roman

Flaskeposten

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Flaskeposten av Nicholas Sparks | edgeofawordSkrevet av Nicholas Sparks

Forlag: Egmont (1999)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Message in a Bottle (Warner Books 1998)

Oversatt av Torgunn Nilsen

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

 

Nicholas Spark sin andre roman kom ut i 1998. Etter den internasjonale suksessen med Dagboken var spørsmålet om han ville klare å følge opp suksessen. Ikke bare klarte han det med Flaskeposten, men han viste at som forfatter var han kommet for å bli. I dag er han verdenskjent, med hele 19 romaner under beltet, hvorav de fleste er filmatisert.

Alle flasker som er overlatt til havets luner, har en kurs som er uforutsigelig. Vind og strøm spiller en stor rolle for hvilken retning flasken tar, storm og vrakgods kan også forandre dens kurs. … Det er ikke mulig å forutsi hvilken retning en flaske kommer til å ta, og det er en del av dens mystikk.

I Flaskeposten møter vi Theresa fra Boston. En tidlig morgen mens hun er på ferie, er hun ute og jogger langs en strand. Her kommer hun over en flaskepost. Nysgjerrig på innholdet åpner hun den og leser brevet som ligger forseglet inni. Brevet er skrevet av Garrett og er fylt av en slik kjærlighet og lengsel at Theresa faller for denne ukjente mannen. Etter hvert finner hun flere flaskeposter skrevet av Garrett, og drar av gårde for å finne ham.

«Jeg synes du skal dra til Wilmington og prøve å finne Garrett.»

«Men det virker så … latterlig. Selv for meg.»

«Hvorfor?»

«Fordi jeg ikke vet noe om han.»

Hun finner Garrett, en dykkeinstruktør med egen butikk ved havet. Han er også en enkemann. De trekkes mot hverandre, og de innleder et forhold. Den lange avstanden mellom dem, og Garretts følelser for sin avdøde kone, setter forholdet under mange prøvelser. Vil forholdet overleve?

Sant nok visste han at det fantes par som hadde måtte se i øynene livssituasjoner som var vanskeligere enn deres. … Sammenlignet med det hadde Garrett og Theresa det egentlig ikke så vanskelig, men det gjorde det likevel ikke noe lettere.

Historien er kanskje ikke så utrolig spennende, men kjærligheten strømmer frem fra sidene. Den lille spenningen som er ligger i Garrett, en mann som fremdeles elsker og savner sin kone, men samtidig trekkes mot Theresa. Han plages av dårlig samvittighet og depresjon, mens Theresa ikke vet hvordan hun skal kunne konkurrere med en død kvinne. Sparks har gjort en fin jobb med å få frem de motstridene følelsene hos Garrett og usikkerheten/sjalusien hos Theresa. Følelser er noe Sparks gjør bra.

Nå som jeg har lest såpass mange av hans bøker syns jeg at de mannlige hovedkarakterene hans blir litt for like. Noen få ulikheter til tross er alle forståelsesfulle, romantiske, gode til å lytte, snakker åpent om følelser og er veldig respektfulle overfor kvinner. Med andre ord: drømmemannen. Kanskje ikke så rart at kvinner over hele verden forelsker seg i bøkene til Sparks.

Som nevnt er dette Sparks andre roman, og det merkes. Den er rotete og uoversiktlig, og flere ganger blir ting gjentatt litt for ofte. Nå som jeg har lest flere av hans senere romaner kan jeg si at han har ryddet opp språket og stilen noe enormt siden denne boka. Denne gangen ble jeg ikke spesielt imponert over oversettelsen, den trenger en opprydding. Engelsk og norsk er tross alt ulike språk. Setningsoppbyggingen kunne trygt ha blitt “fornorsket” uten at det ville ha forringet historien eller fortellerstilen.

Alt i alt en helt grei bok. Ikke min favoritt blant Sparks romaner, men helt ok lesing. Den er lett og forførende og passer godt til late sommerdager.

På en måte kjentes det som om hun egentlig ikke var her, som om alt dette ikke var noe annet enn en drøm.

Den neste boken blir Det beste av meg.

The Cement Garden

/ Stine-Marie / 1 kommentar

The Cement Garden av Ian McEwan | edgeofawordSkrevet av Ian McEwan

Forlag: Vintage, 2006

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

I did not kill my father, but I sometimes felt I had helped him on his way. And but for the fact that it coincided with a landmark in my own physical growth, his death seemed insignificant compared with what followed.

Vi møter Jack, Julie, Sue og Tom. Fire søsken oppvokst i et fraflyttet og forsvinnende strøk i utkanten av en by i England. Deres far dør plutselig av slag, og kort tid etter blir moren også syk. Med beskjeden fra legene om at hun ikke kommer til å bli bedre, holder hun seg borte fra helsevesenet og dør hjemme i sin egen seng. Ingen vet at de fire søsknene er blitt foreldreløse.

No one ever came to visit us. Neither my mother nor my father when he was alive had any real friends outside the family. They were both only children, and all my grandparents were dead.

I sorgen og sjokket over hva som har hendt, trekker de fire seg vekk fra samfunnet og vekk fra hverandre. Huset blir et gravkammer der tiden står nesten stille, og deres isolasjon setter stadig dypere spor.

