boktips

Utvelgelsen

/ Stine-Marie / 1 kommentar

Skrevet av Kiera CassUtvelgelsen av Kiera Cass | edgeofaword

Forlag: Vigmostad & Bjørke (2016)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Originaltittel: The Selection (HarperTeen, 2012)

Oversatt av Frøydis Arnesen

Serie: The Selection

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Vi befinner oss i det fremtidige Nord-Amerika som nå går under navnet Illéa. Illéa er et monarki med et sterkt kastesystem. Det unge riket er preget av strenge regler og tunge straffer som reflekterer den konstante trusselen for opprør, terror og krig, både innenfor og utenfor egne grenser.

Kronprinsen har nådd gifteklar alder, og det er på tide å velge hans fremtidige dronning. Landets lover krever at hans prinsesse skal velges fra folket. Alle unge kvinner i gifteklar alder mottar en invitasjon til å melde seg på konkurransen. Av disse velges 35 håpefulle kvinner på tvers av kaster til å delta i Utvelgelsen, et tv-sendt mediesirkus der gevinsten er ære for familien, kronen og prinsen selv.

Mamma var i ekstase da vi fikk brevet i posten. Hun hadde allerede bestemt seg for at all problemene våre var løst, borte for alltid. Det store hullet i den lysende planen hennes var meg.

America Singer er en femmer, noe som vil si at hun er kunstner. Hennes spesialitet er piano, fiolin og sang. America er håpløst forelsket i sekseren Aspen, og ønsker ikke å ha noe som helst med konkurransen å gjøre. Presset utenfra er imidlertid enormt. Blir hun valgt ut som en av de 35 deltakerne, blir hun automatisk en treer og trenger aldri å gå sulten igjen. Vinner hun, blir hun og hele familien hennes enere. Dette er tidenes lotteri.

Jeg ville ikke bli kongelig. Og jeg ville ikke være en ener. Jeg ville ikke engang prøve.

Utvelgelsen kan beskrives som Ungkaren møter Dødslekene. Beretningen er et sjarmerende eventyr om en prins som skal finne sin prinsesse, og det er romantikk fra start til slutt.

Vi finner ørsmå innspill av politikk som viser at beretningen kan bli til så mye mer. Kanskje blir den det etter hvert som vi leser oss videre gjennom serien, men jeg vil ikke vedde på det foreløpig. Denne første boken er nesten ren underholdning, og underholdende er den absolutt.

De øvre kastene så på meg som jeg hadde stjålet noe fra dem. Fra firere og ned jublet de for meg – ei helt alminnelig jente som hade kommet seg opp i verden. Jeg skjønte med ett hva jeg betydde for dem. Det var som om jeg representerte dem, på den ene eller den andre måten.

I Utvelgelsen støter vi igjen på en av de vanligste klisjéene i ungdomslitteraturen, nemlig trekantsdramaet. Denne gangen ble det litt vel mye og litt for påtatt. America trekkes mellom hennes første kjærlighet og hennes voksende kjærlighet for prinsen. Akkurat som i Hunger Games, Twilight, Rød dronning, osv. er det ikke vanskelig å gjette hvem hun kommer til å velge til slutt. Med mindre det blir ingen av dem.

America er en flott heltinne man lett kan bli glad i. Hun er rappkjeftet, lojal, sta og snakker før hun tenker. Hun kjenner ikke seg selv så godt. Hennes ord og handlinger viser en person, men i tankene sine påberoper hun seg egenskaper hun ikke har. Hun hevder det ikke ligger i henne å beordre folk rundt seg, likevel er dette noe hun gjør regelmessig og tidlig. Hun hevder hun ikke liker rampelyset, men hun tiltrekker seg fort og ofte oppmerksomhet. Hun er 17 år gammel, og det kommer til syne.

De andre karakterene føles litt flate, men dette er jo også bare første boken i en serie. Det kommer mer, og med mer kommer nok også personskildringer med dybde og personlig vekst. La oss håpe det.

Beretningen fortelles i førsteperson i et lett og ledig språk uten lyriske skildringer og vakre formuleringer. Språket som egenskap står ikke i fokus, men dette kan være et resultat av oversettelsen. Uansett bidrar dette til å skape en veldig lettlest bok. Det kan være en idé å ta med flere bøker på ferien, gjerne Eliten.

Plottet er enkelt, klisjéene ruver og personskildringene er mangelfulle. Men sidene og tiden flyr forbi, og man sitter igjen med et glis om munnen, sulten på mer. Boken har noe, det skal være helt sikkert. Man kan si hva man vil om kvalitet, men det krever litt å skrive en bok som får deg så hekta.

Så da kommer spørsmålet. Har jeg lyst til å lese neste bok i serien? Absolutt, dette ga mersmak.

Utvelgelsen er utrolig underholdende. Dette er sjarmerende feelgood fra start til slutt, og god sommerlektyre for den romantikk sultne. Dette kan også være en god bok for ungdommer som ikke er så glade i å lese, spesielt for de som likte både Twilight– og Hunger Games-filmene.

Neste bok i serien er Eliten, som allerede er kommet ut på norsk.

Marsboeren

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Andy WeirMarsboeren | edgeofaword

Forlag: Pantagruel Forlag (2015)

Sjanger: Sci-fi

Originaltittel: The Martian (Crown Publishers 2011)

Oversatt av Morten Hansen

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

For en bok. For en bok, dere. Jeg kan like så godt si det med en gang: denne anbefaler jeg på det sterkeste. Selv om du normalt ikke er en sci-fi fan, les den. Boka er så spennende, så original og så herlig nerdete at den er en fryd å lese. Ok, jeg skal roe meg litt og forklare nærmere.

Boka handler om astronauten Mark Watney som blir etterlatt på Mars. Han er med i en ekspedisjonsgruppe på seks som må avblåse sin ekspedisjon noen dager inn i den p.g.a. storm. På vei til fartøyet blir Watney truffet av en antenne, som stormen har blåst løs, og han fyker av gårde i vindkastene. De andre i gruppen begynner å lete etter han, men må snart gi seg, og siden de er ganske så sikre på at han er død, forlater de Mars.

