Jeg lar deg gå

/ Stine-Marie / 5 kommentarer

Skrevet av Clare MackintoshJeg lar deg gå av Clare Mackintosh | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Krim

Engelsk tittel: I Let You Go (Sphere, 2014)

Oversatt av Ulrik Farestad

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Hun kneler ved siden av ham og prøver febrilsk å finne pulsen. Rundt henne ser hun sin egen pust bli til en hvit sky i luften. Hun ser mørket som danner seg under hodet hans og hører sitt eget skrik som om det er noen andre som skriker.

Fem år gamle Jakob blir påkjørt og drept på vei hjem fra skolen; sjåføren så ikke engang ut til å sette ned farten. Sjåføren stikker av, og en sjokkert og desperat mor sitter alene igjen med sin døde sønn i armene.

Førstebetjent Ray Stevens settes på saken, og sammen med den ferske betjenten Kate, prøver han å holde hodet kalt og snøre sammen de mangelfulle ledetrådene påkjørselen etterlot seg. De kan likevel ikke unngå å la seg påvirke av drapet på et lite barn.

Ulykken etterlater Jenna Gray med en sorg og en skyldfølelse hun ikke kan sette ord på; Jakob er død. Livet hun har brukt så mange år på å bygge opp har kollapset rundt henne. Hun har mistet alt og alle. Hun forlater Bristol uten mål og mening. Hun kutter all kontakt med omverdenen og slår seg ned i en avsidesliggende liten kystby i Wales. Det tar imidlertid ikke lang tid før fortiden innhenter henne og livet hennes på nytt raser sammen.

Det var min feil. Vi burde ha tatt en annen vei hjem, jeg burde ikke ha pratet, jeg burde ha stoppet ham.

Jeg lar deg gå har en følelsesladet tyngde som få krimbøker kan skryte på seg. Den griper tak i deg allerede i første kapittel. Den er fylt med så mye fortvilelse og sorg at du kjenner smerten fysisk.

Jeg lar deg gå ble nominert til beste romandebut av Huffington Post i 2015, og det skjønner jeg godt. Clare Mackintosh har skrevet en veldig god psykologisk thriller. Den er allikevel ingen sekser for meg, og jeg skal forklare deg hvorfor.

Clare Mackintosh har delt fortellerrollen mellom førstebetjent Ray Stevens og Jenna. I kaptlene vi tilbringer sammen med Ray, leser vi om hans andre saker, hans problemer i ekteskapet og hans problematiske sønn. Dette bidrar selvfølgelig til å gi karakteren en egen historie og personlighet, men det er så få faktiske ledertråder i den aktuelle saken at det til tider blir tamt og kjedelig. Når det til slutt kommer nye fakta på bordet, er det hele over på et blunk.

Jeg stoler ikke på instinktene mine lenger – de har tatt feil så mange ganger før

I motsetning er kapitlene til Jenna gripende og spennende. Vi trekkes inn i hennes sorg. Vi heier på henne der hun prøver å bygge seg opp et nytt liv, og vi fortviler med henne når det hele kollapser rundt henne atter en gang.

Begge karakterene er sterke og nyanserte. De viser en fantastisk dybde og ettelater ingen tvil om at de har levd egne liv før du ble kjent med dem.

Det skuffet meg at du, til tross for alt, var akkurat som alle de andre.

Det er sjeldent en krimbok klarer å treffe meg i hjerterota. Det er like sjeldent at en krimbok overrasker meg.  Jeg lar deg gå klarte å gjøre begge deler. Clare Mackintosh bygger opp historien mesterlig og tar leseren fullstendig på senga med en eksplosjon av en handlingstvist. Dette er en krimbok jeg anbefaler på det varmeste for de som liker spenningsromaner med følelsesmessig dybde, og de som foretrekker krim uten for mye blod og vold.

My Criminal Mind og Rita leser har også anmeldt denne.

Lycke

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Mikaela BleyLycke | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Krim

Oversatt av Heidi Grinde

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Gud som har oss småbarn kjær, se til meg som liten er.

Hvor jeg meg i verden vender, er mitt liv i dine hender.

Lykken kommer, lykken går.

Tenk på den som aldri kjærlighet får.

Mikaela Bley kalles Sveriges nye krimdronning, og med sin debut roman Lycke, mener mange at hun feier andre etablerte krimforfattere av banen. Jeg personlig syns Lycke er en samkjørt og spennende krim.

Lycke er en åtte år gammel jente som forsvinner en fredagskveld i mai. Foreldrene leter desperat etter henne, mens politiet tror det dreier seg om en rømmingssak. Etter som dagene går tar politiet saken mer alvorlig, men de klarer ikke å se på sakens kjerne, da de holder seg til statistikk og egne protokoller. Bare Ellen Tamm, en journalist i TV4, graver seg gjennom det lille av bevis og holder saken på rett vei. Hva har skjedd med Lycke?