Historien fortelles i førsteperson, og hovedpersonen er Jack. Femten år gammel og nest eldst, faller mye av ansvaret over huset og hans søsken på ham. Men Jack ønsker ikke å være voksen, han ønsker ikke å ta vare på sine yngre søsken. Han trekker seg stadig vekk fra sine søstre, han slutter å dusje eller klippe neglene, han slutter å ønske noe som helst.

When I was four I had believed it was my mother who devised the dreams I had at night. If she asked me in the morning, as she sometimes did, what I had dreamt it was to hear if I could tell the truth.

The Cement Garden er den tredje boken jeg har lest av Ian McEwan så langt, som del av min 2016 utfordring. Dette er også den av de tre jeg har likt best.

Plottet er tungtveiende, og handlingen er til tider vanskelig å fordøye. McEwan drar den langt; han går hele veien. Men han krysser tabuens grenser på en så mesterlig og avdramatisert måte at det føles både innlysende og naturlig. Det hele føles så utrolig sikkert.

I forhold til Amsterdam og The Child in Time, er språket mye mer direkte og handlingsorientert. Her finner vi ingen lange, poetiske beskrivelser av landskap eller følelser. Språket reflekterer Jack på en god måte og bidrar til å skape den avdempede og melankolske stemningen i boken.

Jeg kan absolutt anbefale The Cement Garden. Kort, direkte og tungtveiende er dette en bok du kommer til å huske.

Norsk sokkel

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Heide LindeNorsk sokkel | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Det begynner ofte med titlene for Heidi Linde. Hun finner en spennende tittel og former teksten rundt den. Da hun kom på den interessante tittelen Norsk sokkel, bestemte hun seg for å skrive en tilhørende roman. Den fantes jo tross alt ikke fra før. Dermed ble det en bok om den norske velferdsstaten.

-Vi har jo folketrygden da, sier hun, det er ingen som havner på gata her i landet.

Boka er delt opp i en rekke noveller. Hver novelle tar opp en ny side ved velferdssystemet og omhandler nye mennesker. Alle karakterene hører sammen på ulike vis, som en stor utvidet familie, og vi møter både menn, kvinner og barn. Novellene er ikke lange, men vi rekker å få fine, dype innblikk i karakterene.

Dette er ikke en tradisjonell roman med hovedplott og handlingskurve. Novellene er små, korte innblikk i karakterenes liv, som små snapshots. Vi følger karakterene over korte perioder i deres liv, hvor de møter en eller annen side av velferdsstaten. Det er mer en samling historier om de små og store valgene vi tar i hverdagen, både de bevisste og ubevisste. Alltid med velferden i ryggen.

Hva hver enkelt karakter strever med er ikke alltid like lett å få tak i. Heller ikke hva selve poenget i hver novelle er. Historiene er ganske åpne, og en må lese en del mellom linjene. Hver novelle ender i en liten cliff-hanger. Problemene som oppstår blir ikke løst, men alle karakterene tar noen valg, forløsende valg, enten bevisst eller ubevisst, men vi får ikke vite hva som skjer med dem videre etter det.

Man har alltid et valg. … Selv det å ikke velge, er et slags valg.

Personlig likte jeg ikke alle novellene like godt. Noen traff meg bedre enn andre, men det er vel kanskje normalt. I og med at karakterene er så vidt forskjellige skulle det godt gjøres å like alle. En raskt titt på nettet viser at dette ikke var noe bare jeg syntes, men vi foretrekker visst ikke alle de samme novellene.

Alle karakterene er forskjellige, noe som gir boka en flott eim av realisme. Alle er i forskjellige stadier av livet, med egne drømmer og håp. Jeg fant flere av karakterene ekstremt usikre og kjente at jeg enkelte ganger ble lettere irritert over dem.

Hvorfor kan det ikke finnes en felles forståelse for hva som er riktig? … Noen burde gi en definisjon, formulere et slags etisk regelverk og sette to streker under…  

Boken er ekstremt detaljert. Alt er nøye nedskrevet, både relevante og ikke relevante detaljer. Det er som å se gjennom en liten, firkantet skjerm, hvor alt av bakgrunnsstøy blir synlig, ikke bare det som skjer i forgrunnen. Dette ble litt slitsomt i lengden. Jeg fant ut at jeg foretrekker bøker som holder en tydelig retning, hvor alt av uvesentlig svada blir luket bort.

Alt i alt er dette en interessant bok. Om den er god eller dårlig kan diskuteres, den er definitivt annerledes. Dette er en bok som skaper reaksjoner og oppmuntrer til ettertanke. Et lite stykke Norge i bokform.

Hver nye epoke man når, som liksom kommer som et sjokk. Alle disse eldre som nærmest forbløffet slår fast at de har blitt gamle, at livet har gått så fort. … Og slik fortsetter det helt inn i døden. Og hva da? Sperre opp øynene i et siste krampaktig, men selvfølgelig helt forgjeves sekund, rope: men hallo?! Skal jeg også være blant dem som dør?!

The Child in Time

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

Skrevet av Ian McEwanThe Child in Time av Ian McEwan | edgeofaword

Forlag: Vintage 1992

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

The Child in Time er min andre bok i årets utfordring. Det betyr at jeg har ikke kommet så langt på vei som jeg burde. Halve året er gått og hele elleve bøker gjenstår etter denne.

