Lengsel
«Kom nærmere»,
hvisker jeg.
«Kom nærmere».
Han tar sin tid.
Vi spring ikke slik vi sprang
Skrevet av Gjertrud Langva 
Forlag: Samlaget (2018)
Sjanger: Roman
Kilde: Julegave
Anmeldt av Julie Karoline
Eg skulle ønske vi var ein skarvfamilie, som følgde kvarandre på rekkje og rad. Vi kunne berre følgje etter skarvforeldra våre, og dei visste at vi var rett bak dei, og vi kunne alltid sjå dei i ryggen, og når ein skarv roper, så kjem dei andre, for dei høyrer at han roper på dei, og da kjem dei.
En søster og en bror våkner en morgen og oppdager at foreldrene deres er sporløst borte. Helt alene i huset i skogen leter de etter foreldrene, mens de prøver å finne ut hva som har skjedd med dem. Dagene går uten at foreldrene kommer tilbake og barna må lære seg å overleve på egenhånd.
Dei sa ikkje noko før dei gjekk.
En mørk og dyster bok. En bok hvor du må tolke en del og lese mye mellom linjene. Dette er en bok som skaper flere spørsmål enn den svarer. Så hvis du er en leser som trenger svar er kanskje ikke denne for deg.
For det står faktisk ikke så alt for mye. Dette er en kort bok, men få ord. Det er sjelden ordene fyller en hel side i boka. Dette er en bok med mye pusterom. Med plass til å tenke og fundere.
Historien veksler på fortellerformen, mellom de og vi, noe som får en til å fundere om hele historien egentlig er en drøm. En fantasi en rømmer til for å slippe den vanskelige virkeligheten.
Alltid kjem vi til å leite på dei same stadene, men ikkje samstundes og ikkje saman.
Det er også vanskelig å fange opp hvor mye tid som faktisk går. Er det bare noen få årstider? Et år? Flere år? Hvor gamle er egentlig barna? Man tror man vet, men så kommer et ord eller en setning som kaster om kull alt man trodde man visste. Alt man trodde man skjønte.
Dette er en bok som forvirrer, som gir så mange forskjellige tolkninger, at det er vanskelig å vite noe helt sikkert. Dermed blir boken interessant på en annen måte enn hva en normalt leser.
Det står om boken at Langva har skapt et særegent univers med ekko av eventyr og fabler. Og ja, det er en treffende beskrivelse. Det er i hvert fall vanskelig å finne en bedre treffende beskrivelse.
Boken er mørk, dyster og trist, uten å bli tåredryppende. Boken er en reise inn i det ukjente, men samtidig det skremmende kjente. Den er en drøm, et mareritt uten begrunnelse og uten svar. Den er et savn etter det kjente og trygge.
Boken er så utrolig flott skrevet at selv i det mørkeste og mest forunderlige blir man fenget av ordene og setningene. Og selv om alt man vil er å finne svar, så føler man at svarene har ligget der hele tiden, hvis man bare leste ordene tydelig nok.
En flott og spesiell lesing man bør ta seg tid til. For enten om du ender opp med å like historien eller ikke, er selve skrivingen så vakker at den er en helt egen opplevelse.
Vi spring i skogen, men vi spring ikkje slik vi sprang før. Då vi sprang, tenkte vi på å springe og berre det. Når vi spring no, tenkjer vi på vårt neste måltid, kor kald vinteren kjem til å bli, og kva som skjer om ein av oss snublar i ein rot eller verre. Vi spring ikkje slik vi sprang, og det kjem vi heller ikkje til å gjere.
Året som gikk, 2018
Og plutselig er vi i starten av et nytt år. Alle ting, planer og forventninger vi hadde for fjoråret, men som vi ikke rakk, flyttes nå til et nytt år. Nytt år; nytt håp.
