utfordring

Netter i Rodanthe

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksNetter i Rodanthe | edgeofaword

Utgitt av Cappelen Damm (2008)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Nights in Rodanthe (Nicholas Sparks Enterprises, Inc. 2002)

Oversatt av Ingegerd Wallberg Tronslien

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

 

Da er den fjerde boka (av nitten) i min utfordring lest. Til nå har jeg lest Dagboken, A Walk to Remember og Fotografiet. Alle, så klart, av Nicholas Sparks. Jeg hadde ikke lest Netter i Rodanthe før, men etter at jeg begynte på den oppdaget jeg at jeg har sett filmatiseringen en gang for mange år siden.

I boka møter vi Adrienne Willis. Hennes mann har forlatt henne og knust av kjærlighetssorg flykter hun til venninnens vertshus i Rodanthe. Vertshuset har kun én gjest, Paul Flanner, og de to utvikler raskt følelser for hverandre. Når helgen er over reiser de hvert til sitt, men deres liv har forandret seg for alltid.

 «Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor det skjedde, men jeg tror det var meningen at jeg skulle komme hit,» sa han. «For å møte deg. I så mange år har jeg manglet noe i tilværelsen min, men jeg visste ikke hva det var. Men nå gjør jeg det.» Hun lukket øynene. «Jeg også,» hvisket hun. 

Kjærlighet ved første blikk. Noen de aller fleste tror på (eller håper på) i det skjulte. I tillegg er det her en kjærlighet som forandrer to mennesker i løpet av veldig kort tid. Dette blir like mye en bok om selvrealisering, om å starte livet på nytt, som det er en kjærlighetshistorie. Igjen beviser Nicholas Sparks at han er en sann romantiker.

Dessverre ble jeg ikke spesielt imponert over boka. Ja, den er rørende og meget romantisk. Den er sprekkfull av flott natur, troverdige karakterer og en historie som kunne vært tatt ut fra det hverdagslige livet. Dette er jo også noe Sparks gjør bra, det å lage historier fra dagliglivet.

Grunnen til at jeg endte med en likeglad følelse av boka var dens manglende dybde. Den kunne vært så mye mer. Gjennom hele boka hinter Sparks til samtaler. Gode, dype samtaler, men disse får vi ikke ta del i. I stedet får vi høre om hvordan de lager mat, diskusjoner om vin og alt annet som er lett fordøyelig. Med en gang vi kommer i nærheten av noe bredere, eller dypere, kuttes leseren ut av historien. Så synd. Det er jo de dype tingene jeg gjerne skulle lest mer om.

En annen ting er karakterutviklingen. Jeg elsker bøker med gode og gjerne enorme karakterutviklinger, men her er vi allerede forbi den delen. Paul Flanner har allerede endret seg mye før vi kommer inn i historien. I stedet får vi høre om hans forandring i en rask oppramsing av hans fortid. Når det gjelder Adrienne Willis endrer hun seg noe, men det består mest i at hun finner tilbake til den personen hun egentlig er, men har glemt.

Det var det grunnleggende ønsket hans om å bli et bedre menneske enn han før hadde vært, som hun fant mest fengslende …. En som ikke bare hadde bestemt seg for å forandre de levereglene han alltid hadde holdt seg til, men også gjorde det på en måte som de fleste mennesker ikke engang ville våge å forestille seg.

Netter i Rodanthe er lettlest, men jeg stusset over oppbyggingen på noen av setningene. Setningene fungerer sikkert fint på engelsk, men på norsk ble de litt merkelige. Oversetteren kunne ha gjort en bedre jobb her. Boken er heller ikke spesielt lang, bare 250 sider, og mye av dette går bort til unødvendig visvas, som matlaging og lignende.