Ellen Tamm er hovedpersonen i boka, selv om vi også følger tre andre kvinner; Helena (Lyckes mor), Chloe (Lyckes stemor) og Mona (Lyckes dagmamma). Ellen Tamm er en profilert TV4 journalist, med dype, personlige sår og traumer som trer frem når hun tildeles saken om Lycke. Dette er en bok like mye om forsvinningssaken som den er av Ellens vei til selvhelbredelse. Boken handler mye om psykologiske lidelser, som ensomhet, selvbebreidelse og mangel på kjærlighet. Hovedpersonen sliter mye med angst, og forfatteren har gjort en fantastisk jobb med å beskrive Ellens psykiske problemer.

Pust, Ellen, forsøk å puste. Døden, døden, døden. Ellen valgte å gjenta det ordet som skremte henne mest, det som mante fram bilder hun gjerne ville, men ikke klarte, viske vekk.

Det er ikke noe blod og gørr i denne boka, heldigvis. Dette er en spenningskrim på sitt beste, for boka er spennende. Ekstremt spennende. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, og endte med å lese den i løpet av en dag. For hvor er Lycke?

Vi blir drevet fremover, jeg vil ikke si i forrykende fart, men tempoet er høyt og jevnt, slik det skal være i spenningskrim (eller thriller om du vil). Skrivestilen er flott, ført med en lett penn og med mye dybde. Den har flere overraskende trekk og selv om jeg klarte å gjette meg til løsningen før det ble avslørt, vil jeg ikke si at boka var forutsigbar. Det var heller et resultat av veldig bra skriving. Jeg leste boken oversatt til norsk og oversettelsen er veldig god. Heidi Grinde har gjort en god jobb.

Persongalleriet er vidt og varierende. Alle karakterene har troverdige karaktertrekk, selv om du ikke ender opp med å like dem alle sammen. Ellen, med sine nevrotiske trekk, er lett å sympatisere med. Du vil så gjerne strekke hendene inn i boka og hjelpe henne. Trøste henne. Det er ikke ofte jeg sympatiserer så mye med en karakter som jeg gjorde her. Hennes utvikling er fantastisk. De øvrige kvinnene sitter også med en del personlige utfordringer og alle svikter Lycke på hvert sitt vis. Noen av problemene deres kan du skjønne, andre ikke.

Gråten satt fremdeles i halsen som en kork som hverken ville la seg trekke opp eller trekke ned.

Det er ikke ofte jeg liker en krim så mye som dette. Forfatteren har gjort en veldig god jobb og jeg håper det blir flere bøker om Ellen Tamm. Anbefales virkelig til krimlesere som ikke liker mye blod og gørr.

Bokryggpoesi #1

/ Julie Karoline / 9 kommentarer

Vi begynner å nærme oss ett års dagen for Edge of a Word, og det har vært et veldig artig år. En utfordring utenom det vanlige, egentlig. I løpet av året har vi også begynt å følge en rekke bokbloggere. Bokbloggermiljøet i Norge er et flott samfunn, og det deles bøker, anmeldelser, anbefalinger og utfordringer på et høyt nivå.

En artig utfordring jeg oppdaget denne uken er bokryggpoesi. Så moro, tenkte jeg, og måtte selvfølgelig prøve. Trodde det skulle bli lett, jeg har jo klart å opparbeide meg en relativt ok boksamling, men utfordringen var tøffere enn jeg trodde.

Men som jeg har nevnt tidligere er jeg nokså sta og gir ikke opp så lett, så etter litt tenketid og en grundig gjennomgang av bokhylla kom jeg opp med dette bidraget:

Bokryggpoesi 1| edgeofaword

Vi ba aldri om vinger

Når himmelen faller ned

Barbeint, over havet

De få utvalgte

Tusen takk til Beathes bokhjerte som tipset om utfordringen, og til Pias kulturkrok som kjører en konkurranse denne uken. Håper jeg får bli med selv om det ikke er fredag i dag… Med bok og palett har også skrevet et fint bidrag.

Gleder meg til flere uker med bokryggpoesi fremover.

The 5th Wave

/ Stine-Marie / 3 kommentarer

Skrevet av Rick YanceyThe 5th Wave av Rick Yancey | edgeofaword

Forlag: Penguin Books (2013)

Sjanger: Ungdomsroman (YA); Science Fiction

Norsk tittel: Den 5. Bølgen (Gyldendal, 2015)

Kilde: kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

If aliens ever visit us, I think the outcome would be much as when Christopher Columbus first landed in America, which didn’t turn out very well for the Native Americans.

