lesehest

The 5th Wave

/ Stine-Marie / 3 kommentarer

Skrevet av Rick YanceyThe 5th Wave av Rick Yancey | edgeofaword

Forlag: Penguin Books (2013)

Sjanger: Ungdomsroman (YA); Science Fiction

Norsk tittel: Den 5. Bølgen (Gyldendal, 2015)

Kilde: kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

If aliens ever visit us, I think the outcome would be much as when Christopher Columbus first landed in America, which didn’t turn out very well for the Native Americans.

        – Stephen Hawking

Det er nesten ett år siden jeg leste den fantastisk spennende boken til Rick Yancey, The 5th Wave. Og i den anledning at filmatiseringen endelig er kommet til en kino nær deg, skriver jeg nå en kort anmeldelse.

The 5th Wave er en ungdomsbok som faller innenfor Science Fiction-sjangeren og beveger seg videre inn mot dystopi. Vi befinner oss i et postapokalyptisk USA etter invasjonen av romvesener. Menneskeheten befinner seg på randen av utslettelse.

The truth is, once they found us, we were toast.

Vi følger tre ulike hovedpersoner gjennom boken. Vår tøffe og vittige heltinne, Cassie, er den som bygger opp verdenen for oss. Hun er en overlever. En pessimistisk og kritisk syttenåring på vandring alene for å finne igjen lillebroren sin.

Ben er vår andre hovedperson. Hans overlevelse handler mindre om forberedelse og mer om flaks. Han er desidert mer desorientert og mindre kritisk enn sin kvinnelige motpart. Til slutt følger vi også Sammy, den fem år gamle lillebroren til Cassie.

We are humanity, the banner read. Wrong. We’re pale reflections of it, weak shadows, distant echoes.

The 5th Wave er første boken i en trilogi. Trilogien fullføres av The Infinite Sea (2014) og The Last Star (2015). Så langt er det kun første og andre bok som er blitt oversatt til norsk.

Noe av det jeg likte best ved boken var skrivestilen til Yancey. Den var gripende, lett og formidlet perfekt den dystre stemningen i historien. Den tok tak i meg og fraktet meg til en verden i kaos. Jeg elsket hvert sekund av det.

I’m walking in a dense fog of white lifeless nothingness. Dead space. No sound, Not even the sound of my own breath. In fact, I can’t even tell if I’m breathing. That’s number one on the “How do I know if I’m alive?” checklist.

Historien beveger seg i et perfekt tempo og er fullpakket av spenningselementer. Spenningen stiger sakte, men sikkert mot en eksplosjon av en slutt. Dette er en bok det er vanskelig å legge fra seg.

Vi treffer et ensemble av troverdige karakterer. Cassie utgjør en tøff og pessimistisk heltinne som viser oss at ingen ting er slik det virker. Sammy gir oss sitt naive og barnlige syn på en verden i kollaps, mens Ben tilfører kontrast og en hva om-følelse. Boken har mottatt litt kritikk for at karakterene mangler dybde. Det var ikke en følelse jeg fikk, og jeg må påpeke at dette er første bok i en trilogi. Plottet står i fokus, og her er karakterene til stede for plottet.

Er plottet eller karakterene helt og holdent unike og originale? Kanskje ikke. Mangel på originalitet er noe boken har mottatt kritikk for og noe jeg har slaktet andre bøker for før. Likevel sitter jeg her og roser denne opp i skyene, men jeg har ikke dårlig samvittighet for min tilsynelatende dobbeltmoral. Det som gjør denne boken bra er sammensetningen og utførelsen.

Do you know how to tell who the enemy is?

Det svakeste i historien var romansen. Jeg føler ikke at den tilførte noe til historien og kun var med for å kunne sette Young Adult som sjanger. Klisjéene fortsetter å prege ungdomslitteraturen, og kanskje var det redaktøren som ba om litt romantikk?

Alt i alt er The 5th Wave en utrolig spennende Science Fiction light for ungdom, som er umulig å legge fra seg. Den er lettlest og gripende med en flott og annerledes skrivestil. To ord: Les den!

 

En kvinne i Berlin

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av AnonymEn kvinne i Berlin| edgeofaword

Forlag: Damm (2005)

Sjanger: virkelige hendelser

Originaltittel: Eine Frau in Berlin

Oversetter: Ute Neumann

Kilde: lånt av pappa

Anmeldt av Julie Karoline

Stakkars ord, dere strekker ikke til.

Boken, som er en dagbok skrevet av en kvinne i Berlin fra 20 april til 22 juni 1945, ble første gang utgitt i USA i 1954 på engelsk. Forfatteren ønsket ikke å stå frem med navn, da innholdet i boken var av slik natur som Tyskland ikke ønsket å huske. Forfatteren ønsket allikevel at sannheten skulle frem.

En av de viktigste personlige beretningene som noensinne er skrevet om effekten av krig og nederlag. – Antony Beevor

Siden den ble utgitt har den vært svært omstridt i Tyskland. Mange beskyldte den for å «trykke tyske kvinners ære ned i sølen.» Forfatteren selv mente dette kunne komme fra en mangelfull evne til å beskytte sine egne kvinner. Skam, rett og slett. Boken har også måtte tåle en del motgang av folk som mente alt var fiksjon, men alle undersøkelser viser at dagboken og hendelsene er virkelige. I 2003 ble det avslørt at forfatteren var Marta Hiller, en tysk journalist som ikke ønsket noen nyutgivelser av boken i løpet av sin levetid. Hun døde i 2001.