Nå er løpet kjørt. Det er min veloverveide mening. Løpet er så jævlig kjørt.

Watney er skadet og befinner seg helt mutters alene på en ugjestmild planet. Ingen vet at han overlevde, antennen er jo tross alt ødelagt, og han har ingen måte å kontakte noen på. Han vet at en ny ekspedisjon er planlagt å lande om 4 år, så han utformer en plan for å overleve til da. Med utstyr som er konstruert med en levetid på ca. 30 dager, med mat (når rasjonert) som vil vare i halvannet år og alle andre farer som truer på en planet uten særlig atmosfære, har han en tøff jobb foran seg.

Astronauter er naturlig sinnssyke.

Heldigvis er Watney en smart og snarrådig mann. Og selv om hver dag byr på nye problemer, møter han dem med en overbevisning om at han skal klare seg. Med en fin dose med humor og en stor samling med discomusikk skal han klare seg. Han finner ut hvordan han skal dyrke poteter og hvordan han kan skaffe vann. Etter hvert klarer han å få kontakt med jorda, og hele NASA settes i sving for å redde han.

Jeg har klart å la være å ta livet av meg i dag …

Høres spennende ut, ikke sant? Og det er den, jeg klarte ikke å legge den fra meg. Så her er min anbefaling: IKKE start med denne boka en sen ettermiddag midt i uka. For adjø nattesøvn. Jeg hadde litt flaks og startet boka en fredag ettermiddag. Heldigvis en fredag uten spesielle planer. Dermed gikk det bare utover middagsplanene, kveldsturen med bikkja og søvnen (jeg lukket boka 03.30). Jeg leste hele på en gang, eller rettere sagt: jeg slukte den. Det er lenge siden jeg har blitt så oppslukt av en bok.

Jeg kunne ha gjort det i dag, men det ble mørkt, og jeg gadd ikke.

Boka er altoppslukende, spennende og nerdete. Det er en del matematikk og kjemi i den, men forklart på en relativt forståelig måte. Jeg skal ikke ljuge å si at jeg forsto alt og jeg kan heller ikke være sikker på at alt stemmer. Heldigvis ødela ikke mangelen på forståelse for leseopplevelsen, da alt det matematiske og kjemiske var mer for å gjøre historien troverdig.

Historien er for det meste skrevet som en logg. For å få tiden til å gå, mellom all reparasjonene, potetdyrkingen og den generelle overlevelsen, fører vår strandede helt en logg og det er denne vi leser. Noen ganger flere bidrag på en dag, andre ganger går det flere uker mellom innføringene. Etter hvert får vi mer og mer innblikk i menneskene i NASA som jobber for å få han tilbake. Disse delene er skrevet på mer tradisjonelt vis.

Humoren sitter løst. Flere steder ble humoren brukt av hovedpersonen som en overlevelsesstrategi, og det er kanskje i slike mørke og absurde situasjoner at humor spiller en viktig rolle. Hovedpersonen har en lett galgenhumor som kommer godt frem og jeg lo høyt flere ganger.

Jeg har spart fem proviantpakker til spesielle anledninger. Alle fem er påført navn. … Den fjerde er «Overlevd noe som burde ha tatt livet av meg», for et eller annet kommer til å skje, det er jeg faen meg sikker på. … Den siste er reservert … «Siste måltid». Kanskje det navnet ikke er så bra.

Tempoet og spenningen øker i en fin kurve gjennom hele boka, og kan på mange måter minne om en thriller. Jeg fikk rett og slett et adrenalinkick av å lese denne. Og, etter en titt på bokelskere.no, er jeg ikke alene om det. Slutten er kanskje litt brå, men samtidig passer den bra.

Med tanke på at Marsboeren startet som en selvpublisert e-bok, har denne debutromanen kommet langt. I vinter kom filmatiseringen, en storslagen Hollywood produksjon, med ingen ringere enn Aksel Hennie i skuespillerbesetningen. Jeg så filmen etter at jeg leste boka, og syns det var en passende og spennende filmatisering.

Jeg leste boka på norsk og oversettelsen er god. Jeg følte ikke at jeg mistet noe ved å ikke lese den på originalspråket. Jeg er sikker på at vi kan vente oss flere perler fra Andy Weir.

Dette er en bok som føk rett inn på min favorittliste allerede før jeg var ferdig med den, og jeg kommer til å anbefale den til alle jeg møter.

Jeg er kongen av Mars … Det er en merkelig følelse. Overalt hvor jeg beveger meg, er jeg den første. Når jeg går ut av roveren? Den første som noen gang har vært der! Når jeg går opp en bakke? Den første som har gått opp den bakken! Når jeg sparker til en stein? Den steinen har ikke rørt seg på en million år! … Jeg er den første personen som er helt alene på en hel planet.

Ondskapens kall

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Robert GalbraithOndskapens kall | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Krim

Original tittel: Career of Evil (Sphere 2015)

Oversatt av Heidi Grinde

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Robert Galbraith er tilbake, med nok en krimbok om Cormoran Strike. Ondskapens kall kom på markedet i oktober 2015 med sin engelske utgave Career of Evil. Den norske utgaven kom ut nå i 2016. Jeg har lest begge de forgående bøkene om Cormoran Strike: Når gjøken galer og Silkeormen. Og, ja, jeg vet at Robert Galbratih er et pseudonym. Bak navnet sitter den meget kjente, meget talentfulle J.K. Rowling (Harry Potter).

I Ondskapens kall møter vi igjen hovedpersonen Cormoran Strike. Etter hans suksess med å løse Lula Landry saken og Quine forsvinningen har han blitt Londons mest ettertraktet detektiv. Robin er fremdeles hans sekretær, men han setter henne stadig på egne oppdrag. Robin drømmer om en dag å jobbe som likeverdig partner og gjør sitt ytterste i å bevise sine egenskaper. Samtidig rykker hennes bryllup med Matthew raskt nærmere. Stadig kommer det leveranser til bryllupet tilsendt kontoret. Derfor tenker hun seg ikke om da et bud kommer med en lang, sliten pakke til henne. Ikke før hun åpner pakken og ser hva som den inneholder.

