boktips

Den 13. disippel

/ Julie Karoline / 8 kommentarer

Skrevet av Tom EgelandDen 13. disippel | edgeofaword

Forlag: Aschehaug (2014)

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Den femte boken om arkeolog Bjørn Beltø, og den andre boken i serien jeg har lest. Tidligere har jeg lest Nostradamus´ testamente. At jeg ikke har lest de tre første bøkene ennå er ikke et problem, bøkene kan lett leses individuelt. Allikevel kan det være lurt å ha lest de tidligere bøkene da Den 13. disippel kommer med noen vitale avsløringer. Dette gjør ikke meg noe, jeg har tenkt å lese de første allikevel.

Bjørn Beltøs venn og kollega Victoria ligger for døden. Hun trygler Bjørn om hjelp til å løse et gammelt mysterie, nemlig forsvinningen til en israelsk arkeolog i 1978. Da Victorias mann og sønn blir overfalt av ukjente gjerningsmenn vekkes Bjørns nysgjerrighet. Hva skjedde egentlig i -78? Sammen med den forsvunne arkeologens datter reiser han til Israel for å komme til bunns i mysteriet.

En nøkkel, men ingen lås. Et brev uten mening. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne å nøste eller hva jeg leter etter. Mitt liv i et nøtteskall.

Man skal ikke lese mange sidene før boken fanger deg i sitt mysterie. Hva har skjedd? Hvorfor? Hva fant de? Tempoet øker raskt, vi får få rolige sider, før vi fyker av gårde. Dette er spenningskrim, eller thriller, på sitt beste. Tempoet river deg med, og med en slik fart at man ikke merker hvor mye tid har gått eller hvor mye man har lest, før huset blir stille og alle lysene er slukket og du innser at du er den eneste som fremdeles er våken. Og hva gjør du da? Jo, du leser videre.

Selv om tempoet er høyt og mysteriet er fengende, er ikke denne like spennende som Nostradamus´ testamente. Lenge skjønte jeg ikke helt sammenhengen med hva karakterene snakket om, temaene de diskuterer, og selve forsvinningen på 70-tallet. Kanskje det var noe jeg ikke fikk med meg, kanskje jeg overså noe, men selv om jeg var forvirret leste jeg videre og løsningen kom, heldigvis, for en dag.

En arkeolog graver ikke først og fremst i jord og sand, men i det ukjente. Vi vet aldri hva vi kommer til å finne. Eller hvilken betydning det vil ha. Arkeologi er et fag uten fasit…

Tom Egeland er en mester i å bygge opp historier, da spesielt konspirasjonsteorier. Jeg elsker det. Dette er min type krim. Det ligger en enorm mengde bakgrunnsarbeid bak bøkene om Bjørn Beltø, og Egeland spinner det sammen til noen flotte konspirasjonshistorier.

«Høres ut som noe Dan Brown har funnet på.»

Dette er bøker som får deg til å tenke, til å fundere, og selv om det er fiksjon føles det som om man lærer noe. Fantastisk.

Denne boken ga absolutt mersmak. Og selv om slutten på enkelte tidligere bøker har blitt avslørt, skal jeg absolutt lese dem. I år kom det også ut en ny bok om Bjørn Beltø, Djevelmasken, og den har jeg nå sikret meg et eksemplar av. De tidligere bøkene er nå på salg i pocketutgaver, ganske så billig, så det er ingen unnskyldning for ikke å kjøpe de. Bortsett fra for meg, siden jeg har to av bøkene i hardcover og dermed ønsker alle i samme format. Jeg kan ikke fordra serier med bøker hvor alle er i forskjellig format. Det ser så rotete ut i hylla mi.

Alle lurer alle. Sånn er det med den saken. Vi har alle våre motiver, våre skitne små hemmeligheter.

The Borrowers

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

The Borrowers and the Borrowers AfieldThe Borrowers | edgeofaword

Skrevet av Mary Norton

Forlag: Orion (2011)

Sjanger: Barnebok

Kilde: Gave

Anmeldt av Julie Karoline

Mary Norton (1903-1992) var en britisk barnebokforfatter. Hun skrev totalt fem bøker om Lånerne (the Borrowers). Før det publiserte hun to andre bøker (som ga grunnlaget for Disney-filmen Hokus Pokus Kosteskaft): The Magic Bed Knob; or, How to Become a Witch in Ten Easy Lessons (1943) og Bonfires and Broomsticks (1945). Den første boken om Lånerne kom i 1952 og den andre i 1955. Disse to ble utgitt i en samlet utgave i 2011, og det er denne samleutgaven jeg var så heldig å få i bursdagsgave fra Stine-Marie i år.

Da jeg var yngre gikk tv-serien om Lånerne på tv i romjula. Hver dag måtte jeg tidlig opp for å se neste episode. For noen år siden kom jeg over serien på DVD og endte med å kjøpe den på flekken. Det er en søt liten serie på to sesonger som jeg nå har sett flere ganger. Da Stine-Marie ga meg boken i våres ble jeg kjempe glad. Jeg har så mange fine og koselige minner om denne historien, og endelig skulle jeg få lese dem.

I begge bøkene møter vi Kate. Hun er ei ung jente som bor sammen med foreldrene i et lite hus. Her leier de ut den ene stuen til gamle mrs. Mrs. May og Kate tilbringer mye tid sammen, og det er Mrs. May som forteller historien om Lånerne. Lånerne er små mennesker, bare 15 cm høye, som bor i små sprekker og hulrom i gulv og tak i gamle hus. De overlever ved å låne fra de store menneskene.

