See Me

desember 29, 2016 / Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Nicholas Sparks See Me | edgeofaword

Forlag: Sphere (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg har lest meg gjennom utfordringen min. Jeg har ledd og grått. Jeg har både kost meg og kjedet meg. Sparks har skrevet bøker som får frem de fleste følelser. Både middelmådige og gode bøker, til og med en og annen dårlig en. Da jeg begynte på See Me hadde jeg ikke store forhåpninger, den har mottatt en del dårlig kritikk, men jeg må si jeg ble gledelig overrasket.

See Me handler om kjærlighet, ingen overraskelse, men den har i tillegg andre handlingsmomenter. Vi følger Colin, en ung mann med ADHD og temperamentsvansker. Han har en voldelig fortid bak seg og er bare et dårlig valg unna et langt fengselsopphold. Mens han jobber med å holde sinnet under kontroll og med å komme seg videre i livet møter han Maria. Maria er advokat, og selv om Colins fortid skremmer henne, faller hun raskt for Colin. De starter raskt et lidenskapelig forhold, men hendelser fra Marias fortid setter Colins temperament på harde prøvelser.

There wasn’t room in his life for Maria. There wasn’t time. He didn’t have the energy. And yet…

Colin er en annerledes karakter enn mange av Sparks karakterer. Jo da, han er guddommelig kjekk med en muskuløs kropp. Samtidig har han fått en del nye trekk; han har ADHD med et voldsomt temperament. Han er stille og fåmælt. Alt i alt en ganske interessant karakter, med en fin utviklingskurve. Han er ikke så perfekt som mange av de andre.

Maria er også en interessant karakter, om enn litt mer flat. Sparks har også gitt henne egne trekk. Hun er usikker og stille, med dårlig selvtillit. Så klart pakket inn i en vakker og godt trent kropp. Og hun er meget intelligent. Sparks liker smarte og sterke kvinner, de har han skrevet mange av. Marias usikkerhet er en forfriskende avveksling.

See Me er spennende. Den starter som en helt typisk kjærlighetsroman, den er ikke spesielt original i begynnelsen, men etter hvert endrer den tema og tar oss til nye steder. Bak på boka står det at romanen handler om «obsession, reinvention and a love that defies every expectation.» En beskrivelse som fanger boka godt.

Sitting across from her, Colin had the strange feeling that he was living someone else’s blessed life, someone more deserving than he. … it dawned on him that he’d spent his entire life searching for Maria, and only recently been lucky enough to find her.

Jeg leste denne på engelsk. Det gikk helt greit. Sparks skriver med lett hånd, selv om språket har endret seg litt. Denne boka er tettere skrevet. Noen gjentagelser er det jo, men ikke så mange som tidligere. Den er også lagt opp veldig godt, med små hint som trekker leseren videre. Selv om man raskt gjetter seg til handlingen, er den ikke fullt så forutsigbar som tidligere bøker. Jeg likte språket og skrivestilen i boka.

At denne har fått kritikk for å være kjedelig, skjønner jeg ikke. Jeg endte med å like denne. Samtidig ser jeg jo at mange av Sparks bøker som jeg fant middelmådige har fått gode tilbakemeldinger. Nå liker jo jeg de bøkene som er litt utenom standarden best. De som ikke bare handler om kjærlighet. Der Sparks kaster inn nye hendelser. Kanskje det er det andre ikke likte? At det er for lite kjærlighet i denne?

See Me er en god og lettlest roman som anbefales.

Et skjebnemøte og Ved første blikk

desember 22, 2016 / Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Nicholas Sparks
Et skjebnemøte | edgeofaword

Forlag: Damm og Sønn (2006 og 2007)

Sjanger: Roman

Originaltittel: True Believer (Warner Books 2005), At First Sight (Warner Books, 2005)

Ved første blikk | edgeofaword Oversatt av Ingegerd Wallberg Tronslien (Et skjebnemøte), Gro Skaare (Ved første blikk)

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Nå har jeg ikke mange bøker igjen i utfordringen min. Etter disse har jeg bare to igjen. Siden vi følger de samme menneskene i Et skjebnemøte og Ved første blikk har jeg valgt å skrive en felles anmeldelse. På den måten vil jeg også, forhåpentligvis, rekke å legge ut alle anmeldelsene før nyttår.

I Et skjebnemøte møter vi Jeremy Marsh, en ung og kjekk newyorker. Han er en lovende journalist med egen spalte i Scientific American, hvor han avslører overnaturlige hendelser. Han står på terskelen til en karriere innen tv da han mottar et brev fra Boone Creek i North Carolina. Brevet forteller om et spøkelsesaktig lys som av og til viser seg i byens gamle kirkegård. Jeremy planlegger et kort besøk for å undersøke. Der møter han Lexie, byens bibliotekar, og han faller raskt for henne og da tiden er inne for å dra tilbake til New York aner han ikke hva han skal gjøre. Dra tilbake til byen og livet han kjenner, eller ta en sjanse og bli i lille Boone Creek med Lexie.

