten når uforklarlige ting begynner å skje rundt henne. Men dette er jo fremdeles en Sparks roman og kjærligheten seirer over det hele.

Denne boken er spennende. Faktisk ganske så nervepirrende til tider. Sparks sier selv at han strevde med å skrive denne historien. Han fant det vanskelig å bygge opp spenningen på en god måte, men han klarte det. Jeg klarte ikke å legge fra meg boken. Først fordi jeg måtte finne ut hvem psykopaten er, og så med å se hvordan det hele løser seg. Bra gjort, Sparks!

Julies illusjon av trygghet hadde slått sprekker, og nå ville hun at en eller annen, hvem som helst, skulle sette den sammen igjen.

Boken hopper veldig mye mellom karakterene. Det er aldri noen tvil hva noen føler eller tenker. Som jeg har nevnt i tidligere anmeldelser av Sparks bøker, syns jeg dette er en litt enkel løsning. Jeg kunne ønske det var litt mer spenning rundt de andre karakterenes indre liv. Samtidig klarer Sparks å skrive en spennende handling i Julies vokter.

Språket er ganske lett og ledig. Sparks er ikke kjent for å skrive poetiske og dype bøker. Dette er først og fremst en kjærlighetshistorie. Romantikken oser fra boken, men samtidig ganske så forsiktig og usikker. Jeg liker det spillet med Julies følelser. De virket meget troverdige. Julie har mistet sin sjelevenn, så det er naturlig at hun er så forsiktig som hun er.

Hun lo og tenkte: Jeg liker denne mannen. Noe annet er umulig.

Oversettelsen er så som så. Det er en del grammatiske snarveier. Setninger som fungerer på engelsk fungerer ikke alltid på norsk. Jeg kunne ønske oversetteren var flinkere til å skrive om til god norsk. Jeg har vansker for å tro at det vil gå ut over handlingen eller Sparks skrivestil.

Julies vokter er en av de bedre bøkene til Sparks, og er absolutt verdt en lesing. Til tross for det dystre plottet og spenningen er den ganske så lettlest og tar ikke lange stunden å pløye gjennom. Noen tårer felte jeg også.

Neste bok i utfordringen er Kjære John.

The Mistborn Trilogy

oktober 12, 2016 / Julie Karoline / 2 kommentarer

The Final Empire, The Well of Ascension, The Hero of Ages

Skrevet av Brandon Sanderson

Forlag: Gollancz (Orion Publishing Group, 2009)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Julegave

Anmeldt av Julie Karoline

Min flotte yngre søster ga meg denne serien til jul. Et bokssett med tre bøker. Med flotte omslagsbilder og gripende anmeldelser fra andre kjente fantasy forfattere. Jeg brukte litt tid på denne serien, ikke fordi den var vanskelig eller kjedelig. Tvert imot, den var fengende og spennende, og jeg ønsket å bruke tid for å virkelig nyte den. Jeg anmelder hele trilogien på en gang så jeg ikke skal gi bort for mye av handlingen.

What if the Dark Lord won?

Vin er et gatebarn. Foreldreløs og forlatt av sin storebror må hun klare seg alene i de trange gatene i hovedstaden Luthadel. Vin tilhører Skaa folket, et slavefolk som lever i frykt og dårlige forhold under verdens selvutnevnte gud og keiser, The Lord Ruler. En keiser som har sittet på tronen i tusen år. Ethvert forsøk på å trekke The Lord Ruler av tronen har feilet, men nå dras Vin inn i et siste forsøk på opprør. Et opprør uten sidestykke.

Ikke det mest originale plottet, kanskje, men gjennomføringen; ohh, den er genial. Jeg ble sugd inn i historien fra første side og nøt hver eneste side helt til slutten i bok tre. Noe som utgjør hele 2130 sider.

Vin er ei 16 år gammel jente da vi først møter henne. Hun lever i skyggene og holder sammen med byens tyver o.l. I dette riket må de være ekstremt forsiktige, og ingen stoler på noen. Vin er mistroisk, forsiktig og paranoid. Noe hun trenger å være da hun ikke er en normal jente. Vin har krefter. Hun er en mistborn. En mistborn er en som kan benytte seg av allomancy, kraften til å hente styrker fra metaller. Å være en Skaa mistborn er farlig. The Lord Ruler ønsker å holde kreftene blant keiserrikets elite, og alle Skaa som mistenkes for krefter jaktes på og henrettes.

Heldigvis for Vin blir hun funnet av en annen Skaa mistborn, Kelsier, og det er han som lærer henne å bruke kreftene sine. Han oppdager raskt at hun er usedvanlig sterk og evnerik, og som lederen av det nye opprøret setter han henne midt i det hele.

Jeg likte Vin veldig godt. Hun starter som en mistroisk tenåring, men hun har en fantastisk karakterutvikling. Først med utviklingen av kreftene sine, så med å stole på gruppen hun blir en del av, så på kjærligheten. For, ja, det blir litt kjærlighet her også. Ikke mye, aldri klissete, og ikke noe stor dramatikk rundt det. Jeg fant romantikken koselig, og Elend, mannen hun forelsker seg i, er en fyr som er lett å like. Sarkastisk, boklærd og fullstendig forelsket i Vin.

“Belief isn’t simply a thing for fair times and bright days, I think. What is belief – what is faith – if you don’t continue in it after failure?” Vin frowned. “Anyone can believe in someone, or something, that always succeeds, mistress. But failure… ahh now, that is hard to believe in, certainly and truly. Difficult enough to have value, I think.”