Det samme gjelder jo også for denne bloggen. 2018 har vært et travelt år, og kreativiteten har dessverre lidd av den grunn. Bokanmeldelser har kommet litt i hytt og gevær, og ingen dikt eller andre skriverier har blitt publisert. Målet for det nye året må vel da bli å få tid til litt skriving også, i tillegg til å anmelde flere av bøkene vi leser.
Av boktreff i år fikk vi med oss Vårfestivalen hos Cappelen Damm, Hippie Party hos Cappelen Damm og Gyldendals Forfatterne kommer 2018.
Julie Karoline hadde igjen en utfordring, og året ble brukt på å lese romanene til den viktorianske forfatteren Elizabeth Gaskell. Slik gikk det:
Ikke bra. Jeg ble ferdig med Sylvias Lovers på nyttårsaften, og har da fremdeles en bok igjen. Jeg brukte alt for lang tid på Sylvias Lovers. Den boken fenget meg aldri, men staheten min nektet å gi den opp, og dermed kom jeg meg aldri til den siste på lista: Cranford.
Jeg fikk også med meg to små noveller som jeg ikke hadde planlagt, men snublet over: The Old Nurse’s Story og Curious, if True.
Jeg fikk lest de fleste, da. Jeg burde kanskje ikke være for skuffet over at jeg mangler én bok? Det har jo skjedd hvert eneste år jeg har hatt denne utfordringen.
Elizabeth Gaskell var en super forfatter i sin tid, og mange av historiene fenger i dag også. Hun hadde mot nok til å skrive om falne kvinner (Ruth), om problemene rundt den industrielle revolusjonen (North and South) og om den desperasjonen som inntar mange under dårlig kår (Mary Barton). Samtidig har hun puttet inn en god dose romantikk.
På Goodreads Reading Challenge 2018 satte vi oss som mål å lese 60 bøker. Dette klarte vi med glans, men med det året vi har hatt i år er listen over uanmeldte bøker lang.
De som er lest, men ikke anmeldt:
My Best Friend’s Girl av Dorothy Koomson
Skrekkelig jul, skumle skapninger som herjer i julen av Sveinung Lutro
Sapiens, a Brief History of Humankind av Yuval Noah Harari
Veronika vil dø av Paulo Coelho
The Old Nurse’s story av Elizabeth Gaskell
Søsterklokkene av Lars Mytting
The Long Way to a Small Angry Planet av Becky Chambers
Waking Gods av Sylvain Neuvel
Voyager av Diana Gabaldon
Når himmelen faller ned av Jennifer Cody Epstein
God natt, June av Sarah Jio
Det vederstyggelige av Jonathan Holt
Den verden vi fant av Thrity Umrigar
Kunsten å høre hjerteslag av Jan-Phillip Sendker
Perlesøsteren av Lucinda Riley
Alle dagers ende av Jenny Erpenbeck
Hex av Thomas Olde Heuvelt
There Are No Grown-Ups: a Midlelife Coming-of-Age Story av Pamela Druckerman
The Copper Promise av Jen Williams
Norse Mythology av Neil Gaiman
The Gospel of Loki av Joanne M. Harris
Revelation Space av Alastair Reynolds
Vaffelhjarte av Maria Parr
Keeperen og havet av Maria Parr
Ta det ord og la det vandre av Nataly Kelly Jost Zetzsche
One for the Money av Janet Evanovich
Two for the Dough av Janet Evanovich
Three to Get Deadly av Janet Evanovich
The Water Cure av Sophie Macintosh
Kvinnen i vinduet av AJ Finn
Defy the Stars av Claudia Gray
Krittmannen av CJ Tudor
Maretorn av Tone Almhjell
Hvite ravner av Christer Mjåset
Bøker som er lest og anmeldt, men ikke publisert ennå:
Sylvias Lovers av Elizabeth Gaskell
Lasaruseffekten av Tom Egeland
Det jenter er lagd av av Elana K. Arnold
