Forfatter: Julie Karoline

Den lengste reisen

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksDen lengste reisen | edgeofaword

Utgitt av Cappelen Damm (2014)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Longest Ride (Wollow Holdings 2013)

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Min sjette bok i årets store utfordring, og nok en perle. Jeg må innrømme det: bøkene til Nicholas Sparks har sjarm. Romantikken og kjærligheten oser fra hver side. Vaskeekte feelgood romaner hvor man vet hva som kommer til å skje, men allikevel bare må lese. For de er så forføriske, så fengende, at man sluker bøkene og sukker av hengivenhet. Med setninger som:

Han bøyde seg frem og så at hun lukket øynene langsomt. Da leppene deres møttes, fikk han følelsen av å ha oppdaget noe, lik en oppdagelsesreisende som til slutt når fjerne strender han bare hadde forestilt seg eller hørt om.

Og:

Kveldsluften ble friskere og ga stjernene et krystallisk skjær. Han så opp på dem, og deretter bort på henne, og da tommelfingeren hennes varsomt begynte å følge konturene av hånden hans, svarte han på samme vis. I det øyeblikket visste han med sikkerhet at han allerede hadde falt for henne, og det var ikke noe han kunne gjøre for å stoppe det.

Før jeg begynte med utfordringen min trodde jeg ikke at jeg kom til å like Sparks sine romaner. De virket for klissete for meg. Og de er klissete. Som Daily Mirror skrev: Sparks skriver kjærlighetshistorier som gjør leserne mo i knærne. Og jeg kan like så godt innrømme det, jeg liker det. Jeg liker kjærlighetshistoriene. Jeg liker karakterene. Jeg liker det hverdagslige. Jeg liker de små overraskelsene som dukker opp i ny og ne.

Denne boken er ingen unntak. En historie jeg ikke ante noe om på forhånd, men som jeg slukte i løpet av få dager. Den når ikke helt opp til Toner fra et piano eller Minnenes melodi, men er søren meg ikke langt unna.

I Den lengste reisen følger vi tre personer: Ira, en 91 år gammel mann som sitter fast i bilen sin etter en utforkjøring; Sophia, ei 22 år gammel collegestudent med usikre fremtidsplaner og Luke, en 25 år gammel utdanket rodeochampion. Skjebnen fletter de tre livene sammen og legger grunnlaget for ikke bare en episk kjærlighetshistorie, men to.

Jeg forstår at kjærlighet og tragedie går hånd i hånd, for det ene kan ikke eksistere uten det andre, men uansett griper jeg meg i å undres på om ikke byttehandelen er rettferdig.

Ira blir sittende fast i bilen i flere dager før han blir funnet. Mens han sitter der får han besøk av sin avdøde kone og de igjenlever sitt lange ekteskap. Ira elsker sin kone mer enn noe annet, selv etter hennes død, og ønsker å gjøre noe storstilt for å bevise sin kjærlighet bare han blir funnet i tide.

Sophia er siste års student ved college og har akkurat slått opp med sin utro kjæreste. Venninnene trekker henne med seg på fest for å få henne til å glemme, men det går ikke helt som planlagt da eksen dukker opp og de krangler. Luke stepper inn og med hans hjelp blir Sophia kvitt eksen. Sophia og Luke ender opp med å tilbringe kvelden sammen, og deretter hver ledige stund sammen. Luke har sine egne problemer å hanskes med, men både Sophia og Ira blir hans redning.

Det er noe trygt å lese Sparks romaner, du vet hva du får. Og de kan bli litt vel forutsigbare, men på en eller annen måte klarer han å slenge inn noen skruballer her og der. Og selv om bøkene blir så triste at tårene triller side etter side, vet man at de ender lykkelige allikevel. Ikke så lykkelige at alt løser seg til slutt, livet og hverdagen er tross alt ikke slik, men med slutter som lover fremgang for karakterene.

Boken er filmatisert. Den er søt og romantisk, akkurat som boken. Den største forskjellen er rollen til Ira. I filmen flettes livet hans og livene til Sophia og Luke bedre sammen. Jeg likte denne tvisten veldig godt. Ellers er filmen meget tro mot boken.

Elsa Frogner oversatte også Toner fra et piano, og jeg liker hennes oversettelser. Hun klarer å fange Sparks forfatterånd på en unik måte. Språket er lett, og de over 400 sidene suser av gårde.

Sparks følger sitt mønster, med egne kapitler til hver hovedkarakter. For meg trekker denne hoppingen mellom karakterene noe ned. Jeg klarer ikke å slutte å tenke at dette er en enkel løsning. Det er tross alt mye lettere å skrive fra alles ståsted enn å få frem alle karakterenes tanker og følelser gjennom en hovedpersons øyne.

Noe annet som også trekker ned er oppramsingen av karakterenes tidligere historie i begynnelsen. Igjen, akkurat som flere av hans bøker. Samtidig er disse to tingene de eneste jeg kan sette fingeren på. Dette er tross alt en romantisk, feelgood roman og forventningene mine ligger deretter. Den lengste reisen er en flott roman som jeg anbefaler om du er på utkikk etter storslått romantikk.

Da de slentret gjennom gresskaråkeren med kurs for labyrinten fortsatte Luke å holde hånden hennes. På forunderlig vis føltes denne enkle gesten langt mer betydningsfull enn det at de tidligere hadde kysset hverandre – mer varig på en måte.

Neste bok ut blir Flaskeposten.