Ok, skal prøve å ikke gi bort mer av bøkene nå, men det er et par ting jeg må trekke frem. Ting som er så utrolig godt gjennomført. Det som er med fantasy er at alt kan skje, men det som skiller god fantasy fra dårlig/middelmådig fantasi er et alt er troverdig i den settingen som er satt. Det har Sanderson klart her. Allomancy, altså kraften til metaller, var forvirrende til å begynne med, men man kom raskt inn i det. Det er så godt gjennomført. Helt genialt, egentlig. Og hvis man blir forvirret er det en oversikt bakerst i hver bok i tilfelle man går surr i hvilket metall som gjør hva. Etter hvert blir vi også introdusert for flere ulike måter å benytte seg av metallene på.

Karakterene er mangfoldige, det finnes ingen platte eller endimensjonale personer her. Og det er ikke bare hovedpersonen som har en fin utviklingskurve. De fleste karakterene endrer seg gjennom bøkene. Alle utvikler seg, noen mer enn andre, men alle lærer og forandrer seg. Og mer enn en gang overrasker de deg.

En annen ting som er godt gjennomført her er slåsscenene. I alt for mange bøker blir disse scene enten kuttet ut eller dårlig gjennomført. Med så gjorde han, så gjorde hun osv. Det slipper vi her. Slåsscenene er adrenalinfyllte og godt beskrevet. Jeg tror faktisk jeg aldri har lest bedre.

Hele verdenen er godt bygd opp. Dette er en skadet verden, med en rød sol, aske som faller hver dag, og brune trær og planter. Og hver natt kommer tåken (mist) som skremmer og holder menneskene fast under keiseren. Blomster med farger og grønne planter er bare en myte her. En myte få tror på. Hvorfor verden er slik får du ikke vite før i bok tre, men det er her Sanderson virkelig viser hvor god han er. Ting og personer som virker så ubetydelige i bok én ender opp med store og viktige roller utover i bok to og tre. Jeg elsker slik oppbygging. Forfatteren har virkelig jobbet med historien sin. Her finnes ingen plotthull. Ingen ting er tilfeldig.

“Well, the Church of the Survivor teaches that Vin will someday cleanse the sky of ash and the air of mists. I figure while she’s at it, she might as well bring back the plants and the flowers. Seems like a suitably feminine thing to do, for some reason.”

Hvis det er noe jeg kan trekke ned på er det bok to. Den starter ganske så tregt. Her er det mye politikk og uthaling. Det virkelige spennende ligger og murrer i bakgrunnen hele tiden, men det tar en stund før man kommer dit. Etter en titt på Goodreads ser jeg at jeg ikke er den eneste som føler det slik. Allikevel fant jeg alle bøkene spennende og komplett uforutsigbare. Sanderson har ingen problemer med å ta livet av godt likte karakterer. Noe som bidrar til autentisiteten i bøkene. For i hvilken krig overlever alle?

The Mistborn Trilogy er en mustread innen fantasysjangeren. Jeg sitter med et sug i magen etter den. Den er spennende, uforutsigbar, troverdig og med fantastiske karakterer og karakterutviklinger. Absolutt herlige bøker. Og det beste er jo at han har skrevet flere bøker fra denne verdenen. Bøker jeg absolutt skal lese.

“Brandon Sanderson is the real thing – an excited storyteller with a unique and powerful vision” David Farland.

“Intrigue, politics, and conspiracies mesh complexly in a world Sanderson realises in satisfying depth and peoples with impressive characters.” Booklist.

Høstens pocketparty hos Gyldendal

oktober 6, 2016 / Stine-Marie / 1 kommentar

Den siste torsdagen i september var det igjen tid for pocketparty hos Gyldendal. Til tross for vakkert høstvær holdt vi oss innendørs denne gangen, og det var rigget til party i storsalen i Gyldendalhuset.

Fokuset denne gangen var krim, og vi møtte veteranene Jørn Lier Horst og Jan Mehlum, krimblogger og debutforfatter Geir Tangen, samfunnskritiske Agnes Lovise Matre og TV-veteranene og forfatterparet Cilla og Rolf Börjlind.

Pocketparty hos Gyldendal september 2016 | edgeofaword

Julie Karoline er starstruck to meter fra blogger-kollega og krimforfatter Geir Tangen. Jørn Lier Horst leser høyt fra høstens utgivelse, Når det mørkner.

Jørn Lier Horst innledet kvelden med å lese høyt fra sin nye bok, Når det mørkner. Dette blir den ellevte boken om William Wisting, og handlingen finner sted på tidlig åttitallet der William er en fersk konstabel på politivakta. Når det mørkner kommer i begynnelsen av november og er kortere enn de andre bøkene i William Wisting-serien. Også er den billigere da.

«Dette er også da faktisk, fant jeg ut når jeg leste gjennom, et sånt klassisk lukket rom mysterium», delte Jørn Lier Horst med oss.

Jan Mehlum jubilerer som forfatter denne høsten; det er tyve år siden den første krimromanen hans kom. Nå er da den femtende romanen hans, Et hardt slag, tilgjengelig i pocket.

Igjen møter vi tønsbergadvokaten Svend Foyn. «Det er noen fordeler ved å la de semiprofesjonelle, altså de amatørmessige, etterforskerne herje vilt fordi de er i mindre grad styrt av byråkratiske og all verdens andre regler for hvordan etterforskningen bør foregå», sier Mehlum der han trekker klare paralleller til sine amerikanske forbilder. Han prøver likevel alltid å plassere sin inspirasjon i den norske virkeligheten.