Bøker som er lest, anmeldt og publisert:
Til ungdommen av Linn Skåber
Moxie av Jennifer Mathieu
Lucifers evangelium av Tom Egeland
Codex av Tom Egeland
Mumiens mysterium av Tom Egeland
I min fars hus av Ingegerd Henriksen
Artemis av Andy Weir
Ruth av Elisabeth Gaskell
Wives and Daughters av Elizabeth Gaskell
Mary Barton av Elizabeth Gaskell
North and South av Elizabeth Gaskell
One day in December av Josie Silver
100 umistelige ting av Lucy Dillon
Velkommen til Amerika av Linda Boström Knausgård
Hun ba om det av Louise O’Neill
Bare du som passer på av Jarle Sten Olsen
Anestesi av Henrik Fram
Sekten på Tåkøy av Mariette Lindstein
Håndbok for superhelter, del 1 av Elias Våhlund
Selvmordet av Ben Ormstad
The Mistletoe Murder and Other Stories av P.D. James
Genuine Fraud av E. Lockhart
When Charlie McButton Lost Power av Suzanne Collins
Kryptalportalen av Bobbie Peers
Bøker lest og anmeldt i 2017, men publisert i 2018:
Pust for meg av Cecilie Enger
Within the Sanctuary of Wings, a Memoir by Lady Trent av Marie Brennan
Zombieutbruddet, det hemmelige byrået for ikke-hendelser, sesong 1 av Robert Næss
Tåkens hersker av Carlos Ruiz Zafón
Jan Erik har vært gjesteanmelder hos oss i år også:
Vi mot dere av Fredrik Backman
Kastanjemannen av Søren Sveistrup
Utmarker av Arne Dahl
I Skumringen Synger Svarttrosten av Linda Olsson
Vi mot dere
Skrevet av Fredrik Backman
Forlag: Cappelen Damm (2018)
Originaltittel: Vi mot er
Oversatt av Einar Blomgren
Sjanger: Roman
Kilde: forhåndseksemplar
Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)
Når man tar fram en bok skrevet av Fredrik Backman, forfatteren av En mann ved navn Ove og Mormor hilser og sier unnskyld, forventer man jo at det er en god bok. Forventningene ble innfridd til fulle. Landskrona Posten skriver «….treffer rett i hjertet….», og det har de helt rett i.
Vi mot dere er egentlig bok nummer 2 i en planlagt trilogi, men det føles ikke som noe savn å ikke ha lest den første boka, Bjørnstad, da det kommer tydelig frem hva som har skjedd.
Handlingen i romanen er lagt til en kommune et sted langt inne i de dype skoger av Sverige. I kommunen er det to byer, Bjørnstad og Hed, som har hvert sitt hockeylag. To lag, hvis både spillere og supportere hater hverandre både på og utenfor isen. Først og fremst følger vi innbyggerne i Bjørnstad og deres hockeylag. At forfatteren elsker hockey kommer tydelig fram, men er det en roman om hockey? På en måte, ja, på en annen måte, nei. Historien om Bjørnstads hockeylag spiller en viktig rolle; uten klubben, ingen roman. Men slik jeg opplever det, handler boka først og fremst om menneskene rundt klubben, med alle sine svake og sterke sider.
Bjørnstad Hockey er i ferd med å gå i oppløsning. Peter Andersson, som er sportssjef i klubben, får et tilbud som kan redde klubben, men som gjør at han må gå på akkord med sine egne prinsipper, og som han vet vil skaffe ham fiender.
Har du sett en by falle? Vår gjorde det. Vi kommer til å si at volden kom til Bjørnstad den sommeren, men det vil være en løgn, for volden fantes her allerede. For noen ganger er det så enkelt å få mennesker til å hate hverandre at det virker ubegripelig at vi noensinne gjør noe annet.