Den vanlige Jeremy ville allerede ha glemt alt sammen og avfeid det som en ubetydelig hendelse. Men av en eller annen grunn var det ikke så enkelt denne gangen.

Publisher Weekly har omtalt boken som Så myk som silke og vidunderlig rørende. Hm, lurer på hvilken bok de har lest. Myk som silke skal de få. Boken er romantisk, veldig romantisk. Men vidunderlig rørende? Ikke spesielt. Boken er så forutsigbar og enkel at jeg kjedet meg gjennom den. Den er hverken original eller unik.

Jeg har nevnt tidligere at Sparks kan romantikk, bøkene hans drypper av det, men etter å lest 16 av bøkene hans kjenner jeg igjen det meste. Han bruker de samme klisjeene, de samme scenene og problemstillingene igjen og igjen. Jeg lengter etter noe nytt, noe unikt, noe spesielt. Slik som Minnenes melodi og Toner fra et piano.

Et skjebnemøte ga meg ingen ting. Joda, den fikk meg til å le noen få ganger, men den rørte meg ikke. Og selv med et bakteppe av overnaturlige egenskaper og hendelser, skjer det ikke så mye. De fleste karakterene er ekstremt stereotypiske og flate. Det er ingen karakterutvikling, ingen store vanskeligheter.

Overnaturlige evner, forutanelser og intuisjon er rett og slett et resultat av samspillet mellom erfaring, sunn fornuft og oppsamlet viten. De fleste mennesker undervurderer i høy grad den mengden informasjon de skaffer seg i løpet av sin tilværelse, og den menneskelige hjerne er i stand til øyeblikkelig å sammenfatte viten.

I Ved første blikk møter vi igjen Jeremy Marsh. Han har valgt å følge kjærligheten og flytter til Boone Creek og til Lexie. Den nye kjærligheten settes på flere prøvelser, og Jeremy og Lexie må finne veien gjennom mistro, sjalusi og hemmeligheter. Og akkurat da det ser ut som om ting roer seg for paret utfordrer skjebnen dem igjen. Vil kjærligheten triumfere en gang til?

Ved første blikk starter kjedelig. Jeremy og Lexie oppfører seg som to små drittunger og ikke som to voksne mennesker. Måten de behandler hverandre på er barnslig, og jeg fant det vanskelig å sympatisere med noen av dem, aller minst Lexie. Men så, helt plutselig, endrer boken seg. Jeremy og Lexie løser opp i sine smålige problemer og må stå sammen når de møter skremmende utfordringer. Jeg gikk fra å kjede meg til å ikke klare å legge bort boken. Ja, den er forutsigbar, men samtidig så utrolig rørende.

Det er noen svake karakterutviklinger her. Ikke så mye at Jeremy og Lexie forandrer seg, men mer hvordan de går fra to enslige mennesker til et par. Ellers møter vi igjen de stereotypiske karakterene fra forrige bok. Selv om Sparks har prøvd å overraske oss her og der, er det lett å gjennomskue hva som skjer og hvem som gjør hva.

«Nicholas Sparks får inn flere følelser i en setning enn andre får inn på en side. Les. Lid. Føl. Sørg. Bli lykkelig. Sparks lar aldri et eneste hjerte være uberørt.» (Bild am Sonntag)

Om Sparks får inn flere følelser i en setning er jeg usikker på, han gjentar seg selv i det uendelige. Som å bli foret med teskje, er et uttrykk som passer bra her, og jeg er overbevist om at boken kunne vært mye kortere om han bare hadde stolt på leserne sine. Stolt på at vi skjønner hva han vil frem til uten å måtte beskrive alt til minste detalj eller å gjenta det meste uendelig mange ganger. Men at han kan følelser, det er det ingen tvil om. Og her er de så rå, så hjerteskjærende og så tung. Jeg gråt. Herlighet som jeg gråt. Så ja, det var verdt å lide meg gjennom de to første tredjedelene av boken.

Er kjærlighet ved første blikk virkelig mulig?

Anbefaler jeg disse to? Tja, Et skjebnemøte var rett og slett kjedelig og det tar så utrolig lang tid før det virkelig skjer noe av substans i Ved første blikk. Kan slutten på bok to veie opp for alt det andre? Og det lønner seg absolutt å lese bok en før bok to. Bok to starter der bok en slutter, uten noen oppsummering på hva som egentlig har skjedd i bok en. Siden man da må kjede seg gjennom en hel bok og 2/3 av en annen, må jeg dessverre si at dette ender med å bli nok en gang midt på treet bøker fra Sparks.

«Greit,» sa han og trakk pusten dypt. «Ikke la oss få panikk.»

«Jeg har ikke panikk.»

«Bra, for det er ingen grunn til å få panikk.»

«Jeg vet det.»

Et langt øyeblikk stirret de bare på hverandre.

«Jeg er nødt til å ta meg en dusj,» sa han endelig.

«En dusj?»