Den sekstende romanen til Jan Mehlum er rett rundt hjørnet. Den har da tittelen To komma åtte sekunder og forventes i butikken i midten av oktober.

Agnes Lovise Matre er aktuell med pocketversjonen av sin andre bok, den psykologiske trilleren Kledd naken. Her er det voldtekt som er temaet, et absolutt tidsaktuelt tema. Så langt i sin karriere som krimforfatter, og spesielt med sitt nye manus, berører Matre vesentlige temaer i samfunnet, «Den første boken jeg skrev handlet om spiseforstyrrelser fordi det er noe som jeg selv har hatt som voksen. Så da hadde jeg lyst til å si noe om det vi ikke snakker om. Og da ble det liksom en greie. Så da ble voldtekt det neste».

Til tross for sin status som debutforfatter er Geir Tangen kjent for oss fleste bokbloggere. I flere år har han anmeldt og skrevet om krim på bloggen sin, bokbloggeir. Tidligere i år tok han imidlertid Norge med storm da han debuterte som forfatter med krimromanen Maestro. Nå tilgjengelig i pocket er denne en roman forlagsredaktøren hans karakteriserer som en «krim-krim» eller en slags meta-krim.

Selv sier Tangen, «Ja, for jeg leker meg en del med krimsjangeren i Maestro. Det har nok litt med at jeg er krimblogger, så jeg har skrevet en god del om krimlitteratur, og jeg har anmeldt en del krimbøker. Også var det noe med denne historien som lokka og lurte veldig med at jeg hadde lyst til å få dette meta-perspektivet, med at det på en måte er en krim om en krim». Som forlagsredaktøren hans sier, «dette er en krim spekket med krim».

Både Agnes Lovise Matre og Geir Tangen har levert inn manus til det som vil bli deres tredje og andre bok, respektivt.

Cilla og Rolf Börjlind på pocketparty hos Gyldendal

Cilla og Rolf Börjlind er aktuelle med en ny krimroman på nyåret 2017.

Forfatterparet Cilla og Rolf Börjlind er aktuelle med pocketutgivelsen av Svart Daggry, den tredje boken i serien om Olivia Rönning og Tom Stilton. Til de som lot seg rive med av Springflo i sommer, kan vi jo også fortelle at innspillingen av deres andre bok, Den tredje stemmen, er planlagt til neste vår. I tillegg er dette radarparet aktuelle på nyåret med sin fjerde bok i serien, nemlig Sov du vesle spire.

Med en så karismatisk gjeng med krimforfattere (og forlagsredaktører) var det vanskelig ikke å kose seg. Vi tok et par bilder på vei ut (av oss selv, selvfølgelig) og gikk ut i det deilige høstværet med hver vår goodiebag i hånden. Her fant vi et forhåndseksemplar av Belgravia av Julian Fellowes som kom ut i sommer, Den siste gode mann av A.J. Kazinski og Springflo av Cilla og Rolf Börjlind. Sistnevnte gleder vi oss spesielt til å lese.

Tre uker med min bror

september 28, 2016oktober 18, 2016 / Julie Karoline / 5 kommentarer

Skrevet av Nicholas Sparks og Micah Sparks Tre uker med min bror | edgeofaword

Forlag: Damm (2005)

Sjanger: Biografi

Originaltittel: Three Weeks with My Brother (Warner Books 2004)

Oversatt av Ingegerd Norbye Tronslien

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Utfordringen min dette året er å lese alle romanene til Nicholas Sparks. Jeg hadde originalt bestemt meg for å bare lese de bøkene han har skrevet selv og kun romanene hans. Jeg var ikke klar over at Tre uker med min bror ikke var en roman før jeg hadde hentet den på biblioteket. Dermed trengte jeg egentlig ikke å lese den, men nysgjerrigheten min tok over. For hvordan er Nicholas Sparks som person? Hvordan er mannen bak de mange verdenskjente bøkene?

Jeg angrer ikke på at jeg tok meg tid til å lese denne biografien, som i tillegg også er en reiseskildring av en tre uker lang verdenrundt reise han tok med sin storebror. Jeg føler jeg har fått litt mer respekt for forfatteren. Nå har jeg møtt mannen bak bøkene. Mannen bak de mange kjærlighetshistoriene som får selv de mest hardbarka til å rødme og smile lykkelig. Og ja, han er en romantiker, men han er også så mye mer.

Jeg kan ikke anmelde denne boken på standard vis. Jeg kan jo ikke anmelde en annen persons liv. Det jeg kan gjøre er å trekke frem sider ved Sparks som jeg mener er relevant for hans forfatterkarriere.

Fra en katolsk familie er Nicholas den midterste i en søskenflokk på tre. Alle er født rett etter hverandre, Micha i desember 1964, Nicholas desember 1965 og Dana desember 1966.

«Husk alltid,» sa hun, «at uansett hva kirken sier, så finnes det ingen sikre perioder.» Jeg så opp på henne, tolv år den gangen. «Mener du at vi var et slags uhell alle tre?» «Ja! hver eneste en av dere.» «Men bra likevel?» Hun smilte. «Så bra som det går an å bli.»