Marsboeren

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Andy WeirMarsboeren | edgeofaword

Forlag: Pantagruel Forlag (2015)

Sjanger: Sci-fi

Originaltittel: The Martian (Crown Publishers 2011)

Oversatt av Morten Hansen

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

For en bok. For en bok, dere. Jeg kan like så godt si det med en gang: denne anbefaler jeg på det sterkeste. Selv om du normalt ikke er en sci-fi fan, les den. Boka er så spennende, så original og så herlig nerdete at den er en fryd å lese. Ok, jeg skal roe meg litt og forklare nærmere.

Boka handler om astronauten Mark Watney som blir etterlatt på Mars. Han er med i en ekspedisjonsgruppe på seks som må avblåse sin ekspedisjon noen dager inn i den p.g.a. storm. På vei til fartøyet blir Watney truffet av en antenne, som stormen har blåst løs, og han fyker av gårde i vindkastene. De andre i gruppen begynner å lete etter han, men må snart gi seg, og siden de er ganske så sikre på at han er død, forlater de Mars.

Nå er løpet kjørt. Det er min veloverveide mening. Løpet er så jævlig kjørt.

Watney er skadet og befinner seg helt mutters alene på en ugjestmild planet. Ingen vet at han overlevde, antennen er jo tross alt ødelagt, og han har ingen måte å kontakte noen på. Han vet at en ny ekspedisjon er planlagt å lande om 4 år, så han utformer en plan for å overleve til da. Med utstyr som er konstruert med en levetid på ca. 30 dager, med mat (når rasjonert) som vil vare i halvannet år og alle andre farer som truer på en planet uten særlig atmosfære, har han en tøff jobb foran seg.

Astronauter er naturlig sinnssyke.

Heldigvis er Watney en smart og snarrådig mann. Og selv om hver dag byr på nye problemer, møter han dem med en overbevisning om at han skal klare seg. Med en fin dose med humor og en stor samling med discomusikk skal han klare seg. Han finner ut hvordan han skal dyrke poteter og hvordan han kan skaffe vann. Etter hvert klarer han å få kontakt med jorda, og hele NASA settes i sving for å redde han.

Jeg har klart å la være å ta livet av meg i dag …

Høres spennende ut, ikke sant? Og det er den, jeg klarte ikke å legge den fra meg. Så her er min anbefaling: IKKE start med denne boka en sen ettermiddag midt i uka. For adjø nattesøvn. Jeg hadde litt flaks og startet boka en fredag ettermiddag. Heldigvis en fredag uten spesielle planer. Dermed gikk det bare utover middagsplanene, kveldsturen med bikkja og søvnen (jeg lukket boka 03.30). Jeg leste hele på en gang, eller rettere sagt: jeg slukte den. Det er lenge siden jeg har blitt så oppslukt av en bok.

Jeg kunne ha gjort det i dag, men det ble mørkt, og jeg gadd ikke.

Boka er altoppslukende, spennende og nerdete. Det er en del matematikk og kjemi i den, men forklart på en relativt forståelig måte. Jeg skal ikke ljuge å si at jeg forsto alt og jeg kan heller ikke være sikker på at alt stemmer. Heldigvis ødela ikke mangelen på forståelse for leseopplevelsen, da alt det matematiske og kjemiske var mer for å gjøre historien troverdig.

Historien er for det meste skrevet som en logg. For å få tiden til å gå, mellom all reparasjonene, potetdyrkingen og den generelle overlevelsen, fører vår strandede helt en logg og det er denne vi leser. Noen ganger flere bidrag på en dag, andre ganger går det flere uker mellom innføringene. Etter hvert får vi mer og mer innblikk i menneskene i NASA som jobber for å få han tilbake. Disse delene er skrevet på mer tradisjonelt vis.

Humoren sitter løst. Flere steder ble humoren brukt av hovedpersonen som en overlevelsesstrategi, og det er kanskje i slike mørke og absurde situasjoner at humor spiller en viktig rolle. Hovedpersonen har en lett galgenhumor som kommer godt frem og jeg lo høyt flere ganger.

Jeg har spart fem proviantpakker til spesielle anledninger. Alle fem er påført navn. … Den fjerde er «Overlevd noe som burde ha tatt livet av meg», for et eller annet kommer til å skje, det er jeg faen meg sikker på. … Den siste er reservert … «Siste måltid». Kanskje det navnet ikke er så bra.

Tempoet og spenningen øker i en fin kurve gjennom hele boka, og kan på mange måter minne om en thriller. Jeg fikk rett og slett et adrenalinkick av å lese denne. Og, etter en titt på bokelskere.no, er jeg ikke alene om det. Slutten er kanskje litt brå, men samtidig passer den bra.

Med tanke på at Marsboeren startet som en selvpublisert e-bok, har denne debutromanen kommet langt. I vinter kom filmatiseringen, en storslagen Hollywood produksjon, med ingen ringere enn Aksel Hennie i skuespillerbesetningen. Jeg så filmen etter at jeg leste boka, og syns det var en passende og spennende filmatisering.

Jeg leste boka på norsk og oversettelsen er god. Jeg følte ikke at jeg mistet noe ved å ikke lese den på originalspråket. Jeg er sikker på at vi kan vente oss flere perler fra Andy Weir.

Dette er en bok som føk rett inn på min favorittliste allerede før jeg var ferdig med den, og jeg kommer til å anbefale den til alle jeg møter.

Jeg er kongen av Mars … Det er en merkelig følelse. Overalt hvor jeg beveger meg, er jeg den første. Når jeg går ut av roveren? Den første som noen gang har vært der! Når jeg går opp en bakke? Den første som har gått opp den bakken! Når jeg sparker til en stein? Den steinen har ikke rørt seg på en million år! … Jeg er den første personen som er helt alene på en hel planet.