He had been back a thousand times, seen his own hand, a shelf, the goods accumulate, heard Kate chattering on, and tried to move his eyes, lift them against the weight of time, to find that shrouded figure at the periphery of vision, the one who was always to the side and slightly behind, who, filled with a strange desire, was calculating odds, or simply waiting. But time held his sight for ever on his mundane errands, and all about him shapes without definition drifted and dissolved, lost to categories.

I The Child in Time møter vi Stephen Lewis, en suksessfull barnebokforfatter engasjert i en komite for å utforme en nasjonal retningslinje for barneoppdragelse. Hans liv er en ensom blanding av savn, sorg og alkohol.

To år tidligere var Stephen lykkelig. Han bodde i et flott hus med en fantastisk kone og deres tre år gamle datter, Kate. Men på en helt vanlig dag, under en helt vanlig tur på butikken, blir Katie kidnappet. Stephen blir en mann besatt. I flere måneder tråler han Londons gater med bilder av Katie. Han ser henne overalt, men finner henne aldri. Hans kone blir apatisk og begraver seg selv i sorgen. Deres manglende evne til å bearbeide sorgen og kommunisere med hverandre driver de to fra hverandre. Ekteskapet faller i grus.

Their old intimacy, their habitual assumption that they were on the same side, was dead. They remained huddled over their separate losses, and unspoken resentments began to grow.

The Child in Time er en sørgende manns selvransakelse etter et tragisk tap, tap av et barn, av en familie. Han studerer sitt eget liv og sin barndom opp mot tidens ubarmhjertige tann. Men dette er ikke bare en bok om å miste seg selv etter å ha mistet et barn, dette er en bok om tap av barndommen selv.

Jeg brukte veldig lang tid på å komme meg gjennom boken da min leseopplevelse ikke var spesielt fornøyelig. Mitt engasjement for historien og Stephen, dog veldig høyt i starten, ble slipt stadig mindre av handlingens uendelighet og svært usammenhengende plott. Jeg fant boken langtekkelig og veldig treg. Dette var ikke boken for meg.

Jeg mistet taket i den røde tråden gang på gang, og famlet rundt i mørket etter noe som etterlignet et poeng. Poenget, når endelig funnet, var noe annet enn hva jeg forventet og ikke et jeg fant spesielt interessant.

He had nowhere to go, no moment which could embody him, he was not expected, no destination or time could be named; for while he moved forward violently, he was immobile, he was hurtling round a fixed point. And this thought unwrapped a sadness which was not his own. It was centuries, millennia old. It swept through him and countless others like the wind through a field of grass. Nothing was his own, not his strokes or his movement, not the calling sounds, not even the sadness, nothing was nothing’s own.

Historien er vanskelig å følge med kontinuerlige brudd i tidslinjen og utvisking av grensen mellom fantasi og virkelighet. Den er lang, svevende og mangler en tydelig retning. Det er så mye i den som kunne (kanskje burde) ha blitt utelatt.

Dette er ikke en bok jeg personlig vil anbefale. Jeg syntes den var treg og lite interessant. Jeg krysser fingrene for at jeg liker de andre bøkene hans bedre.

Den lengste reisen

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksDen lengste reisen | edgeofaword

Utgitt av Cappelen Damm (2014)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Longest Ride (Wollow Holdings 2013)

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Min sjette bok i årets store utfordring, og nok en perle. Jeg må innrømme det: bøkene til Nicholas Sparks har sjarm. Romantikken og kjærligheten oser fra hver side. Vaskeekte feelgood romaner hvor man vet hva som kommer til å skje, men allikevel bare må lese. For de er så forføriske, så fengende, at man sluker bøkene og sukker av hengivenhet. Med setninger som:

Han bøyde seg frem og så at hun lukket øynene langsomt. Da leppene deres møttes, fikk han følelsen av å ha oppdaget noe, lik en oppdagelsesreisende som til slutt når fjerne strender han bare hadde forestilt seg eller hørt om.

Og:

Kveldsluften ble friskere og ga stjernene et krystallisk skjær. Han så opp på dem, og deretter bort på henne, og da tommelfingeren hennes varsomt begynte å følge konturene av hånden hans, svarte han på samme vis. I det øyeblikket visste han med sikkerhet at han allerede hadde falt for henne, og det var ikke noe han kunne gjøre for å stoppe det.

Før jeg begynte med utfordringen min trodde jeg ikke at jeg kom til å like Sparks sine romaner. De virket for klissete for meg. Og de er klissete. Som Daily Mirror skrev: Sparks skriver kjærlighetshistorier som gjør leserne mo i knærne. Og jeg kan like så godt innrømme det, jeg liker det. Jeg liker kjærlighetshistoriene. Jeg liker karakterene. Jeg liker det hverdagslige. Jeg liker de små overraskelsene som dukker opp i ny og ne.

Denne boken er ingen unntak. En historie jeg ikke ante noe om på forhånd, men som jeg slukte i løpet av få dager. Den når ikke helt opp til Toner fra et piano eller Minnenes melodi, men er søren meg ikke langt unna.