Vi opplever historie som en førstehåndserfaring, hendelser det vil bli fortalt og sunget sanger om i fremtiden. Men på nært hold brytes historien ned til alskens bekymringer, frykt og besvær. Historie er meget slitsomt.

Hvordan kan jeg skrive anmeldelse av en slik bok? Dette er historie. Historie opplevd av en kvinne som hadde mot nok til å skrive det ned og utgi det. Hvordan kan jeg sitte med mine kritikerøyne og analysere hennes opplevelser? Svaret er at det kan jeg ikke. Jeg får meg ikke til det. Dette er et lite stykke av en kvinnes liv. Et liv hun ikke ville huske. Det var aldri hennes ønske å bli navngitt. Allikevel er det så viktig for oss som lever nå. Hennes nedskrivelser er fremdeles relevante for oss i dag. For fremtiden også. For denne boken illustrerer så godt at krig ikke bare går utover de som kjemper dem, men også for alle de rundt, og kanskje spesielt kvinnene. Den beskriver hvor liten verdi kvinnene hadde, og fremdeles har mange steder.

Vi har alle sammen blitt glemt, anstrengt lytter vi ut i tomheten, men vi er alene.

Vi er rettsløse, krigsbytte, skitt.

Noe kan jeg allikevel si. Selv om denne anmeldelsen blir for det meste sitater (hun var utrolig flink til å skrive) har jeg noen små bemerkninger og advarsler, slik at du som ikke har lest denne boken ennå er forberedt på hva som befinner seg innenfor permen.

Jeg er så sår, så ødelagt.

Dagboken er skrevet over en kort periode og omhandler de dagene da Det Tredje Riket brøt sammen våren 1945 og russerne invaderte Berlin. Berlinerne er slitne, redde og usikre på hva fremtiden kan bringe.

Vår skjebne nærmer seg østfra og kommer til å forandre klima like mye som istiden en gang gjorde.

Språket er rett på. Ærlig og brutalt, med bemerkninger som treffer spikeren rett på hodet. Synspunktene er uten selvmedlidenhet og spekket av makaber humor.

Braunau av alle steder, plassen der Adolf så dagens lys. Der kom jeg på en kjellervits jeg hørte i går: «så godt vi kunne hatt det hvis det bare var blitt en abort.»

Ute er det fortsatt krig. Vår nye kvelds- og morgenbønn er: «For alt dette kan vi takke vår Fører.»

Gjennom hele boken beskrives menneskets overlevelsesinstinkt hardt og ærlig, uten filter.

Aldri før har jeg vært så langt borte og fremmed for meg selv. Alle mine følelser er liksom døde. Det eneste som er igjen, er overlevelsesinstinktet. De skal ikke få ødelegge meg.

Jeg vet bare at jeg vil overleve – stikk i strid med all fornuft, bare fordi instinktene befaler det.

Vi får dype innblikk i hva forfatteren, og andre kvinner, gjorde for å overleve. Hvordan de utnyttet situasjonen, uansett hvor ekkelt og forferdelig, for å komme seg gjennom dagene. For å få mat og beskyttelse. Mennesket tåler mye, i mange situasjoner nesten for mye, og dette kommer frem på en hjerteskjærende og direkte måte.

Jeg står frivillig til tjeneste. Gjør jeg det av sympati, eller av kjærlighetstrang? Gud forby! Jeg er dødsens trøtt av alle mannfolk og deres mannlige ønsker, jeg kan vanskelig tenke meg at jeg noensinne skulle lengte etter slike ting igjen. Gjør jeg det for flesk, smør, sukker, stearinlys, hermetisk kjøtt? Til en viss grad, ja.

Leseren kan trekke et lettelsens sukk for at de endeløse voldtektene ikke blir beskrevet i detalj. Kanskje det var for vanskelig for forfatteren, kanskje hun aller helst ville glemme dem. Hun sa selv at det ikke nyttet å dagdrømme om bedre dager. Men de blir nevnt, og den psykologiske effekten blir nøye og detaljert beskrevet.

Nå sitter jeg her ved kjøkkenbordet, har nettopp fylt fyllepennen med blekk og skriver, skriver, skriver alt dette virvaret ut av hodet og hjertet. Hvordan skal dette gå? Hva har vi i vente? Jeg føler meg så klebrig, vil ikke ta på noe som helst, vil helst slippe å berøre min egen hud… den stakkars tilskitnede, misbrukte kroppen min.

Dette er ikke en bok man leser for fornøyelses skyld. Det er ingen feelgood roman. Dette er historie skrevet av ei som opplevde den. Den er tøff, tung og skånselsløs ærlig, og passer ikke for unge lesere. Mange av de psykologiske traumene er lettere å forstå med litt livserfaring, og mange av hendelsene er vanskelige å lese om. Man trenger tid med denne boken, man er nødt til å ta pauser. Allikevel anbefaler jeg den. For alle kvinner der ute, fortid, nåtid, fremtid, som opplever slike forbrytelser, fortjener å bli hørt. Og denne boken er deres stemme.