How else to explain the steady, but inexplicable, disappearance of certain small objects around the house. Not only safety-pins, needles, pencils, blotting paper, match-boxes, and those sort of things, but… if you did not open a drawer for any length of time you never found it quite as you left it: something was always missing – your best handkerchief, your only bodkin, your carnelian heart, your lucky six-pence.

Mrs. May forteller om en liten familie med lånere: Pod, Homily og Arrietty Clock. De bor under gulvet på kjøkkenet i et stort, gammelt hus og er de siste Lånerne igjen i huset. Den viktigste leveregelen til Lånerne er at de ikke skal bli sett. Arrietty er imidlertid ei nysgjerrig 13 år gammel jente, og blir sett av en menneskegutt. I stedet for å rømme blir hun venner med gutten. Noe som setter i gang en serie med spennende hendelser.

“I’ve never heard of no girl going borrowing before.” “The way I look at it,” said Homily, “and it’s only now it’s come to me: if you had a son, you’d take him borrowing, now wouldn’t you? Well, you haven’t got no son – only Arrietty. Suppose anything happened to you or me, where would Arrietty be – if she hadn’t learned to borrow?”

Bok nummer to starter der den første slutter, etter en liten cliff-hanger. Derfor var det greit å ha begge bøkene i samme innbinding. Ingen av bøkene er spesielt lange, men de få sidene er fulle av spenning. Norton har skapt en fin verden for de ressurssterke og oppfinnsomme Lånerne, og ved hjelp av humor og fantasi kommer denne verden tydelig frem.

For Lånerne er menneskene en utdøende rase. De kjenner tross alt bare til menneskene i huset, og der bor det ganske få. De har også et ganske så løst forhold til det å låne. Når det blir poengtert at Lånerne faktisk stjeler fra menneskene svarer Arrietty med å le høyt. For menneskene er jo tross alt der for Lånerne, dermed er det å låne. Å stjele er når man tar ting fra andre Lånere uten å spørre.

Human beings are for Borrowers – like bread’s for butter.

En artig liten vri på begreper, og slike er det flere av i bøkene. Humoren sitter løst, og det er morsomt å lese hvordan enkle ting får to forskjellige synspunkter, et fra Lånerne og et fra menneskene. Og selv om man humrer litt av Lånerne og deres “skjeve” moral, er det lett å skjønne deres ståsted. Norton har klart å blande disse to forskjellige verdenene på en flott måte.

Bøkene ble skrevet på femtitallet og de har ikke gjennomgått en språkvask siden da. Skrivestilen og ordene er fremdeles de originale, noe som skaper litt problemer ved mange fremmedord, men som samtidig gir en flott nostalgisk følelse. Jeg savnet i hvert fall ikke en fornying av teksten. Språket til Lånerne er også litt vrient. Det er fullt av grammatiske feil og tilpassede begreper, men samtidig veldig søtt. Hvorfor det er slik er forklart i boken. Det er heller ikke endret på fonten eller på de mange flotte tegningene i boken.

Bøkene er artige, spennende og originale. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor disse historiene fremdeles er meget populære. De passer like godt til barn i dag (også voksne barn…), og jeg anbefaler de på det varmeste. Hvis du ikke ønsker å bryne deg på de eldre engelske begrepene finnes bøkene i norske utgaver.

“Where is all this danger? I didn’t see any.” “It is everywhere,” he said, after a moment. “Before and Behind, Above and Below.”

Det finnes flere filmatiseringer og serier om Lånerne, både basert på bøkene og inspirert av bøkene.

Rebel of the Sands

/ Julie Karoline / 7 kommentarer

Skrevet av Alwyn HamiltonRebel of the Sands | edgeofaword

Forlag: Faber Faber Limited (2016)

Sjanger: ungdom/YA; fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Når man finner en bok i fantasyhylla hos bokhandleren hvor det står: Like Katniss? Love Rey? Meet Amani. Hva gjør man da? Jo, man kjøper den. Fint omslag har den og.

Amani er ei foreldreløs jente i et mannsdominert samfunn. Hun står i fare for å bli gift med sin onkel (som har flere koner fra før) og er villig til å gjøre hva som helst for å komme unna. Så da hun møter Jin, en kjekk, ung mann som gir henne muligheten til å komme unna, griper hun den. Før hun vet ordet av det står hun midt oppe i et opprør. Et opprør mot landets overhode, Sultan Oman.

And then came that grin. I might have traitor eyes, but Jin had that kind of smile that would turn over whole empires to the enemy – that made me feel like suddenly I understood him exactly, even though I knew nothing about him.

Sammen begir Amani og Jin ut på en farefull ferd i et land full av sand og magi. De havner i flere livsfarlige situasjoner, men så lenge de holder sammen kommer de seg gjennom farene. Etter som dagene går og de smetter unna den ene situasjonen etter den andre oppstår det følelser mellom dem.

Dette er en veldig søt og lettlest ungdom- og fantasy bok. Amani er ei tøff jente med bein i nesa. Hun er rappkjefta, sterk og modig. Jeg vil si at hun, akkurat som både Katniss og Rey, er et godt forbilde for mange unge jenter. Hun har lært seg selv å skyte, hun er faktisk flinkere enn flere menn, og hun er tøff nok til å kjempe mot et samfunn som ser ned på henne pga kjønnet hennes.

Dette er en bok som bruker Midtøstens folketro og overtro, med djinner og gouhls. Det er som tatt ut av tusen og en natt. Verdenen Amani bor i er et land av sand og ørken, med en nådeløs sol og uutholdelig tørste. Hvis ikke fiender tar henne, står overnaturlige vesener og venter i skyggene, og en hard ørken som tar livet av de som ikke er forberedt venter rundt hushjørnet.