Der de fleste romaner gjerne har én hovedperson, har denne romanen mange, hvorav en er hockeyklubben. Forfatteren tegner så levende bilder av personene at leseren blir godt kjent med dem alle. Det er Maya og Ana, to sekstenårige venninner, hvis vennskap settes på harde prøver i denne boka. Det er Peter, Mayas pappa og sportssjefen i klubben, Mayas lillebror Leo, som prøver så godt han kan å verne om søsteren sin, og Mira som er Peters kone og mor til Maya og Leo. Vi har Richard Theo, en lokalpolitiker på den politiske ytterfløyen, som ved hjelp av manipulasjon, forbindelser og ulike andre virkemidler legger planer som innbefatter Bjørnstad Hockey, men som egentlig går ut på å skaffe ham makt. Og selvfølgelig «Gruppen», en broket forsamling av menn i sorte jakker som betrakter seg som blodfans av klubben, men som av de fleste andre betraktes som en gjeng voldsmenn. Så har vi Benji, han er sint. Og Elisabeth Zackell, den nye kvinnelige treneren til Bjørndal Hockey.
Den røde tråden i historien er voldtekten av Maya (bok nr. 1) og alt som følger av denne. Mye av det ekstraordinære hatet mellom Bjørndal og Hed er resultat av denne voldtekten. Dette hatet vil få alvorlige konsekvenser.
Noen jenter kommer til å gjøre oss stolte, noen gutter kommer til å gjøre oss store. Unge menn kledd i forskjellige farger kommer til å slåss på liv og død i en mørk skog.
Mennesker vi elsker kommer til å dø. Vi kommer til å begrave våre barn under våre vakreste trær.
Holder du ut med å lese en hel bok med en konstant klump i brystet? Det må du være forberedt på når du setter deg ned for å lese denne romanen. Sånn sett, er den noe dystrere enn En mann ved navn Ove, men det er ikke helsvart. Historien beskriver også mennesker, som i vanskelige situasjoner står oppreist og som tar ansvar for å hjelpe andre under tilsynelatende håpløse situasjoner. Men den inneholder også historier om svik.
Forfatteren har kanskje ikke all verdens tiltro til politikere.
Politikk er en evig rekke med forhandlinger og kompromisser, og selv om prosessene ofte er kompliserte, er grunnlaget alltid enkelt: Alle vil ha betalt, på et eller annet vis, så de fleste delene av alle byråkratiske systemer vil fungere likedan. Gi meg noe, så gir jeg deg noe. Det er slik vi bygger sivilisasjoner
Det tar litt tid før man får denne boka ut av kroppen. Det er ikke bare å sette den tilbake i bokhylla for så å glemme den. Den sitter i en stund.
En stor takk til oversetteren, som på en fremragende måte har gjenskapt forfatterens slepne fortellerstil. Med sine 440 sider er det ikke en «fort-lest» bok, men den er relativt lettlest med korte og konsise setninger.
De som ikke har lest Bjørnstad, kan absolutt lese denne med fullt utbytte. Men har du muligheter til det, så skaff den gjerne. Den er sikkert like god som denne. Så dermed er det bare å se fram til bok 3 i trilogien. God lesing!
Til ungdommen
Skrevet av Linn Skåber
Illustrert av Lisa Aisato
Forlag: Pitch Forlag (2018)
Sjanger: Ungdom
Kilde: Kjøpt
Anmeldt av Julie Karoline
Det er ikke lett å være i en brytningstid, i forandring, i en ommøblering.
For sånn kan det faktisk føles å bli ungdom. Som om noen har ommøblert rommet ditt uten at du visste om det, uten at du ba om det.
Skåber sier det selv, å være en voksen som skriver en bok til ungdom om ungdom er ikke lett. Det er nærmest umulig. For selv om voksne selv har vært gjennom de vanskelige årene, sitter vi trygt og godt på den andre siden. Med erfaring og visdom det er vanskelig å legge fra seg for så å sette seg inn i tankene og følelsene man hadde da. Men Skåber har virkelig gjort et realt forsøk. Hun har snakket med ungdommer. De har åpnet seg for henne, de har delt sine tanker, følelser og historier om hvordan livet er i de nymøblerte rommene deres.