Soldatene var glad i å fortelle historier der de fremsto som helter. Vi derimot, vil bli pent nødt til å holde munn…

Min utgave av boken inneholder også forord av Antony Beevor og etterord C.W. Ceram. Jeg anbefaler å lese disse.

Forfatteren av denne boken klarte å redde seg ut av malstrømmen med den hemmelige triumf at hennes redning ikke skyldtes noen naturlov, men snarere den bedrift at hun aldri ga opp seg selv, skjønt hun måtte prisgi seg selv. – C.W. Ceram

 

Jeg kommer snart

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

Jeg kommer snart av Selma Lønning Aarø | edgeofawordSkrevet av Selma Lønning Aarø

Forlag: Flamme Forlag (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Lånt

Anmeldt av Stine-Marie Simensen

 

Mannen min trodde lenge jeg var en kåt jævel.

Julie er en trebarnsmor i et tilsynelatende lykkelig ekteskap. Hun er publisert forfatter og har et godt hjem, en flott familie og  en au pair. Alt er tilsynelatende perfekt. Bortsett fra at Julie aldri har hatt en orgasme. Siden hennes tidlige seksuelle debut som 13-åring har hun simulert orgasmer. Hun får dem ikke med menn og ikke alene.

Hvorfor simulerer Julie orgasme? Er det for å leve opp til samfunnets og partnerens forventninger? Er det for å vise mannen at han strekker til, at han er en real mann? Eller er det for å dekke over en følelse av utilstrekkelighet som kvinne når hun ikke får det til?

Julie er lei – lei av å late som. Hun bestemmer seg for at hun også skal få en orgasme, koste hva det koste vil. Hun går til anskaffelse av en vibrator, låser seg inne på soverommet og dedikerer seg helt og holdent til oppgaven; hun skal onanere på fulltid til hun får det til – til hun kommer.

Mest sannsynlig kan jeg lære meg å få orgasme. Jeg må bare øve. Så må jeg selvfølgelig forsøke ikke å la meg distrahere, det lønner seg ikke å tenke på mødre, fedre eller gressklippere. 

Julie er en kvinne som har brukt store deler av livet på å finne sin identitet, oftest gjennom seksuelle møter og forhold. Når vi møter henne har hun funnet sin identitet som forfatter og som mor. Dette trues imidlertid av en langvarig skrivesperre og en mesterkokk av en au pair. Identiteten og livet til Julie faller i ubalanse, og hun avleder oppmerksomheten ved å begrave seg i et nytt prosjekt – orgasmeprosjektet.

Et av problemene ved denne boken for meg er at jeg ikke klarer hverken å sympatisere, forstå, identifisere meg med eller like hovedpersonen. Dog ikke i en like stor grad som Ingrid i Ingrid Winters makeløse mismot, er Julie selvsentrert, sytete og på grensen til latterlig. Hun er egoistisk og mangler helt klart empati, alt dreier seg på en eller annen måte om henne. Hun er irriterende opptatt av sin au pair og hun har en veldig avslappet holdning når det gjelder troskap til mannen sin.

Ikke for pen, men akkurat passe. Jeg ville selvfølgelig ikke huse et menneske som var stygt. Samtidig kunne ikke aupairen være for pen heller. Så lite sex som A tross alt fikk, ville det være en risikosport.

Hun blir nærmest sykelig opptatt av sin manglende evne til å oppnå orgasmer og virker i stand til å ofre alt og alle for å komme. Jeg skulle gjerne sagt at det hele ender i en stor finale, en eksplosiv orgasme eller ny forståelse av hva som er mest viktig i livet, men slutten er kort og skuffende.

Skrivestilen til Aarø er lett og engasjerende. Historien om Julie er til tider underholdene og trekker litt i smilebåndene. Underholdningsnivået synker imidlertid gradvis gjennom historien etter hvert som man blir lei av å lese om vibratorer og squash, merkelige kjærester og seksuelle opplevelser. Latteren kommer sjeldnere og til slutt blir lesingen en hinderløype man vil bli ferdig med.

En kjapp oppsummering er på sin plass. Det som ligger til grunn for hittil manglende suksess på området, er altså følgende:

  1. Jeg har kroppslige hemninger.
  2. Jeg er for praktisk anlagt.
  3. Jeg har en mor.

Jeg kommer snart setter ting på spissen og utgjør en kritikk av det moderne kropps- og sexfikserte prestasjonssamfunnet der normalitet eller perfeksjon er målet. Vi er omgitt av tips og råd for sexlivet, regler på hvor ofte vi skal ha sex i et forhold og jevnlige oppdateringer av sexrelatert statistikk, gjerne i Dagbladet eller VG. Likevel opplever vi fortsatt et tabu rundt det å prate om sex og orgasme, og det er lett å tenke seg redselen for å føle seg utilstrekkelig og mislykket dersom man ikke inngår i eller overgår gjennomsnittet er utbredt blant de moderne kvinner.

Det kommer ikke til å gå, tenker jeg, men på den annen side: Er det så farlig? Hvorfor er det flaut ikke å få det til? Hvorfor kan jeg ikke bare snakke med vennene mine om det?