Ondskapens kall

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Robert GalbraithOndskapens kall | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Krim

Original tittel: Career of Evil (Sphere 2015)

Oversatt av Heidi Grinde

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Robert Galbraith er tilbake, med nok en krimbok om Cormoran Strike. Ondskapens kall kom på markedet i oktober 2015 med sin engelske utgave Career of Evil. Den norske utgaven kom ut nå i 2016. Jeg har lest begge de forgående bøkene om Cormoran Strike: Når gjøken galer og Silkeormen. Og, ja, jeg vet at Robert Galbratih er et pseudonym. Bak navnet sitter den meget kjente, meget talentfulle J.K. Rowling (Harry Potter).

I Ondskapens kall møter vi igjen hovedpersonen Cormoran Strike. Etter hans suksess med å løse Lula Landry saken og Quine forsvinningen har han blitt Londons mest ettertraktet detektiv. Robin er fremdeles hans sekretær, men han setter henne stadig på egne oppdrag. Robin drømmer om en dag å jobbe som likeverdig partner og gjør sitt ytterste i å bevise sine egenskaper. Samtidig rykker hennes bryllup med Matthew raskt nærmere. Stadig kommer det leveranser til bryllupet tilsendt kontoret. Derfor tenker hun seg ikke om da et bud kommer med en lang, sliten pakke til henne. Ikke før hun åpner pakken og ser hva som den inneholder.

Et avskåret kvinneben var stappet sidelengs inn i esken, tærne var bendt bakover for å gi plass til foten.

Politiet ber Cormoran holde seg unna denne saken, han er jo tross alt en del av den, men han klarer ikke å legge fra seg detektiven i seg. Selv om benet ble sendt til Robin vet han at det er han selv som er målet. Dette setter ikke Robin utenfor fare, og Cormoran er villig til å risikere mye for å redde henne. Han vet nemlig hvem som kan ha sendt benet, eller i hvert fall en av fire mistenkte. Han trenger bare å finne ut hvem av de fire som er den skyldige og han er overbevist om at politiet følger feil spor.

Denne gangen er handlingen mer personlig, da dette ikke er en sak de får betalt for, men en sak de selv sitter i. Vi får bedre innblikk i både Cormoran og Robins liv, og det er flere overraskende avsløringer. Avsløringer som allikevel passer inn i historien fordi forfatteren har lagt ting godt til rette i de forrige bøkene. Jeg elsker dette ved Rowlings forfatterskap. Måten hun putter inn små hint i tidlige bøker, hint leseren ikke tenker noe over akkurat der og da, men som siden viser seg å være av stor betydning. Begge karakterene er lette og like, kanskje spesielt Cormoran med sin sarkastiske humor.

Av en eller annen grunn følte Strike øyeblikkelig avsmak for den unge mannen, enten det nå skyldtes likheten med Matthew, eller at han hadde tatt Strikes stol. Eller fordi Strike alltid gjennomskuet en ekte dust.

Ondskapens kall har mer blod og gørr i seg enn de andre. Allikevel fant jeg det ikke for grusomt. Noen steder grøsset jeg synlig, men det ble aldri så ille at jeg måtte legge fra meg boken. Vi følger ikke bare Cormoran og Robin her, men også skurken. Det var fantastisk å få innblikk i et så mørkt sinn, selv om jeg flere ganger fikk gysninger over den rå ondskapen.

Kvinner var så smålige, sjofle, gemene og egoistiske. Gretne kjerringer som forventet at menn skulle gjøre dem lykkelige. Først når de lå døde og tomme foran deg, ble de rene og mystiske og til og med vidunderlige. Da tilhørte de deg, de kunne hverken krangle eller kjempe eller gå sin vei, de var dine og du kunne gjøre hva du ville med dem. Den andres døde kropp hadde vært slapp og tung dagen før etter at alt blodet hadde rent ut av den: hans leketøy, hans dukke i menneskestørrelse.

Jeg liker måten Galbraith skriver på, og at bøkene blir bare bedre og bedre. Når gjøken galer hadde et nærmest overforbruk av adjektiver og lange forklaringer. I løpet av Silkeormen roet dette seg noe. I Ondskapens kall finner vi fremdeles en god del adjektiv og lange forklaringer, men disse konsentrerer seg mer om relevante saker og ikke om slipset til en av bikarakterene. Om dette kommer av oversettelsen vet jeg ikke, da jeg leste den første på engelsk, mens de neste to ble lest på norsk. Uansett har oversetteren gjort en flott jobb.

Igjen har Galbraith levert en gjennomført og avbalansert krim. En bok som passer perfekt inn i sin sjanger. Du finner mange av sjangerens klisjeer her, og handlingen er kanskje ikke spesielt nytenkende, men den er spennende. En krimbok som absolutt anbefales.

«Jeg vet hvem du er – du er han der Strike! Du er Cameron Strike! Han detektiven som oppklarte Lula Landry-saken og – jøssenavn! Var det ikke noen som sendte deg et ben nå nettopp?»

Den siste vikingkongen, krigens læregutt

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Den siste vikingkongen | edgeofawordSkrevet av Jan Ove Ekeberg

Utgitt av Gyldendal (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

–Den største styrken i mannen sitter i sinnet. Krigere som ikke finne den styrken, får korte liv– står på coveret av denne romanen og setter tonen for resten av boka. Dette kan like mye være en ungdomsbok, en coming of age historie, som en historisk roman, for det er ikke bare hovedpersonen som lærer og vokser i denne boken, leseren lærer og vokser litt også.