Faren var student da de var små, mens mor gikk hjemme. De hadde aldri mye penger og vokste opp i fattige strøk. Her fikk familien være i fred, da de nok var den fattigste familien i området. Med få leker hjemme, var nærområdet guttenes lekeplass og de havnet i en hel haug av utfordrende situasjoner. Jeg med mitt pedagogikk-hjerte gispet flere ganger og tenkte rett som det var på omsorgssvikt, men verden var annerledes på 60/70 tallet. I dag hadde nok barnevernet trådd inn.

Etter hvert ble faren ferdig med studiene og fikk seg jobb på et universitet. Mor jobbet noen år som tannlegeassistent. De flyttet noen ganger, men tilbrakte mest tid i California. Micah var en stund på vei inn i et dårlig miljø, men da Nicholas oppdaget konkurranseløping fikk han med seg broren sin og de klarte å holde seg på rett kjøl.

Moren døde av en rideulykke rett etter at Nicholas giftet seg med sin kone Cathy. Bare få år senere døde faren, som lenge hadde slitt med depresjon. Noen få år etter det igjen ble det oppdaget at Dana hadde hjernesvulst, noe hun døde av 33 år gammel. Micah og Nicholas er nå de siste igjen av sin familie. Turen de tok sammen var for å minnes, men også for å finne tilbake til hverandre.

«Dette kommer til å bli vårt livs opplevelse.»

«Det er jeg sikker på, lillebror.»

At Nicholas har levd et slikt hardt liv er ikke lett å trekke ut fra romanene hans, selv om han legger mye av seg selv og sin familie i dem. Jeg har nevnt tidligere at jeg syns mange av hans karakterer er veldig like, noe som bli litt ensformig når man leser alle rett etter hverandre. Nå har jeg funnet ut hvorfor.

Mange av karakterene liker å løpe. Nicholas drev selv med konkurranseløping. Faktisk fikk han college stipend pga dette. Dessverre fikk han problemer med beinet og måtte gi seg. Jogging er noe han fremdeles driver med.

«Det eneste jeg har lyst til er å løpe.» «Tenk om du ikke kan det?… Tenk om skaden din aldri blir bra?…» «Mor…» … «Jeg vet ikke,» sa hun og trakk på skuldrene. «Skriv en bok.»

Mange av karakterene er gode lyttere. Faren til Nicholas var en akademiker på høyt nivå, og en veldig god lytter. Nicholas forteller om flere ganger da han gikk til faren sin for råd, men at farens metode var å la han finne svar på sine egne problemer. Han bare lyttet og stilte relevante spørsmål.

Flere av karakterene har opplevd å miste noen til kreft. Søsteren Dana kjempet mot hjernesvulst i mange år, og dette satte dype spor i Nicholas. Faktisk er Minnenes melodi skrevet med Dana som inspirasjon. Dette er for øvrig min favorittbok av Sparks og jeg kan ikke annet å lure på om det er fordi han la mye av sin egen sorg i den. Han innrømmer at det er den eneste boken han gråt mens han skrev.

Mange av karakterene er veldig aktive og friluftsorinterte. Micah er en veldig aktiv mann. Etter Danas død bestemte han seg for å leve livet. Noe som resulterte i surfing, waterboarding, klatring osv. Nicholas henter mye inspirasjon herfra. Faktisk så ligner flere av karakterene på Micah. Moren deres var glad i å ri, dette er også noe som hentes frem i flere romaner.

I alle bøkene er det mye snakk om Gud, kirken og kristendommen. Kanskje ikke så rart med tanke på at Nicholas er katolikk. Han er en religiøs mann som setter troen sin høyt.

Vi møter også karakterer med enkelte utfordringer, som autisme. Nicholas og Cathys andre sønn er et barn med utfordringer. De har aldri fått en diagnose på hva som virkelig feiler han, selv om autisme har blitt slått frempå flere ganger. Med fem barn, en aktiv reiseplan og ønsket om å være en god ektemann og far, lever Nicholas et ganske så hektisk liv. Tidligere jobbet han også som legemiddelselger, men sluttet med dette da han kunne leve av bøkene sine. Faktisk fikk han 1 million dollar i signeringsbonus for den første boken sin: Dagboken.

Tre uker med min bror i seg selv er fint skrevet. Hvert kapittel starter med informasjon og opplevelser fra steder Nicholas og Sparks dro til, før vi tas med tilbake i livene deres. Jeg likte måten den var lagt opp på og jeg likte overgangene. I tillegg legger han inn litt fakta fra hvert sted de besøker.

Noe jeg stusset på var oversettelsen. Den var grei, men ikke helt konsistent. I hele boken er romanene til Sparks, når nevnt, skrevet med sin norske tittel, men på slutten står de kun med sin originaltittel. Kanskje ikke all verdens å henge seg opp i, men jeg fant det merkelig. Og fotos? Boken inneholder private fotos? Du mener vel fotografier?

Jeg kunne ønske jeg hadde lest Tre uker med min bror først i utfordringen min, den kastet et nytt lys over romanene hans. Samtidig var det greit å ta den nå. Jeg begynte å bli ganske så lei av romanene hans. Nå har jeg fått litt ny energi til å fortsette, jeg har tross alt ikke mange bøker igjen.

Tre uker med min bror er en fin biografi. Nå leser ikke jeg mange biografier, men jeg liker å få vite mer om forfatterne jeg leser. Dette er nok en bok for de spesielt interesserte.

Min bror og jeg har ikke kranglet – eller engang vært uenige i noe – siden vi var barn. Han, i likhet med min kone, er den beste vennen jeg har. Og hvis noen spør han, vil han si det samme om meg. Foreldrene våre kan nok ha vært nokså skrullete til tider, men uansett hva de gjorde, så virket det.

