Kvinnen ved jordas kant

januar 26, 2017 / Julie Karoline / 6 kommentarer

Skrevet av Gunhild Haugnes kvinnen ved jordas kant | edgeofaword

Forlag: Juritzen forlag (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Man antar at kvinnene hadde en friere stilling da de norrøne gudene rådet, enn etter at kristendommen ble innført. Likevel handler sagaene mest om menn. De er også skrevet av menn og tolket av menn. Svært få sagaer, om noen, har kvinner i hovedrollene… Jeg ble spesielt nysgjerrig på Frøydis – Leiv Eirikssons søster… Hvem var hun egentlig? Det får vi vel aldri vite. Jeg syntes uansett at Frøydis fortjente en egen saga. Gunhild Haugnes

Frøydis Eiriksdatter er ei frilledatter. Født under farens oppdagelse og ekspedisjon til Grønland, er hun farens øyesten. Han oppdrar henne til å bli en sterk og rådsnar kvinne. Uheldigvis har hun også arvet sin fars temperament. Det voldsomme bråsinnet får henne opp i flere problemer enn hun selv liker, men hun er ikke en som raskt gir opp på sine drømmer. Alt hun drømmer om er å reise. Å oppdage nye, urørte steder. En datter i en slekt av oppdagelsesreisende, er hun ikke en som lar kjønnet sitt stå i veien for det hun higer etter.

Vi følger Frøydis fra hun er sytten år (år 1000) til hun er en gammel dame på over 90. I løpet av disse årene skjer det masse. Frøydis gifter seg, får barn, har elskere, får fiender, reiser til Vinland, krangler og kjemper, elsker og utvikler seg. Alt i alt et langt, spennende liv.

Endelig bruser det i henne igjen, hvert pulsslag sender glede gjennom henne. Hun får lyst til å rope. Hun lever. Torvard forstår ikke at trangen til å reise er i blodet hennes, blodet hun har fått fra faren, farfaren og enda lenger tilbake… De er en hel slekt av oppdagere.

Frøydis er ikke en karakter jeg sympatiserte mye med en stund. Hun er hard, sta, snarsint og hevngjerrig, men etter hvert som hun blir eldre utvikler hun seg masse. Hun lever ikke et lett liv, i en verden der menn bestemmer, hvor religionen er i endring og naturen er hard og ugjestmild er hun en kvinne av sin tid. Karakterutviklingen hennes er stor, og jeg ble ganske så engasjert i henne og hennes liv.

Vi møter mange faktiske historiske mennesker her. Eirik Raude, vikingen som oppdaget Grønland. Leiv Eiriksson, som oppdaget Vinland. Også Gudrid Torbjørnsdatter, Torfinn Karlsevne, Bjarne Grimolvsson, Torvard Einarsson, Torgils Leivsson og Torbjørg Lillevolven, for å nevne noen. Frøydis selv er også en kvinne som faktisk levde, men det finnes svært lite informasjon om henne.

Vi får også lært en del om vikingene og deres levesett. Det er fremdeles masse vi ikke vet om denne tidsperioden, og mye må vi gjette oss til. Og selv om historien om Frøydis er fantasi og oppdiktning, er det en del ting i boken som faktisk skjedde. Oppdagelsen av Vinland for å nevne noe. Jeg likte svært godt de historiske fakta forfatteren har fått med. Dette og alle de faktiske personene bringer en fin dybde til romanen og vil også være av interesse for de interessert i vikinger og de store Sagaene.

Kvinnen ved jordas kant holder et høyt tempo. Den er ikke spesielt lang, men det skjer noe stort sett hele tiden. Lange uvirksomme år hoppes over, vi er kun med på de mest betydningsfulle årene av Frøydis liv. Slutten fant jeg noe forhastet. De siste årene pløyes raskt gjennom og det føltes litt som om forfatteren bare ønsket å komme seg til slutten raskest mulig.

Men nå er det for sent, for sent for alt som kunne vært. Tiden er ubønnhørlig. Har den gått, kommer den ikke tilbake.

Skrivestilen er noe haltende. Det er ikke mye poetisk flyt. Hele boken føltes som en gjenfortelling. Som om dette ikke var den faktiske historien, men forfatterens raske gjenfortelling av den. Det føltes uvant til å begynne med, men aldri fælt. Dette er tross alt en saga, og skrivestilen reflekterer dette. Et flott stilistisk valg som hjelper på leseopplevelsen.

Jeg likte denne romanen. Jeg lo og gråt. Irriterte meg og gledet meg. Alt i alt en meget engasjerende bok som jeg leste på veldig kort tid. Anbefales til alle vikinger og kanskje spesielt til de som ønsker å lese flere bøker om sterke kvinner.

Kvinnen ved jordas kant slippes på markedet i dag, 26.01.17.

Tusen takk til Juritzen forlag for anmeldereksemplar.

Voyage of the Basilisk, a Memoir by Lady Trent

januar 17, 2017mars 24, 2017 / Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Marie Brennan Voyage of the Basilisk | edgeofaword

Forlag: Titan Books (2015)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Voyage of the Basilisk er bok nummer tre i Lady Trents Memoirs, etter A Natural History of Dragons og The Tropic of Serpents. Bøkene er en krysning mellom kostymedrama og fantasy. Satt i en fantastisk verden i en viktoriansk tid er disse bøkene en ren fornøyelse å lese.

Depending on your temperament, you may be either pleased or puzzled to see that I have chosen to include my time upon the Basilisk in my memoirs. It was, of course, a lengthy period of my life, totaling nearly two years in duration, and the discoveries I made in that time were not insignificant, nor were the effects of that journey upon my personal life. Seen from that perspective, it would seem odd were I to pass it by.