Selv om boken er skrevet for ungdom, er den en god opplevelse for voksne også. Det var flere situasjoner og tanker jeg kjente meg igjen i. Og som min mor på 71 sa etter å ha lest den:
«Jeg kunne ønske det fantes en slik bok da jeg var ung»
Skåber har gjort en fantastisk jobb. Hun skriver lett og ledig, og i løpet av boken har man både ledd og grått. Noen har kritisert henne for å skrive for klisjeaktig, men det er ikke et adjektiv jeg vil bruke om boken. Dette er tross alt en ungdomsbok, så at skrivestilen er enkel, og tydeligvis litt klisje, er vel egentlig det helt innafor.
Boken er satt sammen av flere korte tekster, som handler om alt fra kroppslukt til første forelskelse. Alle tekstene er korte og lette, og det tar ikke mange timene å komme gjennom boka. I tillegg er den meget fengende og vanskelig å legge fra seg.
De sier vi skal inn i de voksnes rekker, men hvis det er greit for presten, driter jeg i det og er unge litt til.
Illustrasjonene til Lisa Aisato er fantastiske. Symbolikken i bildene og metaforene i teksten komplimenterer hverandre på en fin måte.
Dette er en bok som gjør at man føler seg normal. For hvis det er en ting mange ungdommer strever med er det å vite at alle de tankene og følelsene de sitter med er helt normale. Uansett hvor rare de er. Og denne boken viser det på en fin og sart måte. Uten å være belærende eller påtrengende. Skåber forteller bare hvordan ståa er uten å poengtere noe eller overforklare. Boken er mer som en dagbok. En dagbok som passer for de fleste. En dagbok som er der og setter ord på ting man kanskje ikke klarer selv.
Dette er absolutt en bok man bør få med seg, enten man er i tenåra, i tredveåra eller i syttiåra. Dette er en bok som passer for alle aldre og alle kjønn. Og absolutt en god gave til tenåringen.
Anbefaler. Anbefaler. Anbefaler.
Ønsker du flere slike ungdomsbøker? Sjekk ut Skamløs av Amina Bile, Sofia Nesrine Srour, Nancy Herz
Julegavetips 2018
Desember er her, og julestemningen siger inn sammen med regnet. Duften av stearinlys og våte ullsokker minner oss på at tiden for å handle inn julegaver har begynt. Uansett om du gleder deg til en førjulstid fylt av kos og hygge, eller om du gruer deg til årets mest stressende måned – vi er her for å gjøre julehandelen enklere.
Vi har satt sammen en liste over noen av våre bokfavoritter fra i år. Her finner du gavetips til både store og små.
Julegavetips nr. 1: er du i tvil, kjøp en bok
For de minste (1–5 år):
Flipp-flapp Peppa av Neville Astley og Mark Baker
Jul med Peppa av Neville Astley og Mark Baker
Snokeboka av Lisa Aisato
For de litt større (6–9 år):
Snøsøsteren. En julefortelling av Maja Lunde og Lisa Aisato (merk: bestselger og har vært utsolgt. Ser du den, så kjøp den, men få med byttelapp i tilfelle det blir dobbelt opp)
Håndbok for superhelter (serie, 3. bok utgitt i høst) av Elias Våhlund og Agnes Våhlund
Jeg kan lese helt selv (9-12 år):
Ellinor av Katarina von Bredow
Ingenlund: Morrigans forbannelse (serie, bok 1) av Jessica Townsend
Skrekkelig jul av Sveinung Lutro (utgitt i 2016, men en god gave til noen du ikke kjenner fullt så godt)
Ungdom (13+):
Moxie av Jennifer Mathieu
Hun ba om det av Louise O’Neill
Det jenter er lagd av av Elana K. Arnold
Til ungdommen av Linn Skåber
Voksne:
Kvinnen i vinduet av A. J. Finn (merk: bestselger, så det kan være lurt å vite om de har den fra før)
En dag i desember av Josie Silver
100 umistelige ting av Lucy Dillon
Hvis du ser etter flere alternativer, sjekk ut vi anbefaler.