Livets veier

desember 18, 2016 / Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Nicholas Sparks Livets veier | edgeofaword

Forlag: Damm og Søn AS (2003)

Sjanger: Roman

Originaltittel: A Bend in the Road (Warner Books 2003)

Oversatt av Kari Engen

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg oppdaget nettopp at Sparks kommer med en ny bok nå i høst. Hva gjør jeg nå? Jeg har bare fire bøker igjen av de nitten jeg hadde planlagt å lese. Rekker jeg enda en før nyttår? Vi får se. Uansett leser jeg tålmodig videre gjennom utfordringen min. Nå er jeg så nære slutten at jeg ser lyset i enden av tunnelen.

I Livets veier møter vi Miles Ryen, en småbysheriff. For to år siden mistet Miles sin kone, Missy, i en trafikkulykke. Nå sitter han med ansvaret for deres unge sønn, Jonah, en kjærlighetssorg han ikke kommer over og mysteriet rundt ulykken hengende over hodet. For den som kjørte på Missy er aldri blitt tatt og politiet er ikke i stand til å løse saken. Så en dag møter han Sarah Andrews. Hun er Jonahs lærer og ny i byen. Nylig skilt og med et knust hjerte er hun ute etter å starte et nytt liv. De trekkes forsiktig mot hverandre og sammen finner de tilbake til latteren og kjærligheten. Men skjebnen er ikke ferdig. En skjebnesvanger hemmelighet ligger over dem og setter deres tro og overbevisninger på prøve.

Hvor tar egentlig en historie fatt? Livet byr sjelden på klart definerte begynnelser, øyeblikk vi kan se tilbake på og si at det var da det hele startet. Likevel finnes det øyeblikk da skjebnen griper inn i våre dagligliv, og setter i gang en rekke hendelser med et utfall vi aldri kunne forutsett.

Plottet i Livets veier er ikke spesielt originalt, allikevel overrasket denne boken meg. Jeg vil ikke påstå at dette er en av de beste bøkene til Sparks, men jeg endte opp med å like den mer enn jeg trodde jeg skulle. Hovedgrunnen til det er Miles. Han er på en utrolig reise. Humøret hans er så opp og ned, og til tider kunne jeg nesten ikke utstå mannen, men utviklingskurven hans er enorm. Og hvis det er en ting som virkelig høyner min leseopplevelse, så er det nettopp det.

Miles er også ganske så annerledes enn andre av Sparks hovedpersoner, da han har flere usympatiske trekk. Noe som også trakk denne boken opp for meg. Jeg har nevnt tidligere hvor flate jeg finner flere av Sparks karakterer, og da jeg leste Tre uker med min bror, fant jeg ut hvorfor de er så like alle sammen. Et par ganger har Sparks brutt med denne formen, blant annet i Kjærlighetens kraft, og også med Miles. Sarah er litt flatere, og selv om hun også har en svak utviklingskurve, føles hun mer som en bikarakter. Historien handler mest om Miles.

Jeg brukte ikke lang tid på denne boken, da språket som alltid er lett og ledig. Man kommer ikke gjennom en Sparks bok uten noen klisjeer, men denne er ikke den mest klissete kjærlighetsromanen hans. Oversettelsen er grei, selv om jeg satte spørsmålstegn ved noen ordvalg.

Livets veier er en helt ok bok. Det skjer ikke så mye nytenkende og originalt her, men er fin underholdning på mørke høstkvelder.

«Hvis du sier at det er over, bør du følge ditt eget råd.» Charlie passet på at Miles hørte alvoret i stemmen hans. «Hva skal det bety?» spurte Miles. «Hvis det er over – hvis det virkelig er over – så ikke la det ødelegge resten av livet ditt.» «Jeg skjønner ikke hva du mener.» Charlie ristet på hodet og sukket. «Jo, det gjør du.» sa han.

Den ene pluss en

desember 13, 2016desember 31, 2016 / Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Jojo Moyes Den ene pluss en | edgeofaword

Forlag: Bastion (2014)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The one pluss one (2014)

Oversatt av: Elisabeth Haukeland

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Denne har ligget i lesebunken en stund. Jeg kjøpte den da Jojo Moyes var på Tanum Karl Johan i 2014. Hvorfor den har ligget til nå er jeg usikker på, men da jeg skulle en uke på hytta i høstferien tok jeg med flere tykke bøker, deriblant denne, for der har jeg tid til å lese dem. Ble jeg skuffet av denne? Absolutt ikke. Jeg endte opp med å gå glipp av en lang tur p.g.a. boken. Jeg klarte rett og slett ikke å legge den fra meg.

Vi møter Jess. En ung, enslig mor til to, med to jobber for å få endene til å møtes. En dag får datteren hennes en unik mulighet og Jess er villig til å gjøre hva som helst for at datteren. Til og med tillate en fremmed mann å kjøre henne, ungene og bikkja gjennom landet. Ed Nicholls er kanskje ikke helt villig til å hjelpe, men han har demoner han prøver å rømme fra, og reisen gir han muligheten. Reisen blir en tur utenom det vanlige, og både Ed og Jess lærer mye om det å kjempe for sine drømmer.