Isabella er tilbake. Igjen reiser hun ut for å forske på drager, og igjen havner hun i de merkeligste situasjoner. Hennes ønske om å lage en bedre og mer riktig klassifisering av drager sender henne denne gangen om bord et lite handelsskip, the Basilisk, på en jordomseiling. Sammen med sin gode venn og samarbeidspartner Thomas Wilker, sin unge sønn Jacob og sin guvernante Abby. Med skipets kaptein, Aekinitos, og hans besetning trosser de uvær, sjøormer, religiøse dogmer og politisk spill for å lete etter og forske på drager.

“We haven’t done anything wrong.” I said to Tom, but it came out apprehensive. We had done nothing wrong – that we knew of. In a foreign country, though, it is easy to step awry, simply out of ignorance. And pleading innocence on those grounds does not always find a sympathetic ear.

Isabella har blitt noe eldre siden sist. Hun har flyttet inn til byen sammen med Jacob, Abby og venninnen Natalie (fra the Tropics of Serpents). Her koser hun seg i lag med likesinnede menn og kvinner og tilbringer de fleste ettermiddagene i livlige og intellektuelle samtaler. Hun har ennå ikke fått noe innpass i den mannsdominerte vitenskapsverdenen, men hun fortsetter å trosse sosiale normer og tvinger seg frem i sitt valgte felt. Hun er ei dame med bein i nesa. Hun er snarrådig og smart, og har en ganske så herlig humor.

And why, I ask you, did Aekinitos look at me when asking what we had done? I did not think I had done anything while aboard the Basilisk to make him assume that between Tom and myself, I would be the troublemaker.

Det er ikke mange rolige sider i denne boka, det skjer noe stort sett hele tiden. Isabella har en tendens til å ramle inn i de mest absurde situasjoner, men hun er alltid villig til å gjøre det som trengs for å komme seg ut av dem igjen. Hun er en forsker tvers igjennom, og det er lite hun ikke er villig til å gjøre for sine kjære drager.

You might think that my two recent brushes with death – three, if you count the dengue fever – would be enough to dissuade me from foolish action for a while. Then again, if you have been reading this series from the first volume, you might not.

Det som gledet meg enormt i denne boken var at det handlet mer om drager enn i the Tropic of Serpents. Vi møter også flere forskjellige typer drager enn tidligere. Alltid med et antropologisk syn og en vitenskapelig kjerne. Jeg elsker det. Her finner vi ikke de magiske og skremmende dragene fra så mange fantasybøker. Her er de levende dyr. Et helt slektstre av dyr, med underarter og biologiske tilpasninger, som lever side om side med mennesker. Man finner mange av Darwins tanker og oppdagelser i denne bokserien, og leseren blir dratt inn i en virkelighetsnær tid da mennesker nærmest ramlet over nye oppdagelser daglig og til et samfunn som higet etter ny kunnskap.

He was watching me closely. “You do not have to do this,” he said. I managed a small laugh. “That should be my epitaph when I die. She did not have to do it.”

Bøkene om Lady Trent er originale, spennende, morsomme og interessante. De er virkelig i en klasse for seg og jeg anbefaler de varmt.

The Vagrant

januar 10, 2017 / Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Peter Newman The Vagrant | edgeofaword

Forlag: Harper Voyager (2015)

Sjanger: Sci-fi/fantasy

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

The Vagrant is his name.

He has no other.

Friendless and alone he walks

a desolate, war-torn landscape.

His purpose is to reach the Shining

City and deliver the only weapon that

may make a difference in the war.

But the Shining City is far away and

the world is a very dangerous place.

The Vagrant er en Seraph Knight, en av de siste igjen etter et voldsomt og blodig slag. Et slag som dømte store deler av verden til mareritt, korrupsjon og voldsomme ødeleggelser. Nå, åtte år etter slaget, skal han frakte et våpen tvers over landet til The Shining City. Hans følgesvenner er en liten baby og en geit, og sammen møter de mye motstand: fiender som ønsker våpenet og mennesker som øyner store gevinster. Sakte, men sikkert tar de seg frem over det ødelagte landskapet. De møter nye venner og fiender, mens de stadig rykker nærmere målet.

Dette er Peter Newmans debutroman. Den skildrer en spennende verden, en god blanding av sci-fi og fantasy. Den er mørk og dyster, men håpet skinner i form av en ensom figur som bærer et våpen som ikke er ment for han, og en baby. Kan verden reddes av denne rene og uskyldige kjærligheten?

Jeg leste boken på engelsk og jeg vet ikke om den er oversatt til norsk. Språket er vanskelig. Mange ganger måtte jeg lese setninger på nytt, både fordi jeg møtte ord jeg ikke kunne, men også fordi setningene var vanskelig satt sammen. Det er ofte normalt at engelske bøker virker vanskelige i starten hvis jeg nettopp har lest flere bøker på norsk, men denne gangen rettet det seg ikke etter som jeg kom lenger ut i boken, selv om jeg er ganske så stødig i engelsk. Dette er engelsk for viderekommende. Hemmet det leseopplevelsen min? Ja, dessverre.

Språket er også skrevet på en svært distansert måte. Jeg kom aldri helt inn på karakterene. Noe kan skyldes det vanskelige språket, men det meste skyldes skrivestilen. Det er få beskrivelser. Få dype innblikk i hva som skjer. Det var som å se historien utfolde seg gjennom en kikkert. Detaljer ble slørete og vanskelige å få øye på. Jeg kunne ønske Newman åpnet opp historien mer. Åpnet opp karakterene. Slik det er nå ble det mye plass til egen tolkning, ikke at jeg har noe imot det, men det ble litt for mye av det gode.

Boken er veldig spennende, med store overraskende momenter. The Vagrant er en karakter man blir glad i. Kanskje nettopp fordi leseren kan gi han så mange egne karaktertrekk. Hans kjærlighet for babyen er sympativekkende, mens geita står for de fleste humoristiske stikkene.