The desert didn’t let weakness live. And we were still alive.

Boken er veldig lettlest. Det tok ikke mange timene å komme gjennom den. Det er få stillestående pauser, det skjer noe hele tiden. Actionscenene er korte og flere er dessverre litt repetitive. Her kunne forfatteren gjort det bedre. Boken føles litt som en filmatisering av en bok, hvor mye er kuttet ned eller forkortet. Jeg kunne ønske den var lenger.

Verdenen som er brukt ligner mye på vår, alle landene heter noe som ligner på virkelige land. Menneskene har navn som kommer fra Midtøsten. I starten trodde jeg alt snakket om overnaturlige vesener og magi bare var historier, men det viser seg fort at i denne verdenen er det virkelig. Jeg fant det artig at forfatteren har brukt en verden så lik vår.

Jin og Amani faller fort for hverandre, og jeg fant det forfriskende å lese en ungdomsbok som ikke inneholdt et kjærlighetstriangel. Jin og Amani passer sammen. De hører sammen. Det føles naturlig og troverdig. Vi slipper de klisjèaktige elsker han meg? Hvem elsker jeg? Han eller han? Det er ikke noe påtvunget med denne kjærlighetshistorien. Den har en fin naturlig kurve.

Jeg likte denne boken godt. Veldig godt. Jeg likte hovedpersonen, verdenen og kjærlighetshistorien. Hvis det er noe jeg kan utsette er det nettopp det at jeg kunne ønske boken var lenger. Det var flere situasjoner som kunne holdt på litt lenger. Men som ungdomsbok er den herlig. Den har tempo, overraskende momenter, kjærlighet og action. Språket er ikke for vanskelig, så den kan godt leses på engelsk.

Tell me how you want your story to og, he says, and we’ll write it straight across the sand.

Rebel of the Sands er Alwyn Hamiltons debutroman. Vi kan jo alltids håpe at det kommer flere bøker om Amani og Jin. Uansett om det skjer eller ikke skal jeg absolutt holde et øye med denne YA forfatteren.

Rydde ut

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Helene UriRydde ut | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2013)

Sjanger: Roman

Kilde: Goodiebag pocketparty Gyldendal

Anmeldt av Julie Karoline

Stine-Marie og jeg var på pocketparty hos Gyldendal en dag i juni. Alle som møtte opp fikk med seg en goodiebag da vi gikk og denne boken var en av bøkene i posen. Helene Uri er ei kjent forfatter med 16 romaner under beltet i tillegg til 6 bøker hun har skrevet sammen med andre. Flere av bøkene er oversatt til andre språk. Rydde ut er den første romanen hennes jeg leser.

Helene er i gang med å skrive en roman om Ellinor, en kvinnelig lingvist. Under arbeidet med denne romanen dør Helenes mor. Romanen tar en bråsving og ender opp med å handle like mye om Helene som Ellinor. Nå som den eldre garde er borte fra Helenes liv blir hun plutselig veldig opptatt av hvor slekten hennes kommer fra, da spesielt sin farfar som hun vet lite om. Rydde ut er en roman om språk og historie. En roman om savn, tilhørighet og ord.

Dette er en meget spesiell roman. Den er en del fiksjon og en del biografi. Romanen om Ellinor fletter seg inn og ut av Helenes liv i en sorgfull periode av hennes liv. Og selv om Helene bedyret ovenfor ei venninne at hun aldri skulle skrive seg selv inn i en roman, endte hun opp med å gjøre nettopp det.

Du kan skrive deg selv inn i boken, sier hun. Nei, sier jeg. … Jeg skriver ikke på den måten, sier jeg, har aldri gjort det og kommer aldri til å gjøre det. Å jo, sier venninnen min. Jeg kan love deg her og nå at jeg aldri kommer til å skrive en bok der jeg selv er med, sier jeg irritert…

Selv om romanen hopper mellom fantasi og virkelighet blir det aldri forvirrende. Ellinor blir en måte for Helene å bearbeide sitt eget liv og sorg, og forfatteren fletter mye av sitt faktiske liv inn i Ellinors fiktive.

Tre kvinnekropper. Mammas, min og Ellinors. De henger sammen, den ene er utenkelig uten den forgående, først mammas, så min, så Ellinors.

Språket er lett, mer som en samtale. Ord og utrykk, både kjente og nye, flettes sømløst inn i teksten. Helene skriver på en måte som trekker leseren inn og det var lett å følge. Jeg likte denne skrivestilen veldig godt og ble raskt revet med i følelsene som ligger rett bak ordene.

Å være sørgende ligner på å være skrivende. Når skrivingen er på sitt mest intense, ser jeg alt ut fra romanen jeg holder på med. … Nå ser, hører og lukter jeg mamma overalt.

En annen ting jeg likte godt var måten jeg fikk ta del i utviklingen av Ellinor og historien hennes. Den utarbeides gjennom boka, men tar aldri over hendelsesforløpet. Jeg vil si at mesteparten av romanen handler om Helene og hennes søken etter historie. Noen ganger følte jeg at dette tok litt stor plass. Det ble til tider litt langtekkelig og repetitivt, selv om disse delene var meget interessante og velskrevne.

Boken har ikke en definitiv slutt, hvordan kan den det? Dette er jo et utdrag fra Helenes liv. Boken slutter da sorgen ikke er like voldsom lenger og når Ellinors historie ender. Det var artig å se hvordan Helene utvikler romanene sine, hvordan hun jobber med dem. Gjennom hele boken er hun veldig åpen om sin skriveprosess. Det var også artig å se hvor mye hun innarbeider egne opplevelser og erfaringer inn i romanene sine. Hun legger mye av seg selv i dem.