        – Stephen Hawking

Det er nesten ett år siden jeg leste den fantastisk spennende boken til Rick Yancey, The 5th Wave. Og i den anledning at filmatiseringen endelig er kommet til en kino nær deg, skriver jeg nå en kort anmeldelse.

The 5th Wave er en ungdomsbok som faller innenfor Science Fiction-sjangeren og beveger seg videre inn mot dystopi. Vi befinner oss i et postapokalyptisk USA etter invasjonen av romvesener. Menneskeheten befinner seg på randen av utslettelse.

The truth is, once they found us, we were toast.

Vi følger tre ulike hovedpersoner gjennom boken. Vår tøffe og vittige heltinne, Cassie, er den som bygger opp verdenen for oss. Hun er en overlever. En pessimistisk og kritisk syttenåring på vandring alene for å finne igjen lillebroren sin.

Ben er vår andre hovedperson. Hans overlevelse handler mindre om forberedelse og mer om flaks. Han er desidert mer desorientert og mindre kritisk enn sin kvinnelige motpart. Til slutt følger vi også Sammy, den fem år gamle lillebroren til Cassie.

We are humanity, the banner read. Wrong. We’re pale reflections of it, weak shadows, distant echoes.

The 5th Wave er første boken i en trilogi. Trilogien fullføres av The Infinite Sea (2014) og The Last Star (2015). Så langt er det kun første og andre bok som er blitt oversatt til norsk.

Noe av det jeg likte best ved boken var skrivestilen til Yancey. Den var gripende, lett og formidlet perfekt den dystre stemningen i historien. Den tok tak i meg og fraktet meg til en verden i kaos. Jeg elsket hvert sekund av det.

I’m walking in a dense fog of white lifeless nothingness. Dead space. No sound, Not even the sound of my own breath. In fact, I can’t even tell if I’m breathing. That’s number one on the “How do I know if I’m alive?” checklist.

Historien beveger seg i et perfekt tempo og er fullpakket av spenningselementer. Spenningen stiger sakte, men sikkert mot en eksplosjon av en slutt. Dette er en bok det er vanskelig å legge fra seg.

Vi treffer et ensemble av troverdige karakterer. Cassie utgjør en tøff og pessimistisk heltinne som viser oss at ingen ting er slik det virker. Sammy gir oss sitt naive og barnlige syn på en verden i kollaps, mens Ben tilfører kontrast og en hva om-følelse. Boken har mottatt litt kritikk for at karakterene mangler dybde. Det var ikke en følelse jeg fikk, og jeg må påpeke at dette er første bok i en trilogi. Plottet står i fokus, og her er karakterene til stede for plottet.

Er plottet eller karakterene helt og holdent unike og originale? Kanskje ikke. Mangel på originalitet er noe boken har mottatt kritikk for og noe jeg har slaktet andre bøker for før. Likevel sitter jeg her og roser denne opp i skyene, men jeg har ikke dårlig samvittighet for min tilsynelatende dobbeltmoral. Det som gjør denne boken bra er sammensetningen og utførelsen.

Do you know how to tell who the enemy is?

Det svakeste i historien var romansen. Jeg føler ikke at den tilførte noe til historien og kun var med for å kunne sette Young Adult som sjanger. Klisjéene fortsetter å prege ungdomslitteraturen, og kanskje var det redaktøren som ba om litt romantikk?

Alt i alt er The 5th Wave en utrolig spennende Science Fiction light for ungdom, som er umulig å legge fra seg. Den er lettlest og gripende med en flott og annerledes skrivestil. To ord: Les den!

 

En kvinne i Berlin

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av AnonymEn kvinne i Berlin| edgeofaword

Forlag: Damm (2005)

Sjanger: virkelige hendelser

Originaltittel: Eine Frau in Berlin

Oversetter: Ute Neumann

Kilde: lånt av pappa

Anmeldt av Julie Karoline

Stakkars ord, dere strekker ikke til.

Boken, som er en dagbok skrevet av en kvinne i Berlin fra 20 april til 22 juni 1945, ble første gang utgitt i USA i 1954 på engelsk. Forfatteren ønsket ikke å stå frem med navn, da innholdet i boken var av slik natur som Tyskland ikke ønsket å huske. Forfatteren ønsket allikevel at sannheten skulle frem.

En av de viktigste personlige beretningene som noensinne er skrevet om effekten av krig og nederlag. – Antony Beevor

Siden den ble utgitt har den vært svært omstridt i Tyskland. Mange beskyldte den for å «trykke tyske kvinners ære ned i sølen.» Forfatteren selv mente dette kunne komme fra en mangelfull evne til å beskytte sine egne kvinner. Skam, rett og slett. Boken har også måtte tåle en del motgang av folk som mente alt var fiksjon, men alle undersøkelser viser at dagboken og hendelsene er virkelige. I 2003 ble det avslørt at forfatteren var Marta Hiller, en tysk journalist som ikke ønsket noen nyutgivelser av boken i løpet av sin levetid. Hun døde i 2001.