Selv om boken er veldig spennende og original, trakk det vanskelige språket ned leseopplevelsen. Dermed er det ikke en bok jeg kan anbefale til alle. Dette er en bok som trenger en leser som er stødig i engelsk.

Året som gikk, 2016

januar 2, 2017 / Julie Karoline / 4 kommentarer

Nå er Edge of a Words første fulle år gjennomført, og for et år det var. For et bokår! Å sitte og se tilbake er som å se et høyt tårn med bøker, avbrutt her og der av andre skriverier og hendelser. Det har vært moro. Bokhyllene våre bugner over av nyanskaffede bøker. Vi har grått og ledd, smilt og fnyst. Vi har lest gode og dårlige bøker. Vi har diskutert bøker til langt på natt. Vi har anmeldt og anbefalt.

Noen utfordringer har vi hatt. Vi valgte hver vår forfatter i begynnelsen av året, med det målet å lese alle bøkene til valgte forfatter. Stine-Marie valgte Ian McEwan, mens Julie Karoline valgte Nicholas Sparks.

Slik gikk det med Stine – Marie:

Jeg ga opp denne utfordringen i sommer, og endte opp med kun fire bøker. Med et hektisk år på hjemmefronten ble Ian McEwans bøker ganske enkelt for tunge. Lesetiden besto for det meste av den korte togturen til og fra jobb og et par kapitler på sengen om kvelden, og Ian McEwan krever ofte mer.

De fire bøkene jeg fikk med meg var Amsterdam, The Child in Time, The Cement Garden og Enduring Love. Av disse likte jeg The Cement Garden best, dog denne kan være vanskelig å fordøye for enkelte.

Slik gikk det med Julie Karoline:

Jeg kom meg i mål. Nesten. Da jeg startet utfordringen satt Sparks med 19 utgivelser. Av disse leste jeg 18. Den siste ble ikke lest rett og slett fordi jeg ikke fikk tak i den. Den er nok der ute et sted, men den fant ikke veien til meg (noen andre bøker med samme tittel gjorde det, men ikke av riktig forfatter). I løpet av året kom det også enda en utgivelse. Denne valgte jeg bort, siden utfordringen min var de 19 romanene som fantes ved starten av året.

Hvorfor er Sparks så populær? Vel, du vet hva du får. De er lettleste, forutsigbare, søte og romantiske. Og noen ganger er det det en trenger. Men å lese alle etter hverandre? Anbefales ikke. Det ble for kjedelig, for gjentakende. Jeg sitter igjen med flere gode opplevelser, til og med noen overraskelser, men Sparks er en forfatter som har funnet sin nisje og han holder seg der. Det blir nok en stund til jeg leser noe av han igjen…

På Goodreads Reading Challenge 2016 satte vi oss som mål å lese 100 bøker. Dette klarte vi med et nødskrik. Det ble noen intense lesedager rett før nyttår, derfor har vi bestemt oss for å senke målet litt dette året.

Vi satte også i gang en bokbingo 2016. Denne forsvant dessverre litt i løpet av året.

Stine – Marie klarte å fylle ut kun én rekke, diagonalt fra øvre venstre hjørne til nedre høyre hjørne. I tillegg ble ni «løse» ruter fylt ut.

Julie Karoline klarte å fylle ut 6 rekker; to vannrette, tre loddrette og en diagonal (fra øvre venstre hjørne til nedre høyre hjørne).

Tidlig på året snublet vi over bokryggpoesi. Det resulterte i tre dikt fra oss:

Bokryggpoesi #1

Bokryggpoesi #2

Bokryggpoesi #3

Det har for det meste vært bokanmeldelser fra oss i år, men noen andre skriverier ble også publisert:

Balance

Brevet

Av alle utfordringene vi ga oss selv i 2016 var det kun én som handlet om å skrive, nemlig NaNoWriMo. Denne vant vi begge etter en intens måned med skriving. Siden konkurransens slutt har vi ikke jobbet med historiene våre – vi trengte en liten pause – men nå som jula er over skal vi nok finne dem frem igjen.

I løpet av året kom vi oss vekk fra lesekroken nå og da, og inn på noen boktreff. Vi fikk med oss Forfatterne kommer hos Gyldendal i høst, samt to pocketpartyer:

Sommerens pocketparty

Høstens pocketparty

En enorm mengde bøker ble lest, hele 100 titler på tvers av sjangre, fra barnebøker, til krimbøker, til bøker om å skrive. Mange av disse har vi anmeldt, mens andre har vi valgt bort på grunn av tidsmangel.

De som er lest, men ikke anmeldt, er:

Og fjellene ga gjenlyd av Khaled Hosseini

Døde menn går på ski av Knut Nærum

Birkebeinerne av Jon Ewo

Håndbok for lysets krigere av Paulo Coelho

De få utvalgte av Peter Høeg

Omtrentlig landskap av Peter Stamm

Året av Tomas Espedal

La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson

Stormens søster av Lucinda Riley

Dinotopia av James Gurney

Puttes eventyr i blåbærskogen av Elsa Beskow

On Writing av Stephen King

Skrivehistorier av Nils – Øivind Haagensen

Hypnotic Writing av Joe Vitale

Splintret av Neal Shusterman

Lost for Words av Edward St. Aubyn

With Malice av Eileen Cook

The Sunshine and Biscotti club av Jenny Oliver

Sleeping Giants av Neuvel Sylvain

Age of Myth av Michael J. Sullivan

The Host av Stephenie Meyer

Heng ham ikke vent til jeg kommer av Per Egil Hegge

God natt – Bok og musikk av Vegard Markhus

Snart sover du av Haddy N’jie og Lisa Aisato

Bøker som er lest og anmeldt, men ikke publisert ennå:

Enduring Love av Ian McEwan

Eliten (Utvelgelsen 2) av Keira Cass

Den Ene (Utvelgelsen 3) av Keira Cass

The Last Star av Rick Yancey

Paris for en av Jojo Moyes

The Voyage of the Basilisk av Marie Brennan

In the Labyrinth of Drakes av Marie Brennan

The Vagrant av Peter Newman

Djevelmasken av Tom Egeland

Bøker som er lest, anmeldt og publisert:

Et helt halvt år av Jojo Moyes

Den 13. disippel av Tom Egeland

Jeg lar deg gå av Clare Mackintosh

Den siste vikingkongen, krigens læregutt av Jan Ove Ekeberg

Rød dronning av Victoria Aveyard

De vakreste av Karin Slaughter

Etter deg av Jojo Moyes

Fie Faller av Therese Aasvik

Ondskapens kall av Robert Galbraith

Vi ba aldri om vinger av Vanessa Diffenbaugh

Utvelgelsen av Kiera Cass

Oljeregnbuer av Angela Hagen

Toner fra et piano av Nicholas Sparks

The 5th Wave av Rick Yancey

En kvinne i Berlin av Anonym

Den syvende demonen av Øivind Borge

An Ember in the Ashes av Sabaa Tahir

Fotografiet av Nicholas Sparks

My Name is Lucy Barton av Elizabeth Strout

Markspist måne av Sally Gardner

Lycke av Mikaela Bley

A Natural History of Dragons, a Memoir by Lady Trent av Marie Brennan

Et vanskelig valg av Nicholas Sparks

De druknedes bok av Erika Swyler

Rebel of the Sands av Alwyn Hamilton

Dagboken av Nicholas Sparks

Harry Potter and the Cursed Child av J.K. Rowling, Jack Thorne og John Tiffany

En trygg havn av Nicholas Sparks

A Walk to Remember av Nicholas Sparks

The Strange and Beautiful Sorrows av Ava Lavender av Leslye Walton

En vakker dag av Colleen Hoover

Det beste av meg av Nicholas Sparks

Fordi overlevelse ikke er nok av Emily St. John Mandel

Jeg kommer snart av Selma Lønning Aarø

Marsboeren av Andy Weir

Leserne i Broken Wheel anbefaler av Katarina Bivald

Arven av Kathrine Webb

Netter i Rodanthe av Nicholas Sparks

Tre uker med min bror av Nicholas Sparks og Micah Sparks

Amsterdam av Ian McEwan

Flaskeposten av Nicholas Sparks

For the Most Beautiful av Emily Hauser

Den største straffen av Robert Wilson

Den lange hvite skyens land av Sarah Lark

Rydde ut av Helene Uri

Time Travelling with a Hamster av Ross Welford

Den lengste reisen av Nicholas Sparks

The Mistborn Trilogy av Brandon Sanderson

The Borrowers av Mary Norton

The Cement Garden av Ian McEwan

Norsk sokkel av Heidi Linde

The Tropic of Serpents, a Memoir by Lady Trent av Marie Brennan

See Me av Nicholas Sparks

The Infinite Sea av Rick Yancey

The Child in Time av Ian McEwan

Varsjøen av Thomas Marco Blatt

Den ene pluss en av Jojo Moyes

Et skjebnemøte og Ved første blikk av Nicholas Sparks

Kjære John av Nicholas Sparks

Julies vokter av Nicholas Sparks

Vi takker for et flott bloggår og ser frem til et nytt år full av leselyst, leseglede, anmeldelser og andre bok og skrive relaterte ting.

Godt nytt år!

See Me

desember 29, 2016 / Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Nicholas Sparks See Me | edgeofaword

Forlag: Sphere (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg har lest meg gjennom utfordringen min. Jeg har ledd og grått. Jeg har både kost meg og kjedet meg. Sparks har skrevet bøker som får frem de fleste følelser. Både middelmådige og gode bøker, til og med en og annen dårlig en. Da jeg begynte på See Me hadde jeg ikke store forhåpninger, den har mottatt en del dårlig kritikk, men jeg må si jeg ble gledelig overrasket.

See Me handler om kjærlighet, ingen overraskelse, men den har i tillegg andre handlingsmomenter. Vi følger Colin, en ung mann med ADHD og temperamentsvansker. Han har en voldelig fortid bak seg og er bare et dårlig valg unna et langt fengselsopphold. Mens han jobber med å holde sinnet under kontroll og med å komme seg videre i livet møter han Maria. Maria er advokat, og selv om Colins fortid skremmer henne, faller hun raskt for Colin. De starter raskt et lidenskapelig forhold, men hendelser fra Marias fortid setter Colins temperament på harde prøvelser.

There wasn’t room in his life for Maria. There wasn’t time. He didn’t have the energy. And yet…

Colin er en annerledes karakter enn mange av Sparks karakterer. Jo da, han er guddommelig kjekk med en muskuløs kropp. Samtidig har han fått en del nye trekk; han har ADHD med et voldsomt temperament. Han er stille og fåmælt. Alt i alt en ganske interessant karakter, med en fin utviklingskurve. Han er ikke så perfekt som mange av de andre.

Maria er også en interessant karakter, om enn litt mer flat. Sparks har også gitt henne egne trekk. Hun er usikker og stille, med dårlig selvtillit. Så klart pakket inn i en vakker og godt trent kropp. Og hun er meget intelligent. Sparks liker smarte og sterke kvinner, de har han skrevet mange av. Marias usikkerhet er en forfriskende avveksling.

See Me er spennende. Den starter som en helt typisk kjærlighetsroman, den er ikke spesielt original i begynnelsen, men etter hvert endrer den tema og tar oss til nye steder. Bak på boka står det at romanen handler om «obsession, reinvention and a love that defies every expectation.» En beskrivelse som fanger boka godt.