Gråten tar henne. Det er akkurat sånn det føles, som en utenforstående kraft bestemmer over henne, feier med seg, tvinger henne i kne, får kroppen hennes til å gjøre ting hun ikke kan kontrollere. Hele kroppen rister av tårer. Hun lar tårene strømme. Det er godt, som om noe smelter i henne, noe som raser ut av henne i et skred.

Flere har hevdet at dette er en av Helenes bedre romaner. Det kan jeg ikke uttale meg om, men det jeg vet er at jeg kommer til å lese mer av henne for jeg likte denne boken godt. Jeg anbefaler Rydde ut for deg som ønsker å lese en annerledes roman.

Ting er som ord. Et enkeltord har en klar funksjon, er slett ikke uten betydning. Et ord kan være vakkert og velklingende. Eller det kan gi motbydelige assosiasjoner. Men det er først når ordet inngår i en sammenheng med andre ord, at det kan svulme, bristeferdig av mening.

These Shallow Graves

/ Stine-Marie / Legg igjen en kommentar

Skrevet av Jennifer DonnellyThese Shallow Graves av Jennifer Donnelly | edgeofaword

Forlag: Hot Key Books (2015)

Sjanger: Ungdomsroman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

These Shallow Graves er satt i 1890-tallets New York og faller innenfor sjangeren ungdomsroman med videre vinkling inn mot historisk krim.

«The truth can be a hard thing, Jo. It’s often best left hidden.»

Vår heltinne er Josephine Montfort, en sytten år gammel kvinne fra en av New Yorks eldste, rikeste og mest respekterte familier. Som de fleste andre unge piker født inn i velmøblerte hjem, er hennes fremtid nøye planlagt: hun skal se vakker ut og oppføre seg uklanderlig slik at hun kan gifte seg med en av byens rikeste unge menn. Deretter skal hun få så mange barn hun kan og ellers være til så lite bry som mulig.

Men dette er ikke nok for Jo. Hun ønsker seg det spennende livet til en journalist, og med pennen i hånden drømmer hun om å avdekke urettferdighet og utnyttelse i de lavere sammfunnsklasser.  Når hennes far dør under mistenkelige forhold, trosser hun både klasse og kjønnsrolle i sin søken etter sannhet og rettferdighet. Dessverre er dette livet ikke forenelig med tidens oppfatning av dannede kvinner. Og hennes privilegerte bakgrunn viser seg fort å være mer til hinder enn til hjelp.

Det er tross alt ikke passende for en ung kvinne å stille spørsmål om ting som betyr noe. Passende samtaleemner inkluderer interiør, blomster, mote, ball og været, og under ingen omstendigheter inkluderte de politikk, menneskerettigheter og mord.

«You can’t possibly find my work interesting. No girl could. Let’s find a subject more pleasing to the feminine sensibilities – the weather.»

Den unge journalisten Eddie Gallagher blir den ufrivillige partneren til Josephine. Han er gatesmart og ærlig, og den første personen Jo kan vise sin sanne karakter. Sammen tråler de New Yorks slibrigste strøk på jakt etter ledetråder. Det viser seg imidlertid raskt å være minst like utfordrende å holde Jo ute av trøbbel og hennes gode rykte inntakt.

Jeg koste meg veldig med denne romanen. Den har alt: originalitet, spenning, velutviklede karakterer, morderisk ondskap, kjønnsrollepolitikk og kjærlighet, alt med en god dose humor. Dette er ingen typisk og klisjétung ungdomsroman.

Spennende og interessant, er These Shallow Graves en ungdomsroman som er verdt å få med seg.

«If you’re going to bury the past, bury it deep, girl. Shallow graves always give up their dead.»

Som det overveldende flertall av romaner, er den imidlertid ikke perfekt, og som vanlig har jeg ingen skrupler mot å fortelle deg hvorfor.

Handlingstvistene var ofte lette å resonnere seg frem til på egen hånd. Gjerne lenge før Jo og Eddie, som kom med sin resonnering ett eller to kapitler senere og strakk den ut i det langtekkelige. Det legges dermed lite press på å måtte lese mellom linjene eller fange opp ledetråder; du får alt forklart likevel, gjerne et par ganger. Dette bidrar til å skape en lettlest roman.

Dette er relativt vanlig i ungdomsromaner, ungdommer har tross alt mindre erfaring både i liv og i lesing enn oss voksne, men det er lov til å utfordre leseren. These Shallow Graves går den trygge veien og skaper en veldig fornøyelig og relativt spennende krim. Men i sitt trygge format, vil den heller aldri nomineres til priser eller gå inn som en av de bøkene som former livene til de rundt seg.

Likevel er det aspekter ved denne romanen som gjør den til flott lesing. Det største av disse er en fantastisk utført kjønnsrolletematikk. Gjennom Jo Montefort vil dagens ungdom oppleve på nært hold hvordan det var å være en ung kvinne for drøyt hundre år siden. De samfunnsmessige normene og forventningene er perfekt innbakt i historien.

Why is it, she wondered now, that boys got to do things and be things and girls only get to watch?

De store spenningselementene var godt skrevet. Romanen har tempo og driv, og med unntak av de langtekkelige og forsinkede avsløringene, holder den leseren engasjert gjennom det hele. Til tross for et gjennomgående preg av forutsigbarhet, bæres vi med storm gjennom en avløsning og en slutt som står perfekt til romanen.