Selv om jeg har sett filmen før, så jeg den på nytt etter at jeg avsluttet boken. Som de fleste filmatiseringer kan man egentlig ikke sammenligne bok og film. De blir for ulike. Men var det én ting jeg fant mer interessant i filmen enn i boka og det var Paul Flanner. Her får vi faktisk ta del i hans karakterutvikling, og selv om den går unaturlig raskt, er den med. Dermed ble en av tingene jeg savnet fra boka rettet opp.

Jo sterkere kjærlighet, desto større tragedie når det er slutt. De to elementene henger alltid sammen.

Etter å ha lest Netter i Rodanthe føler jeg meg egentlig litt snytt. Snytt for en fantastisk historie. Mange av elementene i historien er dysset ned, nærmest gjemt bort. Jeg kunne ønske Sparks turte å ta spranget helt ut og gi oss de gode samtalene, de gode utviklingene, i stedet for å bare hinte til dem. Dette er en bok som er fort lest og fort glemt, er jeg redd.

Det er fremdeles femten bøker igjen å lese av min utfordring, og jeg fortsetter med Toner fra et piano.

Fotografiet

/ Julie Karoline / 5 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksFotografiet | edgeofaword

Utgitt av Cappelen Damm (2010)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Lucky One (Nicholas Sparks Enterprises, Inc. 2008)

Oversatt av Truls Holst Kopperud

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Tredje bok ut i årets utfordring er Fotografiet. Dette er en bok jeg har lest før og som jeg likte godt. Å lese en bok for andre gang kan noen ganger ende i skuffelse da spenningen ikke blir den samme. Ikke med denne, jeg likte den like godt ved andre lesing. Faktisk la jeg merke til noen detaljer jeg ikke hadde fått med meg forrige gang.

«Fotografiet,» avbrøt Viktor. «Jeg vet at du har det med deg. Jeg fulgte hellet ditt, og det reddet meg.» Til å begynne med skjønte ikke Thibault hva han mente, men da han endelig skjønte hva Viktor siktet til, ristet han vantro på hodet. «Det er bare et foto, Viktor.»

Logan Thibault er en soldat med flere turer til Irak bak seg. På den første turen hans finner han et fotografi av en kvinne. Etter flere mislykkede forsøk etter å finne fotografiets eier, ender han med å beholde det selv. Årene går og Logan overlever flere situasjoner han strengt tatt ikke skulle ha overlevd. Hans gode venn, medsoldaten Viktor, mener fotografiet bringer lykke og etter deres siste tur til Irak overtaler Viktor Logan til å finne kvinnen på bildet for å takke henne for all lykken. Mot alle odds klarer Logan å finne henne. Elisabeth bor og driver en hundekennel med bestemoren sin. Hun er alenemor til en liten gutt og har et anstrengt forhold til sin eksmann. Usikker på hvordan han skal fortelle henne historien sin, tar Logan seg jobb på kennelen. Raskt viser det seg at kvinnene trenger hjelp, og følelser oppstår mellom Logan og Elisabeth.

Han følte seg tiltrukket av Elisabeth, helt klart. Han likte åpenheten hennes og at hun var intelligent, og sammen med den lekne sansen for humor og naturligvis det strålende utseendet kunne han ikke begripe hvorfor hun ikke var opptatt for lenge siden. Men omstendighetene var her og nå, og ingenting rundt denne situasjonen var normalt. Han hadde hatt med seg bildet av henne i fem år.

Denne historien er fin. Karakterene er godt gjennomtenkte, med flere lag og dype personligheter. Av bøkene til Sparks jeg har lest til nå har denne de meste interessante karakterene. Alle er forskjellige og dynamikken dem imellom er følbar. Spesielt Clayton, Elisabeths eksmann, er godt portrettert og leseren ender med ganske sterke følelser mot han. Bakteppet for historien, fotografiet, er også original nok til å gi denne boken et ekstra poeng.

Språket er lett og ledig, med fine beskrivelser av personer, områder og situasjoner. Noe som fort kan bli litt kjedelig er den nøyaktige beskrivelsen av enkle ting som strengt tatt ikke trengs. Å lese om hvordan karakterene hakker tomater til middagen er ikke noe jeg finner spesielt spennende. En annen ting som trekker boken noe ned for meg er oppramsingen på starten. Livet til Logen blir raskt ramset opp, og det føles mer som en rekke faktasetninger enn en naturlig del av historien.