Historien om Olav Haraldson, også kjent som Olav den hellige, vet de fleste noe om. Kongen som kristnet Norge. Kongen som døde på slaget på Stiklestad. Harald Hardråde har nok også mange hørt om, men kanskje ikke alle vet at disse to var brødre. De mest ihuga historiefansen vet så klart dette. Samtidig er det så mange navn, like navn, fra denne tidsepoken, at det er raskt å blande alle Haraldene og Olavene sammen. Da er det kjekt med en historisk roman som kan hjelpe oss med å holde styr på historien vår. I hvert fall en liten bit av den.

Boka handler om Harald Sigurdsson, senere kjent som Harald Hardråde, kong Olavs yngste halvbror. Harald er rappkjefta, bortskjemt og korttenkt. Han havner ofte i trøbbel, alvorlig trøbbel, og moren ser ingen annen råd enn å sende han bort. Både for at han skal modne og for å redde livet hans.

På deg er det bare musklene i kjeften som er ferdig utvokst.

Harald blir sendt av gårde med Rane Kongsfostre. Rane fostret Olav i tiden før Olav ble konge, og nå tar han, motvillig, Harald til seg. Det blir noen tøffe år for Harald, men etter hvert lærer han å tøyle sinnet sitt og krigens kunst.

En modig mann uten stridskløkt er like lite verdt i striden som en feig mann. De er begge blant de første som faller.

Kong Olav måtte rømme landet da Kong Knut, den danske vikingkongen med sete i England, krevde Norge som sitt. For Harald bringer dette stor skam over familien, men han ønsker å hjelpe Olav tilbake til makten. Han slår seg sammen med Olav ved Stiklestad og kjemper ved hans side i dette historiske slaget.

En konge som reiser fra landet sitt, (kan) ikke stole på at vennene hans skal sitte ved gårdene sine og vente til kongen kommer hjem igjen.

Boken slutter rett etter dette slaget, og gir et håp om at det skal komme flere bøker om Harald Hardråde. For han levde et meget spennende liv, og han endte med å bli Norges siste vikingkonge. Det er hans død i 1066 som markerer slutten på vikingtiden.

Den mannen som står alene, lever et fattig liv, om han er aldri så rik. En trell med venner er en sterkere mann enn en venneløs konge.

Den siste vikingkongen er spennende. Kanskje ekstra spennende når man vet at mange av personene vi møter i boka er faktiske historiske personer. Det gir boka et eget liv, og drivet er utrolig bra fra første side. Allikevel vil jeg ikke påstå at boka er fantastisk.

Mange personer blir nevnt. Utrolig mange, som historisk sett er viktige, men i denne sammenhengen unødvendige. Mange blir nemlig bare nevnt en gang. For meg ble det vanskelig å holde styr på alle personene, og jeg mistet tråden flere ganger.

Skrivestilen mangler flyt. Den hopper og spretter av gårde. Jeg fant den rett og slett hakkete. En slik bok trenger ikke lange beskrivelser og overdådige metaforer. Jeg ber ikke om det heller. Men jeg savner allikevel en bedre flyt.

Boka har en fin lengde (356 sider innbundet), og det er spenningsmomenter spredd jevnt gjennom den hele. Jeg fant boka helt grei, hverken det dårligste eller det beste jeg har lest.

For lesere som liker historiske romaner, som ønsker å lære mer om Harald Hardråde og denne meget spennende tiden av vår historie, er dette en ok bok. Den har tross alt mange korrekte historiske fakta i seg. Jeg kan også anbefale den for blodharde vikingfans.

Broren sa at ingen natt er så lang eller så mørk at mennesket slutter å håpe. For mennesket slutter aldri å håpe, selv når døden står rett foran dem. Det ligger i menneskets hjerte å håpe. Håpet er et tegn på at mennesket lever, og i daggryet ligger det alltid håp.

 

Toner fra et piano

/ Julie Karoline / 8 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksToner fra et piano | edgeofaword

Utgitt av Cappelen Damm (2011)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Last Song (2009)

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Årets store utfordring fortsetter. Bok fem av nitten er nå lest. Jeg har flere ganger lurt på om jeg tok det rette valget da jeg valgte Nicholas Sparks som årets forfatter, bøkene hans er tross alt ikke så forskjellige og det er så mange av dem. Derimot ville jeg aldri ha lest denne boken hvis det ikke var for utfordringen. Og for en bok. For en leseopplevelse.

Ronnie er alt annet enn fornøyd da hun tvinges til å tilbringe en sommer hos faren sin. Siden foreldrenes skilsmisse tre år tidligere har hun hverken sett han eller snakket med han. Nå som hun er ferdig på videregående har hun ingen fremtidsplaner, men hun er helt sikker på at en sommer hos faren er det siste hun vil. Hun trekker seg ut på stranden for å holde seg unna faren og det er her hun treffer flere mennesker som hjelper henne med å finne sin vei i livet og tilbake til faren. Blant disse er Will, som hun mot sin vilje forelsker seg i. Men sommeren er kort og livet venter ved enden av stranden.

«En sommer tar alltid slutt. Vi kan snakke og late som så mye vi vil, men det kan vi ikke forandre.»

Det kan fort bli litt traurig å lese så mange bøker av samme forfatter, innen samme sjanger. De blir fort så like: han møter henne, forelskelse, et eller annet problem, lykkelig slutt. Nicholas Sparks har det hele finpusset. Han kan sin sjanger, det er det ingen tvil om. Denne boken avviker litt fra standarden. Ja, den handler om kjærlighet. Ung kjærlighet, men det er ikke hovedtemaet. Hovedtemaet her er forholdet mellom Ronnie og faren hennes, Steve.