Et avskåret kvinneben var stappet sidelengs inn i esken, tærne var bendt bakover for å gi plass til foten.

Politiet ber Cormoran holde seg unna denne saken, han er jo tross alt en del av den, men han klarer ikke å legge fra seg detektiven i seg. Selv om benet ble sendt til Robin vet han at det er han selv som er målet. Dette setter ikke Robin utenfor fare, og Cormoran er villig til å risikere mye for å redde henne. Han vet nemlig hvem som kan ha sendt benet, eller i hvert fall en av fire mistenkte. Han trenger bare å finne ut hvem av de fire som er den skyldige og han er overbevist om at politiet følger feil spor.

Denne gangen er handlingen mer personlig, da dette ikke er en sak de får betalt for, men en sak de selv sitter i. Vi får bedre innblikk i både Cormoran og Robins liv, og det er flere overraskende avsløringer. Avsløringer som allikevel passer inn i historien fordi forfatteren har lagt ting godt til rette i de forrige bøkene. Jeg elsker dette ved Rowlings forfatterskap. Måten hun putter inn små hint i tidlige bøker, hint leseren ikke tenker noe over akkurat der og da, men som siden viser seg å være av stor betydning. Begge karakterene er lette og like, kanskje spesielt Cormoran med sin sarkastiske humor.

Av en eller annen grunn følte Strike øyeblikkelig avsmak for den unge mannen, enten det nå skyldtes likheten med Matthew, eller at han hadde tatt Strikes stol. Eller fordi Strike alltid gjennomskuet en ekte dust.

Ondskapens kall har mer blod og gørr i seg enn de andre. Allikevel fant jeg det ikke for grusomt. Noen steder grøsset jeg synlig, men det ble aldri så ille at jeg måtte legge fra meg boken. Vi følger ikke bare Cormoran og Robin her, men også skurken. Det var fantastisk å få innblikk i et så mørkt sinn, selv om jeg flere ganger fikk gysninger over den rå ondskapen.

Kvinner var så smålige, sjofle, gemene og egoistiske. Gretne kjerringer som forventet at menn skulle gjøre dem lykkelige. Først når de lå døde og tomme foran deg, ble de rene og mystiske og til og med vidunderlige. Da tilhørte de deg, de kunne hverken krangle eller kjempe eller gå sin vei, de var dine og du kunne gjøre hva du ville med dem. Den andres døde kropp hadde vært slapp og tung dagen før etter at alt blodet hadde rent ut av den: hans leketøy, hans dukke i menneskestørrelse.

Jeg liker måten Galbraith skriver på, og at bøkene blir bare bedre og bedre. Når gjøken galer hadde et nærmest overforbruk av adjektiver og lange forklaringer. I løpet av Silkeormen roet dette seg noe. I Ondskapens kall finner vi fremdeles en god del adjektiv og lange forklaringer, men disse konsentrerer seg mer om relevante saker og ikke om slipset til en av bikarakterene. Om dette kommer av oversettelsen vet jeg ikke, da jeg leste den første på engelsk, mens de neste to ble lest på norsk. Uansett har oversetteren gjort en flott jobb.

Igjen har Galbraith levert en gjennomført og avbalansert krim. En bok som passer perfekt inn i sin sjanger. Du finner mange av sjangerens klisjeer her, og handlingen er kanskje ikke spesielt nytenkende, men den er spennende. En krimbok som absolutt anbefales.

«Jeg vet hvem du er – du er han der Strike! Du er Cameron Strike! Han detektiven som oppklarte Lula Landry-saken og – jøssenavn! Var det ikke noen som sendte deg et ben nå nettopp?»

Toner fra et piano

/ Julie Karoline / 8 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksToner fra et piano | edgeofaword

Utgitt av Cappelen Damm (2011)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Last Song (2009)

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Årets store utfordring fortsetter. Bok fem av nitten er nå lest. Jeg har flere ganger lurt på om jeg tok det rette valget da jeg valgte Nicholas Sparks som årets forfatter, bøkene hans er tross alt ikke så forskjellige og det er så mange av dem. Derimot ville jeg aldri ha lest denne boken hvis det ikke var for utfordringen. Og for en bok. For en leseopplevelse.

Ronnie er alt annet enn fornøyd da hun tvinges til å tilbringe en sommer hos faren sin. Siden foreldrenes skilsmisse tre år tidligere har hun hverken sett han eller snakket med han. Nå som hun er ferdig på videregående har hun ingen fremtidsplaner, men hun er helt sikker på at en sommer hos faren er det siste hun vil. Hun trekker seg ut på stranden for å holde seg unna faren og det er her hun treffer flere mennesker som hjelper henne med å finne sin vei i livet og tilbake til faren. Blant disse er Will, som hun mot sin vilje forelsker seg i. Men sommeren er kort og livet venter ved enden av stranden.

«En sommer tar alltid slutt. Vi kan snakke og late som så mye vi vil, men det kan vi ikke forandre.»

Det kan fort bli litt traurig å lese så mange bøker av samme forfatter, innen samme sjanger. De blir fort så like: han møter henne, forelskelse, et eller annet problem, lykkelig slutt. Nicholas Sparks har det hele finpusset. Han kan sin sjanger, det er det ingen tvil om. Denne boken avviker litt fra standarden. Ja, den handler om kjærlighet. Ung kjærlighet, men det er ikke hovedtemaet. Hovedtemaet her er forholdet mellom Ronnie og faren hennes, Steve.

Ronnie er sint på faren sin, og hun tar det ut over han på den eneste måten hun kan: hun nekter å ha noe med han å gjøre. Pianoet og musikken har alltid vært noe de hadde sammen, men etter skilsmissen har hun ikke tatt i et piano. Hun velger å kaste bort sitt talent for å såre faren, uten å forstå at hun samtidig sårer seg selv. Ronnie er bare 17 år, og Sparks har klart å portrettere en hormonell og sint tenåring på en flott måte.

«Jeg ba deg komme hit slik at jeg kunne se deg leve.»