Vi opplever historie som en førstehåndserfaring, hendelser det vil bli fortalt og sunget sanger om i fremtiden. Men på nært hold brytes historien ned til alskens bekymringer, frykt og besvær. Historie er meget slitsomt.

Hvordan kan jeg skrive anmeldelse av en slik bok? Dette er historie. Historie opplevd av en kvinne som hadde mot nok til å skrive det ned og utgi det. Hvordan kan jeg sitte med mine kritikerøyne og analysere hennes opplevelser? Svaret er at det kan jeg ikke. Jeg får meg ikke til det. Dette er et lite stykke av en kvinnes liv. Et liv hun ikke ville huske. Det var aldri hennes ønske å bli navngitt. Allikevel er det så viktig for oss som lever nå. Hennes nedskrivelser er fremdeles relevante for oss i dag. For fremtiden også. For denne boken illustrerer så godt at krig ikke bare går utover de som kjemper dem, men også for alle de rundt, og kanskje spesielt kvinnene. Den beskriver hvor liten verdi kvinnene hadde, og fremdeles har mange steder.

Vi har alle sammen blitt glemt, anstrengt lytter vi ut i tomheten, men vi er alene.

Vi er rettsløse, krigsbytte, skitt.

Noe kan jeg allikevel si. Selv om denne anmeldelsen blir for det meste sitater (hun var utrolig flink til å skrive) har jeg noen små bemerkninger og advarsler, slik at du som ikke har lest denne boken ennå er forberedt på hva som befinner seg innenfor permen.

Jeg er så sår, så ødelagt.

Dagboken er skrevet over en kort periode og omhandler de dagene da Det Tredje Riket brøt sammen våren 1945 og russerne invaderte Berlin. Berlinerne er slitne, redde og usikre på hva fremtiden kan bringe.

Vår skjebne nærmer seg østfra og kommer til å forandre klima like mye som istiden en gang gjorde.

Språket er rett på. Ærlig og brutalt, med bemerkninger som treffer spikeren rett på hodet. Synspunktene er uten selvmedlidenhet og spekket av makaber humor.

Braunau av alle steder, plassen der Adolf så dagens lys. Der kom jeg på en kjellervits jeg hørte i går: «så godt vi kunne hatt det hvis det bare var blitt en abort.»

Ute er det fortsatt krig. Vår nye kvelds- og morgenbønn er: «For alt dette kan vi takke vår Fører.»

Gjennom hele boken beskrives menneskets overlevelsesinstinkt hardt og ærlig, uten filter.

Aldri før har jeg vært så langt borte og fremmed for meg selv. Alle mine følelser er liksom døde. Det eneste som er igjen, er overlevelsesinstinktet. De skal ikke få ødelegge meg.

Jeg vet bare at jeg vil overleve – stikk i strid med all fornuft, bare fordi instinktene befaler det.

Vi får dype innblikk i hva forfatteren, og andre kvinner, gjorde for å overleve. Hvordan de utnyttet situasjonen, uansett hvor ekkelt og forferdelig, for å komme seg gjennom dagene. For å få mat og beskyttelse. Mennesket tåler mye, i mange situasjoner nesten for mye, og dette kommer frem på en hjerteskjærende og direkte måte.

Jeg står frivillig til tjeneste. Gjør jeg det av sympati, eller av kjærlighetstrang? Gud forby! Jeg er dødsens trøtt av alle mannfolk og deres mannlige ønsker, jeg kan vanskelig tenke meg at jeg noensinne skulle lengte etter slike ting igjen. Gjør jeg det for flesk, smør, sukker, stearinlys, hermetisk kjøtt? Til en viss grad, ja.

Leseren kan trekke et lettelsens sukk for at de endeløse voldtektene ikke blir beskrevet i detalj. Kanskje det var for vanskelig for forfatteren, kanskje hun aller helst ville glemme dem. Hun sa selv at det ikke nyttet å dagdrømme om bedre dager. Men de blir nevnt, og den psykologiske effekten blir nøye og detaljert beskrevet.

Nå sitter jeg her ved kjøkkenbordet, har nettopp fylt fyllepennen med blekk og skriver, skriver, skriver alt dette virvaret ut av hodet og hjertet. Hvordan skal dette gå? Hva har vi i vente? Jeg føler meg så klebrig, vil ikke ta på noe som helst, vil helst slippe å berøre min egen hud… den stakkars tilskitnede, misbrukte kroppen min.