Jeg kommer snart tar dermed opp et viktig og tidsaktuelt tema. Dessverre ble denne historien litt for mye av en «god ting», og med en hovedperson jeg ikke klarer å identifisere meg med eller like, ble lesingen fort traurig.

My Name is Lucy Barton

/ Stine-Marie / 1 kommentar

Skrevet av Elizabeth StroutMy Name is Lucy Barton av Elizabeth Strout | edgeofaword

Forlag: Random House (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

In this city of New York, I see children crying from tiredness, which is real, and sometimes from just crabbiness, which is real. But once in a while I see a child crying with the deepest of desperation, and I think it is one of the truest sounds a child can make. I feel almost, then, that I can hear within me the sound of my own heart breaking, the way you could hear outside in the open air – when the conditions were exactly right – the corn growing in the fields of my youth.

Lucy Barton tenker tilbake på de 9 ukene hun tilbrakte på sykehus etter komplikasjoner rundt en rutinemessig operasjon, da hennes mor besøkte henne på sykehuset etter mange år uten kontakt. Med dette besøket i fokus konfronterer Lucy sin egen barndom og setter det i kontrast til livet hun har nå.

Lucy bærer med seg en dyp ensomhet gjennom livet. En ensomhet som stammer fra en barndom i et hjem der fattigdom sto så sentralt at den overskygget både kjærlighet og godhet. Kan man kalle en slik familie dysfunksjonell? I hvilken grad kan man gi sine barn en trygg og kjærlig barndom full av glede når trusselen om sult og hjemløshet hamrer på døra hver eneste natt? I hvor stor grad påvirker vår barndom våre valg senere i livet? Lucy ser tilbake på det hele med en visdom bare alder kan gi.

Lonely was the first flavour I had tasted in my life, and it was always there, hidden inside the crevices of my mouth, reminding me.

My Name is Lucy Barton er en historie om fattigdom, ensomhet og lengselen etter kjærlighet og annerkjennelse. Om forholdet mellom en mor og hennes barn, og den sårbarheten bare en forelder kan avdekke i et voksent menneske. Om de arrene man bærer med seg fra sin barndom og gjennom livet.

But when I see others walking with confidence down the sidewalk, as though they are free completely from terror, I realize I don’t know how others are. So much of life seems speculation

My Name is Lucy Barton er ikke så mye en sammenhengende historie som det er en samling av minner, tanker og anekdoter. Alt fokus ligger på Lucy. Historien tar rot i sykehusoppholdet, men spenner fra barndommen hennes til nåtid.

Lucy danner en personlig og forfriskende fortellerstemme. Språket er nydelig. Historien er gjennomtrukket av tankevekkende og treffende bemerkninger om livet og forholdet oss mennesker imellom.

It interests me how we find ways to feel superior to another person, another group of people. It happens everywhere, and all the time. Whatever we call it, I think it’s the lowest part of who we are, this need to find someone else to put down.

Romanen tar for seg et følelsesladet tema. Jeg kan likevel ikke si med like stor tyngde som andre anmeldere at den vekket dype følelser i meg. Romanen er full av substans og brakte frem dype, filosofiske tanker. Det var imidlertid noe som manglet i utførelsen. Handlingen hoppet for mye frem og tilbake med en hakkete og usammenhengende fortellerstil. Lucy Barton, dog troverdig og likendes, var litt for vag. Jeg klarte ikke å bli godt nok kjent med henne, noe som gjorde det vanskelig for meg å investere emosjonelt i historien.

Hvis jeg skal være skikkelig pirkete, kan jeg jo også nevne at de små gjentakelsene av enkelte korte setninger gikk meg litt på nervene. Kanskje ble det gjort for å forsterke det tankefulle i fortellerstilen, men det tilførte ikke noe til historien eller til personskildringen av Lucy.

But the books brought me things. This is my point. They made me feel less alone. This is my point. And I thought: I will write and people will not feel so alone! (But it was my secret).

Jeg ble også litt skuffet over hvor gjennomskinnelig beskrivelsen av forholdet mellom Lucy og moren var. Det var noe der, mellom sidene, som jeg prøvde å gripe fatt i, men det rant mellom fingrene på meg. De bruker mesteparten av tiden sin sammen til å prate om bekjente fra Lucys hjemby og deres ekteskap og sorger. Ethvert forsøk på en ordentlig samtale blir fort avbrutt. Dette sier sitt, selvfølgelig, men resultatet er at forholdet deres dryppes ned på sidene så sjeldent og i så små dråper at det er vanskelig å få tak i. Det hele blir for lite til å danne et ordentlig inntrykk i historien.

Til tross for et forfriskende perspektiv og de mange treffende bemerkningene om livet, er My Name is Lucy Barton en lite bemerkelsesverdig bok. Den er vakkert skrevet og lettlest. Den kan til og med få deg til å fundere litt over livet. Likevel har jeg på følelsen at den kommer til å gå i glemmeboken rimelig raskt. Det blir derfor vanskelig for meg å si om jeg anbefaler den eller ikke. Jeg har blanda følelser.

Beathes bokhjerte har også anmeldt denne.