These Shallow Graves er en veldig god krimroman for ungdom. Den berører sentrale temaer som er like viktige den dag i dag. Jeg anbefaler den spesielt som en levende og spennende illustrasjon av kjønnsrolleproblematikken.

«My darling Jo, there is no one more unfortunate than we ourselves,» she said. «We are not engaged yet, you and I. We’re spinsters. Pathetic nobodies. We can go nowhere on our own. We must not be too forward in speech, dress, or emotion lest we put off a potential suitor. We are allowed no funds of our own, and most of all» – she squeezed Jo’s hand for emphasis – «no opinions.»

Harry Potter and the Cursed Child

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av J.K. Rowling, Jack Thorne, John Tiffany Harry Potter and the Cursed Child | edgeofaword

Forlag: Little, Brown (2016)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

The eight story. Nineteen years later.

Endelig! Endelig får vi en fortsettelse på Harry Potter-eventyret. Jeg er en stor Harry Potter fan. Det er ikke slik at jeg eier masse stæsj og klær osv., men jeg leser hele Harry Potter-serien med jevne mellomrom. Disse bøkene har alt: spenning, kjærlighet, karakterutvikling, humor og originalitet. Jeg har ikke savnet å få vite mer om Harry Potter i seg selv, men jeg ønsker mer fra det magiske universet som J.K. Rowling utarbeidet.

Det er lenge siden nyheten om teaterstykket kom ut. Det har florert rykter, både sanne og usanne, om hva stykket skulle handle om. Teaterstykket åpnet 30. juli i London og skal vises ut 2017. Samtidig som stykket åpnet på scenen ble Harry Potter and the Cursed Child gitt ut i bokform.

Denne gangen har ikke J.K. Rowling skrevet historien alene, hun har fått god hjelp fra to store teatermoguler: Jack Thorne og John Tiffany. Boken er scenemanuskriptet, med få tilpasninger. Jeg kjøpte boken noen dager etter den kom ut og leste den i løpet av en kveld. Høres imponerende ut, men med bare dialoger og veldig lite tekst per side var det ikke så vanskelig å få til.

Ginny: Does your scar hurt?

Harry: No. No, I’m fine. …

Ginny: Harry. How long has it been since your scar hurt?

Harry turns to Ginny, his face says it all.

Harry: Twenty-two years.

Harry Potter and the Cursed Child handler om Albus Severus Potter, Harry Potters andre sønn. Harry selv er en godt voksen mann, med en stressende jobb som tar mye av hans tid. Han er gift med Ginny Weasly og sammen har de barna James, Albus og Lily. Historien starter da Albus skal begynne på Galtvort, skolen for landets unge hekser og trollmenn.

Albus liker ikke å være sønnen til den verdenskjente Harry Potter. Han føler at han ikke passer inn i familien. Han føler seg ikke modig nok, flink nok eller sosial nok. Harry selv vet ikke hvordan han skal komme nær sønnen sin. De skjønner rett og slett ikke hverandre.

We don’t choose who we’re related to.

Harry har mange liv og hendelser på samvittigheten etter kampene med Voldemort, og i et forsøk på å skaffe et navn for seg selv prøver Albus å rette opp i noe av det han mener er farens feil. Sammen med bestevennen Scorpius Malfoy tar han fatt på en spennende og farlig vei. På veien møter de stor fare, men også erfaring og kunnskap. Det skrantende forholdet mellom Harry og Albus settes på prøve. Vil de noensinne få det forholdet de begge ønsker seg?

We cannot protect the young from harm. Pain must and will come.

Spennende, spennende.

Boken er, som nevnt, manuset til teaterstykket. Handlingen foregår for det meste gjennom dialoger. Noen steder er det korte beskrivelser av scenen rundt karakterene og enkelte ganger også sinnsstemninger. Vi får alltid greie på hvor de er, men vi må fylle ut en god del på egenhånd. Denne stilen tok det noen sider å komme inn i. I begynnelsen følte jeg at ting føk forbi, jeg fikk ikke noe ordentlig tak på historien. De første scenene dekker tre år av historien, men årene får bare noen få kapitler hver. Etter hvert roer dette seg, og resten av boken går over en kortere tidsperiode. Da hadde jeg også blitt vant til stilen.

Boken er spennende, om enn litt forutsigbar. Siden dette er et teaterstykke (i to deler) har de tross alt ikke mye tid til å bygge opp et stort mysterium. Noe av den negative kritikken som har kommet er nettopp dette, at den er for forutsigbar. En anmeldelse jeg hørte på radio, av teaterstykket, mente at avsløringen av hvem the Cursed Cild var er for påtatt, at det ødela for historien. Jeg synes ikke det. Selv om jeg raskt skjønte hvem det var, synes jeg ikke dette ødela noe som helst. Jeg synes heller ikke historien ble dårligere etter denne avsløringen.

Noe som er artig er at vi møter igjen mange av karakterene fra tidligere. Karakterer vi både liker og misliker. Alle har blitt eldre, men de har ikke endret seg så mye fra sist. Det er noen karakterer jeg savnet, men igjen: dette er et teaterstykke. Tid og plass setter store begrensninger. Jeg likte at Albus blir venn med Scorpius. Hans far, Draco, har alltid vært en interessant karakter, og nå tvinges Harry og Draco til samhandling. Jeg har alltid tenkt at disse to kunne vært gode venner under andre omstendigheter, og Albus og Scorpius sitt vennskap beviser dette.

Scorpius: thank you for staying for my sweets, Albus!