One Day in December
Skrevet av Josie Silver
Forlag: Penguin Books (2017)
Sjanger: Chic-Litt
Kilde: anmeldereksemplar
Anmeldt av Julie Karoline
Lyst på litt koselig lesing nå før jul? Eller kanskje trenger en julegave? Da kan One Day in December være et alternativ. Den er ute nå i norsk utgave, med tittelen En dag i desember.
Laurie ser drømmemannen. Og så kjører bussen videre, med henne ombord og drømmemannen igjen på bussholdeplassen. I et helt år leter hun etter han, før hun til slutt gir opp og konstaterer at det ikke finnes noe slikt som kjærlighet ved første blikk. Like etterpå introduserer bestevennen Sarah henne for sin nye kjæreste, som selvfølgelig er han. Mannen på bussholdeplassen. Drømmemannen. Bestemt på å gi slipp på han, går Laurie videre i livet sitt. Men er det virkelig så lett når mannen hun egentlig vil ha er så nære, men samtidig umulig å få tak i?
«Ohh, it’s you. Finally.»
Hvis jeg skal bruke et adjektiv om denne boken må det bli søt. Den er ikke noe stort litterært mesterverk, dette er en bok som skal underholde. En lettlest og søt bok. Kanskje ikke den mest spennende boka der ute, men absolutt spennende innenfor sin sjanger. En bok om kjærlighet og vennskap, og om det å våge å ta tak i det livet gir deg.
I’m horrified as I find myself wanting to snatch this chance to ask him if he remembers me from the bus. I can feel the question climbing up my windpipe like it’s being pushed from behind by a determined colony of worker ants. I swallow hard. My palms are starting to sweat. I don’t know what I hope to gain from asking him if he remembers, because I’m ninety-nine per cent certain that the answer would be no.
Karakterene er nok noe stereotypiske, med den litt forsiktige hovedpersonen og den ultra sosiale bestevennen. Sånn sett er det få overraskelser. Overraskelsene som er står andre bikarakterer for. Laurie er lenge bare med på det de andre finner på, hun har ikke mye indre driv i seg selv, før hun mot slutten tar en mer aktiv part i sitt eget liv og sin egen skjebne. Aldri dumt med litt karakterutvikling.
Mange chic-lit er morsomme, på grensen til det hysteriske. Det er nok ikke denne. Gjør det det til en dårlig chic-lit? Overhodet ikke. Jeg humret ved et par anledninger og smilte masse. For den er søt og man ønsker å finne ut av hvordan det går med Laurie og drømmemannen. For vil kjærlighet ved første blikk seire til slutt? Eller vil den slukne etter som hverdagen går sin gang?
You know how some events turn out to be the big stepping stones between one part of your life and the next?
Enkel og kjapp lesing. Ingen vanskelige ord eller usammenhengende setninger. Det er nok tatt noen enkle løsninger her og der, men ikke så det irriterer. Engelsken er enkel og grei hvis du ønsker å lese den på engelsk.
Nå som jeg har plukket opp boka for å lese enkelte deler om igjen, kan jeg vel bare konstatere at jeg likte den ihvertfall. En søt lesing som passer på kalde vinterdager.
Kastanjemannen
Skrevet av Søren Sveistrup 
Forlag: Gyldendal (2018)
Originaltittel: Kastanjemanden
Oversatt av: Inge Ulrik Gundersen
Sjanger: Krim
Kilde: anmeldereksemplar
Anmeldt av Jan Erik (red. Julie Karoline)
Krimromanen «Kastanjemannen» er Søren Sveistrups første krimroman, men han er ikke ukjent i sjangeren da han var forfatteren av TV-serien «Forbrytelsen».