I løpet av sommeren vokser Ronnie. Hun skjønner at verden ikke er så svart og hvit som hun har trodd, og at faren tross alt bare er et menneske han også. Veksten hennes er enorm. Noe av det som gjør en bok god (for meg) er den personlige veksten til karakterene. Her får vi det i bøtter og spann. For det er ikke bare Ronnie som utvikler seg, mange av bi-karakterene har også flotte utviklingskurver.

Kjærlighetshistorien mellom Ronnie og Will tar stor plass i historien. Det ville ikke vært en romantisk roman uten. De er unge, uerfarne og hormonelle. Kjærligheten deres er voldsom og endrer dem begge på mange måter. Allikevel vil jeg ikke si at dette er hovedtemaet.

Han så på henne, klar over at nå var han i ferd med å forelske seg. Så trakk han henne inntil seg og kysset henne under et teppe av stjerner. …

Språket er lett og flyter godt. Oversetteren har gjort en fin jobb med å fange Sparks forfatterånd i oversettelsen. Boken er lang, 414 sider, og var litt treg til å begynne med. I starten føltes det som nok en typisk romantisk historie, men boken svinger etter hvert av denne forutsigbare og kjedelige veien. Den tar noen overraskende vendinger, noe jeg likte svært godt, og endte opp med å bli så mye mer enn bare enda en romantisk feelgood roman.

Akkurat som i Fotografiet har en av karakterene psykopatiske trekk. Han er skummel og ekkel, og Sparks har virkelig fått frem mørket i han. Vi får noen kapitler hvor vi følger han, og flere ganger grøsset jeg da jeg leste de. Nå er Fotografiet og Toner fra et piano skrevet rett etter hverandre, så det er kanskje ikke så rart at de har noen likheter. De er også delt opp likt, med kapitler dedikert til ulike karakterer. Vi følger ikke bare hovedpersonen. Personlig syns jeg dette trekker litt ned, men samtidig var det fascinerende å få innblikk i de mørke sinnene og ikke bare i de “normale”.

Livet er mer eller mindre som en sang, gikk det opp for han. I begynnelsen er mysteriet, mot slutten kommer bekreftelsen, men det er i midten alle følelsene som gjør alt umaken verd, befinner seg.

Toner fra et piano er filmatisert. Filmen er relativt lik boken, alle de viktigste hendelsene er med, med unntak av de med psykopaten. Akkurat som filmatiseringen av Fotografiet er alt tonet ned til en mer familievennlig historie. Litt synd, egentlig, for det er de rå følelsene og hendelsene som trekker boka opp. Skuespillerne har gjort en god jobb og filmen er søt og rørende, men boka er, så klart, bedre.

Jeg begynner virkelig å falle for Nicholas Sparks som forfatter. Nå har tre av fem bøker har endt opp på min “bøker jeg liker” liste: A Walk to Remember, Fotografiet og Toner fra et piano. Nå gleder jeg meg til flere bøker av han. Hvor mange flere perler gjemmer seg blant hans lange rekke av romaner?

Neste bok ut blir Den lengste reisen.

Markspist måne

/ Stine-Marie / 1 kommentar

Skrevet av Sally GardnerMarkspist måne av Sally Gardner | edgeofaword

Forlag: Vigmostad & Bjørke (2016)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Originaltittel: Maggot Moon (Hot Key Books, 2012)

Oversatt av John Grande

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Det er best å ikke kikke ut. Og hvis du er nødt, er det best å holde kjeft om det. Jeg er ikke så dum at jeg skriver disse ordene ned på papir.

Markspist måne er en original ungdomsroman satt i et dystopisk samfunn. Jeg kjenner bunnoter av George Orwells 1984 og William Goldings Fluenes herre. Hvis du har lest disse, vil denne sammenligningen gi deg et inntrykk av stemningen i boken.

Moderlandet planlegger den store månelandingen. Med månen skal de utvide sitt territorium, og anskaffelsen vil utgjøre regimets største bragd og stadfeste dets overlegenhet. Med månen i sin besittelse, vil ingen våge å utfordre deres suverenitet.

Lovet være Moderlandet.

Historien fortelles av Standish Treadwell, en ung gutt som bor sammen med sin bestefar i Sone sju i Moderlandet, et sted reservert for samfunnets avvikere og urene. Hans beste venn Hector er forsvunnet, slik som så mange andre, strøket fra boka, navnene glemt. Men før han forsvant, avdekket Hector en hemmelighet, en som Moderlandet vil gjøre alt for å holde skjult. Nå er det opp til Standish å avsløre hemmeligheten i sin kamp mot undertrykkelse.

Språk- og stilmessig er dette en fantastisk bok. Markspist måne har et modig plott med en intens og original oppbygging. Kapitlene er korte, og handlingen utspilles i et raskt tempo.

Beretningen inneholder scener av voldelig natur og enkelte skildringer er på grensen til groteske. Dette er ikke nødvendigvis noe negativt, selv i en ungdomsroman. Her bidrar de til å skildre et dystopisk samfunn og legger et grunnlag for hovedpersonens valg og handlinger.

Det var blod på skjørtet hennes. Det var blod overalt.

Hele historien fortelles i førsteperson med en intens fortellerstemme full av emosjonell tyngde. Språket er direkte og dramatisk. Fortellerstilen bidrar til å gjøre Markspist måne til en unik ungdomsbok, men påfører historien også visse begrensninger. At historien fortelles ut ifra synspunktet til en relativt ulærd og ureflektert tenåringsgutt som aldri har opplevd annet enn sitt eget nabolag, fører til at vi får utdelt bare en håndfull brikker til det 1000-brikkers puslespillet som utgjør Moderlandet. Jeg ønsket mer.

Selv om intensiteten og kvaliteten var til stede i denne ungdomsromanen, følte jeg at den manglet intimitet og mulighet for innlevelse eller deltakelse. Jeg klarte ikke helt å investere i hverken hovedpersonen eller handlingen, til tross for det alvorlige temaet og de grusomhetene vi ble vitne til.