Jeg likte boken. Så klart kunne jeg ønske det var mer. Hadde dette vært i bokform, kunne det lett blitt skrevet en trilogi av dette. Dessverre har J.K. Rowling sagt at nå er det nok. Dette er det siste vi får høre om våre elskede karakterer. Dette sa hun jo også da den siste Harry Potter-boka og filmen kom, og siden den gang har hun gitt oss flere bøker (Fantastic Beasts and Where to Find Them, Quidditch Through the Ages, The Tales of Beedle the Bard og Harry Potter and the Cursed Child), et teaterstykke og nå snart enda en film. Jeg tar uttalelsen hennes med en klype salt.

Harry Potter and the Cursed Child er en bok for fansen. Det er ikke en bok for små barn, da stilen gjør den vanskelig å følge. Man må tolke en del på egenhånd. Sammen med en voksen vil det gå bra. Jeg anbefaler den virkelig, men det er vel strengt tatt ikke nødvendig. Er du en Harry Potter fan har du nok allerede skaffet deg den.

Arven

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Katherine WebbArven | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2011)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Legacy (Orion, 2010)

Oversatt av Jan Chr. Næss

Kilde: goodiebag Gyldendal pocketparty

Anmeldt av Julie Karoline

Katherine Webb er navnet som har blitt hvisket på manges lepper de siste årene. Hennes forfatterskap og følgerskare har vokst jevnt og trutt siden hennes debut med Arven i 2010. Jeg har flere ganger stått med hennes bøker i hendene i bokhandelen, men alltid gått fra dem til fordel for andre bøker. I vinter var Stine-Marie og jeg på pocketparty hos Gyldendal og denne boken lå i goddiebagen vi tok med oss derfra. Den ble raskt lagt i lesebunken min, og nå, endelig, var turen kommet til denne.

Arven er en slektssaga som følger familien Calcott. Vi møter to søstre, Erica og Elisabeth, som arver et herskapshus etter sin bestemor. Som barn tilbrakte de mange somre her, men en tragisk hendelse som involverte deres fetter Henry har holdt dem borte i mange år. I et siste desperat forsøk i å få Beth ut fra sin dype depresjon overtaler Erica henne til å tilbringe en vinter der mens de bestemmer seg for hva de skal gjøre med huset. Huset rommer mange hemmeligheter, ikke bare om hva som skjedde med Henry, men også om oldemoren Carolines fortid.

Vi er ikke klare. Jeg er ikke overbevist om at vi noensinne vil bli det, men det er en del ting jeg har lyst til å spørre søsteren min om. Jeg skal vente, jeg skal sørge for at jeg stiller de riktige spørsmålene. Jeg håer at jeg kan gjøre henne friskere hvis jeg stiller de rette spørsmålene. At sannheten vil frigjøre henne.

Gjennom boken hopper vi mellom Erika og Caroline. Erica delen er skrevet i jeg form, mens Caroline er i tredje person, og vi holder oss kun til disse personenes tanker. Jeg elsker det. Jeg elsker det at vi ikke hopper mellom sinnene til hver og en karakter. Her må vi tyde de andre karakterenes følelser og sinnsstemning gjennom hovedpersonenes øyne og vi er flere ganger like mye i villrede som dem. Spesielt Caroline, som er så usikker og redd for å gjøre feil at hun ikke er den flinkeste til å lese mennesker.

Allerede fra første side får leseren vite at huset rommer flere hemmeligheter, men hintene er så små, så forsiktig spredd utover at det skal godt gjøres å treffe blink med en gang. Man sitter med flere teorier og vipper mellom dem gjennom hele lesningen. Det aller beste er at noen av hemmelighetene ikke blir helt avklart for karakterene, ei heller leseren. Dette føltes ikke irriterende, men passende. Det er tross alt ikke alle fortidens hemmeligheter vi klarer å løse. En herlig tvist. Innimellom er det greit å lese en bok hvor ikke alt løser seg på slutten med en rosa sløyfe rundt.

Enkelte ting er tapt i fortiden – det må jo være derfor fortiden er så mystisk, derfor den fascinerer oss.

Språket er lett og vakkert. En fin balanse av metaforer og klartekst. Ting er forklart og beskrevet, men ikke overdrevent. Kapitlene er lange, som oftest over 30 sider, og annen hvert er om Erica og Caroline. Denne hoppingen mellom karakterer er normalt ikke noe jeg liker så godt, men siden kapitlene er såpass lange går det fint. De slutter sånn passelig spennende, jeg ble aldri irritert over å bli avbrutt. Noe kommer også av at begge historiene er like fascinerende. Jeg ønsket å lese om og finne ut om dem begge. Det er ikke ofte jeg finner en slik familiesaga hvor alle historiene interesserer meg like mye.

Jeg har omrisset i meg. Jeg trenger bare å fylle inn fargene. For jeg har utsatt det. Noe blokkerer meg. Jeg kommer ingen vei før jeg klarer å fylle dette hullet i mitt eget hode. …

Noen har kritisert boken for å være treg i begynnelsen, dette kan jeg si meg enig i. Det tok litt tid å komme i gang og å få med seg hvem alle er, men når alt det er på plass suste sidene avgårde. Andre har også nevnt at Caroline var irriterende, hun er så utrolig hjelpeløs. Også sant, men samtidig er hun en ung, rik kvinne av sin tid og det vil nok alltid oppleves som irriterende for nåtidens kvinner.

Alt i alt leverte Webb en fantastisk debutroman. Kanskje ikke så rart at hennes forfatterkarriere skjøt fart. Nå har hun skrevet en rekke bøker, og de er solgt til en rekke land. Jeg sitter med to til i lesebunken som nå skal prioriteres. Arven anbefales!