I Den lengste reisen følger vi tre personer: Ira, en 91 år gammel mann som sitter fast i bilen sin etter en utforkjøring; Sophia, ei 22 år gammel collegestudent med usikre fremtidsplaner og Luke, en 25 år gammel utdanket rodeochampion. Skjebnen fletter de tre livene sammen og legger grunnlaget for ikke bare en episk kjærlighetshistorie, men to.

Jeg forstår at kjærlighet og tragedie går hånd i hånd, for det ene kan ikke eksistere uten det andre, men uansett griper jeg meg i å undres på om ikke byttehandelen er rettferdig.

Ira blir sittende fast i bilen i flere dager før han blir funnet. Mens han sitter der får han besøk av sin avdøde kone og de igjenlever sitt lange ekteskap. Ira elsker sin kone mer enn noe annet, selv etter hennes død, og ønsker å gjøre noe storstilt for å bevise sin kjærlighet bare han blir funnet i tide.

Sophia er siste års student ved college og har akkurat slått opp med sin utro kjæreste. Venninnene trekker henne med seg på fest for å få henne til å glemme, men det går ikke helt som planlagt da eksen dukker opp og de krangler. Luke stepper inn og med hans hjelp blir Sophia kvitt eksen. Sophia og Luke ender opp med å tilbringe kvelden sammen, og deretter hver ledige stund sammen. Luke har sine egne problemer å hanskes med, men både Sophia og Ira blir hans redning.

Det er noe trygt å lese Sparks romaner, du vet hva du får. Og de kan bli litt vel forutsigbare, men på en eller annen måte klarer han å slenge inn noen skruballer her og der. Og selv om bøkene blir så triste at tårene triller side etter side, vet man at de ender lykkelige allikevel. Ikke så lykkelige at alt løser seg til slutt, livet og hverdagen er tross alt ikke slik, men med slutter som lover fremgang for karakterene.

Boken er filmatisert. Den er søt og romantisk, akkurat som boken. Den største forskjellen er rollen til Ira. I filmen flettes livet hans og livene til Sophia og Luke bedre sammen. Jeg likte denne tvisten veldig godt. Ellers er filmen meget tro mot boken.

Elsa Frogner oversatte også Toner fra et piano, og jeg liker hennes oversettelser. Hun klarer å fange Sparks forfatterånd på en unik måte. Språket er lett, og de over 400 sidene suser av gårde.

Sparks følger sitt mønster, med egne kapitler til hver hovedkarakter. For meg trekker denne hoppingen mellom karakterene noe ned. Jeg klarer ikke å slutte å tenke at dette er en enkel løsning. Det er tross alt mye lettere å skrive fra alles ståsted enn å få frem alle karakterenes tanker og følelser gjennom en hovedpersons øyne.

Noe annet som også trekker ned er oppramsingen av karakterenes tidligere historie i begynnelsen. Igjen, akkurat som flere av hans bøker. Samtidig er disse to tingene de eneste jeg kan sette fingeren på. Dette er tross alt en romantisk, feelgood roman og forventningene mine ligger deretter. Den lengste reisen er en flott roman som jeg anbefaler om du er på utkikk etter storslått romantikk.

Da de slentret gjennom gresskaråkeren med kurs for labyrinten fortsatte Luke å holde hånden hennes. På forunderlig vis føltes denne enkle gesten langt mer betydningsfull enn det at de tidligere hadde kysset hverandre – mer varig på en måte.

Neste bok ut blir Flaskeposten.

Den siste vikingkongen, krigens læregutt

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Den siste vikingkongen | edgeofawordSkrevet av Jan Ove Ekeberg

Utgitt av Gyldendal (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

–Den største styrken i mannen sitter i sinnet. Krigere som ikke finne den styrken, får korte liv– står på coveret av denne romanen og setter tonen for resten av boka. Dette kan like mye være en ungdomsbok, en coming of age historie, som en historisk roman, for det er ikke bare hovedpersonen som lærer og vokser i denne boken, leseren lærer og vokser litt også.

Historien om Olav Haraldson, også kjent som Olav den hellige, vet de fleste noe om. Kongen som kristnet Norge. Kongen som døde på slaget på Stiklestad. Harald Hardråde har nok også mange hørt om, men kanskje ikke alle vet at disse to var brødre. De mest ihuga historiefansen vet så klart dette. Samtidig er det så mange navn, like navn, fra denne tidsepoken, at det er raskt å blande alle Haraldene og Olavene sammen. Da er det kjekt med en historisk roman som kan hjelpe oss med å holde styr på historien vår. I hvert fall en liten bit av den.

Boka handler om Harald Sigurdsson, senere kjent som Harald Hardråde, kong Olavs yngste halvbror. Harald er rappkjefta, bortskjemt og korttenkt. Han havner ofte i trøbbel, alvorlig trøbbel, og moren ser ingen annen råd enn å sende han bort. Både for at han skal modne og for å redde livet hans.

På deg er det bare musklene i kjeften som er ferdig utvokst.

Harald blir sendt av gårde med Rane Kongsfostre. Rane fostret Olav i tiden før Olav ble konge, og nå tar han, motvillig, Harald til seg. Det blir noen tøffe år for Harald, men etter hvert lærer han å tøyle sinnet sitt og krigens kunst.