Likevel er dette en fantastisk bok. Den styrer unna alle klisjéene vi er blitt så vant til i ungdomslitteraturen, og vi finner en relativt original historie mellom hendene våre. Dette kan være en god bok for ungdommer som ikke er så glade i å lese. Den holder et hurtig tempo, styrer unna lange, lyriske beskrivelser og fortelles i et enkelt og personlig språk. Plottet er tungtveiende og spennende.

Fotografiet

/ Julie Karoline / 5 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksFotografiet | edgeofaword

Utgitt av Cappelen Damm (2010)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Lucky One (Nicholas Sparks Enterprises, Inc. 2008)

Oversatt av Truls Holst Kopperud

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Tredje bok ut i årets utfordring er Fotografiet. Dette er en bok jeg har lest før og som jeg likte godt. Å lese en bok for andre gang kan noen ganger ende i skuffelse da spenningen ikke blir den samme. Ikke med denne, jeg likte den like godt ved andre lesing. Faktisk la jeg merke til noen detaljer jeg ikke hadde fått med meg forrige gang.

«Fotografiet,» avbrøt Viktor. «Jeg vet at du har det med deg. Jeg fulgte hellet ditt, og det reddet meg.» Til å begynne med skjønte ikke Thibault hva han mente, men da han endelig skjønte hva Viktor siktet til, ristet han vantro på hodet. «Det er bare et foto, Viktor.»

Logan Thibault er en soldat med flere turer til Irak bak seg. På den første turen hans finner han et fotografi av en kvinne. Etter flere mislykkede forsøk etter å finne fotografiets eier, ender han med å beholde det selv. Årene går og Logan overlever flere situasjoner han strengt tatt ikke skulle ha overlevd. Hans gode venn, medsoldaten Viktor, mener fotografiet bringer lykke og etter deres siste tur til Irak overtaler Viktor Logan til å finne kvinnen på bildet for å takke henne for all lykken. Mot alle odds klarer Logan å finne henne. Elisabeth bor og driver en hundekennel med bestemoren sin. Hun er alenemor til en liten gutt og har et anstrengt forhold til sin eksmann. Usikker på hvordan han skal fortelle henne historien sin, tar Logan seg jobb på kennelen. Raskt viser det seg at kvinnene trenger hjelp, og følelser oppstår mellom Logan og Elisabeth.

Han følte seg tiltrukket av Elisabeth, helt klart. Han likte åpenheten hennes og at hun var intelligent, og sammen med den lekne sansen for humor og naturligvis det strålende utseendet kunne han ikke begripe hvorfor hun ikke var opptatt for lenge siden. Men omstendighetene var her og nå, og ingenting rundt denne situasjonen var normalt. Han hadde hatt med seg bildet av henne i fem år.

Denne historien er fin. Karakterene er godt gjennomtenkte, med flere lag og dype personligheter. Av bøkene til Sparks jeg har lest til nå har denne de meste interessante karakterene. Alle er forskjellige og dynamikken dem imellom er følbar. Spesielt Clayton, Elisabeths eksmann, er godt portrettert og leseren ender med ganske sterke følelser mot han. Bakteppet for historien, fotografiet, er også original nok til å gi denne boken et ekstra poeng.

Språket er lett og ledig, med fine beskrivelser av personer, områder og situasjoner. Noe som fort kan bli litt kjedelig er den nøyaktige beskrivelsen av enkle ting som strengt tatt ikke trengs. Å lese om hvordan karakterene hakker tomater til middagen er ikke noe jeg finner spesielt spennende. En annen ting som trekker boken noe ned for meg er oppramsingen på starten. Livet til Logen blir raskt ramset opp, og det føles mer som en rekke faktasetninger enn en naturlig del av historien.

Med sine 350 sider er Fotografiet en av Sparks lengre bøker, og noen ganger kan det føles som om historien går for sakte. Samtidig er dette en roman om hverdagsfolk, og livet er ikke alltid full av action. Tempoet passer boken fint, og litt action blir det faktisk på slutten.

Hvis det er noe Sparks er flink til er det å skrive nettopp hverdagshistorier. Om normale mennesker i normale situasjoner. Mange forfattere elsker karakterer som er utenom det vanlig, om historier som er nærmere fantasi enn det virkelige liv. Sparks sine romaner er et fint avbrekk i alt dette, og det er nettopp det hverdagslige og gjenkjennelige som gjør bøkene hans så lette og like.

Hun begynte å venne seg til rytmen og stemmingene hans, dro kjensel på de tause tegnene som signaliserte hvem han var. På godt og ondt, med styrke og svakhet.

Boken er filmatisert, og manuset er faktisk ganske lik romanen. Noe er selvfølgelig annerledes, blant annet syns jeg at Clayton er for mild i filmen. I boken er han mye mer skremmende, og jeg savnet mye av voldsomheten hans i filmen. Jeg er heller ikke helt enig i portretteringen av Elisabeth, om det er på grunn av skuespilleren eller manuset er ikke så lett å vite. Selv foretrekker jeg boken mye mer enn filmen.

Til nå må jeg si at Fotografiet er min favorittroman av Sparks. Den byr på mye mer enn hans andre romaner; blant annet originalitet og uforutsigbarhet. Dette er en bok jeg anbefaler.

Neste bok ut i utfordringen blir Netter i Rodanthe.

An Ember in the Ashes

/ Stine-Marie / 1 kommentar

Skrevet av Sabaa TahirAn Ember in the Ashes av Sabaa Tahir

Forlag: HarperCollins Publishers (2015)

Norsk tittel: En glo i asken (Fontini Forlag, 2016)

Sjanger: Fantasy; Ungdomsroman (YA)

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

An Ember in the Ashes er en fantasyroman for ungdom og utgjør første del av en trilogi. Både plott og setting trekker sterk inspirasjon fra romersk historie, antikkens mytologi og Midtøstens legender.

Vi blir kastet inn i en verden av mørke, vold og hat. Et imperium bygd på krig, blod og smerte har lagt det moralske samfunn i aske. Men i menneskets natur finner vi også håpet om en bedre fremtid og drømmen om frihet, og snart finner vi en glo i asken. I krysningspunktet der det ondeste i mennesket møter det beste kastes vi inn i en episk kamp der selve menneskeligheten står på spill.