Han hadde tilbudt seg å kjøre den kranglete vaskehjelpen sin, de to merkelige ungene hennes og en gigantisk, stinkende hund helt opp til Skottland. Hva pokker var det han hadde tenkt på?

For et fantastisk plott. Stikk flere ulike mennesker inn i en trang bil og send dem ut i det ukjente. For en fin måte å utforske det menneskelige på. Om historien er realistisk? Det er kanskje ikke mange som hadde begitt seg ut på en slik tur, men desperate situasjoner krever desperate handlinger. Og Moyes får det til å fungere.

Jess er en komplisert karakter, men absolutt elskverdig. Hun ønsker å gjøre alt for barna sine, men mangler midlene. Hun driver familien fremover med nesten umenneskelig kraft og overlever på positivitet alene. Jeg fikk raskt respekt for henne. Ed er tafatt, innesluttet og arrogant. Han er rik og strever med å forstå problemene til Jess. De siste årene har han levd et liv som en drøm, men har fått en brutal oppvåkning til livets realiteter. Eds flere lag kommer sakte, men sikkert frem utover i boken. Begge karakterene er sammensatte, og både de og barna har noen flotte karakterutviklinger. Moyes har fortalt at hun bruker mye tid på å utarbeide karakterene sine, og det merkes.

«Fordi alt dette må ha vært verdt noe… Det må det.»

Jeg lo og gråt mens jeg leste denne. Moyes har en flott, sarkastisk humor som skinner gjennom flere ganger. Spesielt kommer den til syne da vi får innblikk i ungenes synsvinkler. Denne boken hopper nemlig mellom de fire karakterene, en metode jeg ikke har så mye til overs for, men som fungerte uten å bli for irriterende her.

Språket er lett og ledig. Et par steder må man lese mellom linjene, men man slipper å gjette seg til betydninger. Dette er en godt utarbeidet roman. Oversettelsen er god, Haukeland har klart å formidle skrivestilen til Moyes på en flott måte. Det er for øvrig hun som oversatte Paris for en, Et helt halvt år og Etter deg.

For det meste har Den ene pluss en fått kritikk ved ikke å være like god som Et helt halvt år. Og det er den ikke. Samtidig er den ikke kjedelig. Jeg hadde lest flere bøker av Moyes før jeg leste Et helt halvt år, dermed ble ikke jeg så skuffet av denne. Forventningene mine var kanskje ikke så høye som mange andres. Denne føyer seg flott inn i rekken av Moyes tidligere bøker, både når det gjelder skrivestil, tema og historieutvikling. For de som har lest flere av Moyes bøker (og ikke bare Et helt halvt år) vil nok denne falle i smak. Jeg anbefaler den i hvert fall.

Sannsynlighetsloven kombinert med de store talls lov sier at for å slå oddsene, må du av og til gjenta en hendelse et økende antall ganger for å få det resultatet du ønsker. Jo mer du gjør det, desto nærmere kommer du. Eller, som jeg forklarer det for mamma, det betyr rett og slett at noen ganger må du bare stå på og ikke gi opp.

Varsjøen

desember 10, 2016 / Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Thomas Marco Blatt Varsjøen | edgeofaword

Forlag: Kolon (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Varsjøen er Blatts første roman. Tidligere har ha gitt ut diktsamlingen Slik vil jeg måle opp verden, en diktsamling han vant Tarjei Vesaa` debutantpris for i 2006. Varsjøen har høstet mye god kritikk etter utgivelsen. Forlaget har skrevet at romanen handler om de mørke sidene ved å vokse opp i Norge – en elegant, lavmælt og til tider komisk skildring av en mann som får både fortiden og nåtiden snudd på hodet.

Boken handler om Morten Bodrum. Han er gift med to små barn og arbeidsledig. Arbeidsledigheten er selvvalgt og legger stress på ekteskapet. Da Morten var 12 år mistet han storebroren sin i en drukningsulykke. Brødrene hadde vært og badet i Varsjøen med vennegjengen da Markus falt, slo hodet og druknet. Nå 20 år etter ringer en barndomskamerat og sier at han vet hva som egentlig skjedde den fatale sommerdagen. Dermed begir Morten seg på en reise for å finne sannheten og for å finne seg selv.

Det var noe med Varsjøen som med all sin ro og skjønnhet også skremte meg.

Varsjøen er dyster og lavmælt. Den skildrer en mann med barndomstraumer som aldri har blitt løst opp i og som farger livet og minnene hans mer enn han vil innrømme. Morten er en mann med mye undertrykt sinne og redsel som gir utslag i en slags giddesløshet. Han har i mange tilfeller mistet bakkekontakten. Det er som om han ser på livet sitt gjennom en tv-skjerm. Det virker som han blir styrt gjennom valgene han tar, og i mange tilfeller husker han ikke hva han har gjort.