En modig mann uten stridskløkt er like lite verdt i striden som en feig mann. De er begge blant de første som faller.

Kong Olav måtte rømme landet da Kong Knut, den danske vikingkongen med sete i England, krevde Norge som sitt. For Harald bringer dette stor skam over familien, men han ønsker å hjelpe Olav tilbake til makten. Han slår seg sammen med Olav ved Stiklestad og kjemper ved hans side i dette historiske slaget.

En konge som reiser fra landet sitt, (kan) ikke stole på at vennene hans skal sitte ved gårdene sine og vente til kongen kommer hjem igjen.

Boken slutter rett etter dette slaget, og gir et håp om at det skal komme flere bøker om Harald Hardråde. For han levde et meget spennende liv, og han endte med å bli Norges siste vikingkonge. Det er hans død i 1066 som markerer slutten på vikingtiden.

Den mannen som står alene, lever et fattig liv, om han er aldri så rik. En trell med venner er en sterkere mann enn en venneløs konge.

Den siste vikingkongen er spennende. Kanskje ekstra spennende når man vet at mange av personene vi møter i boka er faktiske historiske personer. Det gir boka et eget liv, og drivet er utrolig bra fra første side. Allikevel vil jeg ikke påstå at boka er fantastisk.

Mange personer blir nevnt. Utrolig mange, som historisk sett er viktige, men i denne sammenhengen unødvendige. Mange blir nemlig bare nevnt en gang. For meg ble det vanskelig å holde styr på alle personene, og jeg mistet tråden flere ganger.

Skrivestilen mangler flyt. Den hopper og spretter av gårde. Jeg fant den rett og slett hakkete. En slik bok trenger ikke lange beskrivelser og overdådige metaforer. Jeg ber ikke om det heller. Men jeg savner allikevel en bedre flyt.

Boka har en fin lengde (356 sider innbundet), og det er spenningsmomenter spredd jevnt gjennom den hele. Jeg fant boka helt grei, hverken det dårligste eller det beste jeg har lest.

For lesere som liker historiske romaner, som ønsker å lære mer om Harald Hardråde og denne meget spennende tiden av vår historie, er dette en ok bok. Den har tross alt mange korrekte historiske fakta i seg. Jeg kan også anbefale den for blodharde vikingfans.

Broren sa at ingen natt er så lang eller så mørk at mennesket slutter å håpe. For mennesket slutter aldri å håpe, selv når døden står rett foran dem. Det ligger i menneskets hjerte å håpe. Håpet er et tegn på at mennesket lever, og i daggryet ligger det alltid håp.

 

Toner fra et piano

/ Julie Karoline / 8 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksToner fra et piano | edgeofaword

Utgitt av Cappelen Damm (2011)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Last Song (2009)

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Årets store utfordring fortsetter. Bok fem av nitten er nå lest. Jeg har flere ganger lurt på om jeg tok det rette valget da jeg valgte Nicholas Sparks som årets forfatter, bøkene hans er tross alt ikke så forskjellige og det er så mange av dem. Derimot ville jeg aldri ha lest denne boken hvis det ikke var for utfordringen. Og for en bok. For en leseopplevelse.

Ronnie er alt annet enn fornøyd da hun tvinges til å tilbringe en sommer hos faren sin. Siden foreldrenes skilsmisse tre år tidligere har hun hverken sett han eller snakket med han. Nå som hun er ferdig på videregående har hun ingen fremtidsplaner, men hun er helt sikker på at en sommer hos faren er det siste hun vil. Hun trekker seg ut på stranden for å holde seg unna faren og det er her hun treffer flere mennesker som hjelper henne med å finne sin vei i livet og tilbake til faren. Blant disse er Will, som hun mot sin vilje forelsker seg i. Men sommeren er kort og livet venter ved enden av stranden.

«En sommer tar alltid slutt. Vi kan snakke og late som så mye vi vil, men det kan vi ikke forandre.»

Det kan fort bli litt traurig å lese så mange bøker av samme forfatter, innen samme sjanger. De blir fort så like: han møter henne, forelskelse, et eller annet problem, lykkelig slutt. Nicholas Sparks har det hele finpusset. Han kan sin sjanger, det er det ingen tvil om. Denne boken avviker litt fra standarden. Ja, den handler om kjærlighet. Ung kjærlighet, men det er ikke hovedtemaet. Hovedtemaet her er forholdet mellom Ronnie og faren hennes, Steve.

Ronnie er sint på faren sin, og hun tar det ut over han på den eneste måten hun kan: hun nekter å ha noe med han å gjøre. Pianoet og musikken har alltid vært noe de hadde sammen, men etter skilsmissen har hun ikke tatt i et piano. Hun velger å kaste bort sitt talent for å såre faren, uten å forstå at hun samtidig sårer seg selv. Ronnie er bare 17 år, og Sparks har klart å portrettere en hormonell og sint tenåring på en flott måte.

«Jeg ba deg komme hit slik at jeg kunne se deg leve.»