Med sine 350 sider er Fotografiet en av Sparks lengre bøker, og noen ganger kan det føles som om historien går for sakte. Samtidig er dette en roman om hverdagsfolk, og livet er ikke alltid full av action. Tempoet passer boken fint, og litt action blir det faktisk på slutten.

Hvis det er noe Sparks er flink til er det å skrive nettopp hverdagshistorier. Om normale mennesker i normale situasjoner. Mange forfattere elsker karakterer som er utenom det vanlig, om historier som er nærmere fantasi enn det virkelige liv. Sparks sine romaner er et fint avbrekk i alt dette, og det er nettopp det hverdagslige og gjenkjennelige som gjør bøkene hans så lette og like.

Hun begynte å venne seg til rytmen og stemmingene hans, dro kjensel på de tause tegnene som signaliserte hvem han var. På godt og ondt, med styrke og svakhet.

Boken er filmatisert, og manuset er faktisk ganske lik romanen. Noe er selvfølgelig annerledes, blant annet syns jeg at Clayton er for mild i filmen. I boken er han mye mer skremmende, og jeg savnet mye av voldsomheten hans i filmen. Jeg er heller ikke helt enig i portretteringen av Elisabeth, om det er på grunn av skuespilleren eller manuset er ikke så lett å vite. Selv foretrekker jeg boken mye mer enn filmen.

Til nå må jeg si at Fotografiet er min favorittroman av Sparks. Den byr på mye mer enn hans andre romaner; blant annet originalitet og uforutsigbarhet. Dette er en bok jeg anbefaler.

Neste bok ut i utfordringen blir Netter i Rodanthe.

Amsterdam

/ Stine-Marie / 6 kommentarer

Skrevet av Ian McEwanAmsterdam av Ian McEwan | edgeofaword

Forlag: Vintage (2005)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

Da har jeg gått i gang med min 2016 utfordring og lest min første bok av Ian McEwan. Valget falt på Amsterdam, vinneren av Bookerprisen 1998.

As far as the welfare of every other living form on earth was concerned, the human project was not just a failure, it was a mistake from the very beginning.

Vi befinner oss innledningsvis i London på nittitallet der vi bivåner bisettelsen til Molly. Scenen er en av eksistensiell fortvilelse når venner og fiender møtes for å minnes sin tidligere venn og elskerinne.

Clive Linley er en berømt komponist i ferd med å komponere sitt livs verk, en symfoni til ære for det nye millennium. Vernon Halliday er sjefsredaktør i The Judge, en avis som synger på sine siste vers. Clive og Vernon er gamle venner, begge tidligere elskere av Molly. George er Mollys enkemann, en kontrollerende forlegger med liten forkjærlighet for Mollys venner. Julian er politiker med ambisjoner om statsministerskap. Han også en tidligere elsker av Molly.

Mollys død etterlater et nesten synlig hull i livene til sine tidligere elskere. Hun var ikke bare en fellesnevner, hun var ankeret til deres ego, vingene til deres drømmer og grunnmuren til deres siviliserte selv. Uten denne støtten begynner trådene av gammelt vennskap så smått å løsne. Såret stolthet og tvil drar i de løse trådene, og litt om litt rakner både vennskap og liv.

To air differences and remain friends, the essence of civilized existence, don’t you think?

Amsterdam er en observasjon av ego, ambisjon og hjerteløshet. Når profesjonell suksess står på randen av et moralsk dilemma, velger man anstendighet eller ambisjon? Hvor langt er man villig til å gå for å sikre sitt omdømme og ettermæle?