The Infinite Sea

/ Stine-Marie / 1 kommentar

The Infinite Sea av Rick Yancey | edgeofawordSkrevet av Rick Yancey

Forlag: Penguin Books (2014)

Serie: The 5th Wave

Sjanger: Ungdomsroman (YA); Science Fiction

Norsk tittel: Det endeløse havet (Gyldendal, 2015)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

He was squeezed between what the world had been and what the world had become, who he was before and who he was now, and the cost of all the unspoken promises weighing on his heart. He’s just a baby. Would you shoot a child?

The Infinite sea er andre bok i Rich Yanceys trilogi og oppfølgeren til The 5th Wave. Denne anmeldelsen vil mest sannsynlig røpe deler av handlingen i den første boken, så har du ikke lest den er dette et godt sted å avslutte.

Vi plukker opp bekjentskapet med Cassie, Sam, Ben, Ringer, Teacup, Poundcake og Dumbo. Denne gangen på det rotteinfiserte hotellet der Cassie og Evan Walker avtalte å møtes igjen etter redningsaksjonen. Men tiden drar ut, og Evan Walker dukker ikke opp. Nå som treningsbasen er blåst til himmels, er spørsmålet hvordan de skal overleve vinteren. Kulda er nådeløs og mat en mangelvare. De kan ikke bli på hotellet.

En brosjyre om et gammelt hulesystem gir dem løsningen. Ringer legger i vei for å finne hulene, mens de andre blir igjen på hotellet. De ser hverandre ikke igjen.

Promises are the only currency left.

Mens bok én var actionfylt med et raskt hendelsesforløp, er bok to adskillig mer bedagelig. Ikke alle spenningselementene er viktige med hensyn til plott, men er tilført for å forhindre at vi kjeder oss. Oppgaven til bok to er å forklare hva som skjer og sette scenen for finalen. Dette merkes godt.

Som i forrige bok hopper vi litt mellom fortellerstemmer, men i motsetning til første bok befinner vi oss hovedsakelig hos Ringer. Ringer viser seg å være nøkkelen til gåten om de andres strategi og deres tilstedeværelse på jorden.

«Run», he whispers.

I shake my head. «I can’t.»

Vi tilbringer veldig lite tid sammen med Cassie, og jeg savnet hennes galgenhumor og snedige kommentarer. Ringer er mer alvorlig, direkte og fåmælt. Dette skiftet i personligheten til fortellerstemmen, bringer også med seg en endring i stemningen i boken.

Samtidig betyr det at vi blir bedre kjent med de andre personene i boken. Vi lærer om bakgrunnshistorien til både Poundcake og Ringer. Dette aspektet var veldig bra og sårt nødvendig for å skape dybde i historien. Yancey har virkelig brakt disse flotte karakterene til live.

The Infinite Sea klarte ikke å holde det høye tempoet som ble etablert i første bok. Tatt i kombinasjon med stemningsendringen og mangelen på humor, nådde leseopplevelsen ikke opp til det samme nivået. Disse er likevel så små ting, kanskje et resultat av å være en veldig kritisk leser, at det ikke påvirker min anbefaling av denne serien. Jeg skal absolutt lese siste bok i trilogien.

I am drowning in blood. Not mine. The blood of the billions who died before me, an infinite sea of blood that envelops me and bears me down to the lightless bottom.

“If you are human, there is no hope.”

The Cement Garden

/ Stine-Marie / 1 kommentar

The Cement Garden av Ian McEwan | edgeofawordSkrevet av Ian McEwan

Forlag: Vintage, 2006

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

I did not kill my father, but I sometimes felt I had helped him on his way. And but for the fact that it coincided with a landmark in my own physical growth, his death seemed insignificant compared with what followed.

Vi møter Jack, Julie, Sue og Tom. Fire søsken oppvokst i et fraflyttet og forsvinnende strøk i utkanten av en by i England. Deres far dør plutselig av slag, og kort tid etter blir moren også syk. Med beskjeden fra legene om at hun ikke kommer til å bli bedre, holder hun seg borte fra helsevesenet og dør hjemme i sin egen seng. Ingen vet at de fire søsknene er blitt foreldreløse.

No one ever came to visit us. Neither my mother nor my father when he was alive had any real friends outside the family. They were both only children, and all my grandparents were dead.

I sorgen og sjokket over hva som har hendt, trekker de fire seg vekk fra samfunnet og vekk fra hverandre. Huset blir et gravkammer der tiden står nesten stille, og deres isolasjon setter stadig dypere spor.

Historien fortelles i førsteperson, og hovedpersonen er Jack. Femten år gammel og nest eldst, faller mye av ansvaret over huset og hans søsken på ham. Men Jack ønsker ikke å være voksen, han ønsker ikke å ta vare på sine yngre søsken. Han trekker seg stadig vekk fra sine søstre, han slutter å dusje eller klippe neglene, han slutter å ønske noe som helst.

When I was four I had believed it was my mother who devised the dreams I had at night. If she asked me in the morning, as she sometimes did, what I had dreamt it was to hear if I could tell the truth.

The Cement Garden er den tredje boken jeg har lest av Ian McEwan så langt, som del av min 2016 utfordring. Dette er også den av de tre jeg har likt best.

Plottet er tungtveiende, og handlingen er til tider vanskelig å fordøye. McEwan drar den langt; han går hele veien. Men han krysser tabuens grenser på en så mesterlig og avdramatisert måte at det føles både innlysende og naturlig. Det hele føles så utrolig sikkert.

I forhold til Amsterdam og The Child in Time, er språket mye mer direkte og handlingsorientert. Her finner vi ingen lange, poetiske beskrivelser av landskap eller følelser. Språket reflekterer Jack på en god måte og bidrar til å skape den avdempede og melankolske stemningen i boken.