I løpet av sommeren vokser Ronnie. Hun skjønner at verden ikke er så svart og hvit som hun har trodd, og at faren tross alt bare er et menneske han også. Veksten hennes er enorm. Noe av det som gjør en bok god (for meg) er den personlige veksten til karakterene. Her får vi det i bøtter og spann. For det er ikke bare Ronnie som utvikler seg, mange av bi-karakterene har også flotte utviklingskurver.

Kjærlighetshistorien mellom Ronnie og Will tar stor plass i historien. Det ville ikke vært en romantisk roman uten. De er unge, uerfarne og hormonelle. Kjærligheten deres er voldsom og endrer dem begge på mange måter. Allikevel vil jeg ikke si at dette er hovedtemaet.

Han så på henne, klar over at nå var han i ferd med å forelske seg. Så trakk han henne inntil seg og kysset henne under et teppe av stjerner. …

Språket er lett og flyter godt. Oversetteren har gjort en fin jobb med å fange Sparks forfatterånd i oversettelsen. Boken er lang, 414 sider, og var litt treg til å begynne med. I starten føltes det som nok en typisk romantisk historie, men boken svinger etter hvert av denne forutsigbare og kjedelige veien. Den tar noen overraskende vendinger, noe jeg likte svært godt, og endte opp med å bli så mye mer enn bare enda en romantisk feelgood roman.

Akkurat som i Fotografiet har en av karakterene psykopatiske trekk. Han er skummel og ekkel, og Sparks har virkelig fått frem mørket i han. Vi får noen kapitler hvor vi følger han, og flere ganger grøsset jeg da jeg leste de. Nå er Fotografiet og Toner fra et piano skrevet rett etter hverandre, så det er kanskje ikke så rart at de har noen likheter. De er også delt opp likt, med kapitler dedikert til ulike karakterer. Vi følger ikke bare hovedpersonen. Personlig syns jeg dette trekker litt ned, men samtidig var det fascinerende å få innblikk i de mørke sinnene og ikke bare i de “normale”.

Livet er mer eller mindre som en sang, gikk det opp for han. I begynnelsen er mysteriet, mot slutten kommer bekreftelsen, men det er i midten alle følelsene som gjør alt umaken verd, befinner seg.

Toner fra et piano er filmatisert. Filmen er relativt lik boken, alle de viktigste hendelsene er med, med unntak av de med psykopaten. Akkurat som filmatiseringen av Fotografiet er alt tonet ned til en mer familievennlig historie. Litt synd, egentlig, for det er de rå følelsene og hendelsene som trekker boka opp. Skuespillerne har gjort en god jobb og filmen er søt og rørende, men boka er, så klart, bedre.

Jeg begynner virkelig å falle for Nicholas Sparks som forfatter. Nå har tre av fem bøker har endt opp på min “bøker jeg liker” liste: A Walk to Remember, Fotografiet og Toner fra et piano. Nå gleder jeg meg til flere bøker av han. Hvor mange flere perler gjemmer seg blant hans lange rekke av romaner?

Neste bok ut blir Den lengste reisen.

Fie faller

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Therese AasvikFie faller | edgeofaword

Utgitt av Vigmostad Bjørke (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg hørte først om denne boken via Beathes bokhjerte og tenkte at dette ikke var en bok for meg. Da Stine-Marie nevnte at hun hadde et leseeksemplar av den som jeg kunne lese var jeg først skeptisk. Fra de anmeldelsene jeg hadde lest var jeg temmelig sikker på at jeg ikke kom til å like den, men jeg bestemte meg for å gi den en sjanse. Mest fordi den er skrevet av en norsk forfatter og jeg ønsker å lese mer skrevet av norske forfattere. Jeg er utrolig glad for at jeg ga den en sjanse, for jeg endte faktisk med å like den.

Fie faller handler om Fie, ei kvinne på 37 med to barn, mann og hus på Bygdøy. Her strever hun med å holde livet perfekt, overfladisk perfekt, en perfekt tilværelse hun selv ikke trives i. Hun har et anstrengt forhold til eldste datteren, en au-pair hun ikke stoler på og venner hun ikke trives sammen med. Når hun oppdager at mannen har en affære, revner det overfladiske livet hennes og hun faller.

Hvorfor blir alt feil? Skjønner de ikke at hun egentlig vil noe helt annet?

Grunnen til at jeg trodde jeg ikke kom til å like boken var Fie. Hun slo meg som en meget materialistisk og overfladisk person. Med centimeter tykk sminke og ingen ting på innsiden. Hvor det viktigste er status og hvordan livet hennes tolkes av andre, men ikke hvor det som finnes innvendig eller bak kulissene er noe viktig.

Det er du som sammenligner deg, Fie. Hele tiden gjør du det.

Jeg tok ikke feil, Fie er nøyaktig slik. Hun er fanatisk opptatt av det utvendige. Allikevel likte jeg henne, for hun er ikke så hul som man skulle tro. Det foregår så mye på innsiden og hele hennes personlighet gnisser mot den virkeligheten hun har skapt seg. Det skal ikke mange sidene til før leseren skjønner hvor dypt nede i depresjon hun har falt.

Alt føles feil. Hodet til Fie er alt for tungt med alt dette som ikke skal tenkes på, hun sitter fast. Familien hennes sitter samlet på den andre siden. De skjønner noe hun ikke forstår.