Ronnie er sint på faren sin, og hun tar det ut over han på den eneste måten hun kan: hun nekter å ha noe med han å gjøre. Pianoet og musikken har alltid vært noe de hadde sammen, men etter skilsmissen har hun ikke tatt i et piano. Hun velger å kaste bort sitt talent for å såre faren, uten å forstå at hun samtidig sårer seg selv. Ronnie er bare 17 år, og Sparks har klart å portrettere en hormonell og sint tenåring på en flott måte.

«Jeg ba deg komme hit slik at jeg kunne se deg leve.»

I løpet av sommeren vokser Ronnie. Hun skjønner at verden ikke er så svart og hvit som hun har trodd, og at faren tross alt bare er et menneske han også. Veksten hennes er enorm. Noe av det som gjør en bok god (for meg) er den personlige veksten til karakterene. Her får vi det i bøtter og spann. For det er ikke bare Ronnie som utvikler seg, mange av bi-karakterene har også flotte utviklingskurver.

Kjærlighetshistorien mellom Ronnie og Will tar stor plass i historien. Det ville ikke vært en romantisk roman uten. De er unge, uerfarne og hormonelle. Kjærligheten deres er voldsom og endrer dem begge på mange måter. Allikevel vil jeg ikke si at dette er hovedtemaet.

Han så på henne, klar over at nå var han i ferd med å forelske seg. Så trakk han henne inntil seg og kysset henne under et teppe av stjerner. …

Språket er lett og flyter godt. Oversetteren har gjort en fin jobb med å fange Sparks forfatterånd i oversettelsen. Boken er lang, 414 sider, og var litt treg til å begynne med. I starten føltes det som nok en typisk romantisk historie, men boken svinger etter hvert av denne forutsigbare og kjedelige veien. Den tar noen overraskende vendinger, noe jeg likte svært godt, og endte opp med å bli så mye mer enn bare enda en romantisk feelgood roman.

Akkurat som i Fotografiet har en av karakterene psykopatiske trekk. Han er skummel og ekkel, og Sparks har virkelig fått frem mørket i han. Vi får noen kapitler hvor vi følger han, og flere ganger grøsset jeg da jeg leste de. Nå er Fotografiet og Toner fra et piano skrevet rett etter hverandre, så det er kanskje ikke så rart at de har noen likheter. De er også delt opp likt, med kapitler dedikert til ulike karakterer. Vi følger ikke bare hovedpersonen. Personlig syns jeg dette trekker litt ned, men samtidig var det fascinerende å få innblikk i de mørke sinnene og ikke bare i de “normale”.

Livet er mer eller mindre som en sang, gikk det opp for han. I begynnelsen er mysteriet, mot slutten kommer bekreftelsen, men det er i midten alle følelsene som gjør alt umaken verd, befinner seg.

Toner fra et piano er filmatisert. Filmen er relativt lik boken, alle de viktigste hendelsene er med, med unntak av de med psykopaten. Akkurat som filmatiseringen av Fotografiet er alt tonet ned til en mer familievennlig historie. Litt synd, egentlig, for det er de rå følelsene og hendelsene som trekker boka opp. Skuespillerne har gjort en god jobb og filmen er søt og rørende, men boka er, så klart, bedre.

Jeg begynner virkelig å falle for Nicholas Sparks som forfatter. Nå har tre av fem bøker har endt opp på min “bøker jeg liker” liste: A Walk to Remember, Fotografiet og Toner fra et piano. Nå gleder jeg meg til flere bøker av han. Hvor mange flere perler gjemmer seg blant hans lange rekke av romaner?

Neste bok ut blir Den lengste reisen.

Fie faller

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Therese AasvikFie faller | edgeofaword

Utgitt av Vigmostad Bjørke (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg hørte først om denne boken via Beathes bokhjerte og tenkte at dette ikke var en bok for meg. Da Stine-Marie nevnte at hun hadde et leseeksemplar av den som jeg kunne lese var jeg først skeptisk. Fra de anmeldelsene jeg hadde lest var jeg temmelig sikker på at jeg ikke kom til å like den, men jeg bestemte meg for å gi den en sjanse. Mest fordi den er skrevet av en norsk forfatter og jeg ønsker å lese mer skrevet av norske forfattere. Jeg er utrolig glad for at jeg ga den en sjanse, for jeg endte faktisk med å like den.

Fie faller handler om Fie, ei kvinne på 37 med to barn, mann og hus på Bygdøy. Her strever hun med å holde livet perfekt, overfladisk perfekt, en perfekt tilværelse hun selv ikke trives i. Hun har et anstrengt forhold til eldste datteren, en au-pair hun ikke stoler på og venner hun ikke trives sammen med. Når hun oppdager at mannen har en affære, revner det overfladiske livet hennes og hun faller.

Hvorfor blir alt feil? Skjønner de ikke at hun egentlig vil noe helt annet?

Grunnen til at jeg trodde jeg ikke kom til å like boken var Fie. Hun slo meg som en meget materialistisk og overfladisk person. Med centimeter tykk sminke og ingen ting på innsiden. Hvor det viktigste er status og hvordan livet hennes tolkes av andre, men ikke hvor det som finnes innvendig eller bak kulissene er noe viktig.

Det er du som sammenligner deg, Fie. Hele tiden gjør du det.