Fortellingen starter med en hendelse i 1989, hvor flere familiemedlemmer blir drept på forskjellig vis. Så hopper fortellingen i neste kapittel over til en ikke helt tidfestet nåtid. Men man skjønner raskt at man befinner seg i dette tiåret.
Vi føres raskt inn i en alvorlig forbrytelse: Stemmen er overalt i mørket. Den hvisker sakte og håner henne – fakker henne når hun faller og virvler henne rundt i vinden. Laura Kjær kan ikke se lenger. Hun kan ikke lenger høre bladene som rasler i trærne, eller kjenne det kalde gresset under føttene.
Forfatteren fører oss inn i to parallelle historier. Tidligere har datteren til en toppolitiker, Rosa Hartung, blitt bortført. Datteren er ikke funnet, men en person har tilstått å ha drept henne og blitt domfelt for den dette. Her følger vi fortvilelsen til foreldrene som ikke kan forsone seg med tanken om at datteren er død.
Den andre historien er drapet på Laura Kjær og det stopper ikke med henne. Men hva er fellesnevneren? Her sliter etterforskerne med svarene inntil de finner et viktig spor.
Leseren vil ane at det er en sammenheng mellom disse hendelsene og til drapene i 1989. Men hva er det som binder disse hendelsene sammen?
Forfatteren har valgt å bruke nåtid i fortellingen. På den måten blir fortellingen mer levende. Leseren blir fanget og sugd inn i historien. Språket er levende og troverdig. Selve plottet er godt bygd opp og spenningen bygger seg jevnt opp.
Det er to hovedpersoner i historien. Det er den kvinnelige etterforskeren, Naia Thulin, som egentlig ønsker seg vekk fra drapsavdelingen, og Mark Hess. Mark Hess har blitt sendt hjem til København fra Haag etter en ikke helt vellykket karriere i Europol. Stemningen er fra starten ikke helt på topp mellom disse to, som noe motvillig har fått i oppdrag å oppklare drapet på Laura Kjær.
Som i tradisjonelle krimfortellinger fører forfatteren oss litt på villspor ved å antyde mulige gjerningspersoner, men det kunne han ha dratt litt lenger enn det som blir gjort her. I noen partier av boka kan det, etter min smak, bli litt mye prosa og lange forklaringer uten at det drar fortellingen framover. Men at spenningen er tilstede i store monn, er det ingen tvil om.
Når løsningen av krimgåten nærmer seg og ugjerningspersonen sirkles inn, blir det ulidelig spennende, og spesielt når nok et offer havner i morderens klør.
«Er du OK, kan du høre meg?»
Stemmen når fram til henne, og det skarpe, hvite lyset flimrer for øynene hennes igjen. Hun prøver å orientere seg og komme på hva som skjedde før hun besvimte.
Ordene fra stemmen føles verre enn smerten fra armen. Hun gråter igjen, og det er som hele brystkassa hennes blir revet opp.
«Det var andre kapittel. Nå tar vi en pause til. Prøv å ikke være bevistløs så lenge denne gangen – jeg har tross alt ikke hele dagen på meg»
Hvem som er den virkelige gjerningspersonen, kommer som en overraskelse på leseren, slik det skal være i gode krimromaner. Helt på slutten av boken går vi inn i en rolig oppklarende fase, hvor sammenhenger og årsaker kommer for en dag. Når man så har lest ut boken og lagt den fra seg, har leseren fått hvilepulsen tilbake. Da er det bare å se fram til neste bok av Søren Sveistrup.
Codex
Skrevet av Tom Egeland 
Forlag: Capitana (2018)
Sjanger: Krim/thriller
Kilde: Gave
Anmeldt av Julie Karoline
Tom Egeland fortsetter sin suksessfulle serie om arkeologen Bjørn Beltø. Og som flere ganger tidligere leker han seg med kristendommen og dens historie.
Hva slags eventyrprosjekt var det jeg hadde innlatt meg på?