Dette er ikke en bok man leser for fornøyelses skyld. Det er ingen feelgood roman. Dette er historie skrevet av ei som opplevde den. Den er tøff, tung og skånselsløs ærlig, og passer ikke for unge lesere. Mange av de psykologiske traumene er lettere å forstå med litt livserfaring, og mange av hendelsene er vanskelige å lese om. Man trenger tid med denne boken, man er nødt til å ta pauser. Allikevel anbefaler jeg den. For alle kvinner der ute, fortid, nåtid, fremtid, som opplever slike forbrytelser, fortjener å bli hørt. Og denne boken er deres stemme.

Soldatene var glad i å fortelle historier der de fremsto som helter. Vi derimot, vil bli pent nødt til å holde munn…

Min utgave av boken inneholder også forord av Antony Beevor og etterord C.W. Ceram. Jeg anbefaler å lese disse.

Forfatteren av denne boken klarte å redde seg ut av malstrømmen med den hemmelige triumf at hennes redning ikke skyldtes noen naturlov, men snarere den bedrift at hun aldri ga opp seg selv, skjønt hun måtte prisgi seg selv. – C.W. Ceram

 

Jeg kommer snart

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

Jeg kommer snart av Selma Lønning Aarø | edgeofawordSkrevet av Selma Lønning Aarø

Forlag: Flamme Forlag (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Lånt

Anmeldt av Stine-Marie Simensen

 

Mannen min trodde lenge jeg var en kåt jævel.

Julie er en trebarnsmor i et tilsynelatende lykkelig ekteskap. Hun er publisert forfatter og har et godt hjem, en flott familie og  en au pair. Alt er tilsynelatende perfekt. Bortsett fra at Julie aldri har hatt en orgasme. Siden hennes tidlige seksuelle debut som 13-åring har hun simulert orgasmer. Hun får dem ikke med menn og ikke alene.

Hvorfor simulerer Julie orgasme? Er det for å leve opp til samfunnets og partnerens forventninger? Er det for å vise mannen at han strekker til, at han er en real mann? Eller er det for å dekke over en følelse av utilstrekkelighet som kvinne når hun ikke får det til?

Julie er lei – lei av å late som. Hun bestemmer seg for at hun også skal få en orgasme, koste hva det koste vil. Hun går til anskaffelse av en vibrator, låser seg inne på soverommet og dedikerer seg helt og holdent til oppgaven; hun skal onanere på fulltid til hun får det til – til hun kommer.

Mest sannsynlig kan jeg lære meg å få orgasme. Jeg må bare øve. Så må jeg selvfølgelig forsøke ikke å la meg distrahere, det lønner seg ikke å tenke på mødre, fedre eller gressklippere. 

Julie er en kvinne som har brukt store deler av livet på å finne sin identitet, oftest gjennom seksuelle møter og forhold. Når vi møter henne har hun funnet sin identitet som forfatter og som mor. Dette trues imidlertid av en langvarig skrivesperre og en mesterkokk av en au pair. Identiteten og livet til Julie faller i ubalanse, og hun avleder oppmerksomheten ved å begrave seg i et nytt prosjekt – orgasmeprosjektet.

Et av problemene ved denne boken for meg er at jeg ikke klarer hverken å sympatisere, forstå, identifisere meg med eller like hovedpersonen. Dog ikke i en like stor grad som Ingrid i Ingrid Winters makeløse mismot, er Julie selvsentrert, sytete og på grensen til latterlig. Hun er egoistisk og mangler helt klart empati, alt dreier seg på en eller annen måte om henne. Hun er irriterende opptatt av sin au pair og hun har en veldig avslappet holdning når det gjelder troskap til mannen sin.

Ikke for pen, men akkurat passe. Jeg ville selvfølgelig ikke huse et menneske som var stygt. Samtidig kunne ikke aupairen være for pen heller. Så lite sex som A tross alt fikk, ville det være en risikosport.

Hun blir nærmest sykelig opptatt av sin manglende evne til å oppnå orgasmer og virker i stand til å ofre alt og alle for å komme. Jeg skulle gjerne sagt at det hele ender i en stor finale, en eksplosiv orgasme eller ny forståelse av hva som er mest viktig i livet, men slutten er kort og skuffende.

Skrivestilen til Aarø er lett og engasjerende. Historien om Julie er til tider underholdene og trekker litt i smilebåndene. Underholdningsnivået synker imidlertid gradvis gjennom historien etter hvert som man blir lei av å lese om vibratorer og squash, merkelige kjærester og seksuelle opplevelser. Latteren kommer sjeldnere og til slutt blir lesingen en hinderløype man vil bli ferdig med.