From among the battle-hardened youth there shall rise the Foretold, the Greatest Emperor, scourge of our enemies, commander of a host most devastating, and the Empire shall be made whole.

Gjennom to hovedpersoner, Laia og Elias, befinner vi oss på begge sider av konflikten. Laia er en «scholar», en benevnelse for befolkningen av et rike som nå er underkastet imperiet, og lever i undertrykkelse på randen av fattigdom. Hun har mistet sine foreldre til imperiet. Når resten av hennes familie også blir tatt fra henne, sitter hun igjen med to valg: Å flykte for sitt eget liv, eller å kjempe for sin bror, kanskje på bekostning av sitt eget liv.

Elias er en «martial», medlem av den herskende overklassen, oppvokst på akademiet, torturert og tvunget til å drepe fra barnsben av.  En «maske» i trening til å bli en hensynsløs og nådeløs drapsmaskin for keiseren. Hans høyeste ønske er å unnslippe akademiet og finne sin egen frihet, før akademiet frarøver ham det siste av hans menneskelighet. Men før tidspunktet kommer for å rømme, får han et glimt av sin egen skjebne, og han blir tvunget til å ta et valg som kan påvirke hele imperiet.

This life is not always what we think it will be,” Cain says. “You are an ember in the ashes, Elias Veturius. You will spark and burn, ravage and destroy. You cannot change it. You cannot stop it.

Jeg likte An Ember in the Ashes veldig godt. Plottet er langt fra originalt og vi følger en gammel oppskrift innen sjangeren ungdoms-fantasy. Dette er den samme gamle historien om et klasseinndelt og undertrykkende imperium, en spådom og en revolusjon. Dette er da også grunnen til at den ikke får full pott på terningsskalaen. Vi møter imidlertid nye karakterer og en annerledes og forseggjort verden som trekker sterk inspirasjon fra vår egen verdenshistorie og mytologi.

Historien bærer preg av det originale og utførelsen er særdeles god. Sabaa Tahir tørr også å dra den litt lengre enn mange andre forfattere innen samme sjanger; ondskapen er styggere og mer eksplisitt.

Handlingen utspiller seg i et raskt tempo, spenningen opprettholdes på tvers av kapitler. Ondskapen er til å ta og føle på. Den er så ond, og det gjøres så bra.  Både Laia og Elias viser fantastisk personutvikling, og det legges stor vekt på personlig utvikling og mellommenneskelige forhold.

Everything here is blood and violence

Laia er ikke den typiske heltinnen som ofte preger ungdomslitteraturen. I vår verden ville hun nok ha vært akademiker. Som datter av to sterke motstandskjempere, føler hun press på å leve opp til deres ettermæle. Å være modig er ikke noe som faller naturlig for henne, og lysten til å flykte og å stikke av holder seg sterk gjennom historien. Men hun kjemper, hun blir værende og hun utvikler seg til å bli modigere og modigere.

My big brother reaches home in the dark hours before dawn, when even ghosts take their rest. He smells of steel and coal and forge. He smells of the enemy.

Elias har alle forutsetninger for å være en brutal og nådeløs drapsmaskin. Likevel har han klart å bevare en grad av sympati og empati. Når vi møter han i starten av historien er han i konflikt med seg selv. Hans ønske om frihet og hans følelse av lojalitet og vennskap er stilt opp mot hverandre. Hans ferd gjennom historien tar han fra en selvopptatt gutt til en rettferdig og ansvarsfull mann som er villig til å ofre alt for de han bryr seg om.

An Ember in the Ashes er en godt skrevet og utrolig spennende fantasyroman som jeg anbefaler på det sterkeste til alle som elsker fantasy for ungdom. Dette til tross for at den bidrar til en allerede klisjefylt ungdomssjanger. An Ember in the Ashes ble utgitt på norsk i år under tittelen En glo i asken. Neste bok i serien, A Torch Against the Night, kommer ut på engelsk senere i år.

Når valget står mellom overlevelse eller familie, frihet eller lojalitet, hva velger du?

 

 

 

Leserne i Broken Wheel anbefaler

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Katarina BivaldLeserne i Broken Wheel anbefaler | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2014)

Sjanger: Roman/feelgood

Originaltittel: Läserne i Broken Wheel rekommenderar

Oversatt av Gøril Eldøen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Å gå forbi en bokhandel uten å ta turen innom er mer eller mindre umulig. Når det i tillegg henger et stort salg skilt over bord som bugner over av fristende bøker er det fort gjort å forlate butikken med noen poser ekstra. Denne boken lå på et slikt bord, og jeg klarte ikke å gå uten å kjøpe den med meg. Selv om hyllene hjemme er fulle, og jeg har flere bøker jeg ikke har lest ennå, måtte denne bare bli med meg hjem. Angrer jeg? Absolutt ikke!

I  Leserne i Broken Wheel anbefaler møter vi Sara Lidqvist. Hun har ikke hatt ferie på mange år, men en dag drar hun fra Hanninge, Sverige, til Broken Wheel, en småby i Iowa, USA. Her skal hun besøke brevvennen Amy Harris. Vel framme får hun vite at Amy er død og dumper midt oppe i begravelsen.

Amy kan ikke være død, tenkte Sara. Hun var jo min venn. Hun likte bøker for guds skyld.

Sara er en vaskeekte bokorm; en godt trent lesehest. Når innbyggeren i Broken Wheel overtaler henne til å bli de planlagte to månedene, tar det ikke lang tid før hun åpner en bokhandel for å få dagene til å gå. Amy Harris mange bøker fyller hyllene og butikken blomstrer.

Den dypt solskinnsgule disken var det første man så når man kom inn. Sara syntes den fikk det til å føles som om man trådte inn i en magisk butikk, for hva, spurte hun seg selv, kan vel ikke hende med en gul disk.