Sitting across from her, Colin had the strange feeling that he was living someone else’s blessed life, someone more deserving than he. … it dawned on him that he’d spent his entire life searching for Maria, and only recently been lucky enough to find her.

Jeg leste denne på engelsk. Det gikk helt greit. Sparks skriver med lett hånd, selv om språket har endret seg litt. Denne boka er tettere skrevet. Noen gjentagelser er det jo, men ikke så mange som tidligere. Den er også lagt opp veldig godt, med små hint som trekker leseren videre. Selv om man raskt gjetter seg til handlingen, er den ikke fullt så forutsigbar som tidligere bøker. Jeg likte språket og skrivestilen i boka.

At denne har fått kritikk for å være kjedelig, skjønner jeg ikke. Jeg endte med å like denne. Samtidig ser jeg jo at mange av Sparks bøker som jeg fant middelmådige har fått gode tilbakemeldinger. Nå liker jo jeg de bøkene som er litt utenom standarden best. De som ikke bare handler om kjærlighet. Der Sparks kaster inn nye hendelser. Kanskje det er det andre ikke likte? At det er for lite kjærlighet i denne?

See Me er en god og lettlest roman som anbefales.

Et skjebnemøte og Ved første blikk

desember 22, 2016 / Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Nicholas Sparks
Et skjebnemøte | edgeofaword

Forlag: Damm og Sønn (2006 og 2007)

Sjanger: Roman

Originaltittel: True Believer (Warner Books 2005), At First Sight (Warner Books, 2005)

Ved første blikk | edgeofaword Oversatt av Ingegerd Wallberg Tronslien (Et skjebnemøte), Gro Skaare (Ved første blikk)

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Nå har jeg ikke mange bøker igjen i utfordringen min. Etter disse har jeg bare to igjen. Siden vi følger de samme menneskene i Et skjebnemøte og Ved første blikk har jeg valgt å skrive en felles anmeldelse. På den måten vil jeg også, forhåpentligvis, rekke å legge ut alle anmeldelsene før nyttår.

I Et skjebnemøte møter vi Jeremy Marsh, en ung og kjekk newyorker. Han er en lovende journalist med egen spalte i Scientific American, hvor han avslører overnaturlige hendelser. Han står på terskelen til en karriere innen tv da han mottar et brev fra Boone Creek i North Carolina. Brevet forteller om et spøkelsesaktig lys som av og til viser seg i byens gamle kirkegård. Jeremy planlegger et kort besøk for å undersøke. Der møter han Lexie, byens bibliotekar, og han faller raskt for henne og da tiden er inne for å dra tilbake til New York aner han ikke hva han skal gjøre. Dra tilbake til byen og livet han kjenner, eller ta en sjanse og bli i lille Boone Creek med Lexie.

Den vanlige Jeremy ville allerede ha glemt alt sammen og avfeid det som en ubetydelig hendelse. Men av en eller annen grunn var det ikke så enkelt denne gangen.

Publisher Weekly har omtalt boken som Så myk som silke og vidunderlig rørende. Hm, lurer på hvilken bok de har lest. Myk som silke skal de få. Boken er romantisk, veldig romantisk. Men vidunderlig rørende? Ikke spesielt. Boken er så forutsigbar og enkel at jeg kjedet meg gjennom den. Den er hverken original eller unik.

Jeg har nevnt tidligere at Sparks kan romantikk, bøkene hans drypper av det, men etter å lest 16 av bøkene hans kjenner jeg igjen det meste. Han bruker de samme klisjeene, de samme scenene og problemstillingene igjen og igjen. Jeg lengter etter noe nytt, noe unikt, noe spesielt. Slik som Minnenes melodi og Toner fra et piano.

Et skjebnemøte ga meg ingen ting. Joda, den fikk meg til å le noen få ganger, men den rørte meg ikke. Og selv med et bakteppe av overnaturlige egenskaper og hendelser, skjer det ikke så mye. De fleste karakterene er ekstremt stereotypiske og flate. Det er ingen karakterutvikling, ingen store vanskeligheter.

Overnaturlige evner, forutanelser og intuisjon er rett og slett et resultat av samspillet mellom erfaring, sunn fornuft og oppsamlet viten. De fleste mennesker undervurderer i høy grad den mengden informasjon de skaffer seg i løpet av sin tilværelse, og den menneskelige hjerne er i stand til øyeblikkelig å sammenfatte viten.

I Ved første blikk møter vi igjen Jeremy Marsh. Han har valgt å følge kjærligheten og flytter til Boone Creek og til Lexie. Den nye kjærligheten settes på flere prøvelser, og Jeremy og Lexie må finne veien gjennom mistro, sjalusi og hemmeligheter. Og akkurat da det ser ut som om ting roer seg for paret utfordrer skjebnen dem igjen. Vil kjærligheten triumfere en gang til?

Ved første blikk starter kjedelig. Jeremy og Lexie oppfører seg som to små drittunger og ikke som to voksne mennesker. Måten de behandler hverandre på er barnslig, og jeg fant det vanskelig å sympatisere med noen av dem, aller minst Lexie. Men så, helt plutselig, endrer boken seg. Jeremy og Lexie løser opp i sine smålige problemer og må stå sammen når de møter skremmende utfordringer. Jeg gikk fra å kjede meg til å ikke klare å legge bort boken. Ja, den er forutsigbar, men samtidig så utrolig rørende.

Det er noen svake karakterutviklinger her. Ikke så mye at Jeremy og Lexie forandrer seg, men mer hvordan de går fra to enslige mennesker til et par. Ellers møter vi igjen de stereotypiske karakterene fra forrige bok. Selv om Sparks har prøvd å overraske oss her og der, er det lett å gjennomskue hva som skjer og hvem som gjør hva.