En kjapp oppsummering er på sin plass. Det som ligger til grunn for hittil manglende suksess på området, er altså følgende:

  1. Jeg har kroppslige hemninger.
  2. Jeg er for praktisk anlagt.
  3. Jeg har en mor.

Jeg kommer snart setter ting på spissen og utgjør en kritikk av det moderne kropps- og sexfikserte prestasjonssamfunnet der normalitet eller perfeksjon er målet. Vi er omgitt av tips og råd for sexlivet, regler på hvor ofte vi skal ha sex i et forhold og jevnlige oppdateringer av sexrelatert statistikk, gjerne i Dagbladet eller VG. Likevel opplever vi fortsatt et tabu rundt det å prate om sex og orgasme, og det er lett å tenke seg redselen for å føle seg utilstrekkelig og mislykket dersom man ikke inngår i eller overgår gjennomsnittet er utbredt blant de moderne kvinner.

Det kommer ikke til å gå, tenker jeg, men på den annen side: Er det så farlig? Hvorfor er det flaut ikke å få det til? Hvorfor kan jeg ikke bare snakke med vennene mine om det?

Jeg kommer snart tar dermed opp et viktig og tidsaktuelt tema. Dessverre ble denne historien litt for mye av en «god ting», og med en hovedperson jeg ikke klarer å identifisere meg med eller like, ble lesingen fort traurig.

Etter deg

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Jojo MoyesEtter deg | edgeofaword

Forlag: Bastion Forlag (2015)

Sjanger: Roman

Original tittel: After you

Oversetter: Elisabeth Haukeland

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

Ser du? Jeg er her – jeg holder meg i live – på randen av stupet.

Jeg gjør det du sa jeg skulle.

Etter deg er oppfølgeren til bestselgeren Et helt halvt år.

18 måneder har gått siden Will Traynor døde og Louisa Clark strever med å fortsette livet med sorgen og skyldfølelsen. Hun elsker fremdeles Will, og denne kjærligheten setter en demper på livet som hun var så klar til å starte ved slutten av forrige bok.

Det var koselig å høre om Lou igjen. Hun har forandret seg en del siden sist, og hun gjennomgår en enorm karakterutvikling i løpet av denne boken. På slutten av Et helt halvt år kan man få inntrykk av at alt er flott, at Lou kommer seg videre veldig fort. En litt for rosenrød slutt egentlig. Etter deg viser at denne slutten ikke var ekte. Den var midlertidig. For etter en stund begynner virkeligheten å slå inn over Lou og livet stagnerer. Man kan vel også si at det går tilbake noen hakk.

Vi møter igjen de aller fleste karakterene fra forrige bok. Noen har kommet over sorgen, andre ikke. Alle håndterer savnet etter Will på forskjellige måter, men dras mot hverandre både av sorg og av andre omstendigheter. Lou jobber på en bar på en flyplass. En jobb hun ikke liker noe særlig, men som gir henne et fast tilholdspunkt. På ettermiddagene går hun til en sorggruppe og blir venner med en gjeng sørgende mennesker. Kjærligheten er aldri langt unna, men Lou tør ikke ta steget helt ut. Redd for å miste de hun elsker, holder hun alle på avstand.

Etter deg er en bok full av sorg. Den lammende sorgen som slår beina ut under en. En sorg som gjør at man tar noen merkelige og til tide dumme valg for å holde fast på den man savner. Det er en bok om usikkerhet og det å tørre å stole på de rundt seg. Mange av betraktningene til Lou var lette å kjenne seg igjen i, og hun fremsto som en reel og troverdig karakter. Jeg savnet litt av den fjollete jenta hun var i forrige bok, hun var mye mer dempet nå, men heldigvis skinte hun gjennom med jevne mellomrom. Lou er en karakter man blir lett glad i.

«Ikke at du skal betrakte meg som noe slags moralsk forbilde, da.»

«Jeg har aldri betraktet deg som noe slags forbilde, Lou.» Hun smilte…

Jojo Moyes skriver med en lett hånd. Boken er tykk, men virker ikke så lang på grunn av det lette språket. Lett språk til tross berører boken flere såre temaer, og det er lett å bli drevet med. Oversettelsen er grei, men det er dessverre flere skrive- og slurvefeil. Dette er nok ikke oversetterens feil, Haukeland har gjort en god jobb.

Boken har fått kritikk for at den ikke følger opp Et helt halvt år på samme fantastiske nivå. Jeg kan si meg enig. Boken er ikke like god som forgjengeren. Allikevel gir den en flott fortsettelse om Lou. Boken slutter også relativt åpent, noe som kan gi plass til nok en oppfølger. Hvis det er noe jeg syns trakk boken ned er det begynnelsen. Starten er litt treg og jeg måtte lese et godt stykke før det føltes som om historien fikk en mening eller retning. Jeg la ofte fra meg boka i begynnelsen, men når alt dette falt på plass var boken vanskelig å legge fra seg og jeg slukte den.

Likte du Et helt halvt år kommer du til å like denne også, såfremt du ikke forventer et mesterverk. Anbefales til alle Jojo Moyes fans.