Saras spesielle forhold til bøker har lenge vært hennes måte å rømme fra livet på. Hun er stille, sjenert og innesluttet, men den nye butikken og beboerne i Broken Wheel får henne ut av skallet sitt og hun ender med å finne seg selv og sin plass i verden. Saras inntog i byen har også en enorm påvirkning på småbyen, og når de to månedene går mot slutten, ønsker ingen at hun skal dra.

Broken Wheel skulle få det mye bedre, det var hun overbevist om, så fort innbyggerne begynte å lese … Hun tvilte ikke et sekund på at hun skulle få Broken Wheel beboerne til å lese, uansett hva de selv måtte tro.

Dette er en feelgood roman, i ordets rette forstand. En lettlest roman med enkel humor og forutsigbar handling. Boken har fått noe negativ kritikk ved at den er for forutsigbar og ikke original nok. Det er jeg forsåvidt enig i, men i forhold til feelgood sjangeren får leseren den en forventer i denne boken. Leserne i Broken Wheel anbefaler er ikke et stort litterært mesterverk, med det trenger det heller ikke å være. Jeg har lest en rekke feelgood romaner opp gjennom årene og denne er absolutt av de beste. Jeg humret og lo, og storkoste meg med livene til beboerne i Broken Wheel. Det var få, om noen, overraskelser, men det plaget meg ikke det minste. Boken er full av kjærlighet, lengsel, drømmer og småbyliv. Med en stor dose humor strødd over. Med andre ord: den perfekte feelgood roman.

Personlig har jeg alltid ment at bøker har en slags helbredende kraft, om ikke annet så gir de adspredelse.

Leserne i Broken Wheel anbefaler er Katarina Bivalds debutroman. At hun selv er en bokorm kommer klart frem. Historien er proppfull av sitater og henvisninger til andre bøker. For dette er også en bok om bøker. Både kjente og mindre kjente bøker blir nevnt i fleng, og jeg sitter igjen med mange anbefalinger på bøker jeg nå ønsker å lese. Som en bokorm selv var det også flere bøker og henvisninger jeg kjente igjen. For ikke å snakke om enkelte situasjoner jeg tror de fleste lesehester vil kjenne seg igjen i.

Mennesker var rare sånn. De kunne være fullstendig uinteressert i deg, men så fort du fant fram en bok, var det du som var uhøflig.

Ønsker du å lese en bok med et lett språk og som ikke tar lang tid å lese, er dette boken for deg. Leserne i Broken Wheel anbefaler er en bok som passer å lese ved bassengkanten på sydenferie eller i sola ved hytteveggen. Den passer nemlig utmerket som en avkoblingsbok. Vær bare klar over at høye fniseanfall kan forekomme.

Astri utan D er en bokblogg jeg følger, og hun har også anmeldt denne.

Hvis flere bokhandlere hadde vært sitt ansvar bevisst og operert med advarsler, ville livet hennes vært mye enklere. Hvordan kunne man kreve advarsler på sigarett, men ikke tragiske bøker? Advarsler på ølflasker om å ikke kjøre mens man drakk ølen, men ikke et ord om ikke å lese triste bøker uten lommetørklær i nærheten?

Den lange hvite skyens land

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Sarah LarkDen lange hvite skyens land | edgeofaword

Utgitt av Bazar Forlag (2013)

Sjanger: Roman

Original tittel: Im Land der weissen Wolke

Oversatt av Ute Neumann

Kilde: julegave

Anmeldt av Julie Karoline

 

Sarah Lark er en tysk forfatter som har skrevet en trilogi om utvandringen til New Zealand. Selv har hun jobbet som guide i New Zealand i mange år og hennes kunnskap om landet kommer godt frem i bøkene. Hun har skrevet doktoravhandling om kvinners dagdrømmer, så da er det kanskje ikke rart at bøkene har truffet så mange?

Den anglikanske kirken i Christchurch, New Zealand, søker ærbare, unge kvinner som er vant med husstell og barneoppdragelse og kunne tenke seg å inngår kristelig ekteskap med velsituerte og vel ansette medlemmer av vår menighet.

Vi møter Helen, en 27 år gammel prestedatter som jobber som guvernante i London. Hun finner en annonse som søker gifteklare kvinner til enslige menn i New Zealand og overrasker alle, til og med seg selv, da hun svarer på annonsen. På båtreisen møter hun Gwyneira. Gwyneira er en walisisk adelsjente som blir lovet bort til en rikmannssønn på New Zealand. En mann hun aldri har møtt. Kvinnene er forskjellige, både i oppførsel og personlighet. I tillegg hører de til vidt forskjellige sosiale kretser. Allikevel blir de fort gode venner og holder sammen i tykt og tynt. For deres nye liv i New Zealand blir alt annet enn det de forventer.

Boken er full av latter, tårer, kjærlighet, lengsel, forbudte drømmer, uoppnåelige mål og brutte løfter. Vi følger kvinnene over mange år og er med dem fra de første strabasiøse årene til de omfavner sin nye liv og sitt nye hjemland. Dette er en familiesaga, og selv om det er Helen og Gwyneira vi følger får vi også være med en rekke andre personer som kommer inn og ut av kvinnenes liv.

Karakterkartet er stort og mangfoldig. Lark har greid å lage mange interessante og forskjellige karakterer. Alle med egne lyster og drømmer, og alle med skjebner som fletter seg sammen med kvinnene. Mange av karakterene er lette å like, selv med sine tyngre sider, og det var en fryd å lese en familiesaga hvor jeg likte de fleste (i motsetning til Sukkerplantasjen på Puerto Rico hvor jeg mislikte alle).

I begynnelsen syns jeg det var mange navn å forholde seg til, men det gikk seg til etter hvert. Introdusering av nye karakterer stagnerer noe utover i boka, og vi møter de samme om og om igjen. Noe som kan virke irriterende er hvordan de tilsynelatende møter hverandre tilfeldig flere ganger, selv med de store avstandene det var. Men når man tenker over hvor få europeere de var til å begynne med kan det forstås. Det føltes allikevel litt for enkelt.

Når det regner, kan man søke ly, sa Gwyneira lavt. Og når det er sol, kan man finne skygge. Jeg kan ikke forhindre at det regner eller at solen steker, men jeg trenger ikke bli våt eller solbrent for det.