«Nicholas Sparks får inn flere følelser i en setning enn andre får inn på en side. Les. Lid. Føl. Sørg. Bli lykkelig. Sparks lar aldri et eneste hjerte være uberørt.» (Bild am Sonntag)

Om Sparks får inn flere følelser i en setning er jeg usikker på, han gjentar seg selv i det uendelige. Som å bli foret med teskje, er et uttrykk som passer bra her, og jeg er overbevist om at boken kunne vært mye kortere om han bare hadde stolt på leserne sine. Stolt på at vi skjønner hva han vil frem til uten å måtte beskrive alt til minste detalj eller å gjenta det meste uendelig mange ganger. Men at han kan følelser, det er det ingen tvil om. Og her er de så rå, så hjerteskjærende og så tung. Jeg gråt. Herlighet som jeg gråt. Så ja, det var verdt å lide meg gjennom de to første tredjedelene av boken.

Er kjærlighet ved første blikk virkelig mulig?

Anbefaler jeg disse to? Tja, Et skjebnemøte var rett og slett kjedelig og det tar så utrolig lang tid før det virkelig skjer noe av substans i Ved første blikk. Kan slutten på bok to veie opp for alt det andre? Og det lønner seg absolutt å lese bok en før bok to. Bok to starter der bok en slutter, uten noen oppsummering på hva som egentlig har skjedd i bok en. Siden man da må kjede seg gjennom en hel bok og 2/3 av en annen, må jeg dessverre si at dette ender med å bli nok en gang midt på treet bøker fra Sparks.

«Greit,» sa han og trakk pusten dypt. «Ikke la oss få panikk.»

«Jeg har ikke panikk.»

«Bra, for det er ingen grunn til å få panikk.»

«Jeg vet det.»

Et langt øyeblikk stirret de bare på hverandre.

«Jeg er nødt til å ta meg en dusj,» sa han endelig.

«En dusj?»

Livets veier

desember 18, 2016 / Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Nicholas Sparks Livets veier | edgeofaword

Forlag: Damm og Søn AS (2003)

Sjanger: Roman

Originaltittel: A Bend in the Road (Warner Books 2003)

Oversatt av Kari Engen

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg oppdaget nettopp at Sparks kommer med en ny bok nå i høst. Hva gjør jeg nå? Jeg har bare fire bøker igjen av de nitten jeg hadde planlagt å lese. Rekker jeg enda en før nyttår? Vi får se. Uansett leser jeg tålmodig videre gjennom utfordringen min. Nå er jeg så nære slutten at jeg ser lyset i enden av tunnelen.

I Livets veier møter vi Miles Ryen, en småbysheriff. For to år siden mistet Miles sin kone, Missy, i en trafikkulykke. Nå sitter han med ansvaret for deres unge sønn, Jonah, en kjærlighetssorg han ikke kommer over og mysteriet rundt ulykken hengende over hodet. For den som kjørte på Missy er aldri blitt tatt og politiet er ikke i stand til å løse saken. Så en dag møter han Sarah Andrews. Hun er Jonahs lærer og ny i byen. Nylig skilt og med et knust hjerte er hun ute etter å starte et nytt liv. De trekkes forsiktig mot hverandre og sammen finner de tilbake til latteren og kjærligheten. Men skjebnen er ikke ferdig. En skjebnesvanger hemmelighet ligger over dem og setter deres tro og overbevisninger på prøve.

Hvor tar egentlig en historie fatt? Livet byr sjelden på klart definerte begynnelser, øyeblikk vi kan se tilbake på og si at det var da det hele startet. Likevel finnes det øyeblikk da skjebnen griper inn i våre dagligliv, og setter i gang en rekke hendelser med et utfall vi aldri kunne forutsett.

Plottet i Livets veier er ikke spesielt originalt, allikevel overrasket denne boken meg. Jeg vil ikke påstå at dette er en av de beste bøkene til Sparks, men jeg endte opp med å like den mer enn jeg trodde jeg skulle. Hovedgrunnen til det er Miles. Han er på en utrolig reise. Humøret hans er så opp og ned, og til tider kunne jeg nesten ikke utstå mannen, men utviklingskurven hans er enorm. Og hvis det er en ting som virkelig høyner min leseopplevelse, så er det nettopp det.

Miles er også ganske så annerledes enn andre av Sparks hovedpersoner, da han har flere usympatiske trekk. Noe som også trakk denne boken opp for meg. Jeg har nevnt tidligere hvor flate jeg finner flere av Sparks karakterer, og da jeg leste Tre uker med min bror, fant jeg ut hvorfor de er så like alle sammen. Et par ganger har Sparks brutt med denne formen, blant annet i Kjærlighetens kraft, og også med Miles. Sarah er litt flatere, og selv om hun også har en svak utviklingskurve, føles hun mer som en bikarakter. Historien handler mest om Miles.

Jeg brukte ikke lang tid på denne boken, da språket som alltid er lett og ledig. Man kommer ikke gjennom en Sparks bok uten noen klisjeer, men denne er ikke den mest klissete kjærlighetsromanen hans. Oversettelsen er grei, selv om jeg satte spørsmålstegn ved noen ordvalg.

Livets veier er en helt ok bok. Det skjer ikke så mye nytenkende og originalt her, men er fin underholdning på mørke høstkvelder.

«Hvis du sier at det er over, bør du følge ditt eget råd.» Charlie passet på at Miles hørte alvoret i stemmen hans. «Hva skal det bety?» spurte Miles. «Hvis det er over – hvis det virkelig er over – så ikke la det ødelegge resten av livet ditt.» «Jeg skjønner ikke hva du mener.» Charlie ristet på hodet og sukket. «Jo, det gjør du.» sa han.