Lou Clark har ikke glemt.

Halvåret med Will Traynor forandret henne for alltid.

My Name is Lucy Barton

/ Stine-Marie / 1 kommentar

Skrevet av Elizabeth StroutMy Name is Lucy Barton av Elizabeth Strout | edgeofaword

Forlag: Random House (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

In this city of New York, I see children crying from tiredness, which is real, and sometimes from just crabbiness, which is real. But once in a while I see a child crying with the deepest of desperation, and I think it is one of the truest sounds a child can make. I feel almost, then, that I can hear within me the sound of my own heart breaking, the way you could hear outside in the open air – when the conditions were exactly right – the corn growing in the fields of my youth.

Lucy Barton tenker tilbake på de 9 ukene hun tilbrakte på sykehus etter komplikasjoner rundt en rutinemessig operasjon, da hennes mor besøkte henne på sykehuset etter mange år uten kontakt. Med dette besøket i fokus konfronterer Lucy sin egen barndom og setter det i kontrast til livet hun har nå.

Lucy bærer med seg en dyp ensomhet gjennom livet. En ensomhet som stammer fra en barndom i et hjem der fattigdom sto så sentralt at den overskygget både kjærlighet og godhet. Kan man kalle en slik familie dysfunksjonell? I hvilken grad kan man gi sine barn en trygg og kjærlig barndom full av glede når trusselen om sult og hjemløshet hamrer på døra hver eneste natt? I hvor stor grad påvirker vår barndom våre valg senere i livet? Lucy ser tilbake på det hele med en visdom bare alder kan gi.

Lonely was the first flavour I had tasted in my life, and it was always there, hidden inside the crevices of my mouth, reminding me.

My Name is Lucy Barton er en historie om fattigdom, ensomhet og lengselen etter kjærlighet og annerkjennelse. Om forholdet mellom en mor og hennes barn, og den sårbarheten bare en forelder kan avdekke i et voksent menneske. Om de arrene man bærer med seg fra sin barndom og gjennom livet.

But when I see others walking with confidence down the sidewalk, as though they are free completely from terror, I realize I don’t know how others are. So much of life seems speculation

My Name is Lucy Barton er ikke så mye en sammenhengende historie som det er en samling av minner, tanker og anekdoter. Alt fokus ligger på Lucy. Historien tar rot i sykehusoppholdet, men spenner fra barndommen hennes til nåtid.

Lucy danner en personlig og forfriskende fortellerstemme. Språket er nydelig. Historien er gjennomtrukket av tankevekkende og treffende bemerkninger om livet og forholdet oss mennesker imellom.

It interests me how we find ways to feel superior to another person, another group of people. It happens everywhere, and all the time. Whatever we call it, I think it’s the lowest part of who we are, this need to find someone else to put down.

Romanen tar for seg et følelsesladet tema. Jeg kan likevel ikke si med like stor tyngde som andre anmeldere at den vekket dype følelser i meg. Romanen er full av substans og brakte frem dype, filosofiske tanker. Det var imidlertid noe som manglet i utførelsen. Handlingen hoppet for mye frem og tilbake med en hakkete og usammenhengende fortellerstil. Lucy Barton, dog troverdig og likendes, var litt for vag. Jeg klarte ikke å bli godt nok kjent med henne, noe som gjorde det vanskelig for meg å investere emosjonelt i historien.

Hvis jeg skal være skikkelig pirkete, kan jeg jo også nevne at de små gjentakelsene av enkelte korte setninger gikk meg litt på nervene. Kanskje ble det gjort for å forsterke det tankefulle i fortellerstilen, men det tilførte ikke noe til historien eller til personskildringen av Lucy.

But the books brought me things. This is my point. They made me feel less alone. This is my point. And I thought: I will write and people will not feel so alone! (But it was my secret).

Jeg ble også litt skuffet over hvor gjennomskinnelig beskrivelsen av forholdet mellom Lucy og moren var. Det var noe der, mellom sidene, som jeg prøvde å gripe fatt i, men det rant mellom fingrene på meg. De bruker mesteparten av tiden sin sammen til å prate om bekjente fra Lucys hjemby og deres ekteskap og sorger. Ethvert forsøk på en ordentlig samtale blir fort avbrutt. Dette sier sitt, selvfølgelig, men resultatet er at forholdet deres dryppes ned på sidene så sjeldent og i så små dråper at det er vanskelig å få tak i. Det hele blir for lite til å danne et ordentlig inntrykk i historien.

Til tross for et forfriskende perspektiv og de mange treffende bemerkningene om livet, er My Name is Lucy Barton en lite bemerkelsesverdig bok. Den er vakkert skrevet og lettlest. Den kan til og med få deg til å fundere litt over livet. Likevel har jeg på følelsen at den kommer til å gå i glemmeboken rimelig raskt. Det blir derfor vanskelig for meg å si om jeg anbefaler den eller ikke. Jeg har blanda følelser.