Er den så pretensiøs som mange mener den er? Nei, absolutt ikke. Amsterdam tar for seg de mørke sider av menneskets natur på et elegant språk. Den belyser det hensynsløse og hjerteløse i den kulturelle og politiske elite. Det at den også inneholder store ord og filosofiske funderinger er ikke et grunnlag for å kalle den pretensiøs.

Språket er skildrende, melodisk og filosofisk. Vi får en kontrast til de kompromissløse personskildringene og det mørke plottet med de tidløse og vakre beskrivelsene av landskap, musikk, liv og eksistens. Vi finner vakker og velformulert kritikk av samfunn og emner som opptar våre hovedpersoner.

The old guard of modernism had imprisoned music in the academy where it was jealously professionalised, isolated and rendered sterile, its vital covenant with a general public arrogantly broken.

Personskildringen skjer gradvis og hensiktsmessig. Litt etter litt ser vi nye dybder ved deres egentlige selv til det restrukturer vår forståelse av dem alle.

We know so little about each other. We lie mostly submerged, like ice floes, with our visible social selves projecting only cool and white.

Handlingen utfolder seg raskt og her ligger også grunnen til at jeg ikke gir denne boken full pott. Amsterdam etterlot meg med følelsen av at det var noe som manglet. Det er noe jeg ikke helt kan sette fingeren på, men oppbyggingen til den siste handlingstvisten var ikke grundig nok til å rettferdiggjøre valget til de to hovedpersonene. Resultatet er at boken ble litt intetsigende, en som hverken vekket de store følelsene eller etterlot et dypt inntrykk. Dette er ingen The Sense of an Ending av Julian Barnes eller Never Mind av Edward St. Aubyn.

Likevel kan jeg anbefale Amsterdam av Ian McEwan. Historien har dybde, driv og et nydelig språk. Sistnevnte kan være litt tungt for de som leser lite engelsk, men det finnes en norsk oversettelse.

A Walk to Remember

/ Julie Karoline / 9 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksA Walk to Remember | edgeofaword

Forlag: Sphere (1999)

Sjanger: roman

Kilde: lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg fortsetter med årets utfordring og har nå lest A walk to Remember (Minnenes melodi), Nicholas Sparks tredje roman. Denne ble lest på engelsk, da biblioteket kun hadde denne versjonen.

This is my story; I promise to leave nothing out. First you will smile, and then you will cry – don’t say you haven’t been warned.

Jeg visste ingenting om denne boken på forhånd. Fortellingen er filmatisert, men jeg ønsket å lese boken før jeg så den. Det første som slo meg var hvor søt og uskyldig historien er. Boken handler om Landon Carter som bor i en liten by i USA. Landon tenker tilbake til da han var 17 år og på sin første kjærlighet: Jamie Sullivan. Ei stille og forsiktig jente som alltid gjorde det rette. Absolutt ikke den type jente han pleide å se etter, men som endte i en forelskelse som endret livet hans.

There are moments I wish I could roll back the clock and take all the sadness away, but I have the feeling that if I did, the joy would be gone as well.

Nicholas Sparks kan kjærlighetsromaner. Det drypper rett og slett kjærlighet fra hver side. Noen ganger kan det bli litt klissete, men når man er i humør for en real dose med romantikk svikter han aldri. I denne boken har Sparks i tillegg fått frem ungdommens hig etter annerkjennelse og deres forvirring ved å stå på terskelen til de voksnes rekker. Landon Carter utvikler seg enormt gjennom historien; fra å være en forvirret og hormonell tenåring til en ung mann.

Boken er skrevet med en følsom hånd. Språket flyter lett og jeg hadde ingen problemer med å lese den på engelsk. Handlingen følger en fin og rolig kurve, og har flere uforutsigbare momenter. I tillegg har den flere humoristiske stikk.

Boken er som nevnt filmatisert, faktisk den første av Sparks bøker som ble til film. Boken og filmen følger den samme historien og de samme personene. Allikevel er det en rekke forskjeller og jeg personlig må si at boken er bedre. Leseren får et helt annet forhold til karakterene i boken, og selv om skuespillerne gjorde en god jobb, syns jeg avvikene mellom bok og film ble for store. De endret rett og slett for mye i filmen, ting som strengt tatt ikke trengtes å endres på. Filmen er søt i seg selv, men boken er mye bedre.