Jeg er enig i at romanen er lavmælt og elegant. Den er mørk og jeg innrømmer at jeg felte noen tårer. Jeg er ikke enig i at den til tider er komisk. Jeg lo ikke en eneste gang. Mest fordi jeg ikke likte hovedpersonen. Han er rett og slett fæl. Han er slem, egoistisk, tankeløs og snarsint. Nå er jo det litt av poenget, men det ble for mye for meg. Morten sitter med mange minner han ikke har fått bearbeidet. Minner som har snudd og vridd på seg. Samtidig klarte jeg ikke helt å sympatisere med han. Han er så langt utenfor sitt eget liv. Han er for ekstrem, for usympatisk. Han bryr seg ikke om noen andre, ikke en gang kona. Og selv om han er glad i barna sine, merker vi en distanse her også.

Selve romanen er fin; plottet er flott utarbeidet. Boken har godt driv og en fin rød tråd. Jeg likte selve historien og jeg likte hvordan Blatt har lagt opp hendelsesforløpet og tempoet. Romanen hopper en del i tid, men det er aldri forvirrende.

Språket er fint, men dette er ikke en lettlest roman. Her må man lese en god del mellom linjene. Samtalene er veldig oppstykket og forvirrende. Det er i grunn ingen forløsende samtaler her. Leseren må tyde mange små hint og bemerkninger for å få med helheten. Noe som er en flott måte for forfatteren å understreke selve hovedpersonens oppfatning på. Romanen er skrevet i jeg-form, så det er alltid Morten sin side av historien vi får, en oppfatning som kanskje ikke alltid stemmer med realiteten.

Jeg er veldig delt når det gjelder denne romanen. Jeg ser hvorfor denne boken har fått så mye god kritikk. Jeg ser den gode historien, det dystre og elegante. Dessverre taklet jeg ikke hovedpersonen, noe som trakk ned leseopplevelsen min for mye. Kanskje du vil like den bedre enn meg?

Kjærlighetens kraft

desember 6, 2016desember 18, 2016 / Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Nicholas Sparks Kjærlighetens kraft | edgeofaword

Forlag: Damm og søn A.S (2005)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Wedding (Warner Books 2003)

Oversatt av Gro Skaare

Kilde: lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Nå er det ikke mange bøker igjen av årets store utfordring. Jeg er sikker på at jeg skal rekke alle før året er omme, spesielt hvis resten er like korte og lettleste som denne. Kjærlighetens kraft er en frittstående oppfølger av Dagboken, men det er ikke Allie og Noah vi følger her. Hovedpersonen er Wilson Lewis, Allie og Noahs svigersønn.

Wilson og Jane har vært gift i 30 år, og Wilson elsker sin kone like høyt nå som da han giftet seg med henne. Da han derimot glemmer bryllupsdagen deres begynner han å tvile på om Jane fortsatt føler det samme for han. For å gjøre bot på forglemmelsen og for å vinne tilbake sin kones hjerte legger han en plan. Da han ikke er en spesielt romantisk person tyr han til den mest romantiske mannen han kjenner, nemlig svigerfaren Noah, for hjelp. Da bryllupsdagen nærmer seg kommer datteren med nyheter som kan endre de nøye planlagte planene til Wilson. Hun skal nemlig gifte seg og hun ønsker å gifte seg på deres bryllupsdag. I stedet for å la dette hemme planen, bestemmer han seg for å fyre opp under dem. Han skal vinne tilbake sin kone.

Til å ikke ha en romantisk hovedperson er boken ganske romantisk, men i forhold til de fleste andre bøkene til Sparks er denne forfriskende romantisk. Her er det hovedpersoner som har kjent hverandre lenge, de har vært gift i 30 år og har tre voksne barn. Dermed slipper vi en del av den kleine første kjærligheten som mange av bøkene drypper av. Wilson har ikke et romantisk bein i kroppen og det er artig å se hvordan han prøver å gjøre noe han ikke kan.

Jeg er solid, ja. Pålitelig, absolutt. Trofast, uten tvil. Men romantikk – og jeg hater å innrømme det – er like fremmed for meg som å føde.

Wilson er en karakter som endrer seg en god del gjennom boka. Mange av Sparks karakterer har en lei tendens til å være ganske så statiske, men ikke her. Wilson er ikke redd for å innrømme sine feil, og vi får være med på en fin utviklingskurve.

Språket er, som alltid, lettlest og enkelt. Det er ikke mange dype metaforer her. Wilson filosoferer noe over livet sitt, men vi går ikke så alt for mye i dybden. Bare akkurat nok til å bli kjent med han. Boken er fortalt i jeg-form så vi slipper den evige hoppingen mellom karakterer. Oversettelsen er også fin. Skaare har klart å holde på Sparks fortellerstil uten at det går ut over norsken.

Kjærlighetens kraft var en fornøyelse å lese. Den var forfriskende og litt utenom så mange av de andre bøkene til Sparks. Jeg endte opp med å like denne godt. Den er romantisk uten å bli klissete, hovedpersonen er ikke statisk og det dukker opp flere overraskende momenter underveis. Det var også koselig å møte Noah igjen, som jo må være Sparks mest romantiske karakter.