Jeg tok ikke feil, Fie er nøyaktig slik. Hun er fanatisk opptatt av det utvendige. Allikevel likte jeg henne, for hun er ikke så hul som man skulle tro. Det foregår så mye på innsiden og hele hennes personlighet gnisser mot den virkeligheten hun har skapt seg. Det skal ikke mange sidene til før leseren skjønner hvor dypt nede i depresjon hun har falt.

Alt føles feil. Hodet til Fie er alt for tungt med alt dette som ikke skal tenkes på, hun sitter fast. Familien hennes sitter samlet på den andre siden. De skjønner noe hun ikke forstår.

Forfatteren har gjort en kjempe jobb med å beskrive en person som ikke er på lag med seg selv. Der hun sitter på utsiden av sitt eget liv, som en film, og ikke kjenner seg igjen. Mange av beskrivelsene og metaforene er til å ta og føle på. Reisen til Fie er fantastisk, selv om hun tar en rekke valg som er ganske ekstreme. Jeg heiet på henne hele veien, og selv om slutten er nokså åpen, vet jeg at livet hennes vil bli bedre.

Forventningen har langsomt seget ned langs veggene, ned til gulvet, blitt en del av underlaget.

Boken er ganske kort, og full av metaforer som gir den en dybde det lette språket til tross. Jeg har lest flere norske bøker med samme skrivestil; mange korte, gjentagende setninger som gjør en lettere forvirret, ispedd noen lange setninger som gjør en andpusten. Slik som Hav av tid og Oljeregnbuer. Jeg liker veldig godt denne skrivemåten. Det er med på helheten av boken, hvor ikke bare innholdet beveger deg, men også presentasjonen av den. Det er fantastisk å lese.

Dette var en bok som tok meg på senga. Den overasket meg skikkelig. Ikke med innholdet, tittelen er en liten give away i forhold til hva den handler om, men det overrasket meg hvor mye jeg likte den. En sann fornøyelse å lese, hvor jeg både lo og gråt. En kjapp, liten bok hvor også leseren ender med å lære noe om seg selv. Anbefales.

Jeg får late som, tenker hun, Lotte er for høyt oppe til å merke hvor jeg er, jeg får late som helt til det kanskje virker.

Vi ba aldri om vinger

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Vanessa DiffenbaughVi ba aldri om vinger | edgeofaword

Utgitt av Aschehoug (2015)

Sjanger: Roman

Originaltittel: We Never Asked for Wings (2015)

Oversatt av: Bente Klinge

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Forfatteren bak bestselgeren Blomstenes hemmelige språk er tilbake. Igjen med en bok om menneskene på kanten av samfunnet. De menneskene som lever i bakgrunnen, som få legger merke til.

Letty Espinosa har to barn, men hun har egentlig aldri vært mor. Hun har jobbet, døgnet rundt, mens hennes foreldre har vært hjemme og tatt seg av oppdragelsen av Alex og Luna. En dag bestemmer foreldrene seg for å flytte tilbake til Mexico og Letty blir stående igjen alene med to barn hun egentlig ikke kjenner. Tilværelsen til den lille familien snus på hodet.

Femten år etter at hennes første barn ble født, skulle Letty hjem og være mor.

Etter en pangstart på sin forfatterkarriere kan det fort bli vanskelig å følge opp suksessen etter en debutroman som Blomstenes hemmelige språk. Diffenbaugh gjør et iherdig forsøk, for hun kan nemlig skrive. Hun skriver med lett hånd, men samtidig med en dybde mange vil misunne. Dessverre manglet denne boken den samme dybden som hennes forrige bok. Hun forsøker på det, opptil flere ganger, men historien skraper bare på kanten av hva den faktisk kan romme. Skuffende. Denne boken føltes mer som et utkast til en historie enn en ferdig bok, for potensialet ligger der, spesielt for en forfatter som Vanessa Diffenbaugh. Og det er følbart. Det er så lett å se hva den mangler.

Boken inneholder flere tunge og relevante temaer som illegal innvandring, dårlige familieforhold, utdanning, språk og kjærlighet. Dermed er det nok å velge mellom her. Gjennom hele boken ligger trusselen om utkastelse, da flere av karakterene er illegale innvandrere, eller såkalt papirløse. Det er et tema som kunne vært utforsket dypere. En så viktig og interessant skjebne, og så skummer vi bare på overflaten. Temaet åpner for mange situasjoner som dessverre ikke blir utnyttet.

Et annet tema som kunne blitt gjort bedre er Lettys redsel for å ikke strekke til ovenfor barna. Hun har tross alt aldri hatt hovedansvaret for dem og vet svært lite om å være forelder. Her åpner det også for mange problemstillinger. Problemstillinger som det glattes over. Kjærligheten hennes for barna er aldri et tema, det trenger det heller ikke å være, men for en alenemor som egentlig ikke har noen kjennskap til sine egne barn lærer hun fort. Man vil tro at en slik problemstilling vil skape noen vanskelige situasjoner, eller intriger, og det er jo noen, men de er få og ikke spesielt vanskelige.

Forandringen hadde vært gradvis, men det føltes som om alt hadde skjedd på én gang, en forskyvning i jordmassen, et fritt fall. Himmelen over henne bikket frem og tilbake og så tilbake igjen, og hun forestilte seg at oksygenet rant ut over verdens ende som vann til hun ble sittende igjen svimmel og panisk og ville drukne i en åker med tørt gress.

Selv om dybden mangler, er historien interessant og gripende. Jeg klarte ikke å legge fra meg boka og leste hele på relativt kort tid. Jeg liker måten Diffenbaugh skriver på og jeg liker at hun tør å skrive om de temaene hun gjør. Selv om denne ikke når helt opp til Blomstenes hemmelige språk, har hun absolutt klart å få seg en plass blant mine favoritt forfattere.