Julie Karolines valgte forfatter 2016

/ Julie Karoline / 22 kommentarer

En av utfordringene Stine – Marie og jeg har satt oss i år er å lese alle bøkene til hver vår forfatter. Dermed bestemte jeg meg for å lese alle bøkene til den amerikanske forfatteren Nicholas Sparks.

For hva er det som er så spesielt med de bøkene? Hvorfor er de så populære? Hvordan klarer han å spytte ut en bok i året?

På hans offisielle hjemmeside står det (oversatt fra engelsk):

Nicholas Sparks er en av verdens mest kjære forfattere. Alle bøkene hans har endt opp på New York Times bestselgerliste. Over 100 millioner kopier er solgt verden over, og bøkene er oversatt til mer enn 50 språk. 

Han har skrevet 19 bøker til nå, inkludert debutromanen Dagboken (The Notebook 1996). Tidligere skrev han Wokini med Billy Mills (1990). 12 av hans utgivelser har blitt filmatisert.

Som en del av min 2016 utfordring kommer jeg kun til å lese hans egne romaner. To av de har jeg  lest tidligere, Fotografiet (The Lucky One) og Et vanskelig valg (The Choice), men kommer til å lese de på nytt. I tillegg skal jeg prøve å få sett alle filmatiseringene (The Choice kommer ut nå i 2016). Jeg skal skrive anmeldelser fortløpende og håper at jeg rekker å lese alle før året er omme (i tillegg til alle de andre bøkene jeg skal lese). Puh….

Så får vi se om jeg finner ut hvorfor han er så populær.

Nicholas Sparks bøker (hentet fra Wikipedia)

Stine-Maries valgte forfatter 2016

/ Stine-Marie / 4 kommentarer

Hvis du har fulgt med på bloggen vår i det siste, har du nok fått med deg at Julie Karoline og jeg har satt oss noen utfordringer på lesefronten. Én av disse er å lese alle romanene utgitt av en forfatter. Forfatteren velger vi selv.

Min valgte forfatter for 2016 er britiske Ian McEwan.

Romaner av Ian McEwan | edgeofaword

 

Hvorfor valgte jeg McEwan?

I 2008 kalte The Times ham en av «de femti største britiske forfattere siden 1945».

Dette er ingen liten bragd av McEwan. Så hva er det som gjør han til en av de største britiske forfatterne i moderne tid? Med en sånn utmerkelse, hvorfor har jeg kun lest én av hans romaner?

2008 var tilfeldigvis det samme året jeg leste Saturday, en roman jeg husker godt den dag i dag. I høst kjøpte jeg meg The Children Act, den nyeste av hans romaner og en jeg sto og siklet over i ukesvis på jobben. Så jeg ga etter, kjøpte den og la den i lesebunken min. Lenger har den ikke kommet. Jeg har så mange bøker, så mye jeg skal lese.

Så da tiden kom til å velge trengte jeg ikke å tenke lenge. Jeg har allerede tenkt til å lese én av hans romaner i år, hvorfor ikke alle?

Ian McEwan har gitt ut 13 romaner så langt. Min utfordring er altså å lese alle disse romanene i år. Jeg kommer til å lese alle på engelsk ettersom jeg foretrekker å lese på originalspråket når jeg kan. Saturday skal jeg lese på nytt. Jeg kommer til å skrive anmeldelser fortløpende og en rask oppsummering når året er omme.

Romaner av Ian McEwan:

  • The Cement Garden (1978)
  • The Comfort of Strangers (1981)
  • The Child in Time (1987)
  • The Innocent (1990)
  • Black Dogs (1992)
  • Enduring Love (1997)
  • Amsterdam (1998)
  • Atonement (2001)
  • Saturday (2005)
  • On Chesil Beach (2007)
  • Solar (2010)
  • Sweet Tooth (2012)
  • The Children Act (2014)

Rød dronning

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

Skrevet av Victoria AveyardRød dronning av Victoria Aveyard | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2015)

Sjanger: Fantasy, Ungdomsroman (YA)

Originaltittel: Red Queen (2015)

Oversetter: Carina Westberg

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Alle kan forråde alle.

Samfunnet består av to folkeslag: rødblods og sølvblods. Rødblods er oss vanlige, sårbare og dødelige mennesker. Sølvblods er alt annet enn med sitt sølvfargede blod og overnaturlige krefter. Krefter som å kontrollere elementer, lese tanker og manipulere lys. Du kan kalle kreftene magi, men i utførelsen minner dette mer om x-men.

Vår heltinne, Mare, er en ung rødblods kvinne fra fattige kår. Gjennom en betimelig handlingstvist reddes hun fra den sikre død i en krig ingen kan vinne og engasjeres som tjener for kongefamilien.

Jeg skal ikke dø, jeg skal ikke engang i krigen. Jeg skal arbeide, og jeg skal klare meg.

Det tar imidlertid ikke lang tid før hun havner i en situasjon hun umulig skal kunne overleve. En situasjon som avdekker hennes skjulte krefter. Krefter hun, som rødblods, ikke skal kunne ha. I et desperat forsøk i å dekke over denne feilen, plasseres hun rett i løvens hule, nærmere bestemt det kongelige hoff.