Jeg holder fast ved den leksen som Noah lærte meg om kjærlighet og det å holde liv i den, og selv om jeg aldri kommer til å bli en sann romantiker som Noah, betyr ikke det at jeg noen gang kommer til å la være å prøve.

Neste bok ut blir Livets veier.

Kjære John

november 22, 2016desember 6, 2016 / Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Nicholas Sparks Kjære John | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm 2008

Sjanger: Roman

Originaltittel: Dear John (Warner Books 2006)

Oversatt av Ingegerd Wallberg Tronslien

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg begynner å nærme meg slutten av årets utfordring, med 13 av 19 bøker lest. Noen ganger føles det som at dette kommer til å gå bra, at jeg skal klare det. Andre ganger ikke. Alt avhenger av boken jeg nettopp har lest. Etter Tre uker med min bor og Julies vokter hadde jeg et stort oppsving i motivasjonen. De var to gode og interessante bøker, men så kom denne. En bok som føyer seg inn blant de intetsigende. Det beste av meg og Et vanskelig valg for å nevne to. Det tok meg lang tid å komme gjennom Kjære John.

I Kjære John møter vi John, en amerikansk soldat stasjonert i Tyskland. Han er hjemme hos sin far på perm da han møter Savannah. Kjærligheten blomstrer raskt dem imellom, men den er ikke uten problemer. John må snart tilbake til Tyskland, og de bestemmer seg for å prøve avstandsgreia. Et år senere er John tilbake, og de fortsetter forholdet. Nå ha John bare et år igjen av tjenestetiden og de velger å holde ut. Det ingen av dem kan forutse er 11 september. USA kaster seg ut i krigen mot terror og John melder seg for en ny runde i tjeneste. Denne gangen settes det allerede anstrengte forholdet seg på den ultimate testen.

Som regel skriver Nicholas Sparks lykkelige slutter. En gang i blant dukker det opp historier hvor han ikke gir oss dette. Vi får raskt vite at denne historien ikke får en lykkelig slutt, Sparks avslører dette i innledningen. Dermed mistet jeg raskt drivet. Hva er poenget med å lese en kjærlighetshistorie der jeg vet at de ikke ender opp sammen? Vi ønsker gode slutter. Vi ønsker at kjærligheten skal triumfere.

… da blikkene våre møttes, kjente jeg noe som sa klikk, som en nøkkel når den blir dreid rundt i låsen.

Sparks skriver hverdagsromanser. Han skriver om dagligdagse mennesker som lever dagligdagse liv. I det virkelige liv overlever ikke alle kjærlighetshistorier, dermed kan de ikke overleve i alle bøker heller. Det er greit. Jeg har ingen problemer med det. Problemet mitt var at jeg fikk vite dette på side 12, men skulle fremdeles lese hele boken. Det var som å begynne på slutten og lese fremover. Utrolig kjedelig.

John er en person man får sympati for. Han er ikke perfekt, men strever hele tiden med å bli et bedre menneske. Han har en liten utvikling i boken, da når det gjelder hans forhold til hans far. Denne biten likte jeg godt og kunne godt tenkt meg at boken fokuserte mer på dette. Savannah likte jeg ikke, så det at forholdet ikke overlever er helt ok.

Savannah kunne av og til ligne svært på den lille stemmen som hadde slått seg til inne i hodet mitt, uten å bry seg med å betale husleie…

Boken er skrevet i jeg form, vi følger John hele tiden. Dette var en flott avveksling fra Sparks andre bøker der vi hopper fra person til person. Til nå er det bare Minnenes melodi av de jeg har lest som også har jeg-form. Jeg liker denne skrivemåten best. Jeg liker at leseren ikke alltid vet hva alle tenker og føler, det gjør ting litt mer spennende og leseren må investere litt mer i lesingen.

Oversettelsen er grei. Tronslien har oversatt flere av Sparks bøker, og jeg har tidligere kritisert oversettelsene. Her tror jeg ikke oversettelsen gjør noe fra eller til i historien. Den er allerede for intetsigende. Jeg vet jeg er streng nå for Kjære John har fått noen gode anmeldelser, men jeg vil ikke pynte på meningene mine. Denne boken er kjedelig. Det eneste som hindrer den i å få bunnkarakter er forholdet mellom John og hans far. Det finnes ganske mange andre Sparks bøker som er mer verdt lesetiden.

Når jeg tenker på deg og meg og det vi hadde sammen, vet jeg at det ville være enkelt for andre å avfeie den korte tiden vår som ganske enkelt et biprodukt av dager og kvelder tilbrakt ved sjøen, en “flørt” som i det lange løp ikke vil ha noen som helst betydning.

Neste bok ut er Kjærlighetens kraft.

Halvveis i NaNoWriMo

november 15, 2016 / Stine-Marie / Legg igjen en kommentar

Det er femten dager siden NaNoWriMo gikk av stabelen. Vi er dermed halvveis og skal stå klare med 50 000 ord om kun femten dager.