Den ene pluss en

desember 13, 2016desember 31, 2016 / Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Jojo Moyes Den ene pluss en | edgeofaword

Forlag: Bastion (2014)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The one pluss one (2014)

Oversatt av: Elisabeth Haukeland

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Denne har ligget i lesebunken en stund. Jeg kjøpte den da Jojo Moyes var på Tanum Karl Johan i 2014. Hvorfor den har ligget til nå er jeg usikker på, men da jeg skulle en uke på hytta i høstferien tok jeg med flere tykke bøker, deriblant denne, for der har jeg tid til å lese dem. Ble jeg skuffet av denne? Absolutt ikke. Jeg endte opp med å gå glipp av en lang tur p.g.a. boken. Jeg klarte rett og slett ikke å legge den fra meg.

Vi møter Jess. En ung, enslig mor til to, med to jobber for å få endene til å møtes. En dag får datteren hennes en unik mulighet og Jess er villig til å gjøre hva som helst for at datteren. Til og med tillate en fremmed mann å kjøre henne, ungene og bikkja gjennom landet. Ed Nicholls er kanskje ikke helt villig til å hjelpe, men han har demoner han prøver å rømme fra, og reisen gir han muligheten. Reisen blir en tur utenom det vanlige, og både Ed og Jess lærer mye om det å kjempe for sine drømmer.

Han hadde tilbudt seg å kjøre den kranglete vaskehjelpen sin, de to merkelige ungene hennes og en gigantisk, stinkende hund helt opp til Skottland. Hva pokker var det han hadde tenkt på?

For et fantastisk plott. Stikk flere ulike mennesker inn i en trang bil og send dem ut i det ukjente. For en fin måte å utforske det menneskelige på. Om historien er realistisk? Det er kanskje ikke mange som hadde begitt seg ut på en slik tur, men desperate situasjoner krever desperate handlinger. Og Moyes får det til å fungere.

Jess er en komplisert karakter, men absolutt elskverdig. Hun ønsker å gjøre alt for barna sine, men mangler midlene. Hun driver familien fremover med nesten umenneskelig kraft og overlever på positivitet alene. Jeg fikk raskt respekt for henne. Ed er tafatt, innesluttet og arrogant. Han er rik og strever med å forstå problemene til Jess. De siste årene har han levd et liv som en drøm, men har fått en brutal oppvåkning til livets realiteter. Eds flere lag kommer sakte, men sikkert frem utover i boken. Begge karakterene er sammensatte, og både de og barna har noen flotte karakterutviklinger. Moyes har fortalt at hun bruker mye tid på å utarbeide karakterene sine, og det merkes.

«Fordi alt dette må ha vært verdt noe… Det må det.»

Jeg lo og gråt mens jeg leste denne. Moyes har en flott, sarkastisk humor som skinner gjennom flere ganger. Spesielt kommer den til syne da vi får innblikk i ungenes synsvinkler. Denne boken hopper nemlig mellom de fire karakterene, en metode jeg ikke har så mye til overs for, men som fungerte uten å bli for irriterende her.

Språket er lett og ledig. Et par steder må man lese mellom linjene, men man slipper å gjette seg til betydninger. Dette er en godt utarbeidet roman. Oversettelsen er god, Haukeland har klart å formidle skrivestilen til Moyes på en flott måte. Det er for øvrig hun som oversatte Paris for en, Et helt halvt år og Etter deg.

For det meste har Den ene pluss en fått kritikk ved ikke å være like god som Et helt halvt år. Og det er den ikke. Samtidig er den ikke kjedelig. Jeg hadde lest flere bøker av Moyes før jeg leste Et helt halvt år, dermed ble ikke jeg så skuffet av denne. Forventningene mine var kanskje ikke så høye som mange andres. Denne føyer seg flott inn i rekken av Moyes tidligere bøker, både når det gjelder skrivestil, tema og historieutvikling. For de som har lest flere av Moyes bøker (og ikke bare Et helt halvt år) vil nok denne falle i smak. Jeg anbefaler den i hvert fall.

Sannsynlighetsloven kombinert med de store talls lov sier at for å slå oddsene, må du av og til gjenta en hendelse et økende antall ganger for å få det resultatet du ønsker. Jo mer du gjør det, desto nærmere kommer du. Eller, som jeg forklarer det for mamma, det betyr rett og slett at noen ganger må du bare stå på og ikke gi opp.

Varsjøen

desember 10, 2016 / Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Thomas Marco Blatt Varsjøen | edgeofaword

Forlag: Kolon (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Varsjøen er Blatts første roman. Tidligere har ha gitt ut diktsamlingen Slik vil jeg måle opp verden, en diktsamling han vant Tarjei Vesaa` debutantpris for i 2006. Varsjøen har høstet mye god kritikk etter utgivelsen. Forlaget har skrevet at romanen handler om de mørke sidene ved å vokse opp i Norge – en elegant, lavmælt og til tider komisk skildring av en mann som får både fortiden og nåtiden snudd på hodet.

Boken handler om Morten Bodrum. Han er gift med to små barn og arbeidsledig. Arbeidsledigheten er selvvalgt og legger stress på ekteskapet. Da Morten var 12 år mistet han storebroren sin i en drukningsulykke. Brødrene hadde vært og badet i Varsjøen med vennegjengen da Markus falt, slo hodet og druknet. Nå 20 år etter ringer en barndomskamerat og sier at han vet hva som egentlig skjedde den fatale sommerdagen. Dermed begir Morten seg på en reise for å finne sannheten og for å finne seg selv.

Det var noe med Varsjøen som med all sin ro og skjønnhet også skremte meg.