Så hva skjer når du har et dystopisk samfunn bestående av et sterkt og et svakt folkeslag? Jo, samfunnet blir et sterkt klassedelt imperium der all makt og rikdom ligger hos det privilegerte fåtall, og den underdanige majoriteten må sloss om liv og rester.

Hva skjer hvis vi kaster Katniss fra Dødslekene og en genetisk mutasjon inn i det hele? Jo, vi får den sterke heltinnen Mare med krefter til å rive ned dette imperiet.

Kast spenning, overnaturlige krefter, intriger og en kjærlighetstrekant inn i blandingen, og vi har en fantasy for ungdom med tittelen Rød dronning.

I kveld vil det flyte blod.

Så da kommer spørsmålet, likte jeg boken?

For min egen del ble jeg ikke veldig imponert. Nå har det seg imidlertid slik at jeg ikke befinner meg i målgruppen for denne typen roman. Til tross for min forkjærlighet for ungdomsbøker, ble denne litt for enkel og uoriginal og inneholdt litt for mange klisjéer for min smak.

Men jeg skal anmelde den som det den er: en fantasy for ungdom.

Når det kommer til plott er Rød dronning på ingen måte original. I motsetning til de fleste slike fantasy-romaner, befinner vi oss imidlertid i en mer teknologisk moderne verden med både elektrisitet og motordrevne kjøretøy. Denne verdenen er spennende og detaljert beskrevet.

Mare har sjarm og dybde, men også her mangler historien originalitet. Mare er på ingen måte unik innenfor ungdomslitteraturen; Mare er Katniss. Faktisk bærer flere av bipersonene tydelige likhetstrekk med karakterer i Dødslekene-serien (Hunger Games); Cal er den stillferdige og grublende Gale, Manel er den sympatiske Peeta, Evangeline er den endimensjonalt onde Clove. Om vi kommer til å se dynamiske karakterer og interessante personutviklinger er for tidlig å si.

Romanen har imidlertid driv og plottutviklingen er god, ikke dårlig for første bok i en trilogi. Mengden av spenning er passelig, slåsscenene er ikke for detaljert beskrevet og volden ikke for blodig.

Språklig er boken enkel og god, og fortellerstemmen engasjerende. Her ligger alt fokus på handling og verdenen Aveyard har skapt. Lettlest er et adjektiv jeg gjerne vil bruke her.

Så er det på tide å påpeke følgende:

Dersom du er lei klisjéene som preger ungdomslitteraturen, dersom du ikke kan fordra kjærlighetstrekanter og den evige «liker jeg ham/liker jeg ham ikke», da er ikke Rød dronning boka for deg.

«Han misliker å tape. Og» – han senker stemmen og er nå så nær meg at jeg kan se ørsmå sølvskimrende flekker i øynene hans – «det gjør jeg også. Jeg vil ikke miste deg, Mare. Det vil jeg bare ikke.»

Mangelen på originalitet i plott og karakterer er det boken har mottatt mest kritikk for. Den blir rett og slett for lik andre bøker i ungdomssjangeren. Det er lite nytt som tilføres sjangeren, handlingen er gjennomtrukket av klisjéer og de store handlingstvistene er lette å forutsi. Enkelte av handlingstvistene føles også tvungne og kunstige, som om det var noen gapende plotthull som måtte dekkes over i siste liten.

Rød dronning har likevel det meste som skal til for å skape en god fantasyroman for ungdom: en tøff heltinne, spenning, magi og en god dose kjærlighetsdrama under et teppe av intriger og bedrag. Dette er en trygg og spennende roman for de mellom 13 og 15 år. Dette betyr selvfølgelig ikke at den ikke kan nytes av de litt eldre; smaken er jo, som de sier, som baken.

Neste bok i serien er Glass Sword og ble utgitt på engelsk tidligere denne måneden. Noen tittel eller utgivelsesdato for den norske utgaven kan jeg ikke gi ennå.

Bingo for lesehester

/ Stine-Marie / 6 kommentarer

Som de gode lesehestene og bokbloggerne vi er, har vi planlagt flere ulike utfordringer for 2016. Vi deltar i Goodreads Reading Challenge der vi har satt oss et mål på 100 bøker. Vi har valgt oss ut en forfatter hver og skal lese alle romanene utgitt av vår valgte forfatter før året er omme. Selvfølgelig skal vi også delta i NaNoWriMo når den tid kommer.

Dette er utfordringer vi har satt oss selv. Hvis du ønsker, kan du selvfølgelig delta. Vi stopper deg ikke, men tar deg i mot med åpne armer.

Vi har imidlertid også laget en utfordring som vi alle kan dele. En med varierende vanskelighetsgrad og større bevegelsesrom. En på tvers av sjangere og forfattere. Vi snakker om bingo for lesehester, nemlig Bokbingo 2016.

 

Bokbingo 2016 | edgeofaword

Inspirert av Random House sin Reading Bingo

Bokbingo har bare en regel:

En rute per bok.

Med den midterste ruten har vi et lite unntak. De to første bøkene av de tre kan fylle andre ruter, men den tredje kan kun fylle den aktuelle ruten.