Beathes bokhjerte har også anmeldt denne.

Et helt halvt år

/ Julie Karoline / 6 kommentarer

Et helt halvt år| edgeofawordSkrevet av Jojo Moyes

Forlag: Bastion Forlag (2012)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Me Before You

Oversetter: Elisabeth Haukeland

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Jojo Moyes har lenge vært en av mine favorittforfattere. I bokhylla har jeg flere bøker av henne og da Et helt halvt år kom ut visste jeg før jeg leste den at jeg kom til å like den. Det jeg ikke visste var at jeg kom til å elske den.

Det er ikke nødvendig for meg å skrive en lang anmeldelse av boken, det finnes ørten av dem allerede. Men siden jeg nå har lest oppfølgeren Etter deg, føles det riktig å skrive en liten notis om denne fantastiske historien.

Mange vil påstå at språket og hendelsesforløpet er for lett og overfladisk for et så tungt tema. For boken er inne på et tungt og kontroversielt tema. For noe tull, sier jeg. Ja, boken er lettlest, med sarkastiske små stikk, men hva så? Ok, så startet historien noe keitete, og jeg følte lenge at dette ikke var Moyes beste bok, men det var bare i begynnelsen. Den tunge tematikken overasket meg, og jeg fant den ekstra dybden spennende og troverdig. Jeg endte opp med å elske denne boken. Som så mange andre. Og nå er boken filmatisert også.

Hovedpersonen er relativt fjollete, men utrolig elskverdig. Hun er ei jente med sår som hun gjør alt hun kan for å skjule, men som påvirker henne mer enn hun er klar over. Familien hennes er litt sær, men samtidig passer de godt inn i historien. De blir en motvekt til den seriøse Traynor familien og den tunge tematikken.

Jojo Moyes skriver på en lett måte, med en ganske så sarkastisk humor som stikker ut her og der. Bøkene er kanskje ikke store litterære mesterverk, men skrivemåten er enkel og lettlest. Så selv om bøkene er tykke virker de ikke uoverkommelige. I alle bøkene (i hvert fall de jeg har lest) er karakterene godt utviklet og alle handler etter troverdige mønstre. Sånn i forhold til tematikk er nok Et helt halvt år den dypeste boken hennes.

Andre bøker av Jojo Moyes jeg har lest er Forbuden Frukt (2003), Påfuglemporiet (2004) og Over havet (2005). Av disse anbefaler jeg Over havet.

Jojo Moyes | edgeofaword

Jojo Moyes

Boksamling Jojo Moyes | edgeofaword

Jojo Moyes boksamling

Jeg var på forfatterkafe med Jojo Moyes for noen år siden der hun fortalte om sitt forfatterskap. Dette var under lanseringen av Den ene pluss en (som for øvrig ikke er lest ennå, men ligger i årets lesebunke). Hun er en hyggelig og ærlig dame, og kom med mange gode tips, spesielt om karakteroppbygging, til spirende forfattere.

 

Julie Karolines valgte forfatter 2016

/ Julie Karoline / 22 kommentarer

En av utfordringene Stine – Marie og jeg har satt oss i år er å lese alle bøkene til hver vår forfatter. Dermed bestemte jeg meg for å lese alle bøkene til den amerikanske forfatteren Nicholas Sparks.

For hva er det som er så spesielt med de bøkene? Hvorfor er de så populære? Hvordan klarer han å spytte ut en bok i året?

På hans offisielle hjemmeside står det (oversatt fra engelsk):

Nicholas Sparks er en av verdens mest kjære forfattere. Alle bøkene hans har endt opp på New York Times bestselgerliste. Over 100 millioner kopier er solgt verden over, og bøkene er oversatt til mer enn 50 språk. 

Han har skrevet 19 bøker til nå, inkludert debutromanen Dagboken (The Notebook 1996). Tidligere skrev han Wokini med Billy Mills (1990). 12 av hans utgivelser har blitt filmatisert.

Som en del av min 2016 utfordring kommer jeg kun til å lese hans egne romaner. To av de har jeg  lest tidligere, Fotografiet (The Lucky One) og Et vanskelig valg (The Choice), men kommer til å lese de på nytt. I tillegg skal jeg prøve å få sett alle filmatiseringene (The Choice kommer ut nå i 2016). Jeg skal skrive anmeldelser fortløpende og håper at jeg rekker å lese alle før året er omme (i tillegg til alle de andre bøkene jeg skal lese). Puh….

Så får vi se om jeg finner ut hvorfor han er så populær.

Nicholas Sparks bøker (hentet fra Wikipedia)