Skrivestilen er noe haltende. Ja, Lark kan skrive, og språket er lett og romantisk, men til å begynne med syns jeg Lark lot mange røde tråder ligge uløst, uten noen slags driv eller hint om at de skulle tas opp igjen. På slutten tok forfatteren plutselig tak i dem alle og løste dem opp i forrykende fart. Jeg har hørt noen kalle boken for en løkkeskriftroman, den er så pen og pyntelig hele tiden, og jeg vil nok si at dette er en skikkelig jentebok. Selv om karakterene kommer opp i flere ubehagelige situasjoner blir det aldri for ekkelt, men heller lettere frustrerende. Den er trygg og lettlest. Og for alle oss som liker lykkelige slutter er dette absolutt noe for oss. Selv om slutten på flere områder er overraskende, er den lykkelig og avsluttende. Det er ingen løse tråder som hinter til neste bok.

Jeg liker å lese bøker jeg lærer noe av, og her svikter Lark ikke. Det var mye ny (for meg) informasjon i boka. Hennes kunnskapsforråd om New Zealand er enormt. Vi er inne på gullrushet, sel- og hvalfangst, saueoppdrett, maoriene (deres kultur og språk), og selvfølgelig New Zealands storslåtte og vakre natur.

Den lange hvite skyens land er den første boken i en trilogi, og er med sine 719 sider en tykk bok, men tung kan den ikke sies å være. Den begynte nokså tregt, jeg syns den først ble spennende rundt side 400. Da klarte jeg ikke å legge den fra meg og de siste 300 sidene ble lest i sengen i løpet av natten. Farvel nattesøvn. Allikevel er jeg delt i min mening om den. Den var treg, kjedelig og forutsigbar i starten, men fornøyelig overraskende, spennende og fin på slutten. Jeg lot meg virkelig rive med til slutt, spesielt syns jeg hendelsesforløpet til to av karakterene var ekstremt spennende en stund. Jeg måtte faktisk jukse og sjekke ut slutten på et kapittel før jeg leste videre. Dette var vendepunktet for meg, og endret min mening fra trøtt og kjedelig bok, til en over gjennomsnittet. Hvis bare starten bare hadde vært bedre ville den fått toppscore.

«Matahorua,» henvendte hun seg til tohungaen. «Dette er venninnen min som vi snakket om her forleden. Hun med… hun som…» «Som sier hun ikke kan få baby?» spurte Matahorua og saumfor .x. med blikket, brystene hennes og underlivet. Det virket som hun likte det hun så. «Jo,jo,» sa hun til slutt. «Pen kvinne. Helt frisk. Kan få mange baby, bra baby…» «Men hun har prøvd så lenge…» Matahorua trakk på skuldrene. «Prøve med annen mann,» rådet hun simpelthen.

Time Travelling with a Hamster

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Ross WelfordTime Travelling with a Hamster | edgeofaword

Forlag: Harper Collins (2016)

Sjanger: Barn 10+

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

My dad died twice. But only the second time was my fault.

Al er en 12 år gammel gutt som bor sammen med sin mor, en stefar han ikke har noe til felles med og en stesøster han hater. Det eneste positive med tilværelsen er farfaren og et lite hamster han fikk i 12 årsgave. Noe han også får på 12 årsdagen sin er et brev fra hans avdøde far. I brevet forteller faren om hvordan Al kan redde livet hans: nemlig ved å reise tilbake i tid. Med et hamster i lommen og en gryende forståelse av relativitetsteorien setter Al i gang med oppdraget. Det skal vise seg å være mye vanskeligere enn han først trodde.

My dad died twice. Once he was thirty-nine, and again four years later when he was twelve. (He’s going to die a third time as well, which seems a bit rough on him, but I can’t help that.) The first time had nothing to do with me. The second time definitely did….

Historien blir fortalt i jeg form og vi følger Al og hans tanker og meninger. Han er en smart 12 åring, en nerd på mange måter. Han har få, om noen, venner og deler ikke de samme interessene som sine jevngamle. Hans beste venn er farfaren Byron. Savnet etter faren er stort, så stort at han faktisk begir seg ut på tidsreiser selv om han vet at det er komplisert.

Handlingen er spennende og det skjer stort sett noe hele tiden. Al er flink til å presentere menneskene rundt seg, som heldigvis ikke er mange. Flere av situasjonene han havner i er også relevante og lette å identifisere seg med.

Det er ikke bare tidsreiser vi møter her. Boken handler også om en gutt som går fra barn til ungdom, mobbing, et farsideal som ikke viser seg å stemme helt med virkeligheten, relativitetsteorien, parallelle univers og hamster. Alt flettet sammen på en spennende og til tider sarkastisk måte. Al er rett og slett en herlig, morsom og smart unge. Han bruker lette metaforer for å forstå situasjonene han havner i og bruker mye tid på å finne ut hva relativitetsteorien egentlig er, som er den mest vriene teorien vi blir presentert for i boken.

I’m walking through a dark forest of words, and looking for a clearing of sense.

Dette er en fornøyelig bok for barn og vi får håpe den blir oversatt til norsk. For barn som ønsker å bryne seg på en engelsk bok er denne absolutt å anbefale. Språket er lett, selv de mange vanskelige teoriene blir forklart på en enkel og forståelig måte. Hvis noen ønsker å prøve seg på den engelske versjonen kan det være lurt med en voksen eller en ordbok i nærheten som kan hjelpe til med noen av ordene.

Boken er relativt tykk til å være en barnebok, men med sin store skrift og korte kapitler er den ikke uoverkommelig. Boken er også delt opp i passende spenningsintervaller, noe som gjør lesingen lettere. Det er ingen bilder, men forfatteren har vært flinkt til å beskrive områdene og menneskene vi møter.

Selv om det er mye som foregår er det ikke vanskelig å følge med på historien. Forfatteren har gjort en god jobb med å legge seg på et nivå som passer for 10+. Dette er forfatterens debut roman og vi kan nok regne med flere små perler fra den kanten fremover.

Stupendously unlikely. It’s a cool phrase.