Høres morsomt ut, ikke sant? Det synes i hvert fall vi. Sett deg ned og les, og så ser vi hvor mange ruter vi får fylt inn i løpet av året. Lykke til!

Hold oss gjerne oppdatert om din progresjon, her i kommentarfeltet på bloggen, gjennom #bokbingo2016 på Twitter eller ved å bli med i vår Facebook gruppe Bokbingo 2016.

Førstemann til å fylle hele brettet får en gratis bok (en god en).

 

The Strange and Beautiful Sorrows of Ava Lavender

/ Stine-Marie / 1 kommentar

The Strange and Beautiful Sorrows of Ava Lavender | edgeofawordSkrevet av Leslye Walton

Forlag: Walker Books (2014)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

TO MANY, I WAS MYTH INCARNATE, the embodiment of a most superb legend, a fairy tale. Some considered me a monster, a mutation. To my great misfortune, I was once mistaken for an angel. To my mother, I was everything. To my father, nothing at all. To my grandmother, I was a daily reminder of loves long lost. But I knew the truth – deep down, I always did.

                I was just a girl.

Slik innledes debut romanen til Leslye Walton, og allerede her blir vi lovet en unik og magisk fortelling. Dette er historien om Ava Lavender, ei jente født med vingene til en fugl.

Hvem er Ava Lavender og hvorfor ble hun født? Dette er spørsmålene Ava stiller der hun sporer livene til sin mormor og sin mor. Gjennom hennes fortellerstemme følger vi livene og skjebnene til de to kvinnene gjennom migrasjon, drømmer, sorg og knuste hjerter. Det hele leder frem til en stormfull natt der Avas egen skjebne endelig blir avslørt.

I’ve been told things happen as they should.

The Strange and Beautiful Sorrows of Ava Lavender er som tittelen angir både merkelig og vakker. Det er en generasjonsfortelling preget av magisk realisme som utfolder seg gradvis og hensiktsmessig. Det er en historie om tap, sorg, kjærlighet, lyst, glede og håp. Slik som skjebnen spiller en avgjørende rolle gjennom historien, er lite overlatt til tilfeldighetene når det gjelder utførelsen. Dette er fortellerkunst.

               There it was again. Fate. As a child, that word was often my only companion. It whispered to me from dark corners during lonely nights. It was the song of the birds in spring and the call of the wind through bare branches on a cold winter afternoon. Fate. Both my anguish and my solace. My escort and my cage.

Så hva var det jeg likte så godt ved denne boken?

For det første elsket jeg de tre kvinnene, alle vidunderlig tragiske og smertefullt realistiske.  Vi blir først kjent med Emilienne og Vivianne som unge, håpefulle jenter og ledes gjennom hendelser som bryter dem ned. Livet og sorgene deres reflekteres i de to voksne kvinnene Ava kjenner som sin mormor og sin mor. Du kan ikke unngå å føle sorgen og mørket som gjennomborer Emilienne, det bunnløse håpet og den evigvarende evnen til å elske som styrer Vivianne, den barnlige gleden og nysgjerrigheten til Ava.

Ava selv er intet annet enn fortryllende.

Dette er for all del ingen spenningsroman. Spenningselementene er heller få, og det er karakterene som driver historien fremover. Karakterene til Leslye Walton er fengslende og med en dybde sjeldent oppnådd i en debutroman. Alle vi møter er levende og fargerike, unike, men realistiske. Karaktertegningene- og utviklingene er glimrende og mesterlig utført. Historien utfolder seg i et godt tempo og føles aldri kjedelig eller treg.

Boken inneholder mystiske og overnaturlige elementer og krever at du tar et visst «leap of faith». Disse elementene setter et helt særegent og forførende preg på en generasjonsfortelling om livene til tre kvinner med uhell i både liv og kjærlighet. Det mystiske føles her både naturlig og uunnværlig.

After failing every other attempt to get the ornithologist to notice her – including a rather disastrous event where she appeared at the stoop of his apartment building wearing nothing but a few feathers plastered to an indiscrete place – Pirette took the extreme step of turning herself into a canary.

Hvis du ikke liker tanken på at en person kan forvandle seg til en kanarifugl, eller bli født med vinger, dersom du foretrekker bøker som er 100 % naturtro, vil du ikke like denne boken.

Det lyriske språket og de levende beskrivelsene gjenspeiler og forsterker det mystiske i fortellingen. Det bidrar til å skape en vakker leseopplevelse som hverken føles tung eller tilgjort. Leslye Walton har funnet en fortellerstemme som er både vidunderlig og enestående.

                For a very long time, Vivianne and Jack lived in that world people inhabit before love. Some people called that place friendship; others called it confusing. Vivianne found it a pleasant place with an altitude that only occasionally made her nauseous.

Denne boken burde komme med en advarsel; den er så vidunderlig vakker, men også så sjeledrepende tragisk. De siste 100 sidene bør leses uten forstyrrelser og med en god dose papirlommetørkler.

Dette er en magisk, forførende og utrolig vakker roman som jeg anbefaler på det sterkeste. Min anbefaling kommer imidlertid med en advarsel om at boken inneholder enkelte sterke scener av voldelig seksuell natur; den bør nok helst unngås av personer under 15 år. Bli imidlertid ikke skremt av dette, boken er fantastisk og de sterke scenene absolutt nødvendige for å oppnå et så høyt kvalitetsnivå på en historie av dette slaget.