Jeg visste allerede i våres hva jeg ønsket å skrive. I flere år har jeg nemlig gått rundt med en Fantasy inne i meg. Jeg hadde en start og en slutt og en vag idé om hva jeg ønsket at skulle skje i derimellom. Jeg hadde noen flotte karakterer og en kick-ass tvist.

Nanowrimo2016 | edgeofaword

Dette er første gangen jeg deltar i NaNoWriMo så bortsett fra noen tips fra Julie Karoline, visste jeg ikke så mye om hva jeg kunne forvente meg.

Så hvordan har det egentlig gått?

Jeg må innrømme at jeg kom skjevt ut allerede første dag. Gravid i fjerde måned, hadde jeg ingen interesse av å sitte våken til etter midnatt for å skrive ned mine første ord. Dagen etter sto jeg ovenfor en 12 timers arbeidsdag. Da jeg endelig kom hjem kl. 22:00 var ønsket om å starte på historien min på bunn. I stedet havnet jeg i sofaen foran TV-en.

I oktober begynte jeg å ane hvor travel november skulle bli, og jeg bestemte meg for ikke å stresse med skrivingen. Derfor satt jeg meg ned relativt avslappet kvelden etter, og jeg ble belønnet med 3 500 ord i løpet av få timer. For en start det var. Jeg tok igjen det forsømte, og tenkte at dette skulle gå bra.

Med det var før en travel syv dagers arbeidsuke etterfulgt av utskifting av verandadør og vinduer i leiligheten. Få av de som deltar i NaNoWriMo har nok tid til å vie lange stunder og fullt med energi til konkurransen. Livet tar dessverre ikke ferie i én måned for at du skal få skrevet en roman.

Selv har jeg nå hatt flere dager der jeg ikke har fått satt meg ned for å skrive før klokken ti på kvelden og så vidt har klart å skvise ut 1000 ord før midnatt. Et par dager har jeg ikke skrevet noe i det hele tatt.

Men så har jeg også hatt et par dager der godt over 3000 ord har svømt ut gjennom fingrene mine og inn på skjermen. Relativt gode ord også.

25 000 ord burde jeg ha ligget på nå. Jeg ligger på 20 366.

Og det er ikke ille.

Litt har jeg jo likevel lært. Det viktigste kan nok oppsummeres i de følgende tre punktene:

Ikke stress så mye med å skrive minimum 1667 ord hver dag. Skriv så mye du kan når du kan.

Selv ser jeg at jeg er mer fornøyd med det jeg skriver de dagene det flyter, enn med det jeg presser ut kun for å nærme meg målet.

Og bare tenk: om femten dager har du nesten skrevet en roman.

Husk at dette kun er et første utkast.

Ble kapittel tre kjedelig og uoriginalt? Da kan du begynne å glede deg til å skrive det om på nyåret allerede nå.

I tillegg dukker det stadig opp små handlingstvister du ikke kunne forutse. Jeg har allerede en lang liste over små detaljer og handlingsendringer jeg må føre inn i tidligere kapitler. Noen ganger vet du ikke hva du trenger å ta med i begynnelsen før du har skrevet deg inn mot midten.

Begynn tidlig med å føre en liste med hint og detaljer om bakgrunn og plott som du senere kan føre inn i tidligere kapitler.

Så hva ser jeg for meg disse neste ukene?

Jeg spår at jeg kommer til å ligge like bak målet hver dag frem til få dager før 30. november. Her ser jeg for meg en innspurt i stilen til Petter Northug.

Hvordan forberede seg til NaNoWriMo?

november 13, 2016november 13, 2016 / Julie Karoline / 1 kommentar

Nanowrimo2016 | edgeofaword I fjor falt jeg inn i NaNo universet bare dager før det startet. Jeg var så vidt forberedt med historien min, men ikke så mye mer.

I år forberedte jeg meg mer. Historien min er bedre utarbeidet og jeg er tryggere på skrivestilen min. Jeg har skrevet mye i løpet av året, og lest uhorvelig mye.

I tillegg til skjønnlitteratur har jeg lest en del bøker om skriving og skriveprosesser. Noen lærerike, noen inspirerende og noen som jeg egentlig ikke trengte å bruke tid på.

En av mine kusiner ga meg Skrivehistorier Skrivehistorier | edgeofaword (ved Flamme forlag, 2015) for en tid tilbake. En artig bok full av skriveglede, frustrasjon, overtro, oppdagelser og inspirasjon. Flere norske forfattere har gitt oss et innblikk i hvordan de jobber, nervøsiteten over ikke å være gode nok og en del tanker om hva skriving egentlig er.