Life, I’ve learned, is never fair. If people teach anything in school, that should be it.

Jeg endte med å like denne historien bedre enn Dagboken. A Walk to Remember er ryddigere og mer oversiktlig. Den har også flere spenningstopper og urolige momenter. Jeg både lo og gråt av denne historien.

It was, I remember thinking, the most difficult walk anyone ever had to make. In every way, a walk to remember.

Neste bok ut i årets utfordring er Fotografiet (the Lucky One).

Dagboken

/ Julie Karoline / 6 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksDagboken| edgeofaword

Forlag: Damm (2007)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Notebook

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

En av utfordringene 2016 til oss her på Edge of a Word er å lese alle bøkene til en valgt forfatter. Jeg valgte meg Nicholas Sparks, og først ut av hans bøker ble denne. Dagboken er Nicholas Sparks debutroman og kom ut første gang i 1996. Jeg leste en oversatt utgave som kom i 2007. Hvordan jeg egentlig skaffet meg denne boken er noe uklart, enten kjøpte jeg den, den var en gave eller fra en bokklubb jeg glemte å avbestille. Uansett har den stått ulest i bokhylla i mange år. Helt til nå.

Jeg er ikke spesiell, og det vet jeg. Jeg er en vanlig mann med vanlige meninger, og jeg lever et vanlig liv. Det er ingen monumenter reist til min ære, og navnet mitt vil snart bli glemt. Men jeg har elsket et annet menneske av hele mitt hjerte, og i dypet av min sjel. Og for meg har det alltid vært nok.

Det er mange år siden jeg så filmatiseringen av denne boken, og jeg elsket den. Siden har jeg sett den flere ganger opp gjennom årene. En altoppslukende kjærlighetshistorie mellom to så forskjellige mennesker er det lett å bli revet med av. Filmen er romantisk, følsom og hjerteskjærende. Dermed gledet jeg meg til å lese boken. Jeg valgte i hvert fall å begynne utfordringen min med den. Skuffelsen var derfor stor da boken endte med å være gjennomsnittlig.

Det er ikke ofte jeg møter filmatiseringer som er bedre enn bøkene (faktisk bare to ganger: Stardust av Neil Gaiman og nå denne), og mange vil nok påstå at jeg er litt for streng. Jeg har gitt den nokså lave terningkast både på Goodreads og Bokelskere, noe lavere enn gjennomsnittet. Men mine forventninger var da også ganske høye. En fin film bør komme fra en enda finere bok, ikke sant?

Ok, så kjærlighetshistorien er like henrivende og voldsom i boka som i filmen, men der filmen bygger opp flere spenningsmomenter faller boken til kort. Den er rett og slett kjedelig. Flere hendelser kunne vært gjort mer spennende, de kunne ha blitt hauset opp mer. Kjærligheten mellom Noah og Allie er altoppslukende, det kommer frem, men de er litt for forståelsesfulle, litt for tilgivende. Alt bare glir over uten noen form for dramatikk. Filmen er som en gnistrende fakkel som brenner i vind og regn, mens boken er som et lite lys som står i le og sakte, men sikkert brenner ned.

Gud, så vakker hun er, tenkte han. Og han kjente hvordan det verket i han. For noe hadde hendt i løpet av måltidet. Han hadde ganske enkelt forelsket seg igjen. Det visste han nå der de satt ved siden av hverandre. Han hadde forelsket seg i en ny Allie, ikke bare i minnet om henne. Men egentlig hadde han aldri holdt opp med å elske henne, og dette var hans skjebne, det forstod han.