For deg, for deg alene

/ Stine-Marie / Legg igjen en kommentar

For deg, for deg alene | edgeofawordSkrevet av Line Nyborg

Forlag: Cappelen Damm (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Jeg går langs gata som ikke er mi. Det er så mye lys her, men alle dørene er låst. Jeg bor ingen steder. Jeg har ei leilighet hvor ungen min ligger og sover. Men bor vi der egentlig, jeg vet ikke. Han våkner ikke på denne tida. Enn om han gjorde det, i kveld. Når jeg først har begynt å tenke på det, vil det ikke slippe. Jeg går fortere og fortere. Føttene mine lander ikke. De har aldri landa på den her gata. Ungen min og jeg har aldri landa her vi bor. Vi svever. Trærne i skogen utafor blokka mi hører mer hjemme enn jeg. Ingen kommer til å huske oss.

For deg, for deg alene er en sår og vakker roman om en ung kvinne og hennes tilværelse som alenemor til et lite barn. Elin har ingen far til barnet sitt, og etter at hennes mor gikk bort, har hun ingen familie til å hjelpe til. Hun og ungen bor på en liten studenthybel ved Sognsvann, der hverdagen preges av barnehage, forelesninger, husarbeid og trilleturer. Hun har bygd høye murer rundt seg selv og ungen. Dette har skapt en ensomhet og isolasjon der en følelse av usynlighet og sårbarhet ligger.

Boken er en frittstående fortsettelse av «Bare mamma som er Gud» og «Du vet ikke hvem jeg er». Jeg har ikke lest de to foregående romanene om Elin, men det var ingenting som manglet for meg her. Boken fungerer veldig godt på egen hånd og man får et godt innblikk i livet til Elin, både før og etter hun ble mor.

Nyborg beskriver det svingende humøret til Elin, de gode dagene og de tøffe. Hun beskriver ensomheten Elin føler, i hverdagen, i feriene og på helligdagene.

Så mange dager er det i en sommerferie, dager som skal fylles med noe, deles opp for ikke å bli en tung klut, for at det ikke skal kjennes for lite, for tynt, det vi er.

Hun har ingen å dele de spesielle anledningene med, ingen å dele ungen sin med. Alt han gjør, er det kun hun som ser. Hun lever for ham, og ham alene.

Alle dagene som går, jeg lever for en annen. Han har et livstidskrav på meg, noe jeg skylder han, det er ei gjeld jeg må betale hver dag til ungen, såret i magen er hullet hvor den gjelda skal puttes, betales ned, rate for rate. Det er en ovn som brenner opp alt jeg gir den, og den får aldri nok, den brenner opp alt uansett hvor mye jeg legger inn der, og den har brent helt sida den dagen han kom ut, den dagen han sprengte seg vei ut med åpne øyne.

Nyborg beskriver sjalusien overfor de som har mer. Mer penger, større hus, hus med hager, fine klær. Verst er den hun føler overfor de som har mer familie, de som har fedre til ungene sine og besteforeldre som kan stille opp. Alt dette ser Elin på utenfra, og alt river i ensomheten og trettheten hennes og får sjalusien til å bite seg tak innerst i brystet.

Blir henta av mormor hver torsdag, blir ho. Hver torsdag. Jeg blunker meg forbi dem. Det er som å stå utafor en butikk jeg aldri vil ha råd til å gå inn i, og inne i den butikken er alt jeg ønsker meg. Der står pappaer og besteforeldre på rekke og rad i alle størrelser og former, og de lyser, for de finnes, men de er ikke for meg. Og de som har, vet det ikke engang, de tenker ikke over hva de har.

Nyborg har en egen og unik stemme. Denne stemmen er full av nydelige formuleringer og treffende beskrivelser. Tonen er til tider dyster, gjennomtrukket av ensomheten og det voksende sinnet til Elin. Men i kjærligheten til sønnen kommer også skjønnheten og varmen frem. Språket er vakkert og jeg har aldri tidligere skrevet ned så mange sitater i notatene mine.

Ungen vokser ut mellom hendene mine. Det er han som viser meg vei ut i verden. Han som viser hvor føttene skal gå. At det finnes trær. At bakken, veien vi går på er annerledes, ikke den samme hele tida. At det går an å stoppe og undersøke den, veien, stien, grøfta. Ungen min ser noe nytt hele tida.

Historien fortelles i førsteperson, og Elin er en sterk og levende forteller. Dette er en utviklingsroman, og utviklingen er god. Vi følger henne gjennom hennes mors død, hennes tidlige periode som mor der hun hadde en slags far til barnet sitt, hennes skuffelse og fortvilelse over å bli alene, hennes voksende sjalusi og sinne. Gjennom det hele er det ungen som står i fokus. Hennes egne følelser begravd i det voksende såret i magen. Historien driver fremover i et godt tempo.

Nyborg skriver rått og ærlig om en tilværelse jeg tror bare andre alenemødre kan forstå. Ensomheten og fortvilelsen er til å ta og føle på. Dette er en godt skrevet roman som jeg anbefaler på det sterkeste.