Han hadde fullført og vunnet og blitt tilgitt, alt på én utrolig dag.

Balance

/ Julie Karoline / 1 kommentar

There once was a man named Doubt. This was not his birth name, but rather a name given while growing up. For everywhere he went, doubt followed. Whenever people where happy, he would sow doubt about their happiness. Whenever people were proud off their accomplishments, he would sow doubt about their abilities. Above all else, the one he doubted was himself. Since doubt resided at his core, it stopped him from trying anything new. Believing he would never amount to anything,

There once was a woman named Sure. Just like Doubt, this was not her given name, but rather a name procured while growing up. For everywhere she went, sureness followed. Whenever people where happy, she would ensure their happiness. Above all else, the one she was most sure about was herself. At every project she started, she was sure she would excel. In every topic she discussed, she was sure she was right.

Doubt and Sure never had any friends. Doubt threw people off with his sulkiness; Sure alienated people by her overestimated abilities. When Doubt met Sure, all thought they would cancel each other out. That Doubt would be the destruction off Sure. This was not to come.

Sure gave Doubt the confidence he lacked to give him a real vocation. Doubt gave Sure some sorely needed realism about her abilities. They complement each other perfectly. Together they had the strength to pursue the projects they knew they will do well, the realism to stay away from the things they cannot, and the careful curiosity to try everything new. And such they inspired in others as well, giving them an abundance of friends.

Together they are Balance.

Netter i Rodanthe

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksNetter i Rodanthe | edgeofaword

Utgitt av Cappelen Damm (2008)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Nights in Rodanthe (Nicholas Sparks Enterprises, Inc. 2002)

Oversatt av Ingegerd Wallberg Tronslien

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

 

Da er den fjerde boka (av nitten) i min utfordring lest. Til nå har jeg lest Dagboken, A Walk to Remember og Fotografiet. Alle, så klart, av Nicholas Sparks. Jeg hadde ikke lest Netter i Rodanthe før, men etter at jeg begynte på den oppdaget jeg at jeg har sett filmatiseringen en gang for mange år siden.

I boka møter vi Adrienne Willis. Hennes mann har forlatt henne og knust av kjærlighetssorg flykter hun til venninnens vertshus i Rodanthe. Vertshuset har kun én gjest, Paul Flanner, og de to utvikler raskt følelser for hverandre. Når helgen er over reiser de hvert til sitt, men deres liv har forandret seg for alltid.

 «Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor det skjedde, men jeg tror det var meningen at jeg skulle komme hit,» sa han. «For å møte deg. I så mange år har jeg manglet noe i tilværelsen min, men jeg visste ikke hva det var. Men nå gjør jeg det.» Hun lukket øynene. «Jeg også,» hvisket hun. 

Kjærlighet ved første blikk. Noen de aller fleste tror på (eller håper på) i det skjulte. I tillegg er det her en kjærlighet som forandrer to mennesker i løpet av veldig kort tid. Dette blir like mye en bok om selvrealisering, om å starte livet på nytt, som det er en kjærlighetshistorie. Igjen beviser Nicholas Sparks at han er en sann romantiker.

Dessverre ble jeg ikke spesielt imponert over boka. Ja, den er rørende og meget romantisk. Den er sprekkfull av flott natur, troverdige karakterer og en historie som kunne vært tatt ut fra det hverdagslige livet. Dette er jo også noe Sparks gjør bra, det å lage historier fra dagliglivet.

Grunnen til at jeg endte med en likeglad følelse av boka var dens manglende dybde. Den kunne vært så mye mer. Gjennom hele boka hinter Sparks til samtaler. Gode, dype samtaler, men disse får vi ikke ta del i. I stedet får vi høre om hvordan de lager mat, diskusjoner om vin og alt annet som er lett fordøyelig. Med en gang vi kommer i nærheten av noe bredere, eller dypere, kuttes leseren ut av historien. Så synd. Det er jo de dype tingene jeg gjerne skulle lest mer om.

En annen ting er karakterutviklingen. Jeg elsker bøker med gode og gjerne enorme karakterutviklinger, men her er vi allerede forbi den delen. Paul Flanner har allerede endret seg mye før vi kommer inn i historien. I stedet får vi høre om hans forandring i en rask oppramsing av hans fortid. Når det gjelder Adrienne Willis endrer hun seg noe, men det består mest i at hun finner tilbake til den personen hun egentlig er, men har glemt.

Det var det grunnleggende ønsket hans om å bli et bedre menneske enn han før hadde vært, som hun fant mest fengslende …. En som ikke bare hadde bestemt seg for å forandre de levereglene han alltid hadde holdt seg til, men også gjorde det på en måte som de fleste mennesker ikke engang ville våge å forestille seg.

Netter i Rodanthe er lettlest, men jeg stusset over oppbyggingen på noen av setningene. Setningene fungerer sikkert fint på engelsk, men på norsk ble de litt merkelige. Oversetteren kunne ha gjort en bedre jobb her. Boken er heller ikke spesielt lang, bare 250 sider, og mye av dette går bort til unødvendig visvas, som matlaging og lignende.

Selv om jeg har sett filmen før, så jeg den på nytt etter at jeg avsluttet boken. Som de fleste filmatiseringer kan man egentlig ikke sammenligne bok og film. De blir for ulike. Men var det én ting jeg fant mer interessant i filmen enn i boka og det var Paul Flanner. Her får vi faktisk ta del i hans karakterutvikling, og selv om den går unaturlig raskt, er den med. Dermed ble en av tingene jeg savnet fra boka rettet opp.