Jeg kan absolutt anbefale The Cement Garden. Kort, direkte og tungtveiende er dette en bok du kommer til å huske.

Den lengste reisen

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksDen lengste reisen | edgeofaword

Utgitt av Cappelen Damm (2014)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Longest Ride (Wollow Holdings 2013)

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Min sjette bok i årets store utfordring, og nok en perle. Jeg må innrømme det: bøkene til Nicholas Sparks har sjarm. Romantikken og kjærligheten oser fra hver side. Vaskeekte feelgood romaner hvor man vet hva som kommer til å skje, men allikevel bare må lese. For de er så forføriske, så fengende, at man sluker bøkene og sukker av hengivenhet. Med setninger som:

Han bøyde seg frem og så at hun lukket øynene langsomt. Da leppene deres møttes, fikk han følelsen av å ha oppdaget noe, lik en oppdagelsesreisende som til slutt når fjerne strender han bare hadde forestilt seg eller hørt om.

Og:

Kveldsluften ble friskere og ga stjernene et krystallisk skjær. Han så opp på dem, og deretter bort på henne, og da tommelfingeren hennes varsomt begynte å følge konturene av hånden hans, svarte han på samme vis. I det øyeblikket visste han med sikkerhet at han allerede hadde falt for henne, og det var ikke noe han kunne gjøre for å stoppe det.

Før jeg begynte med utfordringen min trodde jeg ikke at jeg kom til å like Sparks sine romaner. De virket for klissete for meg. Og de er klissete. Som Daily Mirror skrev: Sparks skriver kjærlighetshistorier som gjør leserne mo i knærne. Og jeg kan like så godt innrømme det, jeg liker det. Jeg liker kjærlighetshistoriene. Jeg liker karakterene. Jeg liker det hverdagslige. Jeg liker de små overraskelsene som dukker opp i ny og ne.

Denne boken er ingen unntak. En historie jeg ikke ante noe om på forhånd, men som jeg slukte i løpet av få dager. Den når ikke helt opp til Toner fra et piano eller Minnenes melodi, men er søren meg ikke langt unna.

I Den lengste reisen følger vi tre personer: Ira, en 91 år gammel mann som sitter fast i bilen sin etter en utforkjøring; Sophia, ei 22 år gammel collegestudent med usikre fremtidsplaner og Luke, en 25 år gammel utdanket rodeochampion. Skjebnen fletter de tre livene sammen og legger grunnlaget for ikke bare en episk kjærlighetshistorie, men to.

Jeg forstår at kjærlighet og tragedie går hånd i hånd, for det ene kan ikke eksistere uten det andre, men uansett griper jeg meg i å undres på om ikke byttehandelen er rettferdig.

Ira blir sittende fast i bilen i flere dager før han blir funnet. Mens han sitter der får han besøk av sin avdøde kone og de igjenlever sitt lange ekteskap. Ira elsker sin kone mer enn noe annet, selv etter hennes død, og ønsker å gjøre noe storstilt for å bevise sin kjærlighet bare han blir funnet i tide.

Sophia er siste års student ved college og har akkurat slått opp med sin utro kjæreste. Venninnene trekker henne med seg på fest for å få henne til å glemme, men det går ikke helt som planlagt da eksen dukker opp og de krangler. Luke stepper inn og med hans hjelp blir Sophia kvitt eksen. Sophia og Luke ender opp med å tilbringe kvelden sammen, og deretter hver ledige stund sammen. Luke har sine egne problemer å hanskes med, men både Sophia og Ira blir hans redning.

Det er noe trygt å lese Sparks romaner, du vet hva du får. Og de kan bli litt vel forutsigbare, men på en eller annen måte klarer han å slenge inn noen skruballer her og der. Og selv om bøkene blir så triste at tårene triller side etter side, vet man at de ender lykkelige allikevel. Ikke så lykkelige at alt løser seg til slutt, livet og hverdagen er tross alt ikke slik, men med slutter som lover fremgang for karakterene.

Boken er filmatisert. Den er søt og romantisk, akkurat som boken. Den største forskjellen er rollen til Ira. I filmen flettes livet hans og livene til Sophia og Luke bedre sammen. Jeg likte denne tvisten veldig godt. Ellers er filmen meget tro mot boken.

Elsa Frogner oversatte også Toner fra et piano, og jeg liker hennes oversettelser. Hun klarer å fange Sparks forfatterånd på en unik måte. Språket er lett, og de over 400 sidene suser av gårde.

Sparks følger sitt mønster, med egne kapitler til hver hovedkarakter. For meg trekker denne hoppingen mellom karakterene noe ned. Jeg klarer ikke å slutte å tenke at dette er en enkel løsning. Det er tross alt mye lettere å skrive fra alles ståsted enn å få frem alle karakterenes tanker og følelser gjennom en hovedpersons øyne.

Noe annet som også trekker ned er oppramsingen av karakterenes tidligere historie i begynnelsen. Igjen, akkurat som flere av hans bøker. Samtidig er disse to tingene de eneste jeg kan sette fingeren på. Dette er tross alt en romantisk, feelgood roman og forventningene mine ligger deretter. Den lengste reisen er en flott roman som jeg anbefaler om du er på utkikk etter storslått romantikk.

Da de slentret gjennom gresskaråkeren med kurs for labyrinten fortsatte Luke å holde hånden hennes. På forunderlig vis føltes denne enkle gesten langt mer betydningsfull enn det at de tidligere hadde kysset hverandre – mer varig på en måte.

Neste bok ut blir Flaskeposten.