Neste bok er Julies vokter.

The Tropic of Serpents, a Memoir by Lady Trent

september 23, 2016mars 24, 2017 / Julie Karoline / 6 kommentarer

Skrevet av Marie Brennan The Tropics of Serpents | edgeofaword

Forlag: Titan Books (2014)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Bok nr. to i serien Memoir by Lady Trent. Jeg leste den første, A Natural History of Dragons, i fjor. En bok jeg kjøpte mest for bildet på forsiden (en drage), og som jeg endte med å forelske meg i. I sommer endte jeg med å kjøpe de neste tre bøkene i serien, men med så mange bøker i lesebunken min har jeg foreløpig bare lest denne. The Tropic of Serpents er en flott oppfølger.

… during these years I found myself accused of fornication, high treason, and the status as the worst mother in all of Scirland. It is rather more than most women manage in their lives, and I own that I take a perverse sort of pride in the achievement.

Isabella, altså Lady Trent, er ei dame med bein i nesa. Hun har levd et spennende og ikke et rent så lite farefullt liv og det er hennes eget liv hun skriver om. I den første boken får vi høre om hennes første tur til Vystrana for å studere drager og selv om denne turen endte med å bli ganske så skummel og sorgtung, gjorde den lite for å slukke det brennende engasjementet hun har for drager. Faktisk så brenner bare flammen sterkere.

Det har gått noen få år siden hun fikk sønnen sin, men hun er rastløs etter en ny ekspedisjon. Sammen med sin gode venn, mr. Wilker, og en ny bekjent, Natalie, forlater hun sin tre år gamle sønn hos sin svoger og drar til Eriga for å studere sumpdrager. Her havner hun midt i en politisk kamp og hennes forsøk på å redde dragene setter henne i livsfare flere ganger.

“But we aren’t any kind of threat, are we?” “No,” I said. “I don’t see how we could be.” Later I would recall those words with a great deal of irony.

En kvinne i en mannsdominert verden. En smart kvinne i et samfunn der kvinner skal holde seg hjemme og oppdra barn, Isabella setter konvensjonene på prøve. Hun nekter å føye seg etter samfunnets normer. Hun kjemper for alt hun får, mens hun tynges ned av alt samfunnet krever av henne. Hun er ei kvinne man kan se opp til. En kvinne som forandrer verden.

“‘Would that I were a man,’” I said, quoting Sarpalyce’s legend. “Except that I do not wish I were a man. I only wish that being a woman did not limit me so.”

Isabella elsker drager og hun er villig til å ofre mye for dem. Hennes verden vet svært lite om dem og hennes nysgjerrighet er fascinerende. Dessverre handler denne boken alt for lite om drager. Ja, de er der. Og ja, det er alltid det underliggende temaet, men her er det mye politikk. Det skjer ganske mye med Isabella som ikke har så mye med drager å gjøre. Istedet får vi vite mye om landene hun besøker. Forskjellige kulturer og normer som er ganske interessante. Brennan har hentet mye fra våre egne kulturer og jeg liker hennes portrettering av disse, men jeg savner dragene.

Give me dragons any day; I understand their ways far better than those of my fellow human beings. We make our world much too complicated.

Til tross for manglende kontakt med drager (ikke misforstå, det er drager her), er boken svært spennende. Isabella har en fantastisk humor. Sarkastisk og til tider ganske så mørk. Hun utvikler seg stadig og er en sterk kvinne som man ikke kan annet enn å respektere.

… knowing and experiencing were separate things.

Språket i boken er lett og direkte. Den er skrevet i jeg-form, uten noen gang å hoppe inn i hodet på de andre karakterene. Er det ting som ikke Isabella ser eller skjønner, gjør ikke vi det heller.

Jeg hadde ingen problemer med engelsken. Den er lett å forstå, med få fremmedord. Jeg vet ikke om bøkene er oversatt til norsk, men med det enkle språket passer denne for mange.

Disse bøkene er så originale og spennende at de er vanskelig å legge fra seg. Dette er ikke en typisk fantasy bok. Det er ingen kamp mellom det gode og det onde her. Det er ingen dverger eller alver. Dette er en helt vanlig verden, med helt vanlige mennesker, men en verden med drager. Brennan har skrevet en flott og unik fantasybok med en dæsj av historiskroman/kostymedrama. Anbefales.

Astrid Terese har også anmeldt The Tropic of Serpents og den neste i serien The voyage of the Basilisk.

Et vanskelig valg

september 20, 2016september 28, 2016 / Julie Karoline / 5 kommentarer

Skrevet av Nicholas Sparks Et vanskelig valg | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2010)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Choice (Grand Central Publishing, 2007)

Oversatt av: Truls Holst Kopperud

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Med denne boken har jeg klart å komme meg over halvveis i min utfordring 2016. Nå er 10 av 19 bøker lest. Jeg har lest gode og dårlige bøker. Jeg har grått og ledd. Jeg har blitt overrasket og jeg har blitt skuffet. Nicholas Sparks har levert et varierende sett med historier.

Hvor langt burde mennesker strekke seg i den sanne kjærlighetens navn?