Boken er rotete skrevet. Det er lite driv og få, om noen, spenningsmomenter. For meg virket boken platt og underarbeidet. Historien i seg selv er fin og karakterene er lette å like, men det manglet det lille ekstra. Og det skal egentlig ikke så mye til. Boken er veldig kort, og med bare noen få sider ekstra kunne forfatteren skapt noen flotte spenningsmomenter. Karakterutviklingen er liten, men boken fokuserer ikke så mye på dette eller andre momenter. Kjærligheten står hele tiden i sentrum.

Jeg sitter skuffet igjen og jeg kommer nok ikke til å lese denne flere ganger. Jeg får holde meg til filmen. Siden dette var hans første roman blir det spennende å se hvordan Sparks utvikler seg videre. Klarer han å skrive mer spennende bøker?

Kjærlighet, i disse ømme tider

er følsom og uendelig ren.

La morgenlyset strømme med

myk og skinnende kraft

for å vekke den evige, visse kjærlighet

Neste bok ut for meg i denne utfordringen blir Minnenes melodi (A walk to Remember).

Bokryggpoesi #1

/ Julie Karoline / 9 kommentarer

Vi begynner å nærme oss ett års dagen for Edge of a Word, og det har vært et veldig artig år. En utfordring utenom det vanlige, egentlig. I løpet av året har vi også begynt å følge en rekke bokbloggere. Bokbloggermiljøet i Norge er et flott samfunn, og det deles bøker, anmeldelser, anbefalinger og utfordringer på et høyt nivå.

En artig utfordring jeg oppdaget denne uken er bokryggpoesi. Så moro, tenkte jeg, og måtte selvfølgelig prøve. Trodde det skulle bli lett, jeg har jo klart å opparbeide meg en relativt ok boksamling, men utfordringen var tøffere enn jeg trodde.

Men som jeg har nevnt tidligere er jeg nokså sta og gir ikke opp så lett, så etter litt tenketid og en grundig gjennomgang av bokhylla kom jeg opp med dette bidraget:

Bokryggpoesi 1| edgeofaword

Vi ba aldri om vinger

Når himmelen faller ned

Barbeint, over havet

De få utvalgte

Tusen takk til Beathes bokhjerte som tipset om utfordringen, og til Pias kulturkrok som kjører en konkurranse denne uken. Håper jeg får bli med selv om det ikke er fredag i dag… Med bok og palett har også skrevet et fint bidrag.

Gleder meg til flere uker med bokryggpoesi fremover.

Julie Karolines valgte forfatter 2016

/ Julie Karoline / 22 kommentarer

En av utfordringene Stine – Marie og jeg har satt oss i år er å lese alle bøkene til hver vår forfatter. Dermed bestemte jeg meg for å lese alle bøkene til den amerikanske forfatteren Nicholas Sparks.

For hva er det som er så spesielt med de bøkene? Hvorfor er de så populære? Hvordan klarer han å spytte ut en bok i året?

På hans offisielle hjemmeside står det (oversatt fra engelsk):

Nicholas Sparks er en av verdens mest kjære forfattere. Alle bøkene hans har endt opp på New York Times bestselgerliste. Over 100 millioner kopier er solgt verden over, og bøkene er oversatt til mer enn 50 språk. 

Han har skrevet 19 bøker til nå, inkludert debutromanen Dagboken (The Notebook 1996). Tidligere skrev han Wokini med Billy Mills (1990). 12 av hans utgivelser har blitt filmatisert.

Som en del av min 2016 utfordring kommer jeg kun til å lese hans egne romaner. To av de har jeg  lest tidligere, Fotografiet (The Lucky One) og Et vanskelig valg (The Choice), men kommer til å lese de på nytt. I tillegg skal jeg prøve å få sett alle filmatiseringene (The Choice kommer ut nå i 2016). Jeg skal skrive anmeldelser fortløpende og håper at jeg rekker å lese alle før året er omme (i tillegg til alle de andre bøkene jeg skal lese). Puh….

Så får vi se om jeg finner ut hvorfor han er så populær.