Forfatteren har gjort en kjempe jobb med å beskrive en person som ikke er på lag med seg selv. Der hun sitter på utsiden av sitt eget liv, som en film, og ikke kjenner seg igjen. Mange av beskrivelsene og metaforene er til å ta og føle på. Reisen til Fie er fantastisk, selv om hun tar en rekke valg som er ganske ekstreme. Jeg heiet på henne hele veien, og selv om slutten er nokså åpen, vet jeg at livet hennes vil bli bedre.

Forventningen har langsomt seget ned langs veggene, ned til gulvet, blitt en del av underlaget.

Boken er ganske kort, og full av metaforer som gir den en dybde det lette språket til tross. Jeg har lest flere norske bøker med samme skrivestil; mange korte, gjentagende setninger som gjør en lettere forvirret, ispedd noen lange setninger som gjør en andpusten. Slik som Hav av tid og Oljeregnbuer. Jeg liker veldig godt denne skrivemåten. Det er med på helheten av boken, hvor ikke bare innholdet beveger deg, men også presentasjonen av den. Det er fantastisk å lese.

Dette var en bok som tok meg på senga. Den overasket meg skikkelig. Ikke med innholdet, tittelen er en liten give away i forhold til hva den handler om, men det overrasket meg hvor mye jeg likte den. En sann fornøyelse å lese, hvor jeg både lo og gråt. En kjapp, liten bok hvor også leseren ender med å lære noe om seg selv. Anbefales.

Jeg får late som, tenker hun, Lotte er for høyt oppe til å merke hvor jeg er, jeg får late som helt til det kanskje virker.

Vi ba aldri om vinger

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Vanessa DiffenbaughVi ba aldri om vinger | edgeofaword

Utgitt av Aschehoug (2015)

Sjanger: Roman

Originaltittel: We Never Asked for Wings (2015)

Oversatt av: Bente Klinge

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Forfatteren bak bestselgeren Blomstenes hemmelige språk er tilbake. Igjen med en bok om menneskene på kanten av samfunnet. De menneskene som lever i bakgrunnen, som få legger merke til.

Letty Espinosa har to barn, men hun har egentlig aldri vært mor. Hun har jobbet, døgnet rundt, mens hennes foreldre har vært hjemme og tatt seg av oppdragelsen av Alex og Luna. En dag bestemmer foreldrene seg for å flytte tilbake til Mexico og Letty blir stående igjen alene med to barn hun egentlig ikke kjenner. Tilværelsen til den lille familien snus på hodet.

Femten år etter at hennes første barn ble født, skulle Letty hjem og være mor.

Etter en pangstart på sin forfatterkarriere kan det fort bli vanskelig å følge opp suksessen etter en debutroman som Blomstenes hemmelige språk. Diffenbaugh gjør et iherdig forsøk, for hun kan nemlig skrive. Hun skriver med lett hånd, men samtidig med en dybde mange vil misunne. Dessverre manglet denne boken den samme dybden som hennes forrige bok. Hun forsøker på det, opptil flere ganger, men historien skraper bare på kanten av hva den faktisk kan romme. Skuffende. Denne boken føltes mer som et utkast til en historie enn en ferdig bok, for potensialet ligger der, spesielt for en forfatter som Vanessa Diffenbaugh. Og det er følbart. Det er så lett å se hva den mangler.

Boken inneholder flere tunge og relevante temaer som illegal innvandring, dårlige familieforhold, utdanning, språk og kjærlighet. Dermed er det nok å velge mellom her. Gjennom hele boken ligger trusselen om utkastelse, da flere av karakterene er illegale innvandrere, eller såkalt papirløse. Det er et tema som kunne vært utforsket dypere. En så viktig og interessant skjebne, og så skummer vi bare på overflaten. Temaet åpner for mange situasjoner som dessverre ikke blir utnyttet.

Et annet tema som kunne blitt gjort bedre er Lettys redsel for å ikke strekke til ovenfor barna. Hun har tross alt aldri hatt hovedansvaret for dem og vet svært lite om å være forelder. Her åpner det også for mange problemstillinger. Problemstillinger som det glattes over. Kjærligheten hennes for barna er aldri et tema, det trenger det heller ikke å være, men for en alenemor som egentlig ikke har noen kjennskap til sine egne barn lærer hun fort. Man vil tro at en slik problemstilling vil skape noen vanskelige situasjoner, eller intriger, og det er jo noen, men de er få og ikke spesielt vanskelige.

Forandringen hadde vært gradvis, men det føltes som om alt hadde skjedd på én gang, en forskyvning i jordmassen, et fritt fall. Himmelen over henne bikket frem og tilbake og så tilbake igjen, og hun forestilte seg at oksygenet rant ut over verdens ende som vann til hun ble sittende igjen svimmel og panisk og ville drukne i en åker med tørt gress.

Selv om dybden mangler, er historien interessant og gripende. Jeg klarte ikke å legge fra meg boka og leste hele på relativt kort tid. Jeg liker måten Diffenbaugh skriver på og jeg liker at hun tør å skrive om de temaene hun gjør. Selv om denne ikke når helt opp til Blomstenes hemmelige språk, har hun absolutt klart å få seg en plass blant mine favoritt forfattere.

Han hadde fullført og vunnet og blitt tilgitt, alt på én utrolig dag.