Jeg tenker innimellom at det finnes tre forfattertyper. Det er de dyktige, de som vet hvordan det gjøres, de som kan skrive så godt som mulig, og vite så mye som mulig om livet, være så pålitelige og kloke som bare det, men de tar aldri noen ordentlige sjanser, de stiller seg aldri midt i stormen, de dummer seg aldri ut. Noen av disse forfatterne skriver fantastiske bøker, noen skriver helt uinteressant. Så har du de som står midt i stormen, men uten sjanse til å navigere, de har gått seg helt bort, men de er ærlige og oppriktige i sin søken, de er (nesten) aldri uinteressante, de er til og med interessante når de mislykkes, men de er også frustrerende, for de vil ikke egentlig være så stedville som de er. Så har du den tredje kategorien, som er de som forener de to første, de som står midt i stormen samtidig som de prøver å navigere, de er både skikkelige og dypt personlige. Det finnes svært få forfattere av den typen. (Lukas Moodysson)

Denne boken var inspirerende, og innimellom kom det et par skrivetips også. Ikke som en oppskrift, men heller som små tips om hva som kan fungere. Hvis det var en ting som alle forfatterne i boken var enige om så er det at alle skriver på forskjellige måter, at alle må finne sin egen vei. Og det er jo betryggende.

En ting har jeg lært om det å skrive: du kommer deg aldri dit du vil. Men om du fortsetter, samme hvor håpløst det ser ut, så kommer du deg kanskje dit du skal. (Anders Bortne)

On Writing | edgeofaword Ei venninne av meg (eieren av bloggen Funlit) lånte meg en bok som jeg kanskje har hatt mest nytte av å lese; On Writing av Stephen King. Den er full av inspirasjon og skrivetips. King byr på seg selv, og selv om jeg ikke har lest noen (andre) av hans bøker, falt jeg virkelig for hans ærlighet og oppriktighet.

If you want to be a good writer, you must do two things above all others; read a lot and write a lot. There is no way around these two things that I’m aware off, no shortcut.

I want you to understand that my basic belief about the making of stories is that they pretty much make themselves. The job of the writer is to give them a place to grow.

Å lese disse bøkene var absolutt ikke skremmende, noe det fort kunne bli. Jeg mener, alle disse forfatterne med voldsomme talenter og suksesser, de kunne jo ha gitt selvtilliten min en knekk. Tvert i mot. De er så åpne, så støttende, at jeg nå sitter igjen med større tro på meg og mine historier.

Som NaNo sier: The world needs your story.

Og det er kanskje den viktigste forberedelsen av alle. Ikke hvor nøye historien er planlagt, hvor godt du kjenner karakterene dine, eller hvor mange bøker du har lest eller kurs du har tatt, men troen på at du kan klare det. At din historie har en plass. At et eller annet sted der ute sitter det en (eller flere) som kommer til å elske det du har skrevet.

Selvtillit er den viktigste forberedelsen.

NaNoWriMo 2016

oktober 31, 2016november 5, 2016 / Julie Karoline / 1 kommentar

Endelig er tiden her. Endelig er NaNoWriMo i gang igjen. Dette har jeg ventet på. Dette har jeg gledet meg til.

I år er andre gangen jeg er med. I fjor klarte jeg mine 50.000 ord med glans. Jeg var så stolt av min egen prestasjon at jeg har levd på den et år, og nå er det på tide å utfordre meg igjen.

NaNoWriMo står for National Novel Writing Month og er en global happening for alle skriveglade og aspirerende forfattere. I løpet av november skal vi skrive 50.000 ord (eller mer) på en historie. Målet er å skrive en bok og forhåpentligvis få den utgitt. Mange NaNo-forfattere har fått utgitt sine historier og kanskje, bare kanskje, kan det skje med meg også.

I fjor skrev jeg en sci-fi historie, og jeg skrev over 60.000 ord før november var over. Siden har historien ligget der. Den har ligget og godgjort seg, kan du si. Jeg var ikke fornøyd med den. Selve historien er jeg glad i, og jeg har tro på den, men manuskriptet jeg satt igjen med i fjor var kjedelig og absolutt ikke slik jeg hadde tenkt meg. Nå har jeg brukt et år på å tenke og på å løse opp i det jeg ikke var fornøyd med sist, og nå er jeg klar for et nytt forsøk på samme historie. Det har blitt ganske så mange forandringer, jeg har drept en hel haug med darlings (til og med byttet hovedkarakter), men selve historien er den samme. Nå kribler det i fingrene etter å prøve på nytt.

Jeg lærte en masse under NaNoWriMo sist, og alt tar jeg med meg denne runden. Noe av det viktigste jeg lærte var hvor viktig det er med grunnarbeidet. Jo, bedre forberedt man er, jo lettere går skrivingen. Grunnarbeid | edgeofaword

Jeg var godt forberedt i fjor, nå er jeg enda bedre forberedt. Jeg har lest flere bøker om skriving, både for inspirasjon og motivasjon. Disse bøkene vil, forhåpentligvis, hjelpe meg gjennom utfordringen. For 50.000 ord er mange ord. Veldig mange ord. Og det virker litt uoverkommelig nå på starten, men det hjelper å vite at jeg har klart det en gang tidligere, for da må jeg jo klare det igjen, ikke sant? Nanowrimo2016 | edgeofaword