Nicholas Sparks bøker (hentet fra Wikipedia)

Stine-Maries valgte forfatter 2016

/ Stine-Marie / 4 kommentarer

Hvis du har fulgt med på bloggen vår i det siste, har du nok fått med deg at Julie Karoline og jeg har satt oss noen utfordringer på lesefronten. Én av disse er å lese alle romanene utgitt av en forfatter. Forfatteren velger vi selv.

Min valgte forfatter for 2016 er britiske Ian McEwan.

Romaner av Ian McEwan | edgeofaword

 

Hvorfor valgte jeg McEwan?

I 2008 kalte The Times ham en av «de femti største britiske forfattere siden 1945».

Dette er ingen liten bragd av McEwan. Så hva er det som gjør han til en av de største britiske forfatterne i moderne tid? Med en sånn utmerkelse, hvorfor har jeg kun lest én av hans romaner?

2008 var tilfeldigvis det samme året jeg leste Saturday, en roman jeg husker godt den dag i dag. I høst kjøpte jeg meg The Children Act, den nyeste av hans romaner og en jeg sto og siklet over i ukesvis på jobben. Så jeg ga etter, kjøpte den og la den i lesebunken min. Lenger har den ikke kommet. Jeg har så mange bøker, så mye jeg skal lese.

Så da tiden kom til å velge trengte jeg ikke å tenke lenge. Jeg har allerede tenkt til å lese én av hans romaner i år, hvorfor ikke alle?

Ian McEwan har gitt ut 13 romaner så langt. Min utfordring er altså å lese alle disse romanene i år. Jeg kommer til å lese alle på engelsk ettersom jeg foretrekker å lese på originalspråket når jeg kan. Saturday skal jeg lese på nytt. Jeg kommer til å skrive anmeldelser fortløpende og en rask oppsummering når året er omme.

Romaner av Ian McEwan:

  • The Cement Garden (1978)
  • The Comfort of Strangers (1981)
  • The Child in Time (1987)
  • The Innocent (1990)
  • Black Dogs (1992)
  • Enduring Love (1997)
  • Amsterdam (1998)
  • Atonement (2001)
  • Saturday (2005)
  • On Chesil Beach (2007)
  • Solar (2010)
  • Sweet Tooth (2012)
  • The Children Act (2014)

Bingo for lesehester

/ Stine-Marie / 6 kommentarer

Som de gode lesehestene og bokbloggerne vi er, har vi planlagt flere ulike utfordringer for 2016. Vi deltar i Goodreads Reading Challenge der vi har satt oss et mål på 100 bøker. Vi har valgt oss ut en forfatter hver og skal lese alle romanene utgitt av vår valgte forfatter før året er omme. Selvfølgelig skal vi også delta i NaNoWriMo når den tid kommer.

Dette er utfordringer vi har satt oss selv. Hvis du ønsker, kan du selvfølgelig delta. Vi stopper deg ikke, men tar deg i mot med åpne armer.

Vi har imidlertid også laget en utfordring som vi alle kan dele. En med varierende vanskelighetsgrad og større bevegelsesrom. En på tvers av sjangere og forfattere. Vi snakker om bingo for lesehester, nemlig Bokbingo 2016.

 

Bokbingo 2016 | edgeofaword

Inspirert av Random House sin Reading Bingo

Bokbingo har bare en regel:

En rute per bok.

Med den midterste ruten har vi et lite unntak. De to første bøkene av de tre kan fylle andre ruter, men den tredje kan kun fylle den aktuelle ruten.

Høres morsomt ut, ikke sant? Det synes i hvert fall vi. Sett deg ned og les, og så ser vi hvor mange ruter vi får fylt inn i løpet av året. Lykke til!

Hold oss gjerne oppdatert om din progresjon, her i kommentarfeltet på bloggen, gjennom #bokbingo2016 på Twitter eller ved å bli med i vår Facebook gruppe Bokbingo 2016.

Førstemann til å fylle hele brettet får en gratis bok (en god en).