Fordi overlevelse ikke er nok

/ Stine-Marie / 1 kommentar

Skrevet av Emily St. John MandelFordi overlevelse ikke er nok av Emily St. John Mandel | edgeofaword

Forlag: Font Forlag (2016)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Station Eleven (Knopf, 2014)

Oversetter: Kirsti Vogt

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Fordi overlevelse ikke er nok er karakterisert som en postapokalyptisk endetids roman for voksne. Den er en dystopisk roman med en meget avdempet tone. Den handler ikke om samfunnets sammenbrudd, men heller om menneskets natur før og etter en nær apokalyptisk hendelse.

Jordens befolkning rammes av en spesielt aggressiv influensapandemi, Georgia-influensaen. De som blir smittet utviser symptomer innen et par timer og er døde innen to døgn. Vi følger en håndfull hovedpersoner både før og etter utbruddet.

Historien begynner like før influensautbruddet på en teaterscene i Toronto. Den berømte skuespilleren Arthur Leander spiller Kong Lear på denne dagen som skal vise seg å bli hans siste. Senere samme kveld blir pandemien er et faktum, og et par dager senere tar også sivilisasjonen sine siste åndedrag.

Helvete er fraværet av mennesker du lengter etter.

Tyve år senere møter vi Den omreisende symfoni, en gruppe skuespillere og musikere som reiser mellom spredte bosetninger i grensetraktene mellom Canada og USA og fremfører Shakespeare. På den fremste vogna i følget står tekstlinjen: Fordi overlevelse ikke er nok. Snart ankommer de bosetningen St. Deborah by the Water, ledet av en voldelig profet, og livene deres tar en ny vending.

Fordi overlevelse ikke er nok er en treffende tittel. Dette er en beretning om humanitet og menneskelig natur etter det moderne samfunnets kollaps. Den går forbi overlevelse og til de valgene vi må ta for å bevare vår menneskelighet og forstand i fravær av sivilisasjonens ramme. Dette er en sterk roman om erindring og jakten på en fremtid i en ny verden.

«Jeg vet ikke,» sa kameraten deres nå. «Er det fortsatt noen vits i å lære unger om hvordan det var?»

…

«Jeg er ærlig talt ikke sikker,» sa Daria. «Spørsmålet er antagelig om kunnskap om disse tingene gjør dem mer eller mindre lykkelige.»

Jeg ble mindre begeistret over denne historien enn både kritikere og andre lesere. En stor årsak til dette er nok at jeg visste veldig lite om boken på forhånd. Ofte betyr det at jeg har få forventninger, men det var ikke tilfellet her; Jeg så postapokalyptisk roman, og leste følgende:

nedbrytelse av samfunnet + død + ødeleggelse + kaos = spennende

Fordi overlevelse ikke er nok ga meg imidlertid:

Shakespeare + middagsselskap + opplisting av elektronikk som nå ikke virker + kjendissladder + daglige gjøremål uten elektrisitet og innlagt vann = ikke så spennende

Ordet postapokalyptisk ga meg forventninger som ikke ble innfridd, og jeg ble skuffet. Selv om det er en god bok, strevde jeg dermed med å komme meg gjennom store deler av den. Jeg la den fra meg da jeg var kommet omtrent halvveis for så å lese to krimbøker og tre ungdomsbøker før jeg plukket den opp igjen.

Hvis jeg ser bort ifra denne skuffelsen og min resulterende mangel på interesse for Arthur Leander og hans tre koner, anerkjenner jeg at dette er en meget god bok. Er det en av de beste jeg har lest? Nei. Er den så fantastisk at den må vinne alle litterære priser? Nei.

Historien er litt langtekkelig og oppstykket. Når den endelig begynner å bli virkelig spennende, hopper vi tilbake 30 år i tid og leser 50 sider om Arthur og hans første ekteskap. Dette gjentar seg gjennom boken. Det er ingenting direkte galt med det, men det resulterer heller ikke i en spesielt spennende bok. Jeg ville foretrukket et mer kronologisk handlingsforløp på det som skjer etter utbruddet med en gradvis oppbygging av spenningsnivået, og heller kun hoppet tilbake i tid for Arthur.

Som det er følte jeg konstant at jeg ble avbrutt og nektet innlevelse i historien.

Hvis man ser bort i fra den oppstykkede strukturen, er dette stilmessig en godt skrevet fortelling. Språket er skildrende og detaljert. Mandel klarer med enkelte velplasserte setninger å skape slags språklig spenning, en forventning av spenning.

Av alle som var tilstede i baren den kvelden, var bartenderen den som levde lengst. Han døde tre uker senere, på vei ut av byen.

Vi møter mange nyanserte og realistiske karakterer. Personskildringene er gode, men vi ser lite personlig utvikling. Den mest interessante karakteren er nok profeten. Hvordan ble han slik? Tja, si det. Det var tydeligvis et ikke-tema for Mandel.

Fordi overlevelse ikke er nok har inspirert til mange fantastiske anmeldelser om intense følelser og dype eksistensielle inntrykk. Min reaksjon var noe mer dempet, og jeg klarte ikke å leve meg inn i historien. Jeg kan imidlertid se hvorfor veldig mange likte den.