Varsjøen er dyster og lavmælt. Den skildrer en mann med barndomstraumer som aldri har blitt løst opp i og som farger livet og minnene hans mer enn han vil innrømme. Morten er en mann med mye undertrykt sinne og redsel som gir utslag i en slags giddesløshet. Han har i mange tilfeller mistet bakkekontakten. Det er som om han ser på livet sitt gjennom en tv-skjerm. Det virker som han blir styrt gjennom valgene han tar, og i mange tilfeller husker han ikke hva han har gjort.

Jeg er enig i at romanen er lavmælt og elegant. Den er mørk og jeg innrømmer at jeg felte noen tårer. Jeg er ikke enig i at den til tider er komisk. Jeg lo ikke en eneste gang. Mest fordi jeg ikke likte hovedpersonen. Han er rett og slett fæl. Han er slem, egoistisk, tankeløs og snarsint. Nå er jo det litt av poenget, men det ble for mye for meg. Morten sitter med mange minner han ikke har fått bearbeidet. Minner som har snudd og vridd på seg. Samtidig klarte jeg ikke helt å sympatisere med han. Han er så langt utenfor sitt eget liv. Han er for ekstrem, for usympatisk. Han bryr seg ikke om noen andre, ikke en gang kona. Og selv om han er glad i barna sine, merker vi en distanse her også.

Selve romanen er fin; plottet er flott utarbeidet. Boken har godt driv og en fin rød tråd. Jeg likte selve historien og jeg likte hvordan Blatt har lagt opp hendelsesforløpet og tempoet. Romanen hopper en del i tid, men det er aldri forvirrende.

Språket er fint, men dette er ikke en lettlest roman. Her må man lese en god del mellom linjene. Samtalene er veldig oppstykket og forvirrende. Det er i grunn ingen forløsende samtaler her. Leseren må tyde mange små hint og bemerkninger for å få med helheten. Noe som er en flott måte for forfatteren å understreke selve hovedpersonens oppfatning på. Romanen er skrevet i jeg-form, så det er alltid Morten sin side av historien vi får, en oppfatning som kanskje ikke alltid stemmer med realiteten.

Jeg er veldig delt når det gjelder denne romanen. Jeg ser hvorfor denne boken har fått så mye god kritikk. Jeg ser den gode historien, det dystre og elegante. Dessverre taklet jeg ikke hovedpersonen, noe som trakk ned leseopplevelsen min for mye. Kanskje du vil like den bedre enn meg?

Kjærlighetens kraft

desember 6, 2016desember 18, 2016 / Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Nicholas Sparks Kjærlighetens kraft | edgeofaword

Forlag: Damm og søn A.S (2005)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Wedding (Warner Books 2003)

Oversatt av Gro Skaare

Kilde: lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Nå er det ikke mange bøker igjen av årets store utfordring. Jeg er sikker på at jeg skal rekke alle før året er omme, spesielt hvis resten er like korte og lettleste som denne. Kjærlighetens kraft er en frittstående oppfølger av Dagboken, men det er ikke Allie og Noah vi følger her. Hovedpersonen er Wilson Lewis, Allie og Noahs svigersønn.

Wilson og Jane har vært gift i 30 år, og Wilson elsker sin kone like høyt nå som da han giftet seg med henne. Da han derimot glemmer bryllupsdagen deres begynner han å tvile på om Jane fortsatt føler det samme for han. For å gjøre bot på forglemmelsen og for å vinne tilbake sin kones hjerte legger han en plan. Da han ikke er en spesielt romantisk person tyr han til den mest romantiske mannen han kjenner, nemlig svigerfaren Noah, for hjelp. Da bryllupsdagen nærmer seg kommer datteren med nyheter som kan endre de nøye planlagte planene til Wilson. Hun skal nemlig gifte seg og hun ønsker å gifte seg på deres bryllupsdag. I stedet for å la dette hemme planen, bestemmer han seg for å fyre opp under dem. Han skal vinne tilbake sin kone.

Til å ikke ha en romantisk hovedperson er boken ganske romantisk, men i forhold til de fleste andre bøkene til Sparks er denne forfriskende romantisk. Her er det hovedpersoner som har kjent hverandre lenge, de har vært gift i 30 år og har tre voksne barn. Dermed slipper vi en del av den kleine første kjærligheten som mange av bøkene drypper av. Wilson har ikke et romantisk bein i kroppen og det er artig å se hvordan han prøver å gjøre noe han ikke kan.

Jeg er solid, ja. Pålitelig, absolutt. Trofast, uten tvil. Men romantikk – og jeg hater å innrømme det – er like fremmed for meg som å føde.

Wilson er en karakter som endrer seg en god del gjennom boka. Mange av Sparks karakterer har en lei tendens til å være ganske så statiske, men ikke her. Wilson er ikke redd for å innrømme sine feil, og vi får være med på en fin utviklingskurve.

Språket er, som alltid, lettlest og enkelt. Det er ikke mange dype metaforer her. Wilson filosoferer noe over livet sitt, men vi går ikke så alt for mye i dybden. Bare akkurat nok til å bli kjent med han. Boken er fortalt i jeg-form så vi slipper den evige hoppingen mellom karakterer. Oversettelsen er også fin. Skaare har klart å holde på Sparks fortellerstil uten at det går ut over norsken.

Kjærlighetens kraft var en fornøyelse å lese. Den var forfriskende og litt utenom så mange av de andre bøkene til Sparks. Jeg endte opp med å like denne godt. Den er romantisk uten å bli klissete, hovedpersonen er ikke statisk og det dukker opp flere overraskende momenter underveis. Det var også koselig å møte Noah igjen, som jo må være Sparks mest romantiske karakter.

Jeg holder fast ved den leksen som Noah lærte meg om kjærlighet og det å holde liv i den, og selv om jeg aldri kommer til å bli en sann romantiker som Noah, betyr ikke det at jeg noen gang kommer til å la være å prøve.

Neste bok ut blir Livets veier.