I et vanskelig valg møter vi Gabby og Travis. De er naboer og hundeeiere begge to. Da Gabby oppdager at tispen hennes er drektig konfronterer hun Travis og legger skylden på hannhunden hans. Det er bare et problem, hannhunden er kastrert. Flau over sin overreaksjon holder Gabby seg unna Travis, men det er ikke lett da det viser seg at Travis er den lille byens veterinær. Komplikasjoner etter tispens fødsel tvinger Gabby til å ta kontakt med Travis og de bestemmer seg for å starte på nytt. Et vennskap vokser dem imellom og snart vokser også sterkere følelser. Gabby må raskt velge mellom Travis og Kevin, sin nåværende kjæreste.

«Jeg vil bare si at det har gledet meg å bli kjent med deg de siste par dagene.» «Og det har gledet meg å bli kjent med deg.» «Men er du lei for at dette må ta slutt?» «Det behøver ikke ta slutt. Vi er fremdeles naboer.» «Og jeg er sikker på at kjæresten din ikke vil ha noe imot om jeg dro på motorsykkelturer med deg igjen, eller tok deg med på piknik eller at du satt i bassenget med meg. Eller hva?»

Nok en midt på treet bok fra Sparks. Det eneste boken handler om er kjærligheten. Det er ingen spenningsmomenter, ingen mysterie. Du vet hva Gabby velger for dette er tross alt en kjærlighetsroman. Av alle hans bøker er nok denne den mest forutsigbare jeg har lest til nå. Selv om jeg liker karakterene, Gabby er litt ulik tidligere heltinner, klarte jeg ikke å engasjere meg i historien. Den ble for lang og for enkel. Selv med et forsøk på en plottvist på slutten hjalp det ikke opplevelsen.

Språket er lett, sidene fyker raskt forbi. Leseren trenger ikke å fundere mye på hva forfatteren mener. Det lette språket gir lite rom for misforståelser og det er ikke noe lesning mellom linjene. Oversettelsen er heller ikke den beste. Noe som ikke hjelper på en slik middelmådig bok.

Det boken er full av er klisjeer. Store romantiske klisjeer jeg rett og slett himlet med øynene over. Kanskje jeg har lest for mange av bøkene til Sparks nå. Det blir for lite originalitet i denne. Jeg har nevnt i tidligere anmeldelser at jeg liker forutsigbarheten og kjærligheten i Sparks bøker, men denne ble rett og slett for lite WOW.

«Kjærligheten er en vidunderlig ting. Den gir livet mening. Jeg elsker å være forelsket.»

Et vanskelig valg var en av to Sparks bøker jeg hadde lest fra før. Jeg syntes den var kjedelig den første gangen jeg leste den, og inntrykket har ikke endret seg etter andre gjennomgang. Det finnes en rekke Sparks bøker jeg anbefaler mer enn denne, slik som Toner fra et piano, Fotografiet, Den lengste reisen og Minnenes melodi.

«… bare man kommer inn til kjernen, er folk stort sett nokså like. … Folk gjør i hovedsak de samme erfaringene og tenker de samme tankene, men på en eller annen måte er det ingen som unnslipper troen på at hans eller hennes erfaringer på alle tenkelige måter er enestående.»

Neste bok blir Tre uker med min bror. En bok Nicholas Sparks skrev med sin bror Micah Sparks.

Den 13. disippel

september 9, 2016september 9, 2016 / Julie Karoline / 8 kommentarer

Skrevet av Tom Egeland Den 13. disippel | edgeofaword

Forlag: Aschehaug (2014)

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Den femte boken om arkeolog Bjørn Beltø, og den andre boken i serien jeg har lest. Tidligere har jeg lest Nostradamus´ testamente. At jeg ikke har lest de tre første bøkene ennå er ikke et problem, bøkene kan lett leses individuelt. Allikevel kan det være lurt å ha lest de tidligere bøkene da Den 13. disippel kommer med noen vitale avsløringer. Dette gjør ikke meg noe, jeg har tenkt å lese de første allikevel.

Bjørn Beltøs venn og kollega Victoria ligger for døden. Hun trygler Bjørn om hjelp til å løse et gammelt mysterie, nemlig forsvinningen til en israelsk arkeolog i 1978. Da Victorias mann og sønn blir overfalt av ukjente gjerningsmenn vekkes Bjørns nysgjerrighet. Hva skjedde egentlig i -78? Sammen med den forsvunne arkeologens datter reiser han til Israel for å komme til bunns i mysteriet.

En nøkkel, men ingen lås. Et brev uten mening. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne å nøste eller hva jeg leter etter. Mitt liv i et nøtteskall.

Man skal ikke lese mange sidene før boken fanger deg i sitt mysterie. Hva har skjedd? Hvorfor? Hva fant de? Tempoet øker raskt, vi får få rolige sider, før vi fyker av gårde. Dette er spenningskrim, eller thriller, på sitt beste. Tempoet river deg med, og med en slik fart at man ikke merker hvor mye tid har gått eller hvor mye man har lest, før huset blir stille og alle lysene er slukket og du innser at du er den eneste som fremdeles er våken. Og hva gjør du da? Jo, du leser videre.

Selv om tempoet er høyt og mysteriet er fengende, er ikke denne like spennende som Nostradamus´ testamente. Lenge skjønte jeg ikke helt sammenhengen med hva karakterene snakket om, temaene de diskuterer, og selve forsvinningen på 70-tallet. Kanskje det var noe jeg ikke fikk med meg, kanskje jeg overså noe, men selv om jeg var forvirret leste jeg videre og løsningen kom, heldigvis, for en dag.