Bjørn er innkalt som internasjonal observatør og kontrollør ved en utgraving i Italia. Utgravingen er kontroversiell og holdes derfor hemmelig for pressen og for det arkeologiske miljøet. For det de finner kan ende med å snu opp ned på det meste ved den kristne tro. Da Italienske myndigheter krever eierskap over gjenstandene de finner, hjelper Beltø to arkeologer med å smugle gjenstandene til England. Her tror de seg trygge, men da arkeologene blir drept og gjenstandene stjålet er det opp til Bjørn å bistå politiet med drapsetterforskningene og med å finne de stjålne gjenstandene.
«Jeg stoler på deg, Beltø.»
Hvilket var mer enn hva jeg gjorde.
Hvis du har lest noen av de tidligere bøkene om Bjørn Beltø vet du hva du får her: hemmelige organisasjoner, konspirasjoner, utfordrende tanker og ideer og spenning. Beltø har det med å havne i de mest bisarre situasjoner og i nærvær av en del besynderlige mennesker. Men er det ikke det vi liker så godt?
Jeg har mange ganger tenkt at jeg så gjerne skulle møtt Egeland. Snakket med han. For hvordan gjør han det? Hvordan er det inne i hans hode? I hans fantasi? Bøkene hans er så gjennomtenkte, med en salig blanding av fakta og fri dikting (heldigvis har han satt sammen en liste bak i boka over hva som er sann fakta og hva som er fantasi). Det er ikke lett å skille det virkelige fra det oppdiktede mens man leser. Så god er han. Og mange av ideene og tankene han presenterer er så like mine egne. Kanskje det er derfor jeg liker bøkene så godt som jeg gjør? Sammen med spenningen, selvfølgelig. Og mysteriene. Og skrivestilen.
Jeg hadde fått nok. Virkelig! Nok av saken, nok av ubesvarte spørsmål, nok av å bli kidnappet. Det får være grenser for hva jeg skal finne meg i.
Ja, Egeland får det til. Han har funnet en stil som fungerer og den han holder på. Til lesernes store glede. Han presterer igjen og igjen. Selv om Nostradamus testamente fremdeles står som min Beltø favoritt, er ikke de andre så langt unna (kanskje med unntak av Djevelmasken).
Spenningen holder hele boken gjennom. Den bygges gradvis opp fra første side og boken er proppfull av overraskelser. Det er neimen ikke lett å legge den fra seg.
Skrivestilen er lett og ledig. Det er ikke overbruk av vanskelige fremmedord, og det er lett å følge den røde tråden selv med noen hopp i tid og mellom karakterer. Nå kan det være en fordel å ha lest de tidligere bøkene om Beltø da vi møter en del karakterer og instanser vi har blitt introdusert for tidligere.
«Jeg har lest om alt du har jobbet med, Bjørn. Du er en sånn som finner ut av ting.»
Jeg hadde blitt skuffet hvis ingen av de tidligere hendelsene hadde blitt nevnt her, da hadde noe manglet fra helheten. Og selv om jeg fremdeles ikke har lest de to første bøkene i serien, liker jeg at ting blir tatt opp igjen. Det gir Beltø større troverdighet som karakter. Det at han faktisk har de tidligere oppdagelsene og erfaringene å bygge på. Gjør det at han unngår å komme i trøbbel igjen? Neppe. Jeg håper vi får oppleve Beltø som en gammel mann som fremdeles roter seg bort i trøbbel med CIA, politi (både norsk og internasjonalt), med religiøse fanatikere, hemmelige organisasjoner, historikere og ikke minst kvinner.
Selvsagt var det mer. Det er alltid noe mer.
Er du ute etter en spenningsbok med overraskelser og hemmelige organisasjoner. Med utfordrende ideer og en god dose selvironi? Da anbefaler jeg Codex og ikke minst resten av Bjørn Beltø serien.
Se også anmeldelse av andre bøker i Bjørn Beltø serien:
edgeofaword 