Jo sterkere kjærlighet, desto større tragedie når det er slutt. De to elementene henger alltid sammen.

Etter å ha lest Netter i Rodanthe føler jeg meg egentlig litt snytt. Snytt for en fantastisk historie. Mange av elementene i historien er dysset ned, nærmest gjemt bort. Jeg kunne ønske Sparks turte å ta spranget helt ut og gi oss de gode samtalene, de gode utviklingene, i stedet for å bare hinte til dem. Dette er en bok som er fort lest og fort glemt, er jeg redd.

Det er fremdeles femten bøker igjen å lese av min utfordring, og jeg fortsetter med Toner fra et piano.

Fotografiet

/ Julie Karoline / 5 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksFotografiet | edgeofaword

Utgitt av Cappelen Damm (2010)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Lucky One (Nicholas Sparks Enterprises, Inc. 2008)

Oversatt av Truls Holst Kopperud

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Tredje bok ut i årets utfordring er Fotografiet. Dette er en bok jeg har lest før og som jeg likte godt. Å lese en bok for andre gang kan noen ganger ende i skuffelse da spenningen ikke blir den samme. Ikke med denne, jeg likte den like godt ved andre lesing. Faktisk la jeg merke til noen detaljer jeg ikke hadde fått med meg forrige gang.

«Fotografiet,» avbrøt Viktor. «Jeg vet at du har det med deg. Jeg fulgte hellet ditt, og det reddet meg.» Til å begynne med skjønte ikke Thibault hva han mente, men da han endelig skjønte hva Viktor siktet til, ristet han vantro på hodet. «Det er bare et foto, Viktor.»

Logan Thibault er en soldat med flere turer til Irak bak seg. På den første turen hans finner han et fotografi av en kvinne. Etter flere mislykkede forsøk etter å finne fotografiets eier, ender han med å beholde det selv. Årene går og Logan overlever flere situasjoner han strengt tatt ikke skulle ha overlevd. Hans gode venn, medsoldaten Viktor, mener fotografiet bringer lykke og etter deres siste tur til Irak overtaler Viktor Logan til å finne kvinnen på bildet for å takke henne for all lykken. Mot alle odds klarer Logan å finne henne. Elisabeth bor og driver en hundekennel med bestemoren sin. Hun er alenemor til en liten gutt og har et anstrengt forhold til sin eksmann. Usikker på hvordan han skal fortelle henne historien sin, tar Logan seg jobb på kennelen. Raskt viser det seg at kvinnene trenger hjelp, og følelser oppstår mellom Logan og Elisabeth.

Han følte seg tiltrukket av Elisabeth, helt klart. Han likte åpenheten hennes og at hun var intelligent, og sammen med den lekne sansen for humor og naturligvis det strålende utseendet kunne han ikke begripe hvorfor hun ikke var opptatt for lenge siden. Men omstendighetene var her og nå, og ingenting rundt denne situasjonen var normalt. Han hadde hatt med seg bildet av henne i fem år.

Denne historien er fin. Karakterene er godt gjennomtenkte, med flere lag og dype personligheter. Av bøkene til Sparks jeg har lest til nå har denne de meste interessante karakterene. Alle er forskjellige og dynamikken dem imellom er følbar. Spesielt Clayton, Elisabeths eksmann, er godt portrettert og leseren ender med ganske sterke følelser mot han. Bakteppet for historien, fotografiet, er også original nok til å gi denne boken et ekstra poeng.

Språket er lett og ledig, med fine beskrivelser av personer, områder og situasjoner. Noe som fort kan bli litt kjedelig er den nøyaktige beskrivelsen av enkle ting som strengt tatt ikke trengs. Å lese om hvordan karakterene hakker tomater til middagen er ikke noe jeg finner spesielt spennende. En annen ting som trekker boken noe ned for meg er oppramsingen på starten. Livet til Logen blir raskt ramset opp, og det føles mer som en rekke faktasetninger enn en naturlig del av historien.

Med sine 350 sider er Fotografiet en av Sparks lengre bøker, og noen ganger kan det føles som om historien går for sakte. Samtidig er dette en roman om hverdagsfolk, og livet er ikke alltid full av action. Tempoet passer boken fint, og litt action blir det faktisk på slutten.

Hvis det er noe Sparks er flink til er det å skrive nettopp hverdagshistorier. Om normale mennesker i normale situasjoner. Mange forfattere elsker karakterer som er utenom det vanlig, om historier som er nærmere fantasi enn det virkelige liv. Sparks sine romaner er et fint avbrekk i alt dette, og det er nettopp det hverdagslige og gjenkjennelige som gjør bøkene hans så lette og like.

Hun begynte å venne seg til rytmen og stemmingene hans, dro kjensel på de tause tegnene som signaliserte hvem han var. På godt og ondt, med styrke og svakhet.

Boken er filmatisert, og manuset er faktisk ganske lik romanen. Noe er selvfølgelig annerledes, blant annet syns jeg at Clayton er for mild i filmen. I boken er han mye mer skremmende, og jeg savnet mye av voldsomheten hans i filmen. Jeg er heller ikke helt enig i portretteringen av Elisabeth, om det er på grunn av skuespilleren eller manuset er ikke så lett å vite. Selv foretrekker jeg boken mye mer enn filmen.

Til nå må jeg si at Fotografiet er min favorittroman av Sparks. Den byr på mye mer enn hans andre romaner; blant annet originalitet og uforutsigbarhet. Dette er en bok jeg anbefaler.

Neste bok ut i utfordringen blir Netter i Rodanthe.