En arkeolog graver ikke først og fremst i jord og sand, men i det ukjente. Vi vet aldri hva vi kommer til å finne. Eller hvilken betydning det vil ha. Arkeologi er et fag uten fasit…

Tom Egeland er en mester i å bygge opp historier, da spesielt konspirasjonsteorier. Jeg elsker det. Dette er min type krim. Det ligger en enorm mengde bakgrunnsarbeid bak bøkene om Bjørn Beltø, og Egeland spinner det sammen til noen flotte konspirasjonshistorier.

«Høres ut som noe Dan Brown har funnet på.»

Dette er bøker som får deg til å tenke, til å fundere, og selv om det er fiksjon føles det som om man lærer noe. Fantastisk.

Denne boken ga absolutt mersmak. Og selv om slutten på enkelte tidligere bøker har blitt avslørt, skal jeg absolutt lese dem. I år kom det også ut en ny bok om Bjørn Beltø, Djevelmasken, og den har jeg nå sikret meg et eksemplar av. De tidligere bøkene er nå på salg i pocketutgaver, ganske så billig, så det er ingen unnskyldning for ikke å kjøpe de. Bortsett fra for meg, siden jeg har to av bøkene i hardcover og dermed ønsker alle i samme format. Jeg kan ikke fordra serier med bøker hvor alle er i forskjellig format. Det ser så rotete ut i hylla mi.

Alle lurer alle. Sånn er det med den saken. Vi har alle våre motiver, våre skitne små hemmeligheter.

En trygg havn

september 6, 2016september 20, 2016 / Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Nicholas Sparks En trygg havn | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2011)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Safe Haven (2010)

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg er godt i gang med utfordringen min, nå har jeg lest hele ni av nitten bøker, alle skrevet av Nicholas Sparks. Begynner jeg å bli lei? Ja, egentlig. Kommer jeg til å gi meg før jeg er i mål? Nei, absolutt ikke. Litt sta er jeg jo og jeg har en rimelig stor dose med konkurranseinstinkt, selv om den eneste jeg konkurrerer mot er meg selv (og tiden, men den går nå uansett om jeg leser eller ikke).

Denne gangen falt valget på En trygg havn.

I den lille landsbyen Southport ankommer den sky og stille Katie. Hun gjør lite ut av seg og prøver å holde seg i skyggene, men Alex, en enke med to små barn, klarer å trekke henne ut av skyggene. De forelsker seg, men Katies mørke fortid henger over dem og kan ende med å trekke dem fra hverandre.

«Nei,» sa Katie. «Venninnen min er redd hele tiden.» «Det er det som er mot. Hvis hun ikke hadde vært redd, ville hun ikke hatt behov for mot. Jeg beundrer det hun gjorde.»

Tja, ikke en spesiell eller original historie Sparks har begitt seg ut på denne gangen. To mennesker møtes, faller for hverandre, men noe henger over dem og kan trekke dem fra hverandre. Denne boken føyer seg godt inn i rekken av Sparks romantiske bøker. De er relativt like, ikke spesielt overraskende, og kjærligheten ligger over bøkene som en stor klisje. Du får det du ønsker i denne boken.

Noen ting har for øvrig Sparks gjort annerledes denne gangen. Den store, mørke hemmeligheten til Katie ligger ikke rett opp i dagen. Vi får små hint, vi klarer å gjette oss frem til den, men ikke nøyaktig hva som har skjedd. Det er først langt ut i boken vi får ta del i denne fortiden. Borte er den lange og punktvise oppramsingen av karakterenes liv som vi har sett i flere av de andre bøkene hans. Her trekkes den ut og blir en mer føyelig del av historien. Spenningen om nøyaktig hva Katie har gjort holdes lenge og kommer først frem i en troverdig del av boken.

Selv om disse karakterene også har en forkjærlighet for vin, slipper vi den nøye beskrivelsen av matlaging som vi har sett tidligere. Boken virker rett og slett tettere. En god del av det unødvendige pjattet er luket bort. Igjen er en bok med en flott handlingskurve, med flere uventede overraskelser og en ganske så spennende avslutning.

«Kjærlighet betyr ikke noe hvis du ikke er villig til å forplikte deg,» sa hun. «Og du må ikke bare tenke på det du vil, men hva han vil. Ikke bare nå, men i fremtiden. … hvis du bryr deg om han, så må du være villig til fullt engasjement. Uansett hva fremtiden måtte bringe. Uansett hvor redd du kan komme til å bli.»

Karakterene er nokså like som de vi har møtt tidligere, de er ikke så ulike disse heltene og heltinnene til Sparks. Men, som jeg har nevnt tidligere, er noe av det jeg liker med bøkene hans er hvor hverdagslige karakterene hans er. Som bookreporter.com uttalte det: Sparks har blitt en yndlingsforfatter på grunn av sin evne til å ta for seg helt vanlige mennesker, sette dem i spesielle situasjoner og lage uventede avslutninger.

Som så mange andre av Sparks bøker er også denne filmatisert. Filmen er helt ok, med gode skuespillere. Filmen holder seg tett til boken, med uvanlig få tilpasninger, så her er det egentlig ikke noe tap å kun ha sett/lest en av delene.

For meg ble dette en helt på midten av treet bok, litt nærmere de gode enn de dårlige. Hvorfor jeg ikke liker den bedre enn jeg gjør er jeg ikke helt sikker på. Kanskje jeg har lest for mange av bøkene til Sparks nå på alt for sammenpresset tid. De blir så like, selv med sine ulike plott. Det jeg begynner å savne er litt forandring i karakterene og mer originalitet. En trygg havn er en helt grei og lettlest bok som ble lest i løpet av noen få late dager.

«Jeg er ikke sikker på om noens liv blir slik de har tenkt seg. Vi kan ikke gjøre mer enn å prøve å gjøre det beste ut av det. Selv når det virker umulig.»

Neste bok ut er Et vanskelig valg.

The Borrowers

september 2, 2016oktober 29, 2017 / Julie Karoline / 4 kommentarer

The Borrowers and the Borrowers Afield The Borrowers | edgeofaword

Skrevet av Mary Norton

Forlag: Orion (2011)

Sjanger: Barnebok

Kilde: Gave

Anmeldt av Julie Karoline

Mary Norton (1903-1992) var en britisk barnebokforfatter. Hun skrev totalt fem bøker om Lånerne (the Borrowers). Før det publiserte hun to andre bøker (som ga grunnlaget for Disney-filmen Hokus Pokus Kosteskaft): The Magic Bed Knob; or, How to Become a Witch in Ten Easy Lessons (1943) og Bonfires and Broomsticks (1945). Den første boken om Lånerne kom i 1952 og den andre i 1955. Disse to ble utgitt i en samlet utgave i 2011, og det er denne samleutgaven jeg var så heldig å få i bursdagsgave fra Stine-Marie i år.

Da jeg var yngre gikk tv-serien om Lånerne på tv i romjula. Hver dag måtte jeg tidlig opp for å se neste episode. For noen år siden kom jeg over serien på DVD og endte med å kjøpe den på flekken. Det er en søt liten serie på to sesonger som jeg nå har sett flere ganger. Da Stine-Marie ga meg boken i våres ble jeg kjempe glad. Jeg har så mange fine og koselige minner om denne historien, og endelig skulle jeg få lese dem.

I begge bøkene møter vi Kate. Hun er ei ung jente som bor sammen med foreldrene i et lite hus. Her leier de ut den ene stuen til gamle mrs. Mrs. May og Kate tilbringer mye tid sammen, og det er Mrs. May som forteller historien om Lånerne. Lånerne er små mennesker, bare 15 cm høye, som bor i små sprekker og hulrom i gulv og tak i gamle hus. De overlever ved å låne fra de store menneskene.

How else to explain the steady, but inexplicable, disappearance of certain small objects around the house. Not only safety-pins, needles, pencils, blotting paper, match-boxes, and those sort of things, but… if you did not open a drawer for any length of time you never found it quite as you left it: something was always missing – your best handkerchief, your only bodkin, your carnelian heart, your lucky six-pence.

Mrs. May forteller om en liten familie med lånere: Pod, Homily og Arrietty Clock. De bor under gulvet på kjøkkenet i et stort, gammelt hus og er de siste Lånerne igjen i huset. Den viktigste leveregelen til Lånerne er at de ikke skal bli sett. Arrietty er imidlertid ei nysgjerrig 13 år gammel jente, og blir sett av en menneskegutt. I stedet for å rømme blir hun venner med gutten. Noe som setter i gang en serie med spennende hendelser.

“I’ve never heard of no girl going borrowing before.” “The way I look at it,” said Homily, “and it’s only now it’s come to me: if you had a son, you’d take him borrowing, now wouldn’t you? Well, you haven’t got no son – only Arrietty. Suppose anything happened to you or me, where would Arrietty be – if she hadn’t learned to borrow?”

Bok nummer to starter der den første slutter, etter en liten cliff-hanger. Derfor var det greit å ha begge bøkene i samme innbinding. Ingen av bøkene er spesielt lange, men de få sidene er fulle av spenning. Norton har skapt en fin verden for de ressurssterke og oppfinnsomme Lånerne, og ved hjelp av humor og fantasi kommer denne verden tydelig frem.

For Lånerne er menneskene en utdøende rase. De kjenner tross alt bare til menneskene i huset, og der bor det ganske få. De har også et ganske så løst forhold til det å låne. Når det blir poengtert at Lånerne faktisk stjeler fra menneskene svarer Arrietty med å le høyt. For menneskene er jo tross alt der for Lånerne, dermed er det å låne. Å stjele er når man tar ting fra andre Lånere uten å spørre.

Human beings are for Borrowers – like bread’s for butter.

En artig liten vri på begreper, og slike er det flere av i bøkene. Humoren sitter løst, og det er morsomt å lese hvordan enkle ting får to forskjellige synspunkter, et fra Lånerne og et fra menneskene. Og selv om man humrer litt av Lånerne og deres “skjeve” moral, er det lett å skjønne deres ståsted. Norton har klart å blande disse to forskjellige verdenene på en flott måte.

Bøkene ble skrevet på femtitallet og de har ikke gjennomgått en språkvask siden da. Skrivestilen og ordene er fremdeles de originale, noe som skaper litt problemer ved mange fremmedord, men som samtidig gir en flott nostalgisk følelse. Jeg savnet i hvert fall ikke en fornying av teksten. Språket til Lånerne er også litt vrient. Det er fullt av grammatiske feil og tilpassede begreper, men samtidig veldig søtt. Hvorfor det er slik er forklart i boken. Det er heller ikke endret på fonten eller på de mange flotte tegningene i boken.

Bøkene er artige, spennende og originale. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor disse historiene fremdeles er meget populære. De passer like godt til barn i dag (også voksne barn…), og jeg anbefaler de på det varmeste. Hvis du ikke ønsker å bryne deg på de eldre engelske begrepene finnes bøkene i norske utgaver.